Tre år etter at Altaværingen Petter Carlsen ga ut både albumet «Glimt» (som blant annet inneholder uforglemmelige «Majestet») og «Forget the past, let´s worry about the future» som en del av duoen Pil & Bue (et album som forøvrig huser et knippe av de absolutt beste originale norske rockelåtene skrevet det siste tiåret) er han klar med fersk langspiller. «The Sum of Every Shade» er denne «Ukens album» på NPS Music.
Platen er en ambisiøs foreløpig oppsummering av Petter´s musikalske karriere som balanserer mellom fløyelsmyk melodisk balsam og en urovekkende, nærmest angstfremmende pulserende nerve. «I Love the Way You See the World» er en melankolsk, atmosfærisk og hypnotisk vakker produksjon som føles åpen og nysgjerrig, mens «Dogs» (tydelig inspirert av Radiohead´s genierklærte «OK Computer») er nervøst klaustrofobisk. Spillet mellom disse splittende følelsmessige kontrastene er mesterlig konstruert. Spesielt i sistnevnte maner Carlsen frem sin indre Brian Molko (Placebo) og fyller lydbildet med sterk engstelse og uro i kontrast til fantastiske harmonier, der vi (for referansene sin skyld) hører mye Even Johansen (Magnet).
«Pages» og «Giraffes and Elephants» tilbyr pustepauser og tid for refleksjon mellom de mer hektiske sporene, mens «Beneath the Snow» i tillegg tilfører albumet en tilnærmet magisk mystikk hvor det er umulig å ikke tenke på stjernehimmel, nordlys og kram snø under skoene mens klangfargene farer gjennom bevisstheten. Albumet krones med uimotståelige «Contradictions», en sang som på perfekt vis forteller om tiden vi lever i og hvordan albumets motstridende følelser allikevel er uløselig knyttet til hverandre, og til sammen del av et større bilde. «The Sum of Every Shade» er imponerende helstøpt og Petter Carlsens beste album til nå.
Vi tok en prat med Petter Carlsen om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «The Sum Of Every Shade». Kan du fortelle litt om albumet, og prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk for det. På dette albumet hadde jeg lyst å samle tråder fra alle mine forskjellige musikalske prosjekter, inspirert av alle de flotte musikerne jeg har jobba med opp igjennom, og få plass til de i ett og samme album. Fra folk til prog, fra trommemaskiner til rock. Tittelen kom til meg tidlig, og ga meg mulighet til å forstørre rammeverket, og plata har blitt veldig variert, og dermed spennende i mine ører. Alt var lov. Dette er mitt femte album, og jeg hadde lyst til å gjøre noe fullstendig annerledes fra forrige (Glimt 2017).
Jeg flyttet hjem til Alta for fire år siden, og da ble det naturlig å finne en ny sparringspartner å lage denne platen med. Han heter Kristian S. Olstad og spiller gitar, og mange andre instrumenter og har også produsert platen. Han bor i Tromsø, så i løpet av de siste 2,5 årene har det blitt noen (mange) turer frem og tilbake. Det har vært fint å la ideene modne over tid, og så komme tilbake til Tromsø for å skjønne helt soleklart hva vi bør gjøre for å få de ferdige, hehe. Vi har hatt det veldig gøy i studio, lekt oss ganske mye, og så har vi valgt å beholde mye av den leken. Jeg har gitt ut fire singler i løpet av 2020, og nå var det endelig på tide å gi ut hele platen. Det er en veldig god følelse, fordi jeg syns den er blitt så bra, og fordi samarbeidet har vært så bra. Veien er målet.
