MIRIEL (Maria Gilberg Spikkeland fra Flekkefjord) er en utdannet pianist og organist som har tatt veien inn i popverdenen med sitt selvproduserte debutalbum «A Love Story» som ble sluppet fredag 14. mai, og som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Det er et konseptalbum som kronologisk handler om et forhold fra start til slutt, og musikken kan beskrives som drømmende alt-pop. Hennes musikalske innflytelser beveger seg fra Bon Iver til Debussy, og ender opp i landskapet mellom Aurora, Agnes Obel og Kate Bush. Albumet er mikset av Simon Bergseth (Emilie Nicolas, Gabrielle, Dagny) og mastret av George Tanderø (Astrid S, Dagny, Marit Larsen, Emilie Nicolas).
Albumet ble laget som en bearbeidelse av kjærlighetssorg, og MIRIEL forteller;
«Høsten 2019 pakket jeg bilen og kjørte 1100 km til en øy i Nord-Norge for å skrive musikk seks uker alene i min oldemors gamle hus uten internett eller tv. Jeg skrev masse musikk, leste bøker, malte og gikk fjellturer. Det var en av de beste periodene i mitt liv. Til slutt måtte jeg dra sørover igjen fordi jeg hadde fått jobb i en ny by. Første uka jeg bodde der ble jeg helt plutselig forlatt av kjæresten gjennom fem år. Etter et par måneder, da sjokket hadde lagt seg og realiteten begynte å synke inn, fant jeg frem alle sangene jeg hadde skrevet om oss, fra før det begynte til helt til slutten, og bestemte meg for å lage et album. Både som en bearbeidelse av det som hadde skjedd, i tillegg til at det var en fin distraksjon å kunne fordype seg i produksjon. Albumet ble produsert og innspilt på soverommet mitt i løpet av fire måneder.»
Om å blande klassisk og pop beskriver MIRIEL det slik;
«Som produsent og låtskriver er jeg opptatt av å ta med min bakgrunn som klassisk pianist og organist inn i popmusikken blant annet ved å bruke impresjonistiske pianostykker som mellomspill mellom sangene, kirkeorgel som bass, og kor med klang som synthpads. Disse elementene, i tillegg til et hjerteslags-sample som stortromme, går igjen i hele albumet for å skape helhet i lydbildet.»
Å blande klassiske elementer inn i popmusikken gir lydbildet en helt spesiell stemning og et musikalsk uttrykk som er lett å like. Albumet til MIRIEL er intet unntak. Dette er både vakkert, drømmende og stemningsfullt, men også melankolsk og skjørt. Hun er ærlig og ekte i uttrykket og formidler låtene på en troverdig og god måte. På albumet kan vi følge henne gjennom kjærlighetens oppturer som glede, smil og kjærlighet, men også nedturer som sorg, smerte og savn. Vi vil gjerne trekke frem tre låter fra albumet og det er «You Never Loved Me» som er en ærlig, sår og vakker låt i et spenstig og nærmest orkestralt lydbilde. «Shattered» som er en stemningsfull og hjerteskjærende låt i et nydelig og symfonisk lydbilde som kunne vært soundtracket til en film om ulykkelig kjærlighet – dette berører, og vi kan ta og føle på smerten av å ha blitt forlatt av sin kjære. Den mer oppløftende låten «I Love You» som beskriver den lykkelige fasen i kjærlighetsforholdet på en deilig og herlig måte i et catchy og drømmende lydbilde.
Vi tok en prat med MIRIEL om blant annet debutalbumet hennes og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «A Love Story». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det?
Tusen hjertelig takk! I november 2019 flyttet jeg til en ny by fordi jeg hadde fått ny jobb, og første uken jeg bodde der ble jeg helt plutselig forlatt av kjæresten gjennom fem år. Etter et par måneder, da sjokket hadde lagt seg og realiteten begynte å synke inn, stod jeg i dusjen og fikk en idé om å lage et album om oss. Så da fant jeg frem alle sangene jeg hadde skrevet om oss, den første fra to uker før vi ble sammen, de siste fra rett etter han dro, og valgte ti av dem. Siden jeg var helt ny i byen, og ikke hadde noe nettverk, hadde jeg masse tid til å fordype meg i produksjon, og albumet ble produsert og innspilt på soverommet mitt i løpet av fire måneder. Det var fint å ha et prosjekt å distrahere meg selv med, samtidig som at jeg kunne bearbeide alt som hadde skjedd. Men jeg må ærlig innrømme at det er deilig at albumet endelig er ute i verden, ute av min verden, så jeg kan gå videre.
