Josefin Winther med solid, ektefølt og lunt popalbum

Et år etter suksess-EPen «Helt hel» er Josefin Winther ute med et nytt norskspråklig album, det selvransakende albumet «Hun som var her».

Den A-listede singelen «Fint å se deg her» (2020) åpnet mange nye hjerter, med en bittersøt tekst og visepop i storslagent format. På det nye albumet har Josefin med seg samme gjeng som stod bak suksessen-EPen «Helt hel» (2020). I tillegg har hun fått Thom Hell med som produsent og musiker, som bidrar med sin særegne følelse for harmonier og retro instrumentering.

Lytt på din foretrukne strømmetjeneste

Hva er egentlig forholdet mellom å kunne elske seg selv og evnen til å elske andre? Når glir behovet for å bli sett over til trang til oppmerksomhet? Hvor går grensen mellom velvillig solidaritet og resignert servilitet i vårt samfunn, og hva har 2020 lært oss om vår evne til selvstendig tenkning?

Kan man være punker uten å spille punk, og hvordan takker man en uvurderlig onkel uten si takk? Kan det å innse at vi ikke vet noe som helst være den mest befriende erkjennelsen vi kan nå? Er det å synge noe guddommelig eller kan det like gjerne være en platt handling som er fin på utsiden?

Dette er noen av spørsmålene Josefin Winther gir seg i kast med på sitt nye album, «Hun som var her». Albumtittelen er hentet fra låten «Hun som var her en stund», hvor hun kjemper med frykten for å være en forbipasserende i andres liv.

Som en sjeldent produktiv artist, er Josefin også stadig i bevegelse. Det nye albumet viser at hun fortsetter å utvikle seg som en av Norges mest solide artister innen låtskriverpop-sjangeren, noe som vises i den nydelige, «Jeg gir meg» og et av albumets helt klare høydepunkter, perlen «Mange fine ord». I tillegg tar hun flere steg i retning av eksperimentelle uttrykk, som sparker godt fra seg tekstlig både innover og utover. «Jeg har blitt så god» nærmest dirrer av selvforakt, når Josefin går gjennom alle de umerkelige tendensene og stegene vi tar, som etter hvert gir et ugjenkallelig resultat. Både som samfunn og som individer.

Den sprudlende og catchy, «Takk» er en hyllest til onkel Hasse, som var vokalist i hardcore punkbandet «Stengte dører» da Josefin vokste opp. Man kunne innvende at en hel sang er i overkant når man bare kan si takk, men når det er snakk om noen man virkelig beundrer, da blir liksom ord utilstrekkelige, men likevel nødvendige. Som voksne har de vært både lærer- og vokalist-kolleger, og låten er et uttrykk for hennes takknemlighet for hans raushet, viljestyrke og klokhet.

Josefin Winther ble kjent med musikken i ung alder og var ikke sen med å finne «gitarer» eller «mikrofoner» å uttrykke seg gjennom. I voksen alder har hun gjort karriere av å synge og skrive på både norsk og engelsk for seg selv og andre, og blant annet vært låtskriveren bak Norges Eurovision-bidrag i 2014.

Siden hun ble signert av Geir Luedy og ga ut sin første EP i 2006 har hun gitt ut fem album, samt fjorårets EP «Helt hel». Med røtter i Bergen har hun forflyttet seg rundt til både Oslo, Reykjavik og London før hun nå har slått seg ned på Nøtterøy.

Etter å ha debutert på norsk med albumet «Uendelig lys. Uendelig mørke.» vinter 2019, står Winther med totalt tre utgivelse på 18 måneder. EPen «Helt hel» kom ut bare et halvt år etter våren 2020. Singelen «Fint å se deg her» ble A-listet på P1, og var en av landets mest spilte låter på radio sommeren og høsten 2020. Med EP-slipp i april ble hele lanseringsturneen avlyst, men på tross av dette klarte hun å gjennomføre 30 konserter i resten av 2020. Etter et produktivt 2020 er Josefin igjen ute med nytt album på norsk, og lørdag 1. mai gjør hun en eksklusiv releasekonsert på Stereo i Bergen.

Vi tok en prat med Josefin om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med albumet, «Hun som var her». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det, og hva som er forskjellig på dette i forhold til tidligere album som du har gitt ut?