Selvfølgelig; tvilen meldte sin ankomst, også denne gangen. Jeg hadde annonsert at platen var ferdig sent 2019, eller var det tidlig 2020. Så slo det meg plutselig at det var jo ikke sant. Så vi skrev to låter til vår/sommer 2020. Giraffes & Elephants og Good News. Det er jeg veldig glad for at vi gjorde.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Det er nok ikke en spesifikk tematikk hele veien og derfor passer også platetittelen, men mye av den er observasjoner av verden, fra kanten av den. Jeg drøfter hvordan vi oppfører oss (på nett), hvem som eier sannheten, hvem har rett, hvem tar feil, hvordan vi er avhengige av noe, alle sammen, om at dersom vi alltid skynder oss videre, er det gunstig? Jeg hedrer folk som står opp for andre i samfunnet, som kanskje ikke har muligheten selv. Skrev mange av disse låtene før covid kom krypende, og den fikk nok mange til å tenke på disse tingene jeg synger om. Platen er nok ikke politisk, men jeg sier nok at jeg ønsker at vi behandler hverandre med respekt, anerkjenner meningsforskjeller, tar vare på planeten vår, lytter til oss selv og ikke bare til det vi får servert hele tiden. Det er mye informasjon på kryss og tvers. Jeg tar også opp at vi må huske historien for å gjøre fremtiden bedre.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Godt spørsmål. Lydbildet er nok rikere enn på forgjengeren. Vi har fulgt impulsene og kjørt på. Noen av låtene har veldig mange lag, men det varierer også veldig igjennom platen. Noen steder er det rett og slett minimalistisk. Christer André Cederberg har mixet, og han tar ganske drøye valg her og der – det er spennende.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
Må være så ærlig å si at jeg har et spesielt forhold til alle ti. Har jo jobbet med de så lenge, forsket på hva de trenger mest osv. Men hvis jeg skal nevne en helt konkret, så må det være «Giraffes & Elephants»: Den siste låten vi skrev til platen, og vi skrev teksten sammen, Kristian Olstad og meg. Da vi var klar til å spille inn ba jeg han synge første verset. Han ble litt paff, og jeg måtte understreke at jeg hadde veldig troen på dette, men hvis han ikke var komfortabel med det så lot vi være. Han sang en gang, og det ble vakkert. Jeg ble rørt. Det var et fint øyeblikk.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hva gjør du for å (evnt.) komme deg ut av denne?
Det er et godt spørsmål. Jeg henter nok fra hvor enn det gjør seg tilgjengelig. Jeg er jo litt skadet, så jeg tenker jo ofte «kan dette synges om?», hvis jeg opplever noe fint eller kjipt, eller rart eller trist. Jeg henter fra overalt; både mikro og makro. Tror ikke jeg har hatt skrivesperre, men det er ikke sånn at jeg alltid kan lage musikk – det må litt levd liv til hver gang.
Hva føler du er det spesielle i ditt musikalske univers?
Spennvidden i universet, kanskje? Jeg har også en ganske fleksibel stemme, og kanskje den har litt sitt eget sound? Vanskelig å svare på.
Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg tror å lage musikk har en terapeutisk effekt på meg, det gjør meg ofte til en avslappet fyr på fritiden. På fritiden elsker jeg å drive med musikk – i forskjellige konstellasjoner, og forskjellige uttrykk. Bortsett fra det; være sammen med min familie. Har fått en sønn som er 15 måneder nå – han er en artig liten fyr.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Da jeg var 14 år og gikk på ungdomsskolen. Flere kompiser av meg hadde fått seg gitar, og flere av dem lærte seg riff av Metallica. Jeg fikk også veldig lyst til det. Jeg hørte «Fade to Black» og ble blåst hodet av! Intenst mas på mor resulterte i en Rock it (fender stratocaster kopi) og en liten Peavey Rage 112 (?). Begynte å lage riff straks jeg lærte meg litt basis.
Jeg flyttet til Oslo da jeg var 20 år, altså i år 2000. Det egentlige målet var å starte et gigantisk rockeband. Det gikk ikke helt etter planen. Men det gjorde at jeg fikk utviklet meg i mye kjappere hastighet enn hjemme i Alta. Etter hvert som vi alle i bandet innså at vi hadde forskjellig smak og ambisjoner, ble jeg sittende på mitt rom i kollektivet. Det var der solo-prosjektet tok form. Plutselig kom det musikk ut av meg som jeg ikke visste om. Dette i kombinasjon med at min far døde i 2005, gjorde at uttrykket endret seg radikalt. Det ble en helt annen approach. Litt mer alvorspreget. Fikk en på kjeften av livet, og jeg skjønte at vi lever én gang (er ikke helt sikker da), og at jeg måtte følge drømmen.
