Går det an å skrive en norskspråklig klimalåt som ikke blir klein? I 2017 uttalte Marte Wulff fra scenen under en årlig klimakonsert at hun lenge hadde gått med en ambisjon om å gjøre nettopp dét.
Hun ble tatt på ordet, og fikk snart bekreftet mistanken om at dette var noe av en utfordring, særlig for et barn av den såkalte ironigenerasjonen av nittitallet. Det satt langt inne, men ganske nøyaktig et år, og mange klimaforedrag og -konferanser senere, hadde Marte skrevet sin første låt om klima- og miljøspørsmålet, og urpremieren fant sted på samme scene.
Låten «Verden er stor» ble sluppet fredag 2. november på Propeller Recordings, og er denne «Ukens single» på NPS Music. Den er produsert i en åttitalls-pop-ånd; et nikk til Wulffs barndom og tenår i tiden før alt som var for direkte ble pinlig; da Blekkulf og Michael Jackson sa det som det var. Dette er en sterk låt med en nerve som treffer deg midt i magen, og som både berører og engasjerer. Tanker som «hva er det vi mennesker egentlig holder på med og hvordan kan vi rasere det kjæreste vi har, jorden på den måten vi gjør?» kommer opp. Marte vekker noe sårt og viktig i oss med denne låten, og man blir beveget når hun synger om at «Verden er stor det har vi glemt, helt utrolig stor, men jeg vil ikke gi slipp på noe så vi snakker heller om noe annet». Hvorfor vil vi helst ikke snakke om dette viktige men betente temaet som angår oss alle? Mennesker har vært opptatt av og hørt om klimautfordringene i en årrekke, men det blir tydeligvis ikke gjort nok fordi vi har dårlig tid sier forskerne, og denne låten påminner oss faktisk om det fordi vi får det midt i fleisen, og tanker om at vi må gjøre noe snart før det er for sent kommer opp, noe Marte også synger om i låten…
Marte er sterkt engasjert i klimasaken og sier selv:
«De senere årene har jeg lest bøker som har åpnet øynene mine og vekket mitt klimaengasjement for alvor, og jeg kjenner et sterkt personlig ansvar for å handle. Jeg innser hvor mye jeg ikke vet om det store bildet, men også at hvis jeg lar være å ta til orde av frykt for å tape ansikt blir samtalen forbeholdt dem som roper høyest og fremlegger de mest polariserte synspunktene.»
Refrenget i låten «Verden er stor» henspiller på en anekdote om nordmenn som treffer hverandre på ferie i en annen verdensdel og uttaler at verden er jammen ikke stor. Men verden er stor, likevel har vi nå midlene til å legge den under oss. Ifølge Marte må vi blir flinkere til å snakke om hvorfor vi har så vanskelig for å begrense oss:
«Måtehold er ikke medfødt, det er noe vi må lære. I jaget etter å få dekket viktige menneskelige behov som personlig frihet og trygghet for oss selv og våre nærmeste, bruker vi opp våre siste begrensede felles ressurser til fordel for kortsiktig personlig gevinst satt i system av en uforsvarlig og urettferdig kapitalistisk struktur. Vi går og venter på at noen andre skal ordne opp for oss, men jeg tror ikke det vil skje før vanlige folk åpner øynene og tar egne, opplyste valg. Vi handler stort sett ut i fra følelser, og vi føler ikke globalt. Vi føler lokalt. Hvordan kan vi spre følelsen av at klimaforstyrrelsene faktisk angår oss alle personlig her og nå?»
I teksten til «Verden er stor» bruker Marte eksempelet om hvor paradoksalt det er at det i disse klimakrisetider fremdeles er så mye status knyttet til flyreiser, når et av de suverent viktigste tiltakene man kan gjøre for å minimere sitt eget klimafotavtrykk, er å kutte ned på nettopp dét. Marte mener dette sier mye om menneskets natur, og at vi er nødt til å snakke mer åpent om den:
«I arbeidet med låten har jeg lært mye om evolusjon og psykologi og de menneskelige mekanismene som ligger til grunn for den kritiske situasjonen vi er i nå. Jeg er selv i stand til å avsverge kjøtt og sirlig resirkulere plast med den ene hånden, mens jeg bestiller en flyreise på et Apple-produkt med den andre fordi jeg skal spille konsert i Nord-Norge. Jeg gjør unntak for meg selv, selv om jeg intellektuelt forstår at det ikke funker hvis alle andre gjør det samme. Hvorfor er vi sånn? Det dreier seg ikke om ondskap, men biologi.»