Høsten 2019 pakket du bilen og kjørte 1100 km til en øy i Nord-Norge for å skrive musikk seks uker alene i din oldemors gamle hus uten internett eller tv. Kan du fortelle litt om det?
Det var bare helt magisk å være der, og det var de to månedene før bruddet, så jeg var lykkelig og uvitende, og det gjenspeiles i sangene jeg skrev der. Det var der jeg skrev flesteparten av sangene fra den midterste delen av platen, alle de lykkelige kjærlighetssangene. For eksempel skrev jeg «Honey» på trøorgelet en av de første dagene, og «I Love You» skrev jeg en dag i løpet av 20 minutter etter en fjelltur, etter å ha hatt skrivesperre hele dagen. Jeg skrev «To be loved» da jeg gikk meg en tur på stranden og «Storm» ble til mens det var skikkelig storm og jeg nesten trodde huset skulle fly av bakken. Den handler om å stå støtt i stormen sammen, at selv i de hardeste stormene vil vi holde sammen. Ironisk nok tok det slutt bare noen uker etter.
Jeg komponerte også pianospillet på «You Never Loved Me» da jeg var der, mens melodien og teksten ikke kom før et par måneder senere, og alt var annerledes.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Albumet er fullt av forskjellige følelser, fra eufori til dyp hjertesorg, og det har også resultert i at albumet er litt spredd sjangermessig. Mens «I Love You» er en slags drømmende disco-pop låt, er «Shattered» mer symfonisk og mørk. Så for å skape helhet i albumet, har jeg brukt noen elementer som går igjen litt over alt. Blant annet et hjertslag-sample som stortromme, kirkeorgel som bass, og kor med masse klang som synth-pads, i tillegg til at jeg har brukt mye de samme synthene. Jeg har også prøvd å ta med min bakgrunn som klassisk pianist inn i albumet blant annet ved å bruke impresjonistiske pianostykker som mellomspill. Totalt sett har jeg gått for et drømmende lydbilde.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Platen handler om et forhold fra start til slutt, og jeg håper at folk kan kjenne seg igjen i gledene, og vite at de ikke er alene i sorgene.
Selv om albumet på mange måter avslutter ganske trist, er skapelsen av albumet en historie om å komme gjennom noe vanskelig og bli sterkere på den andre siden. Før jeg lagde dette albumet, hadde jeg aldri produsert en ferdig sang før, bare halvferdige demoer, men i løpet av fire måneder produserte jeg et album helt alene, og for meg har det vært en stor seier. Det har aldri hørtes mer ut som meg enn nå, og det å vite at man har gjort det helt selv, det er den beste følelsen. Jeg leste et sted at bare 5 % av produsentene i musikkbransjen er kvinner, og nå er jeg stolt over å kunne kalle meg en av dem. Så selv om albumet er en historie om et forhold, håper jeg også at jeg kan inspirere noen til å komme seg igjennom det som er vanskelig og jobbe for drømmene sine.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Det er vanskelig, men jeg tror jeg må velge «I Wonder» og «You Never Loved Me». «I Wonder», fordi det er sangen som har vært med meg lengst, og fordi det er den sangen som best viser hvem jeg vil være som artist. «You Never Loved Me» fordi det føles som den mest ærlige sangen jeg noen gang har skrevet.
Når jeg tenker over det nå, så er det kanskje også de to sangene som best viser min bakgrunn som klassisk pianist. «I Wonder» var inspirert av Ravels Jeux d’Eau, mens «You Never Loved Me» var inspirert av Vårbrus av Sinding.
Du er utdannet pianist og organist som har tatt veien inn i popverdenen. Kan du fortelle litt om det?