Kan du fortelle litt om en av dine beste/mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Har veldig mange gode minner, heldigvis – selvfølgelig noen dårlige også. Har lyst å fortelle om en konsert fra nå i sommer. Vi spilte konsert i Alta kultursal, med begrenset antall publikum så klart, og i tillegg stream ut til alle som var interessert. Det spesielle med denne konserten var at alle som var fysisk tilstede fikk utdelt hvert sitt trådløse head-set, og at musikerne, bandet, jeg og Ensemble Noor (stryketrio) var spredt rundt i rommet. Ingen PA, men alle hørte det samme, uansett hvor de satt. De sa også etterpå at det låt like bra på toalettet som i salen, haha! Det fineste allikevel med denne konserten var hvor investert og fokusert alle i publikum var. Det at de hadde hver sin hodetelefon gjorde at de ikke kunne utveksle noen ord med sidemannen. De var 100 % med hele veien. Det gjorde noe for både oss musikerne og publikum. Har sjelden hatt en mer vellykket konsert. Min musikk er ikke mainstream. Man er nødt til å gi får å få igjen. Det skjedde her. Det var sterkt.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
En hel drøss! Det begynte som sagt med Metallica, de var og er fortsatt viktige. Et annet band er Anathema (Liverpool). Jeg var fan lenge før jeg plutselig satt i turnébussen demmes og vi spilte over 70 konserter rundt om i Europa. De ga meg mye! Og har vært forbilder for meg. De gjorde også noe med musikken hver gang en ny plate sto for tur, de endra seg, utvikla seg. Det er inspirerende. Jeg liker band som finner sin egen greie, har derfor hørt mye på Radiohead og Bon Iver de siste årene. Også en del forskjellig innenfor metal-verdenen.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det første som popper opp er Cold Mailman. De ga ut en plate i år som er nydelig, ved navn «Baby Wake up We Are Losing the Fire».
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det morsomste var nok på scenen i Lyon i 2011. Jeg var support for nevnte Anathema. De var veldig generøse og kule med meg; hver kveld brukte bassist Jamie Cavanagh å introdusere med for publikum. Det ga meg en flying start foran hver av mine halvtimes solo-opptredener før de gikk på. I Lyon før jeg skulle på så var ikke Jamie å se. Jeg spurte trommis John Douglas om han kunne tenke seg å introdusere meg. «yeah sure» med et litt artig smil. Han går opp på scenen for å åpne kvelden.
«Listen up you cunts..please welcome, from Sweden, the worst singer/songwriter in the world; Petter fucking Carlsen!»…Hele crewet, og alle i bandet holdt på å svime av av latter, jeg lo nok også. Det franske publikumet lo ikke. Jeg gikk opp. De to første låtene må ha kommet ut på verst tenkelig vis. Jeg fikk ingenting til.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt og hvorfor?
Edvard Grieg. Det ville vært spennende. Prøvd å lage noe episk, i landskapet Peer Gynt. Han sto for musikk, jeg tekst og melodi. Så kunne vi sendt filer Bergen / Alta. Eller kanskje møttes, hvis C-19 hadde tillatt det.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
Jeg har ødelagt/fixet mange fester med å alltid sette på Whitney Houston – «I Wanna Dance With Somebody». Den er jo flott da!
Hvordan har hele Covid-19 perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer for resten av 2020 og i 2021?
Økonomisk stressende, men det har alltid vært litt økonomisk stressende å drive med dette, for å være helt ærlig – men det er greit. På den positive siden så har Covid-19 gitt meg masse tid med min familie, og masse tid til å forske musikalsk. Jeg tror aldri jeg har laget mer musikk enn de siste 7 månedene. Jeg har skrevet for Pil & Bue; en hard rock duo jeg spiller i, og jeg har skrevet for Northern South, et band-prosjekt jeg har med Daniel Cardoso (Anathema) i tillegg til solo-prosjektet.
Jeg skal spille litt live nå i november oppe i nord, hvis Covid-19 tillater. Forhåpentlig vis lengre utflukter neste år, samt gi ut ny musikk med de to andre prosjektene, samt med felespiller Julie Alapnes. Vi har laget en plate som er klar og venter på rett tidspunkt. Det er mye forskjellig å se frem til. Tusen takk for praten!
