Som liten lekte Sofia og faren sisten og pil-og bue, men også gjem ølflaska, sjekk opp bartenderen og løp fra taxi-regningen.
Røverdatter er en annerledes og sterk far-datter dokumentarfilm som har fått flotte anmeldelser i landets aviser, og som handler om Sofia som forsøker å hjelpe pappaen sin inn på rehabilitering slik at de kan ha et forhold igjen. I en til tider absurd, kaotisk og komplisert hverdag er strategien deres en god dose mørk humor. Dette er regissør Sofia Haugan sin debutfilm, og den er produsert av Indie Film. Hanne Hukkelberg står for musikken i filmen, og det er første gang hun skriver musikk for film, og dette har vært en spennende og lærerik prosess for både Sofia og Hanne. Sofia er en svært lovende og sterk ny stemme, og Røverdatter har også fått hederlig omtale i Dragon Award Nordic Documentary Competition under Göteborg Film Festival.
Filmideen kom da Sofia gikk på filmskole og var på jakt etter tema for sin eksamensfilm. Det var hennes far som foreslo at hun skulle lage en film om ham. De hadde ikke hatt kontakt på mange år, pga. farens rusproblemer og voldelige fortid, og for både far og datter var det en mulighet til å bli kjent på ny. Prosjektet har senere utviklet seg til å bli en helaftens kinodokumentar, som nå kan sees på ordinær kino over hele landet.
Sofia er en ung og nyutdannet filmskaper som bor i Oslo sammen med kjæresten og omplasseringshunden Shaggy. Hun er ganske lik faren sin, de har samme humor, samme glimt i øyet og til dels samme lynne. Da Sofia var ti år måtte hun og moren flytte på hemmelig adresse, på grunn av faren Kjell Magnes voldelige temperament. Hun vokste opp uten å ha kontakt med sin far, men nå har Sofia og faren tatt opp igjen kontakten. Faren lever et liv preget av rus og kriminalitet, mer innsatt i fengsel enn ikke. Hans store sorg er at han mistet kontakten med Sofia. Sofias store håp er at hun som voksen kan hjelpe han på beina, så han kan bli en pappa igjen. Sammen kjemper de en hard kamp, men samtidig med mye humor og varme; for forholdet, mot rusen og av og til mot systemet som er ment å hjelpe dem. I anledning dette intervjuet spurte vi Sofia om hun kunne sette sammen en Topp 20 spilleliste med låter av norske artister som hun har et spesielt forhold til og liker godt, og resultatet av den finner du her.
Din filmdebut «Røverdatter» hadde premiere på norske kinoer for en liten stund siden. Hva slags film er dette?
Røverdatter er en film om meg og mitt forhold til min pappa, det er et annerledes far-datter forhold men jeg tror mange vil kunne kjenne seg igjen. Det er en til tider ganske mørk film, men det har vært viktig for meg å vise noen av de absurde situasjonene som vi pårørende står i, og da blir det en god dose humor som letter på trykket – responsen har vært overveldende. Jeg får stadig meldinger fra folk som forteller hvor mye filmen allerede har betydd for dem, at det er deilig å kjenne seg igjen, få lov til å gråte – men ikke minst le av en slik historie.
Kan du fortelle litt om hvorfor du ønsket å lage denne filmen, og hvordan det har vært å lage den?
Jeg ønsket å lage denne filmen fordi jeg har følt på manglende representasjon i barndommen, det nærmeste jeg kom var faktisk Ronja Røverdatter som jeg identifiserte meg med. Jeg ville vise at vi som er pårørende er sterke og kan stå i det. At vi ser det absurde i situasjonen vår, og at vi utvikler en viss type humor/selvironi som mestringstrategi. Det var viktig å skape empati og å vise hvordan en slik type virkelighet ser ut, hvor mange unødvendige utfordringer vi møter. Forhåpentlig kan filmen min bidra til forandring.
Hva har vært utfordrende underveis i prosessen ved å lage denne filmen?
Møte med et støttesystem som ikke fungerer har vært det mest utfordrende, se noen du er glad i ta valg som påvirker vedkommende og alle rundt negativt. Den aller største utfordringen er nå, jeg har hatt kontroll på filmen og hvordan den blir, men jeg har ingen kontroll på hvordan folk tolker den. Alle prosjekterer seg selv i filmen, tar med egne erfaringer og skaper forskjellige meninger ut av det. Det er styrken i prosjektet, og veldig spennende men langt utenfor min kontroll. Nå lever Røverdatter videre uten meg, det er litt skummelt.
Hva har du følt på som har vært godt underveis i prosessen ved å lage denne filmen?
Jeg har blitt tvunget til en aksept som har vært veldig god og legende. Jeg har fått utrolig mye god støtte og blitt bedre kjent med både faren min og meg selv.