Takk for det! Albumet kom litt overraskende på meg. Jeg var veldig fornøyd med å ha gitt ut et album og en EP på rappen i fjor (oktober 2019 og april 2020), så jeg hadde ikke planer om å lage noe nytt. Men høsten kom, og da kom det låter også, og det kom mange. Så jeg tenkte «jaja, da er det vel bare å ta dem imot», og begynte å skrive dem ut og lage preproduksjoner av dem. I løpet av oktober og november satt jeg der plutselig med over ti låter og kjente at de dannet en helhet i meg. Så da fikk jeg lyst å sette dem sammen til et album. Det var vanskelig å treffes i øvingslokalet som tidligere, så da sendte jeg ut låtene til musikerne. De befant seg i Bergen, Bærum, Oslo og Malmø – jeg selv var i Tønsberg. Jeg ba dem komme med sine ideer, og da har de frie tøyler. Det var en ny måte å gjøre det på, fordi jeg som oftest er i rommet sammen med dem når vi skal utarbeide arrangementene. Jeg tror dette brakte noe nytt inn i dynamikken fordi de kunne komme med vågale ting og kanskje følte seg friere. Jeg på min side hadde bedre tid til å fordøye ideene, og har en følelse av at jeg har gitt rom til flere spennende, eksperimentere, «frekkere» elementer. Til slutt tok jeg med meg alle ideene som hadde kommet inn, og ryddet gjennom dem i studio sammen med produsent Jonas Kroon. Der spilte vi inn min vokal og mikset albumet.

Hva er tematikken i dette albumet og hva ønsker du å formidle gjennom det?

Tematikken i låtene går inn på forskjellige områder. Den ene låten «Takk» er en ren hyllest til min onkel. «Jeg har blitt så god» og «Vær så snill» er to oppgjør med det jeg opplever som en kvelende forventning om at vi skal være snille, flinke og greie, og helst ikke gjøre for mye motstand, helst ikke tenke for mye etter. Det siste året har jeg sett økte tendenser til det man kan kalle servilitet og resignasjon. Balansegangen mellom solidaritet og en tillitsfull holdning, og det å ikke «melde seg på» og forholde seg til det som foregår rundt en, det er nettopp det; en balansegang. Jeg vil gjøre opprør, men jeg kjenner også på en slags selvforakt for at jeg blir flinkere og flinkere til å tilpasse meg, gjøre det som må til for å høre til, være snill. Jeg har blitt så god til mange ting jeg ikke vil være god på.

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?

Som jeg var inne på tidligere er lydbilde og instrumentering preget av at musikerne har fått mer tid og rom til å sette sitt preg på låtene, og det er jeg glad for. Låtene bygger i stor grad på et utgangspunkt som ligger litt i mitt DNA, samtidig som jeg ønsker å være i bevegelse og utfordre meg selv. På låten «Vær så snill» vil jeg røske i lytteren og meg selv, erte litt. På «Ryggen» kan man høre ny tonalitet i akkordprogresjonen. Låten «Fangen» er egentlig jeg og Thom Hell i fin harmoni, hvor jeg skrev det som nå er første halvdel av låten, og i stedet for å legge på instrumenter på denne delen, lagde han en hel del til som på en måte er hans «tolkning» – det synes jeg var kult. Generelt kan man si at jeg liker store, fyldige deler som bygges ut av nærere partier.

Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?

Jeg får en emmen smak i munnen hver gang jeg lytter til og synger «Jeg har blitt så god». Den gjør vondt for meg, fordi den både uttrykker følelser jeg kjenner på imøte med samfunnet, men som også arresterer meg i samme dynamikk. Ellers liker jeg godt «Mange fine ord» som oppleves som veldig forløsende for meg personlig. Den er som et stort utpust for meg.

Hva føler du er det spesielle i Josefin Winther sitt musikalske univers?

Det er vanskelig for meg å si. Jeg står midt i det universet selv, så jeg kan egentlig bare si det jeg ser fra mitt standpunkt. Jeg tenker mye, på meg selv, forholdet til meg selv og til samfunnet. Jeg har holdt på med musikk siden jeg var liten, og har et fyldig fundament. Å lage musikk er for meg ganske enkelt, men jeg er på søken etter det som er vanskelig. Der det kan oppstå en friksjon eller en nerve. Så jeg har på en måte et veldig ambivalent forhold til min egen musikk. Jeg tenker noen ganger at jeg skulle laget mer musikk, spilt ut hver tone jeg har inne i meg, for det er en del. Samtidig så kjenner jeg at hvis jeg virkelig skal utrette noe for min egen del med musikken, så må jeg finne det punktet der musikken tvinger meg til å oppdage noe nytt i meg selv. Det er dét punktet jeg leter etter, og for hver gang jeg finner det, så er det et annet sted.

Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hva gjør du i så fall for å komme ut av den?

