«We Don’t Imagine Anymore» er musiker og komponist Veslemøy Narvesens sitt første album i eget navn og som hun har fått strålende anmeldelser for.
Den etablerte, unge jazzmusikeren har allerede turnert verden og bidratt på en rekke album-innspillinger med Kongle Trio, Mall Girl, Dafnie og Benjamin Gisli Trio.
Selv om det er som trommeslager hun er best kjent, viser denne utgivelsen, utgitt på Jazzland Recordings hvordan Veslemøy med stor selvfølgelighet identifiserer seg med en rekke andre egenskaper som musiker. I hennes soloprosjekt inntar hun rollene som låtskriver, pianist, gitarist, trommeslager, produsent og arrangør. Som en musiker som alltid har følt seg hjemme i fokuset på helheten av musikken, er albumet et naturlig resultat av å ha fått boltre seg ved førersetet i de fleste musikalske ledd. Dermed har Narvesen fått skape sitt helt eget musikalske univers, et sted der hennes mange referanser og ideer får utfolde seg fritt.
Med en sterk kjærlighet for alle mulige slags sjangre – og kanskje da spesielt pop, folk, vise, klassisk og jazz – er materialet på dette albumet formet uten hensyn til å skulle kunne settes i bås eller kategoriseres. Det er kanskje særlig blandingen av hennes tydelige singer/songwriter-referanser og den klassiske lyden av jazz-piano trio som er den største bærebjelken for albumets karakter. Det sofistikerte møtet mellom utfordrende instrumentale linjer og sangbare “hooks” skaper et lydbilde og en låtstruktur som finner sin egen plass i dagens alternative pop-verden.
Veslemøy har ved siden av det å være jazztrommeslager alltid skrevet – både tekst og musikk. Musikken veksler mellom å være basert på intuitive og improviserte ideer, til å bære preg av å være et svært gjennomkomponert materiale. Låtene inviterer inn til et dypt personlig rom, med tekster som omfavner tematikk om livets store følelser og spørsmål. Det er en søken etter ro, trygghet og genuinitet i musikken og seg selv – spørsmål om hva som skjer i fraværet av kontakt med det. Selv om det til tider er subtile og åpne betraktninger, ønskes det å formidle en følelse av nærhet, varme og ærlighet – noe som særlig utforskes gjennom de to sporene fremført på egen kristiansandsdialekt. Narvesen som vokalist er heller ikke fokusert på teknisk briljans, men heller genuiniteten av å fremføre sitt eget budskap med den stemmen man har. Musikkens intensjon er ærlig, sårbar og kompromissløs – en måte å skape på som hun håper lar musikken finne sitt eget liv hos hver enkelt lytter. Produksjonen til hver låt varierer fra å være storslagne til helt enkle og nakne fremførelser – et spekter som speiler det musikalske mangfoldet Narvesen trives i, og ikke minst tør å være i.
Hva «jazz-sjangeren» gjelder, er ikke dette et album som har de medvirkende utøvernes instrumentale egenskaper i fokus. Man kan kalle det poplåter fremført av jazzmusikere, musikk skrevet av en trommeslager som egentlig identifiserer seg som mye mer. Det er et forsøk på å fange stemninger, noe som for Narvesen er et universelt fokus i all musikk. Musikerne på albumet har bidratt med hver sine personlige stemmer og er handplukket på grunnlag av deres evne til å la musikken formes av improvisasjon og åpenhet.
Kjernebesetningen for innspillingen ble samlet i Øra Studio i Trondheim. En pianotrio bestående av pianist Håvard Aufles, kontrabassist Nicolas Leirtrø og Narvesen på trommer og vokal. Innspillingene ble gjort med utgangspunkt i et låtmateriale, men har på hver sin måte gitt plass til det organiske og impulsive. Det er også bidrag fra Tuva Halse (stryk), Jakob Leirvik (duett-vokal), Eirik Hegdal (saksofon) og Amund Storløkken Åse (vibrafon). Samarbeidet med tekniker og co-produsent Kyrre Laastad har også vært en trygg havn gjennom en prosess som har latt seg selv ta uventede veier.
