Nylig ble det stemningsfulle musikalske prosjektet «Øyliv/Byliv» komplett, da Maria Haukaas Mittet ga ut EPen «Byliv» på hennes eget plateselskap, «Senjarita.
Startskuddet for prosjektet gikk i fjor med EPen «Øyliv». I disse to utgivelsene blir man bedre kjent med Maria sin oppvekst på Senja og erfaringene hennes fra flere tiår i hovedstaden via nydelige og stemningsfulle visepop-låter som blant annet «Bybuss nr. 83» og ikke minst «På høyden».
«Jeg er veldig glad for at «Byliv» endelig er ute. Nå er det byen det handler om, men kontrastene i meg kan også høres om hverandre i både «Øyliv» og «Byliv». Jeg håper lytteren finner sanger som treffer og kan bli med dem videre i livet», forteller Maria.
12 år gammel flyttet Maria til storbyen for rollen som Annie. Møtet med Oslo var ikke som hun hadde sett for seg. Hun følte hun måtte omstille seg og jobbe for å passe inn. Det var nettopp disse erfaringene hun begynte å skrive om.
«Det å komme fra et lite sted og flytte til en storby på andre kanten av landet var for meg veldig kontrastfylt. Ikke bare i omgivelser, men i mentalitet og samhandling – på godt og vondt. Byen byr på både muligheter og fristelser, sosialisering og ensomhet. Lengsel er noe som dukker opp både i «Øyliv» og «Byliv». Lengsel trenger ikke være noe negativt, så lenge det kan overføres til at man higer etter noe og bruker det konstruktivt», sier hun.
Maria synger vakkert på sin egen dialekt og ønsker å ivareta den nordnorske vise- og sangtradisjonen. Hun er sterkt inspirert av blant annet Terje Nilsen, Lars Bremnes og Trygve Hoff.
«Byliv» er del to av prosjektet «Øyliv / Byliv» og er produsert av Bernt Rune Stray og co-produsert av Anders Engen og Stein Austrud.
Vi tok en prat med henne om blant annet om EP-prosjektet, hvilke tanker hun har rundt det å være artist i Norge, en av hennes mest minnerike opplevelser og planene videre fremover.
Gratulerer med EPen, «Byliv» som er del to av prosjektet «Øyliv / Byliv». Kan du fortelle litt om det og litt om prosessen rundt EPen fra start til utgivelse?
Tusen takk. Vi har vært et samlet team om både Øyliv» og «Byliv». Jeg har vært så heldig å kunne plukke på øverste hylle blant musikere, og de er også medprodusenter. Jeg snakker om Bernt Rune Stray (Executive prod.), Stein Austrud og Anders Engen. Har også hatt med meg Lars Bremnes som har hjulpet til på låtskriversiden.
Prosessen har vært ganske lang. Idéen til prosjektet begynte å gro i 2015/16, og jeg begynte sånn smått og stikke innom Whiteroom Studios for å skrive litt sammen med Rune Stray, -og Hans Petter Aaserud var også innom i den perioden. Det kom et barn til inni denne perioden, så prosessen ble litt avbrutt, men med jevne mellomrom var jeg innom for å skrive og lage demoer. Så, i 2019 satte vi av våren 2020 for å virkelig fokusere og å ferdigstille det som skulle bli én EP. Pandemien gjorde at det ble så mange låter, at det måtte bli to EPer.
Demoer lå klare mot sommeren, og innspillingen ble gjort i månedsskiftet august/september 2020 med tutti i studio. Utrolig musikalsk berusende periode. Jeg blir trigget av å se andre ha glede av å holde på med musikk som jeg er med på å lage. Gutta viste stort engasjement og var godt involvert materialet. Første EP kom høsten 2021, og nå er andre EP ute!
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne EPen?
«Byliv» skulle stå i kontrast til «Øyliv», så her valgte vi å bruke et mer digitalt lydbilde enn «Øyliv» som er ganske så analogt, og akustisk i uttrykket. Stein bidrar godt med sin kompetanse og sitt lydunivers til å få bylivet frem i lydbildet.
Hva handler denne EPen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
EPen handler litt om møtet med storbyen for en som kommer fra et lite samfunn, det handler om ønsker, drømmer, lengsel og at man kanskje kan glemme seg selv i alle inntrykk og det som blir litt forventet av deg. Den handler om en kulturkræsj jeg opplevde ved å flytte innad mitt eget land. Om at jeg måtte gjøre endringer i meg for å passe inn. Den handler kort sagt om tilhørighet.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra EPen?