Klima er et sosialt betent tema, og Marte Wulff brenner for å snakke mer om problematikken rundt klimaspørsmålet og koblingen til status som per i dag ofte er knyttet til materielle goder. Vi må rett og slett tørre å være irriterende:
«Mer enn noensinne trenger vi en kultur for å ta opp problemene, se på mulighetene og inspirere hverandre til å skaffe oss kunnskap om situasjonen og ta «grønne» valg. Vi må orke å være irriterende og forstyrre det komfortable. Ikke for å spre skyld og skam, men for å være et eksempel til etterfølgelse. Vi må gå sammen om å gjøre bærekraft til det nye statussymbolet, og det kan godt være litt flaut å fly på helgetur til New York, droppe resirkulering på hytta eller å kjøpe nytt uten først å ha forsøkt å reparere det gamle. Folk gjør nemlig det andre folk gjør; vi sammenligner oss med naboen. Mennesker har utviklet mange utrolige evner, og dersom kravet om profitt kunne vike til fordel for et krav om bærekraft og fellesskap, ville det kanskje vise seg at løsningene vi behøver finnes allerede.» Vi tok en prat med Marte om blant annet låten, klimaproblematikken og hvilke planer hun har videre.
Du slapp nylig låten «Verden er stor» som er en sterk låt om klimaendringene. Kan du fortelle litt om den?
Jeg har de senere årene blitt oppmerksom på en del ting som har åpnet øynene mine og vekket mitt klimaengasjement for alvor. Gradvis har jeg så begynt å kjenne på et sterkt personlig ansvar for å gjøre noe. Det er begrenset hva en enkeltperson kan utrette her, men likevel, nesten mot min vilje, begynte jeg å skjønne at jeg måtte gjøre noe innenfor mitt felt, som jo er å skrive og fremføre musikk. Jeg ble nødt til å skrive en låt om det, rett og slett. Jeg er født på åttitallet og har vært ganske hardt rammet av den ironiske distansen til alvor som kom for fullt på nittitallet, men stilt overfor all verdens realiteter så blir det fort for dumt. Selv om jeg stadig elsker sarkasme og ironisk humor, så finnes det ting som ikke skal tulles bort eller pakkes inn. Det er mye jeg ikke vet om det store bildet, men hvis jeg lar være å ta til orde av frykt for å virke moraliserende eller bli feiltolket, blir samtalen forbeholdt de som roper høyest og fremlegger de mest polariserte synspunktene, som ofte er kontraproduktive. Så derfor har jeg brukt ganske mye tid på å sette meg ytterligere inn i saker og ting og sammenhenger, og kommet opp med denne låten her, som prøver å romme «alt», med utgangspunkt i et enkelt eksempel.
Refrenget i «Verden er stor» henspiller på en historie om nordmenn som treffer hverandre på ferie i en annen verdensdel og uttaler at verden er jammen ikke stor. Men verden ER stor, det er bare oss som har vent oss til å kunne reise til andre siden av den på et døgn. Det er jo ikke nødvendigvis naturlig. To av tre nordmenn sier de er opptatt av sitt eget klimaavtrykk, så det er paradoksalt at det fremdeles er så mye status knyttet til å fly, og å reise, når et av de viktigste tiltakene man som individ kan gjøre for å senke sitt eget klimaavtrykk, er å kutte ned på nettopp det. Det ble et fint eksempel for meg å bruke når jeg ønsket å skrive om såkalt klimapsykologi, evolusjon og hvordan noen av menneskenes naturlig medfødte pådriv fører til regelrett mosing av en klode som har begrenset med ressurser, Påskeøya-stil.
Hvorfor skrev du denne låten?