Jeg startet i kor da jeg var tre år, og på piano da jeg var syv år, så jeg har alltid både likt å synge og spille. Jeg ville gjerne lære akkorder, men pianolæreren min sa det var best å begynne med klassisk piano. Etter hvert begynte jeg å like det veldig godt, så da jeg begynte på musikklinjen var det klassisk piano som var hovedinstrumentet første år, rytmisk sang andre år og piano igjen tredje år. Jeg har nok alltid følt meg flinkere på piano enn sang, og også utenfra har det nok vært mer forventet at jeg gikk i den retningen. Så da tok jeg en bachelor på Griegakademiet i klassisk piano, men med jazzvokal som bi-instrument. Etter det gikk jeg et år på LIPA i Liverpool med sang som hovedinstrument og startet for første gang å vise folk sangene mine. Siden da har jeg også tatt et årsstudium i orgel på NMH, og deltids sangutdannelse ved CVI i København. Det at jeg har tatt min klassiske bakgrunn inn i popverdenen er nok et tegn på at jeg aldri har klart å bestemme meg, fordi jeg liker begge deler like godt. Ja takk, begge deler.
På konsertene jeg spiller legger jeg ofte noen små pianostykker som mellomspill mellom sangene, for jeg synes det er fint å kunne vise frem noen av mine favorittpianostykker til et publikum som kanskje ikke er så vant med klassisk musikk, men som jeg tror de vil like.
Hva føler du er det spesielle i MIRIEL sitt musikalske univers?
Det er litt vanskelig å svare på selv, men jeg tror kanskje det er den blandingen av sjangre som jeg snakket om tidligere. Å blande den klassiske inspirasjonen og det atmosfæriske, med min forkjærlighet for pop og catchy melodier.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg tok den BIG 5 personlighetstesten en gang, og ifølge den er jeg blant befolkningens 1 % minst nevrotiske, så jeg tror kanskje jeg er ganske uredd og nok litt naiv, selv om jeg tidligere har hatt skikkelig sceneskrekk når det kommer til å holde klassiske pianokonserter. Men jeg husker en gang jeg hørte Kanye West si at man kan klare alt man vil hvis man bare bestemmer seg for det, og det har liksom satt seg hos meg siden. Det er litt morsomt, fordi han er ikke en artist jeg egentlig har noe særlig forhold til, men etter det så har jeg ofte tenkt som Pippi: «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg sikkert». Dette mottoet krever jo at man jobber hardt for det, det hjelper selvsagt ikke bare å tro nok – men den rette innstillingen kan gjøre det lettere å jobbe, tror jeg. Så det er kanskje pågangsmot som er min sterkeste side.
Jeg har tidligere vært pianolærer og sett hvor mye innstillingen kan ha på læring. Noen vil ikke prøve igjen hvis de ikke fikk det til første gangen, fordi de er så redde for å gjøre feil. Men andre kanskje har mindre «talent», men tør å feile, og har mye større fremgang.
Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg er stort sett en veldig glad person, og liker å være sosial. Ellers liker jeg å klatre, strikke, lese bøker og gå på tur og sikkert mye annet også.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Mamma sier at det startet da jeg var i magen hennes og hun sang Beethovens 9. symfoni i Grieghallen som en del av koret. Hun mener det er grunnen til at jeg liker så godt klassisk musikk.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Min venninne og artist Adelheid og jeg dro på splitt-turné i Norge to somre på rad, begge gangene fra Flekkefjord i sør til Tromsø i nord. Første året hadde vi en stueturné der vi spilte hjemme hos folk. Andre året ville vi ha en turné med konserter som var mer som helhetlige opplevelser, der musikken ble brukt som soundtrack til for eksempel nydelig natur, og hadde konserter på utradisjonelle steder. Vi spilte for eksempel en konsert i planetariet i Tromsø i mørket mens alle lå på ryggen og så opp på stjernene og planetene. Vi hadde også konsert på en øy med havet som bakgrunn, og på en annen øy der alle gjestene ble hentet med båt og vi spilte med skogen som bakgrunn. Det var helt fantastisk, fordi vi ble kjent med publikum, og vi fikk se utrolig mange nydelige plasser.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg elsker impresjonistisk pianomusikk. Favorittkomponisten er Maurice Ravel, og målet mitt har vel egentlig vært å klare å skape samme estetikk i min egen musikk. At man tar estetikken fra impresjonismen og putter den inn i en slags popmusikk. Det å skape en atmosfære, noe flytende, litt drømmende. Jeg er også veldig inspirert av maleren Monet. Andre klassiske inspirasjoner er for eksempel samtidskomponist Steve Reich, som produksjonen av «I Wonder» er litt inspirert av.
