10. mars slapp MaVe sitt selvproduserte konseptalbum «Crap I shouldn’t say out loud and shitloads of ballads» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
En 14 låter lang historie gjennom et dynamisk spekter av låter og all dritten man ikke burde si høyt.
Albumsingelen «God When You Come Knocking», er bygget opp av onetake vocal-stacks, samples av stoltromming og lag av cello. Albumet er delt opp i kapitler som utdypes eksklusivt i en lukket fane på MaVe sin nettside. Denne åpnes av et passord som du får om du spør.
NPS-redaksjonen: MaVe vrenger sjelen sin og er svært personlig og utleverende på sitt første album. Hun tar oss med på en følelsesreise gjennom et dypt hat og kjærlighet til seg selv og andre mennesker. En reise som tar for seg de smertelige og sterke stadiene gjennom depresjon, fra start til slutt i et klangfullt, mørkt og kledelig lydbilde. Albumet inneholder mange vakre, mørke og sjelfulle låter, og MaVe trekker oss inn i sitt følelsesmessige kaos på en nydelig, særegen og ektefølt måte.
Vi vil gjerne trekke frem fire låter som alle er sterke, følsomme og smertelige. Den første er den mektige men såre «YOU» – denne føler vi. «Asylum» – vi føler smerten i denne. Melankolien ligger tykt utenpå «Bad Weather». Frustrasjonen er til å ta og føle på – det bygger seg opp – til slutt blir smerten for mye å bære – helt ulidelig! Den siste låten vi vil trekke frem er den nydelige, såre og samtidig håpefulle «Don’t Run Back To What Broke You» som er en verdig avslutning på denne sterke følelsesmessige reisen. Det er en slutt på alt, og når en dør lukkes så åpnes en annen!
Den LIPA-utdannede artisten, låtskriveren og produsenten MaVe, alias Marita Vestad, lager musikk som består av elegante produksjoner med stort dynamisk spekter. Fra ballader med alternativ vri til tunge og komplekse komposisjoner, ofte bygget opp av vokal stacks og hardtslående lydvegger. Hun gjør hele prosessen selv, fra å skrive og produsere låtene til å lage sin egen artwork.
MaVe har tidligere sluppet flere singler, musikk videoer og to EPer. Disse har ført til radio rotasjon hos P3 og P1 og konserter i Norge og UK, fra egne turneer til support act for artister som BigBang, Mariann Rosa, Owlle og IDER. Musikken hennes har også blitt brukt i NRK seriene «Jævla Homo» og sesong 1 og 2 av «Lovleg».
Vi tok en prat med henne om blant annet det nye albumet, musikkbransjen, HIFI og planene videre fremover.
Gratulerer med ditt selv-produserte konseptalbum, «Crap I shouldn ́t say out loud and shitloads of ballads» Kan du fortelle litt om prosessen og produksjonen rundt det, og litt om hva som står bak tittelen på albumet?
Takk! Dette er mitt første store slipp hvor jeg selv har tatt stolen som hovedprodusent. Det har gjort at det tok lang tid og er ekstra skummelt å dele. Så og si hele albumet er skrevet, produsert og spilt inn i studiohjørnet i leiligheten. Jeg har måttet plugge ut kjøleskapet, og lyden fra takvinduene når det regner ligger der som et ekstra lag i noe av innspillingen. Så har jeg hatt med min partner i alt, Peter Sørheim som co-produsent og musiker på en del av låtene. Vi er jo også kjærester, så jeg er sykt stolt over at vi har fått til å jobbe så tett sammen.
Tittelen på albumet kom ganske langt ut i prosessen, da jeg skrev låten «Crap I Shouldn’t Say Out Loud». Jeg satt allerede med veldig mange låter, og da jeg fikk den setningen ned på papiret fikk alle låtene en ekstra sammenheng. Alle passet inn i kategorien dritt jeg ikke burde si høyt.
The first thing that struck us about ‘Retrograde Flow’ was the crystal-clear vocals and the layers of beautiful harmonies that adorned the performance. A surreal ambiance was created almost instantaneously, giving the song a wonderful introduction, while giving out the slightest teaser to the listeners about what to expect in the three-and-a-half-minute long journey.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Det er store kontraster dynamisk og mye fokus rundt vokalen. Fra lydvegger til veldig nakne nesten acapella låter. Jeg liker å spille inn vokalene samtidig som låtene skrives, da får man følelsen rett inn i låten. Veldig mye av albumet består av vokal stacks og impro, type rett på micen uten hverken beat eller akkorder. Kicken på «God When You Come Knocking» og «Daydreamer» er meg som slår på en stol for eksempel. En god blanding av elektronisk og organisk.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Det er et konsept-album på 14 kapitler som tar for seg stadiene gjennom depresjon, fra start til slutt. De forskjellige låtene handler om alt fra å være i krig med seg selv, til å være den som strekker ut en hånd. Å gå fra å være sterk, til å nå bunnen, kave der nede, for så å komme seg opp igjen og tilbake til å være sterk.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Jeg har et spesielt forhold til alle låtene. Jeg har hatt veldig vanskelig for å bestemme meg for hvilke som skulle slippes som singler i forkant, for alle representerer albumet på sin måte. Men tror nok at «Asylum» og «God When You Come Knocking» er de jeg fikk mest «release» av å skrive. Jeg er min egen psykolog når jeg skriver låter.
Gi albumet den kjærligheten det fortjener. Det er virkelig noen ordentlige sjelfulle låter her.
