Singer/songwriter, Petter Carlsen fra Alta lager sin egen miks av alternativ-rock og indiepop.
I hans atmosfæriske, melankolske lydbilde trekker han inn elementer fra progressiv rock, jazz, klassiske instrumenter, og han føler seg hjemme i folk, pop og rock. Allsidighet er et nøkkelord. Hans signatur i stemme og gitarspill et annet.
I løpet av de siste to årene har Petter vært innom Tromsø en rekke ganger og laget musikk sammen med sin produsent Kristian Olstad, til det som vil bli hans femte soloalbum.
Første single fra hans kommende album, den aldeles nydelige låten, «I Love the Way You See the World» ble sluppet fredag 10. januar og den er årets første «Ukens single» på NPS Music.
Petter sier følgende om låten: «Sangen er en hyllest til de som går sin egen vei, folk som er inspirerende for meg. Både fjerne og nære relasjoner. Folk som ikke lar seg trykke ned av massene. Som tør. Som tør å bli gjort narr av. Som tør å bli truet på livet. Som tør å bli hatet. Som ser lengre enn det. Som aldri gir seg. Sangen er et ønske om å samles i en tid preget av polarisering, og et ønske om å anerkjenne meningsforskjeller».
Låten reflekterer over flere viktige temaer, og ikke minst med tanke på folk som er «annerledes» og som tør å gå egne veier, som også kan kjenne på hvor «vondt» det kan være å bli gjort narr av osv. og psykisk helse. Et eksempel rundt dette temaet er den utrolige tragiske bortgangen til Ari Behn som var en mann som gikk sine egne veier, og som mange hadde en mening om. Han ble kalt både klovn, pompøs osv. opp igjennom, og han ville bare være Ari, og gjøre godt for andre selv om han var annerledes og hadde et «mørke» inne i seg. Han var ikke minst raus og ga mye av seg selv og så andre mennesker. Låten tar et oppgjør med det «å få lov til å være seg selv på godt og vondt». Rett og slett fordi hvis man går utenfor boksen, og ikke er en del av A4-samfunnet så aksepteres det ofte ikke, dessverre. Ari turte å gå sine egne veier, han turte også å bli «hatet» i mange år, og veldig mange hadde en mening om han. Han er også et eksempel på hvordan det kan gå at selv om man virker «sterk» kan man også være veldig sårbar og skjør, og til slutt så blir denne byrden altfor smertefull å bære. Man kan håpe på at vårt samfunn kan bli slik at man åpner mer opp for å akseptere og respektere «annerledeshet», og at folk kan få lov til å være den de er uten at man må bli gjort narr av, mobbet osv. Låten forteller også om de som TØR å være seg selv uten å bli knekt av det, «ondskapen» som preller av dem og som går stolte videre. Men selv de sterkeste og stolteste utad kan være sårbare og skjøre inni seg. Det er ikke til å komme fra at år med stygge ord, ondskap og mobbing osv. gjør noe med deg selv om du prøver å være sterk utad. La 2020 bli året hvor vi møter menneskene på vår vei med respekt, toleranse, hjertevarme og åpenhet og hvor annerledeshet blir akseptert.
Det nye albumet til Petter har foreløpig tittelen «The Sum Of Every Shade» og planen er å lage et dynamisk og variert album, både musikalsk og tematisk. «En nostalgisk syretrip med en twist av fremtid», ifølge Petter selv.
Med det som begynner å bli en respektabel back-katalog, inkludert 2017-suksessen «Glimt», som han vant Arctic Talent stipendet med, planlegger Petter et energisk, dynamisk og nytt liveshow med sitt band, som spenner over hele hans karriere. Vi tok en prat med Petter om blant annet den nye låten, psykisk helse, annerledeshet og planene videre fremover.
Gratulerer med låten, «I Love the Way You See the World». Kan du fortelle litt om prosessen rundt låten?
Takk! Har jobbet med min kompis og produsent Kristian Olstad i Tromsø, så det har vært litt farting fra Alta og dit de siste par årene. Vi har jobbet med flere låter altså. Prosessen har vært gøy. Jeg lagde en skisse som jeg sendte i forveien. Vi har egentlig bare lekt oss i studio mens vi har skrevet den ferdig. Puttet inn ideer som vi synes var kule, som passet inn i helheten, og har egentlig ikke trykket «solo» på sporene før lenge etter. Hehe. Kristian fikk i oppgave å lage slutten. Han ville at det skulle ta en annen vei enn jeg ville gjort, og jeg ville at uttrykket skulle være et annet enn på mitt forrige album.
Hva handler denne låten om og hvorfor skrev du den?
