Kulturjournalist og forfatter Ørjan Nilsson er aktuell med sin nye bok om Pål Waaktaar Savoy, «Tårer fra en stein». I den forbindelse har han forberedt sin personlige TOPP 20 liste for NPS.
Det hersker liten tvil om at a-ha er et sentralt band i norsk musikkhistorie. De har solgt over 40 millioner album og er fortsatt de eneste norske artistene som har toppet Billboard-listen med «Take On Me» (1985). Mens frontmann Morten Harket og keyboardist Magne Furuholmen har vært både synlige og verbale i det offentlige, har gruppens tredje medlem Pål Waaktaar Savoy vært tilbaketrukket. Ørjan Nilsson fikk innpass hos Pål etter at han leste Nilsson´s bok om Kings Of Convenience, og etter to år med samtaler i New York, Oslo og på turné med a-ha er nå boken om den mystiske mannen på trappene. «Tårer fra en stein – samtaler om et arbeid» er i butikkene fra og med 6. oktober.
NPS-redaksjonen gleder seg selvfølgelig enormt til at boken kommer ut. Det er svært få ting som pirrer oss mer enn når norsk musikk overføres til bok eller film. Etter å ha vært i kontakt med Ørjan Nilsson om hva som foregår i Bergen, tok vi nylig opp ballen igjen for å bidra til å spre nyheten om hans kommende bok. I den forbindelse har han forberedt sin private TOPP 20 for NPS, og gir oss samtidig et innblikk i hvorfor han har valgt som han har:
«Man skal ikke undervurdere det å bli en god stund i en bestemt modus. Kanskje spesielt når det kommer til lytting. Det kan gi innsikt, ro og balanse mellom flatene. Derfor har denne listen to avdelinger (moduser) og et brudd halvveis. De to avdelingene representerer på hver sin måte to viktige norske bestanddeler i lyttingen min fra barnsben av og frem til i dag. Den første delen skulle i utgangspunktet være forankret i vestlandsk musikktradisjon, men så kom Alf Prøysens mørkeste og vakreste øyeblikk – selvmordsballaden ”Lomnæsvisa”, Odd Nordstogas ”Dagane”, Kings of Conveniences altoppslukende ”My ship isn´t pretty” og Susanne Sundførs fortsatt rystende ”The Brothel” inn og krevde sin plass. Det samme gjorde lydsporet til ”Elling”, perlen ”Se på meg”. En av de fineste låtene som har lydlagt en norsk rulletekst.
Jeg har en far fra Haugesund, en samboer fra Stord og har bodd størstedelen av livet i Bergen, men selv om jeg nok i perioder av livet har forsøkt å skyve det vestlandske til side, havet og naturen, jeg er ikke spesielt glad i fisking, for eksempel, så har en del av musikken jeg har hørt gjennom opp gjennom mye av det vestlandske i seg. Lengselen til havet, for eksempel. I Vamp finner man det. Jan Eggum er mer en rar fisk på land, men han har også mye lengsel i sin katalog. Ane Bruns ”Du Gråter Så Store Tåra” taler for seg selv. Hennes katalog`s sterkeste enkeltøyeblikk.
Avdeling to er ene og alene viet a-ha og forskjellige tilknyttede avgreininger. «In many ways everything I’ve ever written has been about Joy Division», skriver musikkjournalisten Paul Morley i boken Joy Division. Piece by Piece (2008). Jeg har det litt på samme måte med a-ha, og siden jeg fikk føle kraften av a-ha i kroppen som 4-åring har det nesten blitt en del av min personlighet; forholdet til a-ha. Denne avdelingen drar linjer fra debutalbumets vakre og unorske dristighet til lyden av et band som er i en kraftig brytning, de forlater synthene og går duknakket inn i grå tåke på East of the sun, West of the moon, som står igjen som en påle fra a-has første periode (som varte frem til 1994). Låtene derfra er hentet fra et av bandets nøkkeløyeblikk, konsertopptaket de gjorde hos NRK våren 1991. Videre er Savoys ”Bottomless Pit” med. Det er også den akustiske versjonen av ”Take on me” fra konserten de gjorde på Giske i sommer. En utrolig flott kveld med havet nesten skvulpende utenfor vinduene og a-ha med en ny approach til ihjelspilte låter, som ”Take on me”.
Listen kapsles inn i begge ender av tematonene fra den Marius Holst-regisserte ”Ti kniver i hjertet”, med lydspor fra Magne Furuholmen og Kjetil Bjerkestrand. Det er et tema som klarer å putte meg i et annet sted som lytter – noe jeg søker etter når jeg lytter. ”Ottos tema” sender meg rett i bakgårdene i Oslo på 60-tallet på varme sommernetter, lett blafring i nyvasket tøy på snoren. Lydene fra gården; lett murring mellom et ektepar, et brød som blir skjært, en radio som står på. En tom by.»