Jeg henter ikke inspirasjon. Jeg tenker på det som at min oppgave er å stille meg åpen. Det kan være vanskelig, men det er min jobb. Å ta imot når det kommer. Kunsten er å ta det imot i renere og renere form, å fjerne mer av mine fakter, forestillinger og fobier, og arbeide mot å stå igjen med noe som har fått komme til syne gjennom meg. Da jeg var yngre var jeg redd for at låtene ikke skulle komme, og jeg forventet at jeg skulle skrive mye. Da kunne jeg oppleve at det ikke kom låter på en stund, og jeg kunne bli redd og engstelig. Nå venter jeg ikke på låtene lenger, og tenker ikke at noe som helst «må» skje. Hvis det skal det, så skal det det – og hvis ikke, så skal det ikke det. Eksempelvis ga jeg ut EPen april 2020, og jeg skrev ikke en eneste låt mellom januar og 1. september. Jeg tenkte ikke over det, og stresset ikke med det. Så kom det én låt, og så kom resten av dem i oktober og november. Man kunne kalt det skrivesperre. Jeg tenker bare på det som at det ikke kom låter da.

Josefin Winther krysser behagelig låtskriverpop med filosofi

Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?

Jeg tenker ikke at jeg har en sterk side som artist, men jeg arbeider for at skillet mellom meg som menneske og meg som artist skal oppheves. Så jeg blir glad når jeg opplever at jeg lykkes med det. Jeg føler meg erfaren og trygg på at jeg kan lage musikk om jeg vil, og jeg er utrolig glad for alt jeg har fått oppleve så langt. Jeg kjenner at jeg får til noe viktig når jeg klarer å følge opp tankene mine med musikk, når de får klinge sammen, da blir det ofte ganske fint. Min sterkeste side kan være at jeg føler meg trygg nok til at jeg ønsker å være utrygg, spesielt på konserter. Målsetningen min er at noe skal oppstå på hver konsert. Sånn sett kan man kalle meg uredd, men kanskje mer da at jeg ikke er så redd for å være redd.

Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?

Jeg tror jeg er arbeidsom, og jeg trives best når jeg arbeider med noe. Jeg er glad i å bevege kroppen min, liker aktivitet,fart og action. Ellers så er jeg glad i å være rundt to ledestjerner i livet; barn og naturen – de kan lære meg så mye. Jeg føler meg som et menneske med sterke følelser, og noen ganger kunne det vært bra om jeg kunne roe dem litt. Jeg har mye ild og jord, og lengter tidvis etter mer luft og vann. Jeg tenker mye, og lever mye av livet mitt inne i meg selv.

Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?

Jeg begynte med at jeg laget radio med kassettspilleren da jeg var 6-8 år. Jeg snakket østlandsk og var programleder, og leste opp værmelding, nyheter og låter. Jeg gikk rundt i morgenkåpe og holdt på en gitar jeg ikke kunne spille på, og ville at mamma og pappa skulle høre. Jeg gikk på Steinerskolen og der spurte musikklæreren min om jeg ville synge solo på en sang i 2. klasse. Da jeg gjorde det, kjente jeg at noe stemte. Noe dro i meg, og sa «Dette!». På barneskolen sang jeg mye, spilte cello, vi hadde generelt mye musikk, og jeg badet i det – elsket det. Jeg fikk en veldig solid og fyldig skolering med sangtimer, kortimer, skuespill, cellotimer etc. Da jeg ble ungdom hadde jeg følelser som jeg ikke fikk uttrykket gjennom den klassiske musikken vi hadde på skolen, og jeg kjente at jeg måtte ha mer av noe.

Storesøsteren min lærte meg fire grep på gitaren da jeg var 12 år, og som 13-åring skrev jeg min første låt om min første kjærlighetssorg. Siden da var jeg hektet, og skrev ustanselig de neste årene. På videregående gikk jeg på musikklinjen, og der lærte jeg masse musikk. Rytmisk gitar, mer piano og sang, jeg fikk undervisning i samspill, musikkteori, historie, notelære etc. Det var noen skikkelig fine år, og der møtte jeg også mine første bandmusikere. Jeg spilte min første konsert som 17-åring. Da varmet jeg opp for Sissy Wish i kjelleren på NHH, og vant 3. plass og publikumsprisen på Eggstockfestivalen samme vår. Det var stort, og jeg var i gang. Siden da har jeg spilt veldig veldig mange konserter. Jeg ble signet til Geir Luedys plateselskap som 18-åring, og debuterte med selvtitulert EP som 19-åring. Jeg har nå gitt ut to EPer, seks album og mange singler.

Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?

Det er vanskelig for meg å trekke frem. Min målsetning er at det skal oppstå noe mellom meg og dem som har kommet – vi som deler den stunden sammen. Det forsøker jeg å åpne for, og det skjer. Dermed blir det mange kvelder som føles som «den største, beste, næreste, viktigste kvelden i mitt liv» – og det er de på en måte også. Jeg elsker å spille konserter, å fortelle om alt mellom himmel og jord mellom låtene, og snakke med publikum etterpå. Det var stas å varme opp for John Grant i Storbritannia i 2013. Da spilte jeg for 1000-1500 publikummere hver kveld. Men jeg synes det var minst like nydelig å spille konsert for stinn brakke på Cafe Ambrosia på Wergeland med 20 personer skvist inn i det lille lokalet, der baren står på «scenen» og noen kjentfolk går forbi utenfor vinduet i vårsolen.

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Jeg fikk Jeff Buckleys album «Grace» da jeg var 15 år. Det forandret mye, og jeg begynte å orientere meg etter hans musikk. Hans sang, inderlighet, råskap og komposisjoner vet jeg ikke om det finnes sidestykke til.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Jeg synes Jan Eggum er i en klasse for seg når det kommer til tekstlig kvalitet, og selvfølgelig en teft for melodier og harmonier få er forunt. I det siste har jeg hørt mer og mer på Anja Garbarek, og på noen felter vil jeg si hun holder høyest nivå i Norge. Nesten som det er noe unorsk ved hennes drøyhet, lekenhet, kombinert med sylskarpe tekstlinjer og tidvis gyngende sound. Lars Vaular har laget et univers jeg elsker, og har også en «klasse» over seg som tiltaler meg. Kari Bremnes har en coolness og en imponerende treffsikkerhet i låtene sine, som jeg gjør at jeg tror jeg hadde blitt skikkelig starstruck om jeg traff henne. Jeg har respekt for Susanne Sundførs måte å synge på, som høres ut som at sangen synger gjennom henne og urkrefter er i sving. «When the lord» er rystende godt skrevet. I mean, come on!

Everything about Josefin Winther has an aura of class. But more than anything it’s a sensuous voice that wins you over. And it fits whatever it is she’s singing like a glove.

Du har satt sammen en 20+5 spilleliste til oss. Hvordan har det vært, har du hatt et bestemt fokus vedr. utvelgelsen av låtene som du ønsket å ha med i listen, og har du møtt på noen «utfordringer» underveis?

Fokuset har vært å utfordre meg selv litt, og ikke bare liste opp de samme gamle. Jeg har en tendens til å høre mye på den samme musikken. Så utfordringer har helt klart vært å gå litt utenfor det som er gitt eller selvfølgelig. Men så endte jeg opp med mange «gode gamle» for min del. Kanskje litt mer punkrock enn folk ville forventet.

Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?

Jeg har vært så heldig å oppleve masse sprøtt, morsomt og spesielt, der det å ha skrevet «Silent storm» fremdeles er skikkelig underlig og fint når jeg ser hvordan den har fått sitt helt eget liv rundt omkring i verden. Av morsomme ting kan jeg nevne den gangen da jeg kom inn backstage på en julekonsert i Bergen hvor vi var flere artister som spilte. Der stod Kurt Nilsen (da han var superkjendis) og idet jeg kom inn i rommet tok han seg god tid til å måle meg opp og ned, for så å konstatere: «Søt».

Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?

Jeg elsker å starte dagen med å høre «Jag kommer» av Veronica Maggio. Den grooven, måten noen roper «Oooh» midt inni, den hooklinen i refrenget, ahhh! Uansett hvor sur og trøtt jeg er før jeg setter på låten, så føler jeg meg løftet og lettere etterpå.

Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?

Radka Toneff. Jeg ville forsøkt å lære hvordan man synger uten å synge.

Hvordan har covid-19/korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?

Siden mars 2020 har jeg gitt ut en EP og et album. Singelen fra EPen ble A-listet på P1 og var en av Norges mest spilte låter på radio i en god stund. Jeg har spilt en god del konserter. Jeg arbeider med en utrolig dyktig og god fyr som heter Ronny Yttrehus, og han sørger for at vi får spilt hver gang det er muligheter for det, uansett hvor mye arbeid det medfører for han. Så alt i alt, har den vært bra. Releaseturneen for albumet blir i august, og det gleder jeg meg til. Så får vi se om det kommer enda et uventet album når høstmørket senker seg.