Sangen er en hyllest til de som går sin egen vei, folk som er inspirerende for meg. Både fjerne og nære relasjoner. Folk som ikke lar seg trykke ned av andre, og som tør. Som tør å bli gjort narr av, som tør å bli truet på livet. Som tør å bli hatet. Som ser lengre enn det. Som aldri gir seg. Som vil gjøre godt for andre mennesker. Sangen er et ønske om å samles i en tid preget av polarisering, og et ønske om å anerkjenne meningsforskjeller. Det skjer mye stygt i kommentarfeltene på nettet hele tiden. Hvor er folkeskikken? Det er skremmende. Snart er det ingen som tør å mene noe. Bare hjemme, under dyna.
Jeg skrev den fordi den bare kom, og jeg var bare klar med penn og papir. Låten er inspirert av Marthe Valle og Greta Thunberg for å nevne to personer som har et mot jeg beundrer, men også mange flere. Ser at teksten kan tolkes på flere vis, og det er bra. Er egentlig ikke glad i å utbrodere for mye, men ønsker at lytteren skal kunne tolke den på sin egen måte.
Hvilke tanker har du rundt det å være annerledes og å tørre å gå sine egne veier, og hva tenker du at samfunnet bør gjøre for de som ikke helt passer inn i et A4-format?
Dette er vanskelig for meg å svare på. Jeg tenker at livet blir vanskelig(ere) om man ikke er tro mot seg selv. Man må tørre å være seg selv, og vi trenger folk som tør å utfordre samfunnets normer og regler. Jeg tror det er for lite penger og ressurser i forhold til hva vi trenger innenfor helse, ikke minst psykisk (rus/psykiatri) helse og eldreomsorg. Det er kanskje endel ting innenfor tilrettelegging som kan gjøres.
Etter Ari Behn sin tragiske bortgang var det et stort behov for mange å ha noen å snakke med. Mental Helse sitt telefonnett ble sprengt, og de klarte bare å besvare halvparten av de som ringte inn. Hvilke tanker gjør du deg rundt dette, og hva tror du er grunnen til at flere og flere sliter med sin psykiske helse, og det å bli akseptert i samfunnet?
Jeg tror noen media-aktører og endel såkalte influensere må ta litt av ansvaret for at folk føler seg verdiløse. Det konstante jaget mot perfeksjonisme er så ufattelig ødeleggende. Vi sliter alle med noe, og noen sliter mye mer enn andre. Jeg er jo bare meg, så hva vet vel jeg om hvordan det er å være deg. Vi må behandle hverandre bedre, ikke bare venner og familie, men dem du ikke kjenner i det hele tatt. Det er lettere å være menneske hvis man åpner opp litt smiler og sier hei. Det er umulig å sette seg inn i hvordan Ari hadde det rett før han valgte som han gjorde. Mange mener han var egoistisk, og det mener jeg er veldig rart å si. Vi aner jo ikke hva som skjedde inne i han, men det var nok ganske bekmørkt.
Hva prøver jeg å si? Det er vanskelig å være bastant på noe som helst her, men vi har alle et behov for å bli sett og for å lette på trykket. Å prate om det er det aller viktigste. Jeg tror absolutt alle har behov for det, og gjerne ofte. Man kan bli gal av å surre i sitt eget hode. Jeg synes Kråkesølv treffer noen gode poenger i sin låt «Lett for mæ å si». «Det e lett for mæ å si, om du bare hadde holdt ut litt til, så kunne det gått bra, men æ vet ikke ka du rømte fra». Maud Angelica sa det jo også veldig godt i talen til sin far. Det var sterkt!
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Jeg har blitt far for første gang, hurra! En liten pjokk som er 5 mnd. nå. Det var og er enormt spennende. Anyway, musikalsk ja. Har skjedd spennende ting der også. Har laget musikk, vært en del i studio, og jeg har også spilt en god del konserter, både som solo-artist, og med et par andre band jeg spiller i. Spilte på Komsatoppen i juni. Dette er et fjell som ligger midt i Alta. Det er ikke gjort før med en slik produksjon. Et helikopter fløy opp alt stasjet, og vi spilte gratiskonsert for de som kom opp. Alt i regi av Altaposten som feiret 50-års jubileum.
Spilte også konsert med Julietnorth på Fløya, et fjell i Tromsdalen. Dette i forbindelse med nattevandring for FNs bærekraftmål. 2019 var fjellets år for meg.
Hvem er Petter Carlsen (utenom å være musiker og artist) og hva liker du å gjøre på fritiden?
Ja hvem er jeg egentlig? Født og oppvokst i Alta. Jeg bor her sammen med min kjæreste og sønn. Jeg har bodd i Oslo i 100 år. I hvert fall mange.
På fritiden: spille gitar. høhø. Liker: naturen, playstation, fotball, sykle, akvarium, mat, film, kjæresten, mat, øl.