Hva har inspirert deg til å lage dette albumet, og hva inspireres du (ofte av) til å lage musikk?
De altfor store følelsene mine.
Albumet er delt opp i kapitler som utdypes eksklusivt i en lukket fane på MaVe ́s nettside. Denne åpnes av et passord som du får om du spør. Kan du fortelle litt om dette og hva er passordet?
Albumet er veldig selvutleverende i seg selv, men alle låtene har en større historie. Det som legges ut der er det jeg ikke føler for å legge ut i åpne sosiale medier. Det er veldig personlig materiale. Det er for de som vil vite mer, kanskje tenke mer og dykke enda litt dypere. Passordet til kapittel 1 som ligger ute nå er «Secretspace», men dette kan bli endret når som helst. For man må jo egentlig spørre direkte, i DM på Instagram for eksempel. (Jeg brukte ekstremt lang tid på å bestemme meg for om jeg skulle ha med passordet i intervjuet her).
Hva føler du er det spesielle i ditt musikalske univers?
Jeg vrenger ut sjelen min. Jeg binder ikke låtene fast i en bestemt sjanger, det er vokalen(e) som gir soundet og det blir det det blir ut fra hvor jeg er og hva jeg føler mens jeg lager det.
Vi samarbeider med HiFi Klubben, og hos dem handler alt om god lyd. God lyd vet vi at også betyr mye for mange artister. Kan du si noe om hva du mener er god lyd, og hva det betyr for deg? Hvilket produkt i HiFi Klubben komplette lyd-sortiment mener du vil kunne ta deg nærmere lyden du nettopp beskrev?
God lyd for meg betyr å kunne forsvinne inn i musikken. Når alle detaljer kommer frem og frekvensene er perfekt balansert sånn at man kan smelte inn i lyden og glemme verden. Sennheiser HD 800 S er nok en kandidat til å gjøre akkurat det. I mikseprosessen også.
Hvilke tanker har du rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Det er tøft og det vet man, men for min del så er det dette jeg eksisterer for. Jeg har ikke på et tidspunkt tatt et valg om at nå skal jeg satse på musikk, det har alltid vært sånn og det bare må være sånn. Det er ekstremt mye jobb, man vier hele livet sitt til det. Noen får skikkelig fart på ting tidlig i karrieren og noen må jobbe lenge. Jeg er i den andre kategorien. Jeg har jobbet, strevet, fått avslag og så jobbet mer. Får man nei – så bevis at de tok feil. Det er mitt driv.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
At jeg gjør min greie, det er autentisk og det er min kunst. Jeg vil vel si at jeg er en uredd type med tanke på det albumet jeg akkurat har sluppet ut i verden. Det er skummelt å blottlegge seg selv på den måten. Så ja jeg er uredd, men samtidig scared shitless.
Blander du Emilie Nicolas, Sia og tidlig Lorde får du «Daydreamer». Dette er en miks jeg kan like særdeles godt. Mave har en helt rå attitude. Vokalen er skikkelig røff og suger deg inn fra første sekund.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Det er nok konsertene rundt «Overload» EPen. Vi spilte litt rundt i Norge og avsluttet i London. Det var små konsertsteder, men de låtene jeg gjorde da var så harde og det ble helt vill stemning da folk først slapp seg løs. Det er en evighet siden jeg har spilt live nå så jeg gleder meg sykt til å komme i gang igjen. Første blir en liten mini-konsert/release fest på DUNK I Oslo nå på fredag.
Hva er det mest spesielle eller sprøeste øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
At noen i Argentina laget en MaVe fan-account på Twitter. Det her er lenge siden, før jeg hadde lært noe om hva man gjør rundt et slipp annet enn å bare legge det ut.
Om Crap I Shouldn’t Say Out Loud; Hennes nyeste låter har et mykt agg i bunnen av en lavmælt intens produksjon. Det er derimot vokalen som trekker denne smart slentrende låten fram blant alle de andre utestemmene som finnes. Og gjør henne til en innestemme som er verdt å følge med på – terningkast 4/6
Er det noe du setter ekstra stor pris på i ditt eget musikalske univers?
At det er mitt univers og det er jeg som bestemmer hva det skal være.
Har du en favoritt-matrett i så fall hva?
Nei, jeg elsker mat altfor mye til å velge en favoritt.
Hvilken matrett kunne du spist 7 dager i uken?
Ingen. Jeg vil helst ha mange forskjellige retter i en middag.
Hvilken film, serie eller bok skulle du helst sett at folk ser/leser?
Bok: «Dødevaskeren» av Sara Omar. Serie akkurat nå: «The Last Of Us».
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Jeg drømmer bare om å spille konserter konstant. Små scener, store scener, hver dag, resten av livet.
Hva slags musikk har du vokst opp med og har noe av den musikken vært med deg hele livet?
Jeg vokste ikke opp i et musikalsk hjem så jeg måtte finne frem til musikk selv. Jeg hadde noen få CDer som jeg sang gjennom en eller to av hver dag etter skolen. Mamma fikset meg en mikrofon som jeg koblet inn i stereoanlegget. De jeg sang gjennom mest var nok Avril, PINK, Anastacia og Marion Ravn sitt «Here I Am» album. Lyric-heftene i de CDene hang såvidt sammen.
Hva er dine musikalske planer videre for 2023?
Jeg planlegger en del visuelle greier rundt albumet fremover, så skal jeg komme skikkelig i gang live, en liten albumturne. I tillegg er det jo mer musikk som skal lages selvfølgelig, det stopper aldri.