Jeg skrev den fordi jeg vil at vi skal snakke om hvorfor vi har så vanskelig for å begrense oss, og fordi klimasaken er den absolutt viktigste saken på dette tidspunkt i historien. Alle andre saker bør etter min mening ses i lys av – og håndteres med hensyn til den. Jeg føler at jeg må gjøre det jeg kan for å «vekke» folk, og i beste fall bidra til økt bevissthet og til at vi snakker mer om saken og tar alvoret innover oss. Jeg kjenner en dyp sorg over det som skjer med den vakre og altomfattende naturen vi er en del av, og jeg orker ikke å vente på at «noen» skal gjøre noe. Ingen kan endre noe alene, men alle må bidra, og dette er mitt forsøk.
Hvilke tiltak tenker du at flyselskapene bør gjøre, og ikke minst folk flest som ønsker å reise med fly på ferie etc., og hvor forurensende er det egentlig å reise med fly?
Vel, jeg er veldig langt fra å være ekspert på området, og bruker dette mest som et eksempel på den innebygde dobbeltmoralen i oss mennesker. Når det er sagt har jeg jo gjort mine undersøkelser. Globalt står visst utslipp fra fly for rundt tre prosent av de totale utslippene, og det virker kanskje ikke som så mye i den store sammenhengen. Men det kan man si om veldig mye, og så bare la være med å endre på noe som helst. Det er et stort poeng i låten min også. For på personnivå, for hver enkelt nordmann, betyr flyreiser nesten mest i forhold til hvor mye utslipp man bidrar til. Det bør være tankevekkende at det bare er forsvinnende tre prosent av verdens befolkning som noen gang har vært ombord i et fly.
Ansvaret for regulering og kutt i utslipp må jo ligge hos dem som tjener penger på dette, og jeg vet at flynæringen jobber med saken, om enn ulidelig langsomt. De bør pålegges restriksjoner, men for å motivere dem må kravet også komme fra forbrukerne. Jeg tenker først og fremst at flysektoren ikke bør få lov til å reklamere og reiseromantisere over side etter side i våre aviser, for eksempel, og at vi må slutte med å «friste» hverandre til å reise utenlands ved å legge ut bilder fra alle våre oversjøiske reiser eller helgeturer til New York på sosiale medier. Det burde egentlig være litt mer flaut for litt flere. Vi kunne med fordel også fokusere litt mer på kortreist glede og opplevelse i tillegg til kortreist mat, varer og tjenester, som helt klart er veien å gå. Taxfreeordningen er også problematisk på mange måter, blant annet fordi den finansierer de lave flyprisene, så det bør kikkes på bedre og mer bærekraftige løsninger der også. Det bør generelt bli både lettere og mer lønnsomt å gjøre såkalte grønne valg i hverdagen.
Som engasjert i klimapolitikken, og at du kjenner et personlig ansvar for å handle. Hva mener du at folk flest kan/bør gjøre av tiltak for at vi kan gjøre vårt beste for å komme i mål med tanke på FN´s urovekkende klimarapport som vi må få på plass innen 2030, og tror du folk rundt omkring i verden egentlig «har våknet» og skjønner hvilke katastrofale klimaendringer vi nå står ovenfor?
Jeg opplever at det er veldig mange som ikke orker å ta situasjonen innover seg, og det er veldig menneskelig, og forståelig. Vi er alle fanget i et økonomisk system som baserer seg på evig vekst og stadig økt forbruk, og uten dramatiske strukturelle endringer og et skifte fra å se på penger som en verdi i seg selv, til å se på hva vi faktisk trenger for å leve. For det er de ressursene vi bruker opp, naturressursene. Vi er et hundre prosent avhengige av naturen, luften og alle økosystemene for å bevare vår helse og vår livskvalitet, men vi tar den fremdeles i stor grad for gitt og ser på den som noe «utenfor» oss selv. Klimaforskerne er ikke flinke til å formidle dette til folk på en menneskelig måte, det vil si på en måte hvor vi her i vesten kan føle at det haster og faktisk angår oss, nå. Det må jobbes med den kommunikasjonen, det er den første barrieren som må overvinnes.
En del forskere mener at klimaendringene er en naturlig prosess og at vi går mot en ny istid, mens andre mener dette i stor grad er menneskeskapt. Hvilke tanker har du gjort deg rundt akkurat dette, tror du det er for sent å «redde verden», eller er det håp hvis alle landene i verden går sammen om å tak i den store klimautfordringen vi står ovenfor?