Vi tok en prat med Veslemøy om blant annet albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med ditt første soloalbum, «We don´t Imagine Anymore». Kan du fortelle litt om det og prosessen rundt albumet fra start til utgivelse og litt om responsen du har fått på dette albumet fra publikum og presse?
Tusen takk! Jeg startet å skrive musikken da jeg fikk muligheten til å ta med meg et valgfritt prosjekt til Oslo Jazzfestival i 2021 etter å ha fått talentprisen deres året før. Jeg hadde lyst til å lage noe helt nytt og sette sammen et band bestående av musikere jeg var inspirert av og ville skrive for. Jeg fikk med meg Nicolas Leirtrø, Håvard Aufles, Eirik Hegdal, Jakob Leirvik og Amund Storløkken Åse. Siden den gang har prosjektet utviklet seg til å bli et soloprosjekt, hvor jeg har tredd inn i rollen som sanger og har med meg et band i studio og live bestående av varierende musikere.
Låtmaterialet på albumet er en blanding av musikk fra konserten på Oslo Jazzfestival og låter jeg har skrevet i ettertid. Albumtittelen er en referanse til en stadig tilbakevendende tematikk i livet mitt, nemlig hvorvidt jeg er i en kontakt med seg selv og det skapende vesenet jeg har i meg. De siste tre årene har jeg forsøkt å finne ut av mer om hvem jeg er som menneske og som musiker. De tingene henger sammen for meg, og når jeg ikke har hatt det bra har jeg også syntes det har vært vanskelig å gi rom til mine kreative og «åpne» sider. Jeg har isolert meg litt fra omverdenen og latt frykt og selvbevissthet blende meg fra nærheten til meg selv. Jeg prøvde å bruke erfaringene mine rundt dette som et utgangspunkt for hele prosjektet. Det har etter hvert blitt materiale som handler om mange ulike aspekt ved det å være menneske.
På albumet har jeg med meg Nicolas Leirtrø på bass, Håvard Aufles på piano og synther, Tuva Halse på fiolin, Jakob Leirvik på vokal, Amund Storløkken Åse på vibrafon og Eirik Hegdal på saksofon. Kyrre Laastad har også vært co-produsent, tekniker, gitarist, perkusjonist og co-mikser. Alle musikerne er stemmer jeg har enormt respekt for og er veldig inspirert av. Jeg er veldig glad for at det er akkurat dem som er med på albumet. Musikken på albumet er en blanding av mine arrangement og deres individuelle bidrag som musikere, og den ville ikke vært det samme uten deres unike musikalske stemmer som tar komposisjonene mine til et enda mer spennende sted.
Jeg har fått mye fin tilbakemelding rundt skiven, med gode anmeldelser og oppmerksomhet. Det er jeg enormt glad for! Det var også veldig stas at NRK Lindmo ville ha meg på besøk i forbindelse med albumslippet. Vi fikk spille en låt fra platen der, som var veldig stas.
Et grenseløst talent. Solodebuten viser at Veslemøy Narvesen er langt mer enn en dyktig trommis – terningkast 5/6 Eivind August Westad Stuen, Aftenposten
Hva handler denne platen om og hvor har du hentet inspirasjon fra til dette albumet?
