Fredag 4. mars slapp den norsk/chilenske artisten JEZ_EBEL fra Bergen låten, «ADHD» med musikkvideo på Playground Music.
Låten er hentet fra hennes kommende EP, «the humbling chronicles of jez» som er denne «Ukens single» på NPS Music.
JEZ_EBEL er godt kjent blant sine internettfans; med sine seige, drømmende melodier har artisten mottatt oppmerksomhet verden over, helt siden hun først oppdaget GarageBand og Soundcloud.
Musikken er et døsig vindkast fra fortiden med innslag av søte Moog-synther og en drømmende vokal. Låtene leker i et landskap mellom jazz, soul, bossa nova og indie-pop, og dreier seg ofte rundt temaer som kjærlighet, identitet og seksualitet. Med inspirasjon fra blant annet fransk filmmusikk får vi en nostalgisk og eklektisk lyd. Med hennes karismatiske vesen og en enorm tilstedeværelse i tekstene, er det vanskelig å ikke la JEZ_EBEL trenge dypt under huden på deg.
Om låten sier hun;
«Det er en sang om å ikke føle at jeg kan følge med i verden. Den tumultariske følelsesmessige berg-og-dal-banen som er livet mitt og alle dets impulsiviteter. Sangen er kaotisk fra start til slutt! Det var ærlig talt så gøy å slippe seg løs og eksperimentere i denne sangen med min produsent Martin».
«I musikkvideoen tok vi samme tilnærming, Sammen med Samuel Feste og Elise Ommundsen Granli (GLOOP). Jeg ønsket å utforske utenfor min komfortsone, samtidig som jeg jobber ekstremt intuitivt (mest fordi jeg har en tendens til å raskt få slått av ideer det tar for lang tid å realisere). Hele ideen ble tent på en kald tur ved stranden i midten av mars sist år. Gloop og jeg snakket om de forskjellige måtene man kan bruke en greenscreen, og vi landet på ideen om å bruke kroppen min og meg som et lerret i stedet for bare veggen», avslutter hun.
Vi tok en prat med henne om blant annet den nye låten, inspirasjonskilder, om å være artist i Norge og planene videre fremover.
Gratulerer med låten «ADHD». Kan du fortelle litt om prosessen, produksjonen og litt om lydbildet i den?
Takk! Det var en litt tilfeldig prosess fra start til slutt. Det er veldig viktig for meg å jobbe intuitivt innad i prosjektene mine. Spesielt nå som jeg begynner å etablere meg som artist og låtskriver, så får jeg følelsen av at grensene blir mer rigide, og da må jeg bryte opp i mønsteret. Produsenten min Martin Lie Svendsen og jeg, pleier å starte med at han ploinker litt på et av keyboardene sine, til vi finner en melodi-rekke som fenger og så tar vi det derfra. Det er veldig «hot´n cold» hva som kommer med eller ikke. Ikke fordi vi lager sanger som ikke er hits, men fordi vi må kjenne at det kiler et eller annet sted i hjertet, og at det gir «it» faktor. Det kan ta mye tid og ofte har vi masse utferdige prosjekter. Lydbildet følger tittelen ganske greit i og med at det er en litt «random reise» gjennom hodet mitt og til dels Martin sitt også.
Hva ønsker du å formidle gjennom denne låten og hva handler den om?
Sangen handler om å ikke føle at man strekker til noen steder. Jeg forklarer hvordan jeg føler meg misforstått av dem rundt meg og hvordan jeg så inderlig kunne ønske at jeg bare var et A4 menneske som husker alt og gjennomfører ting slik folk forventer. Jeg er elendig på tid, er praktisk talt tall-blind, klumsete og veldig emosjonell. Jeg føler ofte at jeg bare er en «deadweight» i den kapitalistiske vindmøllen vi lever i. Likevel føler jeg at jeg har veldig mye å dele, mye morsomt og rart å komme med. Ting som kanskje ikke blir verdsatt i samfunnet vi lever i dag. I alt dette så surrer assosiasjonene mine og tankekjøret, og jeg ønsket å implementere disse elementene i produksjonen og låtskrivingen.
Hvorfor skrev du denne låten og hva er ditt forhold til ADHD?
Jeg skrev låten i en frustrerende situasjon hvor jeg atter en gang ikke ble tatt seriøst i psykiatrien. Jeg er heftig flink til å late som at jeg får med meg alt. Masken sitter godt på ansiktet mitt. Kanskje litt for godt. Jeg er utrolig flink på «cope» med det, en selv om jeg er flink til å tolerere denne tilværelsen, betyr ikke det at det er bra for psyken min. Jeg har ved flere anledninger fått oppfordringer i oppveksten på å få utredning for ADHD. Nevrologisk sett så er jeg allerede utenfor normalen (Dyskalkuli), men siden jeg aldri var en plage for noen andre, siden jeg aldri forstyrret noen i timene, hadde gode karakterer og gode rammer (satt på plass av familie) så ble det ikke tatt seriøst.
