I mai debuterte artist og låtskriver JONAS LOVV fra Bergen med den pompøse poplåten «Blind». I kjølvannet av et vondt brudd synger han om et knust hjerte, og tviler på sin egen evne til å elske uten frykt for å nok en gang «fucke opp» og ødelegge alt.
Siden debuten har han spilt sine første utsolgte konserter i hjembyen, sluppet musikkvideo, og nå er hans ferske låt «Better» kommet, som en slags oppfølger til debutens historie.
«Mens ‘Blind’ handler om kjærlighetssorg og destruktive tanker, er ‘Better’ en åpenbaring. Røyken har klarnet og endelig klarer jeg å se mer rasjonelt på det som har skjedd og hvordan jeg kan fikse det», forteller Jonas.
Musikalsk sett er Jonas sine låter et møte mellom det retro og moderne, kanskje best forklart som en slags mashup av Sigrid, Lewis Capaldi og Freddie Mercury. En stor stemme hviler på myke pianoakkorder og lekne gitarer før refrenget drar deg tilbake i tid i en sverm av mektige trommer og catchy melodier.
Aldri vært mer personlig
Jonas forteller at han uttrykker følelsene sine gjennom musikken, og bruker låtskriving først og fremst for seg selv, som terapi;
«Uendelig mange låter jeg har laget ser aldri dagslys fordi de kun har fungert som selvterapi», forteller han. Han har opplevd mye kjærlighet, men også mye sorg i livet, men han har aldri vært så personlig og ektefølt i musikken sin som nå. Det såre og rå i musikken hans møter det store og spektakulære, litt som livet kan oppleves av og til;
«Det finnes så mye gode og vonde følelser der. Jeg vil vise de som føler seg alene i sorgen at dette er naturlige følelser og erfaringer vi alle må igjennom. Noe av det som treffer meg mest er når noen sier at en av mine låter har truffet noe i dem».
Jonas Lovv – Blind (2021)
Ikke redd for hva andre tenker
Jonas er og kjent for å være åpen om sin brennende lidenskap for friheten til å være seg selv. Jonas mener nemlig at kjønnede klesnormer er et banalt konsept, og kan gjerne kle seg i ‘dameskjørt’, fordi det både er fint og behagelig;
«For meg blir andres mening om hva som er rett og galt for en heterofil mann å ha på seg helt irrelevant», forklarer han. Han elsker mote og finner veldig mye glede og inspirasjon i å leke med måten han kler seg på;
«Det ironiske er at 90 % av tiden er det ingen som vet at det er dameklær jeg har på meg før jeg selv påpeker det», ler han.
Da Jonas var barn elsket han å kle seg ut og fremføre sketsjer for familie og venner; «Jeg har alltid elsket ‘showbusiness’», forteller han. Han spilte sin første konsert med band som 14-åring, i gymsalen på skolen, for elevene som skulle begynne på ungdomsskolen til neste år – det var vill jubel fra publikum;
«Innimellom låtene tok jeg av meg skjorten og sto i en BH jeg stjal fra kjæresten min. Jeg vet ikke om de jublet av forskrekkelse eller fryd, men det var da jeg innså at det var dette jeg skulle gjøre resten av livet».
Som med de ca. 30 tatoveringene hans, er klær en viktig uttrykksform for Jonas, og en stor del av hans identitet som menneske, ikke bare artist. Derfor er det så viktig for ham å formidle at man må slutte å være så redd for hva andre tenker og har en klar oppfordring til folk;
«Gå med det du føler deg bra i, samme om det er dame- eller manneklær. Vi prøver bare å finne vår plass i verden, og det er mer enn nok plass til alle».
Bryter barrierer
Jonas røper at han er godt i gang med innspilling av sin første EP, som spilles inn i Tomtomstudio i Bergen i disse dager, og avslører at selve tittelen blir «Fabulous Disaster»;
«Det er rett og slett en fantastisk katastrofe i musikkform, men du vet, på en god måte», smiler han lurt. Han bygger opp et repertoar som han vil være stolt av å ta med på scenen;
«Kontrasten mellom det visuelle og musikalske er en nesten komisk kombinasjon. Du hører ikke det du ser. Jeg tar mye stolthet i måten vi distraherer veldig emosjonelle tekster med store spektakulære riff, melodier og fashion. Hvis du vil kjenne på det emosjonelle og rå kan du det, men hvis du bare vil nyte svære trommer og synthriff, så kan du det også», forklarer han. Han lover å levere et show uten like, med svette, tårer og latter, og strekker seg mot å bryte barrieren mellom scenen og publikum.