97 % av forskerne er enige i at det som skjer nå av oppvarming og klimaforstyrrelser er menneskeskapt. Det er omtrent så tett på full konsensus som man kan komme, all verdens variabler tatt i betraktning. Det vil si at det er forsvinnende 1-3 prosent som av uvisse årsaker tviler, og at de åpenbart får uforholdsmessig mye fokus og oppmerksomhet. Jeg trenger ikke klimarapporter for å forstå at når innbyggertallet har doblet seg på 40 år og vi nærmer oss 9 milliarder mennesker på jorden, og når vi vet at et bærekraftig antall – dersom alle skulle ha noe i nærheten av vår levestandard, er en halv til en hel milliard – så kan vi ikke fortsette som før. Til og med Norge er overbefolket i forhold til bærekraft, og vi er ikke i stand til å fø oss selv. Vi er avhengige av mat og ressurser fra en masse andre land i verden, land som fort kan finne ut at de bør spise maten sin selv i stedet for å sende den bort i bytte mot noe de ikke kan spise, nemlig penger. Det ville være smart også for vår egen del å legge energi og penger i satsing på global bærekraft nå. For når alt dette er sagt, så er mennesker unektelig en ganske spesiell art som har fått til noen ekstraordinære ting i sin levetid, på både godt og vondt, blant annet fordi vi er så opptatt av å hevde oss og oppnå status i andres øyne. Så jeg tror ingenting er umulig dersom vi klarer å mobilisere alle bevisste og potensielt bevisste individer til å stemme frem noen ledere som tør å være upopulære og klarer å trekke de store linjene nå. Vi ville kunne få status som de som reddet verden fra undergangen. Det ville jo være ganske kred.
Vi må samle oss om dette som tidenes største felles sak som gjelder oss alle, og vi må anerkjenne oss selv som en del av naturen og naturen som en del av oss. Når alle er på saken og «snapper ut» av apatien, da kan store ting skje.
Hvilke private tiltak føler du folk flest bør gjøre for å begrense forurensningen i det daglige?
Det å få et barn mindre er jo dessverre det beste vi kan gjøre, men det er jo biologisk sett et av våre hovedformål, og også ganske komplekst, så den er litt vanskelig å stå på barrikadene for – men det er noe å tenke på. Deretter er det jo ting som å fly minimalt, leve bilfritt og droppe kjøtt det som har størst effekt på våre individuelle klimafotavtrykk, og så klart, å ikke kjøpe ting. Alltid vurdere om du FAKTISK trenger en ny et eller annet, eller om gleden du ville fått av å kjøpe det kanskje kunne finnes et annet sted. Jeg drømmer om at nøkternhet blir et stadig større ideal og at flere leter etter mening i mindre overflatiske ting.
Det er selvsagt vanskelig å motivere seg når vi vet at våre utslipp uansett utgjør en forsvinnende liten del av det store bildet. Likevel, her kan hver enkelt starte med å trekke hodet ut av sanden og gå foran med et godt eksempel. Slik sender vi signaler oppover i systemet til de som sitter med makten. VI kan med fordel også tenke på hvordan vi kan hjelpe og bidra til bedre bærekraft og befolkningsbrems i de uheldige og overbefolkede u-landene som allerede lider mest under endringene som allerede skjer. Viktigst av alt er å holde opp med å fokusere på bagateller og henge seg opp i småting. Vi trenger at flere ser det store bildet, og da må vi oppsøke viktig informasjon, og spre den. Det har vi jo nå faktisk kanalene for i sosiale medier og mange verdensomspennende nettverk. Det er dessverre også veldig mye «støy» og feilinformasjon der ute, så da er vi tilbake ved viktigheten av bevissthet.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det siste året har jeg fordypet meg i klimasaken, jobbet med materiale til min nye plate og spilt en del konserter. I tillegg har jeg gitt ut en EP med folk-duoen Wulff-Stenseng, og to låter med elektropop-kollektivet VIGGO. Jeg trenger å engasjere meg i inspirerende samarbeidsprosjekter som kan være en utvidelse av min egen karriere, og der jeg kan få utløp for andre sider ved min kreativitet – og kolleger er fint av og til – det kan være ganske ensomt å drive det hele fremover på egen hånd.