Albumet har tematikk hentet fra erfaringer og refleksjoner jeg har gjort meg de siste par årene. Jeg begynte å jobbe med prosjektet mitt i en periode i livet mitt hvor jeg følte meg veldig kaotisk og ikke hadde det bra. Jeg var utslitt men hadde også blitt god på å bli min egen verste fiende. Jeg slet med å ha kontakt med meg selv og følte meg heller ikke ut som meg selv. De indre kampene jeg hadde har latt seg utspille i relasjonene mine, i kunsten min og i min relasjon til kunsten min. Hver låt på albumet tar tak i denne tematikken på ulike måter. Noen av låtene handler om relasjoner til andre der jeg har opplevd utfordringer med kontakt og kommunikasjon, og andre låter handler om de samme type problemene – men mellom meg og min «skaperkraft». Tekstene og de lydlige landskapene henter inspirasjon fra det brede spekteret av følelser jeg kjenner igjen i meg selv; som sterk glede/nysgjerrighet og håpløshet/ensomhet. Jeg har prøvd å følge mine instinkter og la ideene mine få slippe til uten å være for selvkritisk. På den måten har jeg prøvd å dra meg selv ut av det som tidligere har stoppet meg fra å skape, nemlig de selvkritiske stemmene inni meg. Jeg har dratt frem små elementer fra all mulig slags musikk som inspirerer meg, og latt intuitive ideer få plass. Jeg er stolt av hvordan plata har blitt, fordi den er veldig meg.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?
Selve lydbildet på platen er en blanding av liveinnspilling av band og pålegg i post-produksjon. Utgangspunktet for innspillingen var å spille inn grunnkompet på alle låtene som piano-trio, et format jeg er veldig glad i. Jeg ville forske på om jeg kunne bruke dette formatet som basis i en singer/songwriter-kontekst. Vi brukte dette som utgangspunkt for pålegg av vokal, synth, gitarer, perkusjon og stryk. Jeg får ofte mange musikalske ideer i hodet mitt når jeg arbeider med musikk og derfor var det forløsende å også kunne realisere ideer i form av pålegg og post-produksjon. Jeg er inspirert av musikk som har en slags «intuitiv» energi i seg, hvor man kan høre at det er tatt valg hvor man gir plass til små improviserte statements eller det «menneskelige» i produksjonen, noe vi fikk mye gjennom grunnlaget vi la med piano, bass og trommer. Jeg vil si at denne plata inneholder mye av det, samtidig som jeg har søkt etter å finne de rette tilleggselementene i produksjonen for å skape tydelige stemninger.
Veslemøy Narvesen er trommeslager i en rekke sammenhenger, men kommer nå med et spennende soloalbum – terningkast 5/6 Geir Rakvaag, Dagsavisen
Du har nok et spesielt forhold til alle låtene på albumet, men hvilke låter banker det ekstra mye for?
Jeg tror den låten jeg er mest glad i på albumet er låta «Vi To». Det er den jeg fortsatt kan sette på og kose meg med, fordi jeg blir så dratt imot det minimalistiske, suggerende og drivende ved den. Det drivende landskapet kunne jeg vært i veldig lenge og derfor går jeg heller ikke lei tror jeg. «Andre Rom» har også en spesiell plass hos meg, da det var den første låta jeg skrev for prosjektet. Tekstens budskap er noe jeg stadig kommer tilbake til og kan resonere med, men endrer også mening for meg fra tid til annen.
Du er best kjent som trommeslager og at du spiller i band som Mall Girl, Kongle Trio osv. Kan du fortelle litt om det og hvordan veien gikk videre til din solodebutplate?