Nå er jeg voksen og føler meg helt malplassert, jeg vet at jeg ikke er ubrukelig, men i møte med verden så er det vanskelig å ikke tro på det. Jeg måtte sette ADHD-utredningen på pause på grunn av andre psykiske aspekter jeg må fokusere på fordi de rammer livet mitt mer akkurat nå. Jeg synes det er viktig å belyse slike virkelighetsoppfatninger, fordi jeg tror mange kan relatere til det. Om det ikke er ADHD allikevel, og heller autisme, PTSD eller borderline så er ikke det så viktig for meg. Det jeg bryr meg om er at andre og meg selv ikke skal tenke på disse sidene av oss selv som «personlighetsfeil» men heller en vitenskapelig forklaring på hvorfor vi fungerer slik vi fungerer.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Jeg vet ikke helt, jeg prøver kanskje å dyrke en oase hvor jeg kan få lov til å eksistere slik jeg selv ønsker – uten hemninger og grenser. Jeg opplevde møtet med verden som ganske traumatisk og antiklimatisk på en og samme tid. Jeg ønsker å lage musikk som kommer dypest inni fra hjerteroten, i håp om at de skumleste mest inderligste tankene mine kanskje skal bli forstått og relatert med. Jeg føler allerede at det er mange som lager slik musikk, men jeg håper jeg kan bidra med mitt.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du hatt skrivesperre og i så fall hvordan kommer du deg ut av den?
Jeg henter mye inspirasjon fra nostalgi. Jeg lever mye i fortiden, kanskje mer enn det jeg gjør her og nå (som er noe jeg aktivt bearbeider!) Livet mitt er virkelig en film til tider, det skjer helt syke ting med meg hele tiden. Både bra og dårlig. Folkene i livet mitt blir helt sjokkert, fordi det virker som at jeg forårsaker disse scenarioene selv. Noe jeg ikke gjør haha. Jeg tror den eneste måten jeg klarer å fordøye alt på er ved å skrive om det. Hvis jeg har skrivesperre så starter jeg enten ved å skrive om enkle ting jeg vet er sant, for å så jobbe meg oppover til vanskeligere konsepter. Eller så skriver jeg ingenting og velger å gjøre «research» i felten aka leve livet mitt. Det er mye å hente der! Jeg har ikke ofte skrivesperre, og jeg tror det handler om at jeg gjør ting når jeg føler for det og ikke når andre forteller meg hva jeg skal gjøre hahaha.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg ville beskrevet meg selv som karismatisk, litt kaotisk og kjærlig. Jeg elsker så mye og må lære meg å regulere kjærligheten. På fritiden liker jeg å danse, tegne, gå turer, se på kunst, klemme trær og masse mer. Jeg elsker å stupe ut i livet og alt det har å tilby. Jeg elsker nye opplevelser, og jeg elsker å ta hver gode følelse og ekspandere den slik at jeg opplever essensen av hver emosjon.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg begynte å synge før jeg kunne prate. Jeg pleide å tømme hele lekekassen min og stå oppå den for å lage show for resten av familien som 3-åring haha. Mine foreldre la merke til dette veldig tidlig, og pappa og jeg pleide å sitte i stuen og synge sanger sammen mens han spilte gitar. Min far har en nydelig stemme, penere enn min for å være ærlig, og ballen begynte bare å rulle derfra. Jeg skrev masse dikt som barn, som utviklet seg til sangtekster og utallige vokalkurs på kulturhus osv. Jeg hadde aldri planer om faktisk å drive med musikk, men jeg gjorde det fordi det føltes godt og fordi jeg fikk så nydelig oppmuntring hjemmefra.
Hvilke tanker har du rundt det å være musiker i Norge i dag?
Jeg synes musikk-Norge er ganske boring. Ikke fordi artistene er kjedelige, det finnes så mange talentfulle kunstnere der ute. Men fordi Norge er så sykt treige med å tørre å satse på nye artister med andre sjangre. Jeg synes bransjen trenger å bli dratt hardt etter hestehalen haha. Jeg har flere venner som gjør det kjempebra i utlandet, og når jeg spør andre folk i Norge om de har hørt om dem, så står folk som store spørsmålstegn. Det er ikke befolkningen sin feil, det er den norske musikkbransjen som ikke er gode nok til å støtte talentene sine og fremme dem. En av de største «red flagsene» jeg ser i den norske musikkbransjen er major labels og major management som lokker unge lovende artister med stjerner i øynene som er flinke til å synge, men som kanskje ikke har funnet sounden sin enda. De lover dem at de skal bli den «neste» AURORA eller den «neste» SIGRID, vel vitende om at man ikke bare kan følge en slik mal 100 ganger med 100 forskjellige pene jenter.