Hvilke erfaringer tar du med deg videre etter å ha vært i gjennom denne filmprosjektperioden?
Det er min første film og jeg kom veldig naiv ut av filmskolen. Heldigvis var jeg naiv ellers ville jeg kanskje gitt opp fortere. Jeg visste ikke hvor mye det krevde å lage film, og jeg visste ikke hvor mye jobb det krevde å få noen inn på rehabilitering eller fikse andre praktiske ting. Jeg har lært helt sinnsykt mye og velger å beholde naiviteten midt oppi det hele. Nå har jeg gjort det før, så da blir det kanskje lettere neste gang (sier sofia og ler).
Hvem kan ha godt av å se denne filmen og hva ønsker du å formidle ved denne filmen?
Jeg tror mange fedre kan kjenne seg igjen i pappas sorg over å ha gått glipp av barndommen min, og det er ikke noe som kun er knyttet til rus og kriminalitet. Jeg tror også mange barn kan kjenne seg igjen i å ha en oppdrager -rolle overfor foreldrene sine. Så jeg tror de fleste kan få noe ut av filmen. Jeg håper folk som jobber i feltet ser den og får økt empati eller forståelse for hvor vanskelig det er å navigere i systemet. Jeg håper at andre pårørende ser den og føler seg mindre ensomme.
Hvilket forhold hadde du til din far før filmprosjektet, og hvordan er dette i dag?
Vi hadde veldig lite kontakt før prosjektet, men nå kjenner vi hverandre veldig godt. Det jeg har «mistet» var uansett ideen om hva som kunne vært, det har jeg fremdeles ikke fått tilbake – men det aksepterer jeg, og det er en del av hvem jeg er.
Hvordan går det med din far, Trude og hunden Ada i dag?
Pappa, Trude og Ada har bestemt seg for å ikke komme tilbake til Oslo fordi de vil unngå det gamle miljøet. De har bosatt seg i Rogaland, og der bor de i en hytte. Pappa søker jobb, og ellers prøver de bare å holde seg unna trøbbel. Dessverre har de ikke fått tilbud om ettervern eller noe de kan fylle den plassen rusen engang hadde. De har holdt seg unna trøbbel over et halvt år nå, og jeg må si at jeg er ganske imponert. Det er håp.
Hvem er Sofia Haugan og hva er din bakgrunn?
Jeg startet som radiojournalist. Jeg likte å intervjue folk, men ville gå dypere og skape følelser. Det er det som skaper forandring, ikke fakta. Jeg har sett mange filmer som har beveget meg dypt og ønsker å oppnå noe av det samme. Det er drømmen.
Hanne Hukkelberg har skrevet musikken til denne filmen. Hvordan kom dette samarbeidet til, og hva er grunnen til at valget falt på henne?
Jeg ville ha en kvinnelig musiker som kunne videreføre stemmen min. Jeg spurte internett og hørte igjennom absurde mengder musikk fra forskjellige musikere. Hanne hadde en stemme jeg kunne identifisere meg med, og under vokalen sin hadde hun spennende, lekne og eksperimentelle lyder. Jeg tenkte, henne vil jeg leke med, og jeg hadde helt rett det har vært et veldig morsomt og spennende samarbeid.
Hvordan synes du at det musikalske uttrykket som Hanne har skapt rammer inn filmen?
Vi tok kontakt med henne før vi hadde klippet ferdig filmen. Dermed har vi kunne la musikken, og noen av våre felles ideer forme klippen i noen scener, og i andre scener har klippen styrt musikken. Vi ville ha et ganske variert lydbilde som kunne representere hvordan pappa er en veldig variert karakter med mange personligheter og i mye bevegelse. Jeg synes det var viktig. Vi har blant annet brukt «Deilig er jorden» veldig symbolsk. Hun hadde en idé om å inkludere foreldrene sine, som vi ble veldig giret på veldig tidlig. Den sangen har vi brukt forskjellige vers av på forskjellige steder. Vi har også latt noen lyder fra musikken gå igjen og over i sounddesignet. Vi har eksperimentert og testet ut mye forskjellig, helt til kinomiksen. Det var alltid viktig at Hanne beholdt sitt eget uttrykk fordi da blir den sounden en naturlig ramme.
Hvilke planer har du videre, og har du nye filmprosjekter på gang?
Jeg har så mye på hjertet som er viktig for meg. Filmprosjekter er jo ganske altoppslukende. Så valget av neste prosjekt er like mye «hva vil jeg at livet mitt de neste 3, 5 kanskje 10 årene skal være». Jeg har flere prosjekter jeg vil lage, men for øyeblikket fokuserer jeg på lansering av Røverdatter.