Mall Girl var det første ordentlige bandet jeg var med i og ble startet i 2017 sammen med noen gode venner med base rundt Musikkhøgskolen i Oslo. Det bandet har betydd uendelig mye for meg og har lært meg masse både om musikk og om livet. Det samme gjelder Kongle Trio, som er en jazzpiano-trio som ble startet i 2019. I disse bandene fikk jeg utforsket ulike sider av meg selv som begge er viktige for meg, den ene delen å være pop-trommeslager og den andre å være improviserende jazztrommeslager. Etter Eskild Myrvoll sluttet i Mall Girl og Kongle Trio tok en pause så var plutselig mine to hovedprosjekt lagt litt på is, og jeg så at jeg hadde mer tid til å gjøre egne ting. Jeg bestemte meg vel på våren 2022 at jeg ville spille inn musikken jeg hadde skrevet for Oslojazz, også kastet jeg meg bare ut i det. Resultatet ble annerledes enn jeg hadde sett for meg da, men føles veldig riktig nå. Det er mindre «jazzete» og mer en blanding av alt jeg liker ved musikk. Det digger jeg.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg kommer fra en familie som er veldig glad i musikk og jeg ble eksponert for mye forskjellig fra tidlig alder. Vi hadde også piano i stua hjemme under hele oppveksten, noe som var veldig viktig. Mamma var opptatt av at mine søsken og jeg skulle få gode instrumenter å spille på – også som nybegynnere da vi ikke kunne så mye. Det tror jeg ga en motivasjon. Hun tok oss også med på veldig mange ulike konserter – alt fra kammermusikk til opera, musikaler og popkonserter. Jeg husker at jeg veldig tidlig fikk en helt spesiell følelse av å høre på musikk, det ga meg en sterk glede og var et slags «rom» som jeg elsket å være i. Dette gjorde at jeg etter hvert fylte tiden min mer og mer med musikk, enten det var å gå lange turer i skogen med mp3-spilleren eller å spille gitar på rommet. Jeg fikk undervisning på fele, piano, gitar og etter hvert trommer. Jeg hadde også litt klassisk sangundervisning på videregående og sang i kor da jeg var yngre. Det har vel vært musikk i fokus så lenge jeg kan huske, og jeg har alltid drømt om å bli musiker.
Høstens fineste norske album. Trommefantomet Veslemøy Narvesen viser nye sider på et gripende og avansert popalbum – Audun Vinger, Dagens Næringsliv
Vinteren er her. Hva betyr den for deg og hva er det beste du vet å gjøre når det er vinter?
Vinteren er veldig velkommen hos meg, jeg er glad i snø og den deilige følelsen av å komme inn i varmen etter at man har vært ute i kulden. Jeg er også glad i å gå på ski om vinteren, det er fantastisk.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Norge er nok et av de beste stedene å bo for å kunne klare å leve av det å være musiker tror jeg. Det finnes mange gode støtteordninger og gode utdanningsinstitusjoner for musikk. I starten av mine første år som student og frilansmusiker var jeg veldig opptatt av å si ja til alle muligheter som kom min vei, for å bygge erfaring og nettverk. Jeg er også heldig som er veldig glad i mye forskjellig musikk og trives innenfor en rekke sjangre. Det gjør at jeg kan hoppe litt fra det ene til det andre og ha flere ben å stå på. Jeg tror det kan være bra å være åpen og samtidig prøve å hele tiden ha et fokus på å være genuin i det man driver med. Det tror jeg skaper et godt grunnlag for å finne glede i det man driver med gjennom lang tid.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det var kjempegøy å spille på Roskilde med bandet mitt Mall Girl i 2019. Vi var veldig unge og det var skikkelig stort, det var litt sånn «klype seg selv i armen»-følelse å både være der og spille der. Ellers hadde jeg en helt fantastisk konsertopplevelse med Kongle Trio da vi spilte i Tallinn i Estland i 2020. Stemningen var euforisk og vi forsket på musikken sammen foran et nysgjerrig publikum. Det var bare skikkelig intenst og vakkert å spille musikk med Liv og Øystein. Nylig hadde jeg en superkick opplevelse med bandet mitt på Vill Vill Vest i Bergen. Det var helt stappet på Østre, kjempegod stemning og bandet spilte fantastisk. Da følte jeg at mye av det vi har jobbet med satt skikkelig og vi kunne «surfe» på den følelsen.
Kan du nevne 3 ting som det morsomste, mest spesielle eller sprøeste øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
En gang fikk jeg tilsendt en video av en trommeslager som hadde spilt «Slay Queen» av Mall Girl på eksamenskonserten sin. Skikkelig stas og absurd å høre noen spille noe man har laget og se at det har betydd noe for noen.
I 2021 var jeg vikar i Gard Nilssens Supersonic Orchestra som var helt ufattelig gøy. Jeg hadde et øyeblikk da det gikk opp for meg at jeg var omringet av alle mine musikalske helter på scenen og jeg kjente på en dyp takknemlighet for å få lov til å musisere med dem. Det kjentes ut som akkurat der jeg hadde mest lyst til å være i hele verden, noe som var gav meg en fantastisk følelse.