Ellers elsker jeg gode catchy melodier, og hører gjerne på Dua Lipa og Dagny.
Jeg oppdaget akkurat produsent Rachel K. Collier, og synes det er inspirerende at det bare blir flere og flere kvinnelige produsenter. Jeg synes hun lager så utrolig groovy musikk og imponerende produksjoner.
Når det kommer til mer atmosfærisk musikk, er favorittene Bon Iver og Sufjan Stevens. Andre favoritter er Maggie Rogers, Julia Holter, Coldplay og Agnes Obel. Ellers synes jeg Highasakite’s andrealbum er legendarisk.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Ane Brun sitt album «How beauty holds the hand of sorrow» er noe av det vakreste jeg har hørt på lang tid. Ellers synes jeg Kalandra er skikkelig bra, og at det er gøy at de har blitt ordentlig oppdaget i det siste.
Ellers synes jeg Susanne Sundførs «Self Portrait» EP er nydelig. Liker veldig godt at det er så mye kor. Jeg har et års utdanning som organist, så jeg setter alltid stor pris på vakker kormusikk, i tillegg til nydelig pianospill. Det er veldig stemningsfullt.
Emilie Nicolas er også en av favorittene. For en stemme og formidlingsevne. Jeg elsker hvor selvsikker hun høres ut når hun synger.
Du har satt sammen en 20+5 spilleliste til oss. Hvordan har det vært, har du hatt et bestemt fokus vedr. utvelgelsen av låtene som du ønsket å ha med i listen, og har du møtt på noen «utfordringer» underveis?
Det er så mye bra musikk, at den største utfordringen var å velge få nok sanger. Fokuset har vært å velge låter som treffer meg i hjertet. Der låtskrivingen og produksjonen passer som hånd i hanske og underbygger hverandre.
Hva er det sprøeste, morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
En gang en venninne og jeg var på turné, spilte vi i et vakkert og knøttlite kapell som arrangøren hadde bygget i hagen sin, og med tusener av små stjernedioder i taket. Før konserten bød han oss på den fineste kaken jeg noen gang hadde sett. Vi kunne ikke tro at han hadde fått laget den bare til oss. Så han ba oss skjære, men vi fikk ikke hull på kaken. Og plutselig innså vi at han hadde servert oss en tullekake. Rett etterpå slapp han en tykk bok ned på bordet fra andre etasje, bare et par cm fra hodet til venninnen min. Vi skvatt noe vanvittig, og skjønte ikke hvor den kom fra. Den konserten glemmer jeg aldri, men jeg spiller der gjerne igjen.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
Lizzo sin «Good as Hell» er en pleasure. Da jeg lagde denne platen var jeg i en veldig vanskelig periode, og da var det deilig å bare skru den på fullt om morgenene da jeg stod på badet. Jeg følte meg alltid mye bedre etterpå, og mer klar til å ta fatt på dagen og få gjort ferdig albumet.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Det er vanskelig å velge, men kanskje Kristoffer Lo? Han spiller og komponerer så utrolig vakkert.
Hvordan har covid-19/korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?
Jeg startet med å lage albumet i midten av januar 2020, så da pandemien startet fikk jeg mer tid til å få gjort det ferdig. Jeg fikk jobb som organist rett før pandemien, og jeg følte meg veldig heldig som hadde en stabil inntekt så jeg har kunnet fokusere resten av tiden min på å produsere og utgi musikk. Jeg er en veldig sosial person, så på mange måter har det jo vært vanskelig å ha kommet til en ny by helt alene rett før en pandemi. Samtidig har det gitt meg den tiden jeg alltid har ønsket meg, til å kunne produsere og lage musikk uforstyrret, uten å trenge å tenke på økonomi.
Planene videre er å produsere et nytt album, og kanskje få til noen konserter etter hvert som det åpner igjen? Jeg har også lyst til å lage flere remixer der jeg sampler rare ting. Som min remix av sangen «Honey» der jeg kun brukte ting jeg fant på kjøkkenet. (se video lenger opp her). Det kommer straks en ny versjon av «I Love You» kun laget med ting jeg fant på stranden.