Jeg har vel et ganske spesielt forhold til de fleste av låtene, men om jeg må trekke frem noe, så vil jeg vel nevne «Bybuss nr. 83». Det er finurlig det at vi suser gjennom byen i våre vante mønster og glemmer å rette blikket ut av oss selv. Sitter alene, men trykker oss sammen allikevel.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hvordan kommer du deg i så fall ut av denne?
Skrivesperre har jeg så absolutt hatt -flere ganger, og den starter ved at jeg blir inspirert av noen tanker jeg får, og blir altfor ambisiøs på hva dette skal bli. Håpløst! Heldigvis er Lars Bremnes blitt en venn å ringe i nøden. Han henter heliumsballongen jeg sitter på ned igjen og har kloke ord jeg kan bruke. I tillegg til skriveteknikker jeg har bruk for.
Hva føler du selv er det spesielle i ditt musikalske univers?
Hos meg begynner det vel med vokalen min. Ellers så har jeg gjort veldig mye forskjellig opp gjennom tiden av sound, og vært litt potet, men nå synes jeg at mitt ellers musikalske uttrykk begynner å ta form. Det har tatt litt tid, men jobber man med flinke folk, så vet de hvordan de skal forme en -+sound rundt en vokalist som meg, sånn at jeg får eierskap i det også.
Hvilke tanker har du rundt det å være musiker/artist i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for deg?
Vet ikke helt hvor jeg skal begynne når det kommer til det å være artist i Norge. Det er ikke alle forunt, men de som henger i stroppen får det jo til. Jeg har valgt min vei med musikal som barn og tidlig voksen, og så tv-show-veien. Jeg trives på veldig mange arenaer så lenge jeg får være der musikken er. Jeg har ikke tatt letteste vei med tanke på at prosessen min har vært synlig, og at det er meninger og forutinntatte holdninger om hva jeg har å by på musikalsk og artistisk, men jeg velger å se på det sånn at jeg alltid kan ha noe nytt å vise frem. Det er jo gøy å kunne overbevise og overraske litt hele veien gjennom den musikalske karrieren. Får mye sånne type tilbakemeldinger fra folk når de har vært på konsert; jeg visste ikke at du…
11 år gammel flyttet du til storbyen for rollen som Annie etter å ha vokst opp på Senja i nord med ca. 8000 innbyggere. Hvordan var den overgangen og hva føler du har vært det vanskeligste med å tilpasse seg miljøet, omgivelsene og menneskene i storbyen for deg?
Overgangen fra nord til sør på midten av 90-tallet var litt forvirrende for ei tenåringsjente. Jeg kom fra et miljø der man kunne snakke fra levra og der det å være tøff ofte lå i språket. Jeg kom ned med en liten forhåpning om å finne venner som var like uforbeholden og aksepterende til meg som de jeg hadde. Jeg hadde intensjoner om å være det mot de nye jeg møtte. Der tok jeg feil, og måtte lære meg nye kodekser og det å tolke et svar som tidligere hadde vært ganske rett frem. Jeg følte meg ganske vulgær til tider der jeg stod med bred Senjadialekt på Midtstuen i Oslo.
Hva savner du mest med Senja og hva har du tatt med deg videre derfra til din tilværelse i storbyen?
Det jeg savner mest med Senja er den glassklare luften, omgivelsene og vennene mine. Jeg savner også det fine med at folk er på tilbudssiden når det kommer til det å hjelpe hverandre. At man klipper gresset og handler for de som trenger det, eller plukker opp ungene dine på vei hjem fordi det var litt kaldt for dem å gå hjem. Det jeg har tatt med meg er at jeg er sjukt opptatt av å ha havet i umiddelbar nærhet. Det gir meg så veldig mye å kunne gå ned i fjæra.
Kan du fortelle det beste og verste med å bo i storbyen og hva føler du er den største kontrasten mellom å bo på Senja vs Oslo?
Det beste med storbyen er alle mulighetene man har i byen. Være seg tilbud i form av kulturelle opplevelser, matopplevelser, det å finne små lommer i byen som man kan kalle sine. Om du vil kan du synes, eller frivillig gjemme deg bort. Det verste med storbyen er at man også kan forsvinne i mengden, mer enn man skulle ønske. Man kan kjenne på ensomhet om man ikke får nettverk rundt seg. Naboer kjenner man ofte ikke, så nettverk betyr egentlig alt for trivselen. Det å føle seg sett i blant alt det store. Jeg har opplevd både og. Kontrasten mellom Senja og Oslo ligger i det å føle at samfunnet passer på deg.
Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?
