Foto: Gry Dahl

Ingeborg Oktober er ute med en ekte, sterk og nydelig plate

Del Tweet

«Skjømmingsboka» er visesanger Ingeborg Oktobers andre album som hun nylig slapp. Sjangermessig består albumet av nordnorsk-språklig, moderne visesang som streifer innom et par andre sjangre.

Den tematiske tyngden ligger på utenforskap og destruktivitet, men det er ikke bare endimensjonalt mørke: De nære personskildringene, surrealismen og noen dråper solskinn bryter av og til gjennom. Ingeborg viser igjen at hun har et stort låtskrivertalent, og ikke minst en nydelig, ekte og sår formidlingsevne. Man blir grepet av tekstene til Ingeborg og når de blir tonesatt av hennes særegne stemme pakket inn i fine og stemningsfulle melodier så er dette intet annet enn enkelt og nydelig. Det er noe spesielt med nordnorsk visesang, det er det..

Platen følger opp albumet «Hjerteræk» (2014) som blant annet fikk femmere i VG og Hamar Arbeiderblad, og resulterte i spillejobber på blant annet By:Larm, Trondheim Calling, Nordland Musikkfestuke og Trænafestivalen.

Selv sier Ingeborg følgende om albumet:

«Sangene er skrevet over 4-5 år. Jeg har gitt alt jeg har på dette albumet, og jeg begynte flere ganger å grine i studio – men jeg kjenner at plata har blitt det jeg vil den skal være: En ganske akustisk og tekstbasert skive, med et vidt spekter av følelser og fortellinger.

Jeg liker låter som liksom fremkaller bilder, og har forsøkt å skrive tekster som er litt uforutsigbare: Låtene favner bredt, og handler for eksempel om ei som heter Vandrevidere som bokstavelig talt prøver å løpe fra problemene sine, og ender opp med å bli så tynn at hun ligner på en glassmanet, og en annen om å ha så tung angst at det heller mot å bli absurd og komisk, slik som i situasjonen i «Tungsinn» hvor jeg-personen lurer på om en obdusent ville funnet det alt for lille hjertet hennes fascinerende om hun døde nå.»

Hårreisende vakkert og gripende – terningkast 5

itromso.no

Gratulerer med ditt andre album, «Skjømmingsboka». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?

Erling Ramskjell og jeg startet innspillingen av demoene til skiven i et hus langt opp i fjellet hjemme på Hamarøya. Vi har spilt sammen siden 2011, og det var mest naturlig å jobbe frem et så sårbart album med en nær venn. Vi jobbet med demoene i et års tid mens jeg pendlet frem og tilbake fra Lofoten, hvor jeg jobbet med en bachelor i kunst- og film. Etter hvert kom den andre som er med å produsere skiven, Hallstein Sandvin med i prosessen.

Låtene har blitt skrevet litt over alt; på atelieret, på båten, hytta, kjøkkenbordet eller hodeputen. Jeg har alltid med meg en notatbok, slik at jeg kan skrive ned idéene mine så snart de dukker opp. Ordene dukker veldig ofte opp på de minst beleilige steder. Jeg har gitt notatbøkene mine navn siden i 2013, da jeg skrev ferdig debutalbumet mitt, «Hjerteræk». Det nye albumet, «Skjømmingsboka» er nettopp en slik notatbok, og det er der de fleste låtene ble skrevet.

Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?

«Å sitte skjømming» (nordnorsk variant av skumring) er det å rent fysisk ikke tenne lys før det har blitt helt mørkt ute, og det er slik albumet har kjentes. Det er mye dysterhet og mørke, men også små tente lys som dukker opp her og der. Musikk har alltid vært viktig for meg, fordi det så ofte lar meg se mine egne følelser og tanker fra et annet perspektiv, som om følelser kan pakkes inn og tas opp når man behøver dem. Det er den funksjonen jeg håper musikken min kan ha for andre.

Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?

Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ville ha et mest mulig akustisk og jordnært sound, med noen unntak etter behov. For det meste er det gitar, pumpeorgel, bass og veldig sparsommelig perkusjon. Jeg hadde også et veldig sterkt behov for en «outsider» eller «freak» om du vil på skiven, og det er ganske tydelig på låten som heter «Tåka»; hvor det flerres opp en el-gitar som duellerer mot et piano, og de skrangler og sjangler seg av gårde i et nærmere teatralsk landskap.

sterk og vakker plate som gir oss høststemninger på mer enn én måte

musikknyheter.no

Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?

Jeg legger jo veldig mye vekt på tekstformidlingen i låtene, og det er som om musikken blir kroppsspråket – og at tekstene er ordene man formidler. Hvis «En sjelden gang» bare var melodi uten tekst, så ville det være som en person som ser trist og nostalgisk ut, men som ikke sier noe om det.

Hvilke låter fra albumet har du et spesielt forhold til?

