Uansett hvordan en kommer over musikken til Tuvaband, enten det er på konsert eller på plate, så gjør den inntrykk. Tuva Hellum Marschhäuser har en evne til å fange en underlig magi i sangene sine, med delikate komposisjoner sammen med en røffere produksjon.
Den tidligere utgitte musikken har spent fra atmosfærisk, piano-ledet folk-pop til svevende post-rock. Musikken har vært minimalistisk og gitt rom til nerven i Tuva’s fjærlette vokal, og vokalens melodier. I 2018 ga Tuva ut sitt debutalbum «Soft Drop», til kritisk anerkjennelse hjemme i Norge og internasjonalt.
I dag slapp Tuvaband sitt nye album, «I Entered The Void» som er denne «Ukens album» på NPS Music. Albumet markerer en endring i musikken, speilet av endringer i Tuvas liv, som kan høres i tekstene og temaene. Det er et skritt videre fra den bevisste minimalismen på Soft Drop, som nå er byttet ut med en tyngre og fullere lyd, innspilt med bandet Tuva spiller med live. En endring i Tuvaband’s live lyd i 2018 var inspirasjonen for selve innspillingen av det nye albumet.
Tuvaband er uten tvil en av landets mest spennende artister for tiden (også internasjonalt), og en artist som skiller seg klart ut med sitt særegne uttrykk og sound. Vokalen hennes er også noe som ikke ligner på NOE annet enn Tuvaband. Det nye albumet hennes er en nytelse å høre på. Det er vakkert, melankolsk, særegent, svevende og melodisk, og et album som du bør ta deg tid til å lytte på igjen og igjen.
«I 2018 prøvde jeg sammen med de jeg spiller med live å presse trio-formatet så langt vi kunne uten flere instrumenter. I løpet av en konsert gikk vi fra å spille så minimalistisk som på albumet «Soft Drop», til å gi alt vi hadde og spille så hardt vi kunne. Det var ingen tvil om at jeg ville vise frem denne siden av prosjektet på albumet. Innen jeg skulle spille inn albumet var jeg også blitt klar for å ha med trommer for første gang. Både for å bygge enda mer opp under energien vår og for å få hjelp til å skape en enda mer rockete stemning». Forteller Tuva
Hun fortsetter; «Albumet handler om å flykte inn i et tomrom som kan oppstå når man isolerer seg fra omverden, og om å gå seg vill i tomrommet. Albumet handler om tanker og følelser som kan oppstå i et tomrom, et slags venterom i mellom fortid og fremtid – med avstand til livet man har levd, miljøet en har vært en del av, og relasjoner.»
Disse temaene, kombinert med den nye lyden, gjør «I Entered The Void» til den modigste og mest personlige utgivelsen fra Tuvaband hittil. Isolasjonen som måtte til for å skrive musikk på den måten Tuva ønsket, står for platen som en helhet; et kraftfullt og samtidig svevende album som hinter til enda større ting. I kveld har Tuvaband releasekonsert på Ingensteds i Oslo. Dørene åpnes kl. 19.00, så ta gjerne turen dit hvis du har anledning. Vi tok en prat med Tuva om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet «I Entered The Void». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Tusen takk! Jeg begynte å lage sangene til dette albumet våren 2018. Jeg skrev også ny tekst til to sanger jeg lagde i 2013. I 2018 spilte jeg live med en ny gitarist, Tobias Pfeil, og Håkon Brunborg Kjenstad på synth og bratsj. Jeg sa jeg ønsket at Tuvaband skulle være mer rockete, ha mer distortion, og høres tøffere ut. Sånn at det skulle passe bedre til tekstene. På konserter så hørtes vi ut som et rockeband uten trommer. Dette ville jeg vise frem på det nye albumet, men jeg var også for første gang klar for å ha med trommer. Da jeg var helt fornøyd med skissene viste jeg dem til Tobias, Håkon og Ole Mofjell på trommer. Vi spilte igjennom sangene sammen et par ganger og prøvde å komme frem til den beste måten å spille dem på. Så dro vi til Kenneth Ishak sitt studio, hvor Kenneth spilte inn trommer og gitar for oss. Jeg ønsket ikke at det skulle spilles inn med klikk, så gitar og trommer ble spilt inn i samme rom, på samme tid, mens de hadde meg på øret da jeg sang i et annet rom.