Hvordan startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Det er et godt spørsmål. Det første altså. Det andre også, men det er lettere å svare på. Det startet nok kanskje allerede da min mor tok meg med på sangøvelser. Hun sang i Alta Motettkor i 20 år. Jeg ble nok veldig beveget av musikk allerede da. Det var sterkt for en liten gutt å høre alle stemmene sammen. Jeg begynte å spille gitar fordi mine kompiser begynte med det, og jeg ble introdusert for Metallica av en venn som bodde i samme nabolag. «Fade to Black», og jeg ble trollbundet. Jeg hang fast i leggen til muttern helt til hun kjøpte en gitar og forsterker til meg. Med en gang jeg lærte meg å spille litt, så begynte jeg å lage riff og låter. Dette var da jeg var 14 år, og nå er jeg 40, ung og lovende. Har spilt i mange band opp igjennom, og målet var i Oslo å forme et rockeband som kunne gjøre det godt. Det gikk rett vest – det var vanskelig. Derfor ble soloprosjektet til, og musikken tok en helt annen retning enn jeg kunne forutse.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Har mange gode minner. Jeg turnerte hele Europa i 2010 sammen med et av mine favorittband Anathema (Liverpool), som support act. Vi skulle spille i Lyon, og hver kveld brukte bassist Jamie Cavanagh å introdusere meg. Denne kvelden var han ikke å se før jeg skulle på, og jeg spurte derfor trommeslager John Douglas om han ville introdusere meg. (Disse introene ga meg alltid en flying start og gjorde at publikum virkelig fulgte med på min konsert). John går frem til mikrofonen: «Listen up you cunts. Please welcome the worst singer/songwriter in the world. From Sweden, Petter Fucking Carlsen».
Dette glemmer jeg aldri. Alle i crewet lå strødd og flirte. Franskmennene skjønte svært lite, og de to første låtene jeg spilte gikk heller dårlig.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Ja, flust av dem. Det begynte jo blant annet med Metallica og Anathema. Alt er sterkt når man er tenåring, og det går aldri over – i hvert fall ikke enda. Anathema fordi de utvikler seg stadig, står aldri stille og utforsker. Radiohead av samme grunn. De kjører sin egen greie, og det ønsker jeg også å gjøre. Det er en frihet ved å være soloartist, og jeg kan jo egentlig gjøre hva jeg vil. Veldig mange jeg har møtt og samarbeidet med har også blitt både forbilder og inspirasjonskilder som; Marthe Valle, Shaun Bartlett, Tonje Unstad, Kristian Park, Unni Wilhelmsen, Long Distance Calling.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg har ikke hørt så mye på musikk det siste halve året. Det har vært et annerledes halvår for meg, og farsrollen har opptatt mye tid og tanker. Jeg har ikke utforsket musikken så mye i det siste så jeg har heller hentet fra arkivet når det har vært aktuelt.
Hva er det sprøeste, morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Godt spørsmål. Det er jo mye, men kanskje å bli invitert med på turné av et av sine favorittband. Det var både sprøtt, morsomt og spesielt.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Kristian Olstad! Vi jobber sammen nå og det er veldig bra. Han er dyktig, morsom, har god smak og er en fantastisk gitarist. Kunne vært et spennende eksperiment å skrive en låt sammen med Edvard Grieg også hvis han hadde levd.
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest?
Det må jo bli Trolltunga kanskje? Eller fjell er forresten sååå 2019. Hmm.
Godt spørsmål. Det viktigste er jo hvem som kommer på konserten. Jeg liker veldig ofte å spille på mindre (tett)steder. Det skjer ofte fine ting da, og scener som ikke er scener i utgangspunktet.
Jeg spilte på Sørøyrocken for et par år siden på en båt som heter Hermes 2. Det var en konsert for 20 personer ute på et blikkstille hav i et nydelig vær. Da jeg begynte å spille «Majestet» (som handler om en ørn) så kom det en ørn og sirklet over oss. Dette er også et øyeblikk som alltid kommer til å bli husket.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller kun en pleasure?
Jeg spiller FIFA 2015, på Playstation 3. Ultimate team, online, og det kan kanskje bli litt for mye til tider. Haha – men det er gøy. Intenst og man tenker ikke på noe annet da. En fin avkobling.
Hvilke planer har du videre i 2020?
Jeg skal ut å spille noen konserter i Norge, Nederland og Tyskland i løpet av første halvår, samt at et par festivaler er bekreftet. Det blir et nytt album, sannsynligvis på høsten en gang, og det blir nok et par singelslipp til før det. Skal også gi ut musikk med Julietnorth, der jeg spiller barytongitar og synger. Vi har også noen konserter linet opp til våren.