Hvem er Marte Wulff, hvordan startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg platedebuterte i 2006, og siden da har jeg i gjennomsnitt gitt ut et album hvert annet år. Jeg har blitt spellemannsnominert to ganger og hatt mye musikk på radio og TV og spilt rundt 600 konserter på scener og festivaler over hele Norge, og litt i utlandet. Jeg har vært med på mye gøy synes jeg, det er en fin jobb å ha, selv om den ikke er spesielt innbringende eller trygg, spesielt for en alenemor. Jeg vokste opp i en pinsemenighet hvor det var mye sang og musikk, og jeg spilte klassisk piano i hele barne-og ungdomstiden, litt av pliktfølelse. Jeg ble ikke personlig interessert i å lage og fremføre musikk før jeg sluttet i menigheten, og sluttet å ta pianotimer, og fant min egen form. Likevel hadde jeg nok ikke hatt den samme musikaliteten og gleden over det uten alle de musikalske menneskene i min familie, så jeg er takknemlig for alt jeg fikk med meg.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Jeg fremførte hele min plate «Utlengsel», som er innspilt sammen med Kristiansand symfoniorkester, live i Kilden konserthus (i Kristiansand) for rundt 500 publikummere i 2014. Det var et karrieremessig høydepunkt å gjøre disse personlige verkene med et helt orkester i ryggen i den salen det var innspilt. Da jeg var ferdig ble de liksom aldri ferdige med å klappe, og det var vanvittig rørende å møte en slik takknemlighet for å ha delt noe av seg selv.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Ja, det er kommet mye bra. Jeg har en tendens til å høre mest på den gamle musikken jeg alltid har hørt på, eller, de siste årene, klassisk eller instrumentalmusikk. Men når jeg skal lage spillelister som dette må jeg utdanne meg litt, og da hører jeg jo hvor mye interessant det faktisk er. Det er inspirerende, så det skal jeg gjøre mer av. Av norske ting hører jeg en del på pianoverk, og der er jo Andsnes meget fin. Eller liker jeg bandet Sudan Dudan som spiller folk-musikk, og mange av mine flinke venner og bekjente, som er godt representert på spillelisten.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det er et veldig lett spørsmål: En gang for et par år siden da jeg skulle på scenen i Bergen på et typisk voksen-sted, sent på kvelden, hadde det plutselig benket seg en gjeng på fem-seks veldig unge jenter helt forrest, den yngste var åtte-ni år. De sa de var superfans, og de overdrev ikke. Yndlingssangen deres var pussig nok en av mine tristeste skilsmisselåter «Tingene vi gjør», og denne hadde de øvd inn. De fikk komme på scenen og fremføre den, og det var helt utrolig nydelig rørende, flerstemmig og greier. Det var absurd, og veldig gøy. (Ligger video av det på YouTube).
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på?
Jeg vil gjerne spille på Øyafestivalen en gang, og på Træna. Ellers hadde jo konserthuset og operaen vært stas, for å si det mildt.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure?
Jeg prøver litt å boikotte det begrepet egentlig, for jeg synes egentlig ikke gleder burde forbindes med skyldfølelse, og det er så slitsomt å måtte tenke på om man er kul nok hele tiden. Man liker det man liker, men ting jeg føler skader meg og kroppen min, som jeg likevel driver med, det kan jeg føle meg skyldig ift. Kanskje fordi jeg føler at det strider imot en slags indre fornuft.
Hvilke planer har du videre i resten av 2018 og i 2019?
Jeg har tenkt å spille inn min sjette soloplate på vårparten og gi den ut til høsten 2019. Ellers jobber jeg med en barne/ungdomsbok om menneskenatur og metafysikk, et typisk langtidsprosjekt, og så skal jeg gi ut en plate med elektropop-kollektivet VIGGO. Jeg har fått litt støtte til å reise på turné i Nord-Norge, så jeg må finne ut av hvordan jeg skal løse det uten å ødelegge mitt gode navn og rykte (?) på å fly – men det er jo vanskelig å rettferdiggjøre å ta seg flere uker borte fra datteren min bare for å spille noen få konserter jevnfør låten «Verden er stor»…