Noen dager senere dro jeg og Tobias til Håkon sitt hjemmestudio hvor vi spilte inn synth og bass. En uke etter det spilte Tobias og jeg inn flere gitarer hjemme hos han. I julen spilte jeg inn pappas munnspill. Da jeg var hjemme igjen etter julen spilte jeg inn vokalen min. Til slutt satt jeg igjen med flere lydspor enn noen gang før, og satt med disse i over en måned. Jeg ryddet, justerte volum, la på ekstra lydeffekter, klippet og la til. Det var fint og utfordrende, og det føltes som om jeg holdt på å forsvinne inn i skjermen. Da jeg var fornøyd med lyden satte jeg meg sammen med en ekstern mikser, Turi Agostino, for å justere og fikse. Det var også han som mastret.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Fordi jeg bodde i en ny by hvor jeg ikke kjente så mange, så kunne jeg endelig, uten dårlig samvittighet holde meg inne flere uker i strekk med bare musikken. Noe jeg alltid hadde drømt om. Det var veldig deilig, men jeg begynte også å føle meg veldig rar på innsiden. Albumet handler om å flykte inn i et tomrom som kan oppstå når man isolerer seg fra omverdenen, og om å gå seg vill i tomrommet. Albumet handler om tanker og følelser som kan oppstå i et tomrom, et slags venterom i mellom fortid og fremtid – med avstand til livet man har levd, miljøet en har vært en del av og relasjoner.
Jeg skriver om det jeg trenger å få utløp for. Det jeg tenker og føler, men som krever mer enn tenking for at jeg skal kunne gå videre. Jeg ønsker å formidle selve musikken og stemningen, også er det heller et pluss om tekstene kan gjøre noe med noen. De kan gjerne brukes og tolkes på andres premisser.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet, og hva er forskjellig på dette albumet i forhold til albumet «Soft Drop» som du ga ut i 2018?
På «Soft Drop» handler musikken mer om låtene enn om instrumentalen. På det nye albumet handler musikken også mye om instrumentalen. På forrige album var jeg mer opptatt av lyd-designet enn jeg var av sjanger fordi jeg ga ut skisser. Nå, med utrolig mange flere instrumenter, så måtte jeg ta mer stilling til sjanger og retning. Da ville jeg at instrumentene skulle være rockete.
Det er første gang musikken min har trommer. Tidligere da veldig mange rundt meg sa at jeg burde ha med trommer, så kjente jeg at jeg ikke var klar. Sammen med instrumentalen på de gamle sangene, og mitt tidligere ubevisste forhold til trommer, så tenkte jeg at trommer ville føre meg inn i en sjanger jeg ikke ønsket. På det nye albumet ønsket jeg noe spesifikt fra trommene; at de skulle skape enda mer energi der jeg ønsket, og mer dynamikk. Da er det et poeng med å ha de med. Jeg var heller ikke lenger redd for trommer fordi jeg nå visste hva slags trommer jeg absolutt ikke ville ha, og hva slags lyd/effekter jeg ville ha på trommene.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
I et kort sekund vurderte jeg å ha med en ekstern produsent fordi jeg har forstått at dette er ganske vanlig. Jeg kom raskt på at jeg syntes at den jobben er noe av det mest spennende ved å lage et album. I tillegg var det veldig klart for meg hva slags sound jeg ville ha. Etter at albumet var ferdig, så innså jeg at det er nettopp dette som er den røde tråden mellom det forrige og det nye albumet i produksjonen.
Det jeg håper at er spesielt i mitt musikalske univers, er selve kombinasjonen av de ulike elementene; kombinasjonen av min låtskriving, dette soundet, min produksjon og vokalmelodiene.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra platen?
«I Entered The Void» fordi den oppsummerer albumet.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Etter at det nye albumet ble ferdig, så begynte jeg å lage et tredje album. For første gang har jeg brukt trommemaskin for å lage skisser, og spilt bass på gitaren min. Jeg merker at jeg lærer en del fra musikerne som spilte på «I Entered The Void» ved at jeg hører på det nye albumet. For eksempel tror jeg at jeg prøver å herme etter gitaristen sin spillerstil når jeg lager skisser nå. Ja, eller jeg vet jeg gjør det faktisk.
