Perry Blake er en irsk artist som har etablert seg som en unik artist gjennom sine dype, melankolske og filmatiske låtarrangementer.
Han slo gjennom på 1990-tallet med sin nede og sjelfulle stil, og har siden den gang opparbeidet seg en stor fanskare. Blake har alltid klart å fange komplekse følelser med en følsom tilnærming, og hans musikk dveler ofte ved temaer som lengsel og ensomhet.
Blakes musikalske karriere begynte med hans selvtitulerte debutalbum «Perry Blake» (1998), som raskt fikk oppmerksomhet for sin atmosfæriske produksjon. På dette albumet møter vi en ung artist som utforsket det menneskelige sinns mørkere sider gjennom intime og personlige tekster.
Han fulgte raskt opp med «Still Life» (1999), som mange anser som hans beste album. «Still Life» byr på låter som for eksempel «This Time It’s Goodbye,» der Blakes dempede vokal og dvelende strykearrangementer skaper en herlig opplevelse.
Blakes nyeste album «Death of a Society Girl» er både drømmende og dystopisk på samme tid, og tar for seg temaer rundt identitet, samfunn og menneskelig relasjon med en dyp melankoli som reflekterer uro.
a musical treat – The Spill Magazine
Blake har nok en gang vist at han er en kunstner som forstår verdien av å holde fast ved sin egenart, samtidig som han finner nye måter å formidle tidløse temaer på. På albumet viser han sin evne til å fornye seg uten å miste sitt særegne uttrykk, og som er et must for alle som søker etter musikk med en dypere mening.
Vi vil gjerne dra frem tre låter på albumet, «Let’s Fall in Love» som har en mystiske og svevende produksjon og som blir sammenlignet med David Bowies Blackstar.
“Requiem” sets the tone for a deeply introspective journey that is both intimate and evocative – Synthbeat
«Concertina» som står ut for sin unike blanding av akustiske og elektroniske elementer, inspirert av alt fra bretonsk lignende folkemusikk til psykedelisk fusion hip hop.
Til sist, avslutningssporet «Hummingbirds» som er en rolig og nesten mediterende låt med vakre strykearrangementer. Den gir en følelse av fred og ettertanke, og som ikke minst setter et nydelig punktum på albumet.