Alle låtene på albumet mitt føles nære og spesielle, men noen skiller seg ut med bakgrunnshistorien sin. Flere av låtene mine er jo fiksjon, selv om jeg bruker førsteperson, men «Farmor» er en sang til farmoren min som gikk bort like etter jeg slapp det første albumet mitt. Det var første gang jeg mistet noen som stod meg nært så det gikk veldig inn på meg – og sorgen etter henne var en av grunnene til at jeg trakk meg mer vekk fra scenen. I sangen synger jeg om ei jente som har det trygt og fint, men som samtidig kjeder seg – og denne ambivalensen og dobbeltheten er gjerne noe som går igjen i låtene mine. Den er en slags hyllest til henne fordi hun alltid var så kreativ og god.

Låten «Skjømming» skiller seg også ut. Der Farmor var starten, ble Skjømming siste kapittel i boken. Det er litt som om jeg fikk alle tingene jeg ønsket å fortelle om på albumet komprimert inn i én låt, og at jeg klarte å treffe alle de tingene jeg ville si uten overflødige ord, og det er vel det beste en formidler kan føle på – at man om så bare for én gangs skyld treffer.

Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?

Det siste året har jeg gjort en rekke konserter med Likholmen, men brukt mesteparten av tiden på å forberede meg til slippet, samt fullføre bacheloren min. Mye av tiden har selvsagt gått med til å gjøre ferdig skiven, og forberede seg til slippturneén. Det er utrolig hvor mye arbeid som ligger bak denne utgivelsen.

Det er et perfekt komponert album – terningkast 5

Geir Rakvaag, Dagsavisen


Hvem er Ingeborg Oktober og hvilken musikalsk bakgrunn har du?

Vel, jeg heter jo egentlig Ingeborg Tiltvik, og jeg tok Oktober-navnet som artistnavn da jeg var 15-16 år, og romantiserte høsten og fødselsmåneden min. Det er en bra icebreaker på fest da, for alle begynner å kalle seg fornavnet sitt etterfulgt av måneden de er født i. Ole Mai? Julie April? Ellers kommer jeg fra ei ørlita bygd, vel, et hus i en «one-horse-town», i Hamarøy i Nordland. Favorittfargen min er blå, og favorittmaten min er nok sushi.

Jeg fikk min første gitar i 10-årsgave, og med unntak av å ha gått noen år på kulturskole har jeg mest spilt og skrevet alene frem til utgivelsen av debutalbumet mitt, «Hjerteræk» i 2014. Jeg la ut låtene mine på Urørt i 2010 og året etter ble jeg dratt inn i varmen på Trænafestivalen, og jeg har fått mye av min musikalske oppdragelse der. Etter slippet av albumet spilte jeg blant annet på Trondheim Calling og by:Larm, og det var ganske stort for meg.

Et stort talent trer frem

Ole Jacob Hoel (Adresseavisen)

Du er frontfigur i bandet Likholmen i tillegg til ditt eget soloprosjekt. Kan du fortelle litt om det og hvordan du kombinerer dette?

Likholmen er et litt alternativt, audiovisuelt band hvor jeg deler frontfigurrolle med Stefan Sundström. Erling Ramskjell komponerer låtene og spiller gitar, Martin Losvik, en utrolig dyktig kunstner, gjør visuals i form av film og animasjon, og Hallstein Sandvin spiller bass og Kåre Ramskjell spiller tangenter. Nå har vi har blant annet spilt på Grønland, i Finland og i Danmark – og det er deilig å oppleve at musikken lever forbi språkbarrierene.

Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?

Jeg er veldig fan av Tom Waits, PJ Harvey, Joni Mitchell og Nick Cave. Det var også veldig viktig for meg å høre Moddi og Kråkesølv da jeg startet med musikk, fordi de viste at det var mulig å gjøre mer moderne musikk på nordnorsk. Det ligger nok enda en del referanser og inspirasjon i meg fra den tiden.

Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?

Om jeg må velge én aktuell norsk favoritt om dagen er det uten tvil Sondre Justad, fordi han på tross av popdrakt og popularitet er så utrolig jordnær, åpenhjertig og inderlig i sin fremtoning. Bra fyr!

Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?

Man opplever jo litt av hvert på veien når man spiller mer småskala greier som meg, og noe av det mest absurde jeg opplevde var nok en gang jeg spilte på Nesna. Det var en ørliten scene på et ungdomshus, og i naborommet foregikk det en Halloweenfest, men litt etter litt begynte festdeltagerne å trekke inn i rommet der jeg spilte – i alle slags former, farger og promiller. Blant annet så var det en person i en gorilladrakt, og da mener jeg heldrakt, som stilte seg rett foran meg mens de andre satt litt lengre bak. Det var ikke akkurat lett å holde seg alvorlig da, og i ettertid skulle jeg gjerne likt å vite hva gorillaen tenkte.

Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?

En av de beste er faktisk fra august i år, da vi i Likholmen fremførte et større bestillingsverk på Varangerfestivalen. Det er den største konserten vi har gjort, med mange hundre personer i publikum. Jeg har hatt et ganske tøft år med blant annet flere dødsfall i familien. Da jeg skulle synge låten som heter «Ka fins der førr me?», som omhandler mye av de tingene, kjentes det ganske overveldende. Jeg stod der og kjente meg på gråten under hele låten på en måte, men likevel i full kontroll. Det ga en nerve til låten som kjentes rett.