Fritid og jobb flyter litt sammen må jeg innrømme. Jeg er veldig sosial av meg, så det å ta seg en tur på kafé med hyggelige folk synes jeg er utrolig herlig. Kanskje ta seg en skvett vin eller bobler til lunchen, og skravle kjeven ut av ledd. Ellers liker jeg å trene. Både ute og inne. Vi har flyttet ut av storbyen, og havnet på Jeløy i Moss. Det blir sykkelturer med gutta våre til en nærkafé, eller padleturer i kano pluss litt andre ting man kan gjøre som familie.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg har bilder av meg selv som 2-3-åring med hoppetau som mikrofon og mammas sjal som kjole. Det å synge og opptre har vært med meg så lenge jeg kan huske. Jeg fikk tidlig sjansen til å stå på scenen. Min far er gitarist, og storebroren min en pianist, så musikk var en stor del av min oppvekst. Jeg startet profesjonelt som 11-åring på Bryggeteatret i Oslo i rollen som Annie, og har holdt på siden da. Min musikalske bakgrunn er veldig variert. Alt fra gospel og soul til musikal, til viser, country, listepop, litt jazz, ja, jeg har fått smake på det meste.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Når jeg ser tilbake på opplevelsene mine på livefronten, så er det vanvittig mange store opplevelser å ta av. Jeg har vært privilegert med å få stå på varierte scener. Synes det er vanskelig å plukke ut noen, men jeg har en som står ut litt. Jeg var booket på et event der en bemidlet mann skulle feire 50 reiser rundt solen, og jeg har vært på endel sånne oppdrag før, og dømte deretter i litt negativ kontekst -inni meg, selvfølgelig. Han hadde spesielt ønsket å høre «Hold on be strong», og jeg tenkte, jaja, tut og kjør, hehe. Jeg hadde ikke fått noe annen grunn enn at det var bursdag, og jeg måtte si at denne sangen var til han.
Lokalet var pyntet med hans fjes klistret på det som var av effekter, det var til og med en løper på bakken med bilde av bursdagsgutten og 50 år. Jeg tenkte; jøss, han her var da over snittet glad i seg selv og det han har fått til. Skjønte jo at det også lå litt ironi i alt fjaset.
I sammenhengen med at jeg skulle inn på scenen skulle han selv si noen ord, og grunnen til at han hadde valgt sangen; var at han hadde vært alvorlig kreftsyk for noen år tilbake, med dårlige odds, og hadde ligget på sykehuset og syntes forferdelig synd på seg selv da sangen min kom på radioen. «Hold on be strong», fortalte han, ga han styrke til å riste av seg selvmedlidenheten, og holde ut prosessen. Han tenkte «om jeg lever til jeg blir 50, skal hun jenta komme og synge denne sangen i bursdagen min» -Så der stod jeg fjetret, og skulle opp på scenen. Aldri før har ordene i sangen hatt mer mening, ei heller har jeg hatt mer emosjoner å rydde opp i på en scene, være seg ærefrykt, skam og stolthet. Måtte le litt av meg selv da jeg gikk av etter siste låt.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Forbilder har jeg mange av, og de endrer seg med tiden. Jeg er ofte på søken etter inspirasjon og å lære nye ting. Akkurat nå er jeg litt opphengt i Walk Off The Earth. Jeg synes de er utrolig artige å se snutter av i sosiale medier. De er lekne musikalsk med alle sine duppeditter som de får til å låte fint.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg liker å høre på No. 4 bl.a. De har fine og inspirerende arr og artige tekster med snert og ærlighet.
Har du en favoritt-matrett i så fall hva?
Jeg er veldig glad i småretter a’la tapas. Jeg liker å smake på masse forskjellig i ett måltid. Ellers så lager mannen min en hinsides god «Laks Tataki». Laks som er bråstekt i panna; crispy utenpå og rå inni, med asiatiske sauser, sesamfrø og salat til. Himmelsk!
Har du sett en bra film eller serie i det siste som du vil anbefale?
En bra serie jeg har sett er «The Kominsky Method». Superbra humorserie med Michael Douglas i hovedrollen som avdanket eldre skuespiller. Veldig god balanse mellom alvor og komikk. Gøy innblikk i det å eldes som mann.
Hva er dine musikalske planer videre for 2022?
Mine musikalske planer for resten av 2022 er å lage en superfin julekonsert med Lars Bremnes som vi skal reise fra Nord til Sør med. Vi er stolte av juleplata vi ga ut i fjor, og gleder oss stort til å reise rakrygget med den på turné. Ellers så skal jeg fortsette å minne folk på Øyliv/Byliv, så de kommer på konsert med det konseptet når det er klart for livescenen.