Jeg var en av dem da jeg var 16 år – det ga meg en dårlig ettersmak. Skal man ikke hjelpe hvert individ til å dyrke seg selv slik at man potensielt gror frem en ny nisje? Jeg vet om flere som sitter i kontrakter hvor de ikke får slippe musikk, fordi disse selskapene heller velger å hamstre på talent som de ikke engang planlegger å satse på. Jeg synes det er forkastelig. Jeg hører også mange demoer som aldri får se dagens lys, fordi labels ikke tør å satse på en track som er ukonvensjonell. Ha litt eggstokker da. Ta en sjanse og drit litt i likerklikk og streams. Men for å ende på en god tone så synes jeg samholdet blant artister er helt nydelig! Jeg er så glad for at jeg og de artistene rundt meg gir så mye støtte til hverandre som vi gjør. Enten om det er emosjonelt eller profesjonelt.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg kan ikke si helhjertet at jeg er uredd, fordi det er jeg store deler av tiden – men min sterkeste side er evnen min til å vise sårbarhet. Jeg fikk høre mye i livet mitt tidligere at det var noe folk synes var mye, men tilbakemeldingene som voksen har vært en helt annen. Selv om det ofte koster litt av meg å vise disse ømme sidene, så har jeg fått utrolig mye godt ut av det. Som venner, lærdommer og kunst.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Den fineste liveopptredenen jeg har hatt var i fjor sommer på Blå, da de hadde scene ute. Jeg var kjempenervøs og stresset fordi det var uvant å spille foran andre etter nesten to år med pandemi. Jeg spilte en cover av en låt som foreldrene mine har sterk tilknytning til. Alle vennene mine og foreldrene mine gråt som babyer. Jeg kunne nesten ikke se på dem fordi følelsene var så sterke, jeg holdt nesten på å briste i gråt selv. Jeg klarte å holde meg og sparte det til etter konserten. Kjærligheten den dagen stod i overflod og jeg husker at jeg minnet meg selv på å suge alt til meg.
Hva er det flaueste øyeblikket du har hatt i din musikalske karriere så langt?
Det flaueste var vel da jeg begynte å bable om hodemusklene til staffordshire bull terriere og hvor myke de var på NRK, når de egentlig stilte spørsmål om musikk-karrieren min under by:Larm. Jeg skjønner ikke helt hvordan jeg klarte å forsnakke meg så heftig.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
OUF, det er mye å velge imellom her.
Jeg er totalt obsessed med venninnen min Phyllis aka DARKOWA.
Jeg liker også AYKA som også tilfeldigvis er en gammel venninne av meg – KAMARA også!
Fijitrip er spennende, og vi har planer om å gå i studio sammen snart. GABIFUEGO er helt rått og SOLÅ er også en favoritt!
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
Jeg tror prinsipielt ikke på «guilty pleasures», fordi jeg synes det er feigt at folk ikke bare kan stå i det faktum at de liker noe. Men det nærmeste jeg kommer en guilty pleasure er vel min absolutte obsession på å lære om kongefamilier og dynastier. Jeg er en raging anti-royalist, og jeg synes ikke at det har noen ting med verdiene i våre i samfunnet i dag og burde avskaffes, men allikevel så konsumerer jeg all historie relatert til europeiske kongefamilier i en slags blanding av hat/elsk/forundring.
Det og Nord-Korea er en rar hyperfiksering jeg har. For øyeblikket er jeg litt mett på den europeiske kongefamilien, så sitter heller og hører på foredrag om Djengis Khan sitt liv fra fødsel til død. Det er det som er litt rart med meg – jeg hater mellomting. Enten må det være kjempe informativt, eller så sitter jeg og ser på Housewives of Beverly Hills.
Har du en favoritt-matrett i så fall hva?
Alt du kan putte i en wrap-format fucker jeg med – men jeg elsker tradisjonell Meza.
Har du sett en bra film eller serie i det siste som du vil anbefale?
«SCENES WITH BEANS» av OTTÒ FOKY (1976). Det er en stop motion kunstfilm fra Ungarn. Hele verden er bønner.
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Jeg håper jeg får spille for COLORS BERLIN en gang. Reachen er ganske bred der og jeg tror det hadde hjulpet meg og musikken min mye. Jeg liker hvor rent og fargerikt det ser ut.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Jeg tror jeg ville valgt Alf Prøysen. Visene hans har vært ganske sentrale i barndommen min, både på norsk og oversatt til spansk. Det hadde vært en uvurderlig opplevelse å skrive en natta-sang sammen.
Hvordan har korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2022?
Jeg håper jeg blir booket til ting da, men mest gleder jeg meg til å prøve å slippe et album og enda flere musikkvideoer.