Etter konserten kom festivalsjefen opp på scenen, trolig for å takke for konserten, og han ga oss alle en klem med tårer i øynene og etterpå lo han bare, litt gråtkvalt, og sa «Nei, det her klarer jeg ikke!» og gikk av scenen igjen. Slike opplevelser, det å ha berørt på en god måte og satt noe ektefølt ut i verden, gir livet som artist mening. Det betyr så mye for meg.

Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?

Det er skikkelig vanskelig. Det mest naturlige ville sikkert vært noen innenfor viser, men jeg tror jeg ville valgt noen jeg ikke ligner på sjangermessig, for eksempel Röyksopp. Det hadde vært sjukt fett!

Kan du nevne et stk. guilty pleasure og hvorfor akkurat denne?

Jeg har brukt alt for mye tid av livet mitt på å ta meg selv alt for seriøst, og har bestemt meg for å stå mer for det jeg digger – og ikke kalle det guilty pleasures. Selv om det kanskje er det, da. Jeg elsker for eksempel videoen til Celine Dion’s låt «It’s all Coming Back to Me Now», fordi den er så utrolig pompøs og morsom-trist. Den låten jeg digger mest å danse til er «Dancing Queen» av ABBA, og en av de låtene som får meg til å grine hardest er «Gabriellas sång» fra filmen «Så som i himmelen», og så har jeg perioder der jeg drikker sjukt mye O’boy, eller spiser gammelost(!) eller nøkkelost med mandarin på.

Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest og hvorfor?

Jeg har drømt om å spille i Kirkehelleren på Træna siden jeg så Moddi der i 2010. Det er en gedigen hule med fantastisk akustikk og en slags prekestol i midten. Det er nok en av de mest utrolige landformasjonene jeg vet om. Noe av det som er spesielt med Trænafestivalen er at det krever en kjempeinnsats å komme seg helt ut dit, og det gir en egen atmosfære blant festivaldeltakerne. Man er på en øy, og altså i samme båt.

Du skal spille noen konserter fremover nå, blant annet på Naustet i Oslo 29. november. Hva kan publikum forvente seg på en konsert med deg, og hvilke planer har du videre i 2018 og i 2019?

Vi skal på turné på flere steder mellom Oslo og Tromsø, både i distrikt og by. Til Oslo tar jeg med meg bandet som består av Markus Wisth Edvardsen på trommer, Hallstein Sandvin på bass og Kåre Riibe Ramskjell på tangenter. Jeg har akkurat vært i Bodø og øvd med de andre musikerne og tror det blir et veldig fint format for intimkonserter.

Til våren skal Likholmen slippe ny skive, så det blir nok noen konserter der. Ellers skal jeg turnére mer som Ingeborg Oktober, og så er vi invitert til noen festivaler allerede – så det lover godt for 2019.

Se Også

Tidløs og vakker juleplate fra Ellen Bødtker og Sølvguttene
Intervju

Tidløs og vakker juleplate fra Ellen Bødtker og Sølvguttene

Ellen Bødtker leverer harpespill på verdensnivå, og fredag 30. november slapp hun albumet «Harpeklang i Vinternatt» som er denne «Ukens album» på NPS Music. Med seg [...]

GinoBless tenner et lys for de som kjenner på tomhet og ensomhet i julen
Intervju

GinoBless tenner et lys for de som kjenner på tomhet og ensomhet i julen

GinoBless har rukket å bli et kjent «household» navn med sitt positive livsbejaende uttrykk de siste årene. Rapperen og motivatoren har teamet opp med den tidligere [...]

Jonas Aden: klar for å erobre verden
Intervju

Jonas Aden: klar for å erobre verden

Asker-artisten er i ferd med å bli Norges neste store elektronika-eksport, og han legger heller ikke skjul på skyhøye ambisjoner. At norsk musikk er heitere enn [...]

Graa Sky er ute med følelsesladet og ektefølt EP om sorgen av å miste en av sine nærmeste
Intervju

Graa Sky er ute med følelsesladet og ektefølt EP om sorgen av å miste en av sine nærmeste

Graa Sky slapp EP´n «Meg & Sorgen» fredag 23. november 2018 som er denne «Ukens album» på NPS Music. Dette er en ufiltrert reise igjennom artistens [...]

Hyller Oslo med storslått pop-låt som byr på både varme og melankoli
Intervju

Hyller Oslo med storslått pop-låt som byr på både varme og melankoli

Charlotte Qvale slapp låten «OSLO (gets cold this time of year)» fredag 23. november som er et resultat av samarbeidet mellom artist og skuespiller Charlotte Qvale, [...]

Felan Haven leverer delikat filmatisk retropop
Intervju

Felan Haven leverer delikat filmatisk retropop

Felan Haven er et enmannsorkester som opererer i et sjangersprengende landskap og nylig slapp han sitt soloalbum «The Sunny Side». Retropreget pop og 60-talls chanson møter [...]