En gang spilte jeg på en hippie-festival i Sibir med bandet Kalandra, det var også ganske morsomt og absurd. Veldig gøy, så mange rare og morsomme folk.
Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?
Joni Mitchell og Sjostakovitsj. De er to komponister som har påvirket meg enormt. Sjostakovitsj dro meg for alvor inn i den klassiske verdenen og var den jeg forelsket meg sterkest i under musikkhistorie-undervisningen på videregående. Jeg elsker hans evne til å lage dissonans og intensitet, for så å forløse. Det er en følelse jeg ofte streber etter å skape i min egen musikk. Joni Mitchell er bare alt. Ellers er jeg glad for å ha kjærlighet for minimalisme og suggererende musikk, jeg syntes det er et viktig og veldig musikalsk element/parameter.
Hva inspireres du av musikalsk og hvilke norske artister/band/produsenter har du hørt mye på eller henter du inspirasjon fra?
Det er virkelig utrolig mye forskjellig. Jeg blir veldig inspirert av sterke og tydelige stemninger i musikk. Hvis et album gir meg en helhetlig farge/følelse/tone så opplever jeg det som veldig inntrykksfullt. Det trenger ikke være låtene individuelt, men albumet som helhet og at de oppleves i kontekst til hverandre. Jeg er også veldig fan av impulsivitet og spontanitet i musikk, og liker når jeg kan høre den energien på plater. At man tar vare på de øyeblikkene hvor noe uforutsigbart eller intuitivt skjer. Når det er sagt, så kan jeg også ELSKE skikkelig gjennomførte pop-produksjoner hvor alt er planlagt og veldig polert, som musikken til Shania Twain og produsenten Mutt Lange, hehe. Av norske artister har jeg hørt veldig mye på Selma French, Amalie Holt Kleive, Listen to girl, Broen, Hanne Kolstø, Inger Nordvik, Thomas Dybdahl, Susanne Sundfør. Alle operer vel i alternativ pop-landskapet, som er en sjanger hvor mye av min egen musikk også hører hjemme. Jeg er også veldig fan av Vetle Junker, Marius Elfstedt, Bård Ingebrigsten, Anja Lauvdal, Christian Winther, Maria Kannegaard og Erlend Skomsvoll. Aaah, det er så mye fantastiske musikere der ute.
Hva er den beste litterære og filmatiske opplevelsen du har opplevd den siste tiden, og hva vil du anbefale folk å sjekke ut om dagen?
Jeg har nylig lest Rick Rubin sin bok «The Creative Act, a way of being» som jeg syntes var veldig inspirerende. Rick Rubin i seg selv er en veldig kul person som jeg ser opp til, han har mange fine tanker i den boken. Jeg så også en film som heter «Past Lives» som kom ut for ikke så lenge siden, som jeg likte veldig godt. Den har satt i gang mange tankeprosesser hos meg rundt relasjoner og skjebne.
Har du en favoritt-rett, i tilfelle hva og kan du beskrive den?
Tror min favoritt-rett er pai. Sånn grønnsaks-pai med brokkoli, feta-ost og tomat. Vet ikke hvorfor men det er seriøst det beste som finnes!
Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet og i så fall hvorfor?
Et band som har vært med meg hele livet er ABBA. Verdens beste band etter min mening. Jeg elsker den musikken så mye, og elsker egentlig alt som Bjørn og Benny har gjort etter ABBA også, anbefaler alle å sjekke ut «Kristina från Duvemåla». Fantastisk musikk som er blitt nydelig arrangert av Anders Eljas. Jeg har også vokst opp med å høre masse på Janis Joplin, Simply Red, Pink Floyd, Jonas Brothers, Billie Holiday, Kent, Finn Kalvik og Anne Grete Preus. En god blanding, der altså.