Hvem er Tuva Hellum Marschhäuser (Tuvaband), hva er din musikalske bakgrunn og hva liker du å gjøre på fritiden?
For et år siden og alle år før det, så var jeg et menneske. Jeg hadde altfor mange interesser og var altfor sosial. Nå er jeg egentlig bare en musiker, som bare vil drive med musikk, og nesten bare prate om musikk, og er den minst sosiale personen jeg kjenner. Jeg er litt bekymret for meg selv, men samtidig så er jeg jo så utrolig lykkelig. Jeg er egentlig barnevernspedagog og har jobbet med enslige mindreårige flyktninger i flere år i 60 % stilling ved siden av musikken, men har fått permisjon for musikken og Berlin.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
«Dark Night Of The Soul», et album produsert av Danger Mouse, har jeg vært inspirert av både under prosessen med det nye og det gamle albumet. Jeg ble og blir fortsatt inspirert av et eldre album av Kurt Vile, «Childish Prodigy». I inspirasjons-listen min på Spotify for albumet, brukte jeg album bare som inspirasjon til lyd-design og produksjon. I den hadde jeg blant annet Ty Segall, Anika, Tobacco og Dirty Beaches.
Bare Egil band var inspirasjonskilden til artist-navnet mitt. Egentlig så startet det med at jeg sa «Bare Tuvaband», hjemme.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
I det siste har jeg hørt en del på albumet til en norsk venn, Sea Change. Veldig kult. Jeg liker godt det norske bandet Kanaan. For noen dager siden så hørte jeg på sangen deres «The Groke» fordi jeg ville lage samme basslyd i en av skissene jeg jobber med. Så kanskje jeg er inspirert av dem også. Heldigvis spiller bassisten i Kanaan bass med meg live.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Jeg synes fortsatt det er sprøtt å skrive autografer.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg tror det må være da jeg spilte live med trommer for første gang i London i februar i år. Vi har så klart hørtes bedre ut på konsertene siden fordi vi har spilt mer sammen – men det var så utrolig gøy å spille med trommer. Jeg tenkte både «hvordan kunne jeg vente så lenge med noe som er så gøy?», og «jeg er glad jeg ventet så lenge, fordi nå kan jeg fortsatt i en lang stund fremover føle dette».
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
John Olav Nilsen i hvert fall. Jeg vil også gjerne at Sassy 009 skal lage remix av en av sangene mine.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller kun en pleasure og hvorfor akkurat denne?
Snus. Jeg vil ikke slutte, men jeg vil gjerne kutte ned – det går ikke.
Hvilket scene i Norge drømmer du om å spille på?
Jeg vil veldig gjerne spille på Øya i 2020, og vil veldig gjerne at det kommer veldig mange for å høre på.
I kveld spiller du på Ingensteds i Oslo. Kan du fortelle litt om konserten i kveld og hva publikum kan forvente seg?
Det er både en feiring av nytt album og en konsert. Derfor tror jeg det blir ekstra fint. Vi skal spille sanger vi ikke har spilt live før. Og noen få gamle sanger, men i band-versjon. Publikum kan forvente seg å høre det mest dynamiske bandet i Norge. Fordi jeg har med meg Tobias Pfeil, Håkon Brunborg Kjenstad, Ole Mofjell og Eskild Myrvoll. Det blir bråkete og høyt, og stille og rolig.
Hvilke planer har du videre i resten av 2019 og i 2020?
Jeg har omtrent ikke hatt noe fri i år. Så jeg skal ta litt fri i julen fordi jeg tror det er sunt. Resten av desember skal jeg jobbe videre med 10 skisser. I starten av 2020 skal vi på Europaturnè. Jeg håper, som jeg håpte i fjor, at det blir noen festivaler til sommeren. Det er noen planer for høsten, men de tror jeg ikke at jeg kan si offentlig enda. Utenom dette skal jeg fullføre mitt 3. album. Skissene er omtrent klare.
