Fredag 26. februar slapp Inge Bremnes albumet, «Vanedyr/Skadedyr» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Albumet markerer en drastisk endring i det musikalske og tekstlige uttrykket, og handler om når forhold ikke går helt etter planen. Nå tar han stegene fra skog og fjell, gitar og band til betongjungel og storbyangst, synth og beats.
Inge Bremnes beveger seg inn i et mer urbant landskap på sitt tredje album, som er en fryd for øret med sin miks av sterk visefortelling og en moderne, velprodusert sound.
«På denne plata lager jeg musikken jeg alltid har ønsket å lage, men aldri helt har følt at jeg har fått til – før nå. Jeg har i større grad latt meg inspirere av rytmisk og elektronisk musikk. Jeg har fått større kick av at det groover skikkelig, enn at det er storslagent og dynamisk.» – Inge Bremnes
«Vanedyr/Skadedyr» er en samling av små hverdagslige innblikk i relasjoner mellom mennesker. Stillbilder i tid og sted. På albumet møter vi seriemonogamisten med forpliktelsesangst, planleggerne som glemte her og nå, tøffelhelten som ikke får bidratt, rundbrenneren med dårlig samvittighet, skuespilleren bak masken, og tilskueren som lar seg lure. Inge forklarer litt om tankeprosessen bak sin nyeste fullengder:
«Etter tre singler, en EP og to utgitte album følte jeg virkelig at jeg hadde funnet en flyt i måten jeg ville lage musikk på. Det er noe med det å kjenne at man har et slags mønster, en oppskrift, når musikken nesten skriver seg selv. Det er nøyaktig når dette skjer at det er på tide å kaste den gamle oppskriften rett ut av vinduet. Med andre ord motvirke sitt indre vanedyr, eller skadedyr om du vil». – Inge Bremnes
I motsetning til Bremnes’ tidligere utgivelser er denne platen i stor grad spilt inn hjemme i soverommet på Torshov i Oslo, sammen med produsentene Eirik Hansen og Jahn Christopher Alexander Gran.
«På den ene siden har jeg vært mye rausere på å innlemme andre i musikken jeg lager. På den andre siden har jeg hatt et innblikk og en formening om hver eneste lille lyd som høres i mye større grad enn før, fordi jeg har vært med på å lage dem. Utfordringen har ligget i å få musikken til å leve.» – Inge Bremnes
Inge Bremnes er 29 år, kommer fra Bremnes i Kvæfjord kommune, og det er ingen tvil om at han har et helt spesielt musikalsk gen. Ikke bare er han en særdeles dyktig låtskriver og vokalist, men han innehar også en meget bra formidlingsevne, og har sitt eget særpreg både i vokal og lydbilde. Dette er et dønn solid og variert album som vi liker veldig godt, og det har et mer elektronisk lydbilde enn på hans to tidligere kritikerroste album «Mellomspill» og «Har det no å si» som er mer organisk og dynamisk. Hvis vi skal trekke frem tre låter fra dette albumet vil det være låten «Sjansespill» som er en groovy og catchy låt i et svevende, deilig og stort elektronisk lydbilde. Den neste er låten «Støttespill» som er en nydelig låt i et melankolsk og litt mer dempet men allikevel våkent lydlandskap. Til slutt vil vi trekke frem den nydelige låten «Låst» med en vakker tekst i et helt nedstrippet og sart lydbilde – kun Inge og gitaren hans…
Vi tok en prat med Inge Bremnes om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Vanedyr/Skadedyr». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse, og hva som er forskjellig på dette albumet i forhold dine tidligere utgivelser?
Tusen takk! Tidligere har albumprosessen gått ut på at jeg først har skrevet alle låtene mine på gitar eller piano, så dratt i øvingsrom for å arrangere med band, for så å stikke i studio og spille det inn. Kanskje litt etterarbeid, før vi sendte til miks og master. Det var en prosess som jeg begynte å bli skikkelig komfortabel med, på et sånt nivå at det nærmest gikk litt på skinner. Jeg kjente at jeg fikk til akkurat det lydbildet jeg alltid ønsket meg på min forrige plate. I mitt hode var det av en eller annen grunn tidspunktet for å begynne helt på nytt. På «Vanedyr/Skadedyr» har jeg på en måte snudd hele prosessen på hodet. I hovedsak gjennom at jeg har begynt med å lage arrangementet og kompet på laptop for så å skrive låtene oppå i ettertid. Jeg har sånn sett jobbet tett med produsentene på denne platen fra start, og på den måten involvert andre mennesker mye tidligere i selve utformingen av låtene. Jeg føler på noen områder at jeg har mye større eierskap til innspillingene, fordi jeg har fått være med på å bestemme og ta stilling til absolutt alle lydene på albumet.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Vi mennesker har en tendens til å vokse inn i våre egne mønstre og våre egne måter å gjøre ting på. Det er jo en grunn til det, og det er at det gjerne kan være ganske så praktisk å ha håndteringsmekanismer klare for når de vanskelige tingene i livet kommer. Problemet er at vanene våre også noen ganger kan være ganske skadelige, både for oss selv og andre. Det jeg har vært mest opptatt av når jeg har laget dette albumet er skjæringspunktet der vi går fra å være et vanedyr til å bli et skadedyr. Albumet er en slags samling av små fortellinger, historier og innblikk fra forskjellige tidspunkter og steder i relasjoner som kanskje ikke gikk helt som de skulle.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne platen?
En konsekvens av at låtene i større grad er skrevet på laptop denne gangen er at lydbildet har blitt ganske mye mer elektronisk. Vi har gått litt bort fra den organiske, dynamiske og storslagne band-sounden til fordel for en mer groove-basert, glitchy, synth/beats-tung vibb. Mye samples, mer hakkete og «rart». Jeg har sånn sett kanskje vært litt mer inspirert av mer urbane sjangrer de siste årene. Hiphop, R&B, soul, EDM osv. Vi har vært veldig bevisste på å fremdeles prøve på å holde det så organisk som mulig selv om mange av de musikalske elementene nå er programmerte.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Vanskelig spørsmål, jeg er på en måte like glad i alle låtene jeg skriver. «Låst» synes jeg var en viktig låt å få med, da jeg var opptatt av å få med noe enkelt, live og akustisk som kontrast til alle de store, elektroniske lydbildene og produksjonene. Til tross for at jeg alltid har vært en fyr med gitar så er det faktisk min første utgivelse med bare meg og gitaren. Det er jo litt artig. Jeg er også veldig fornøyd med «Mens vi venter 1,2 og 3», samt «Epilog», føler at de binder sammen platen på en fin måte. «Meire vi» og «Torshov» var på en måte starten på hele prosessen, det var de som fikk meg til å se at denne nye måten å jobbe på kunne tilføre noe annet til låtskrivingen min. Det var liksom låtene som gjorde at jeg tenkte at det kunne bli en hel plate av det her, så de er også viktige.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hva gjør du for å komme deg ut av denne?
Jeg har alltid syntes at nyansene som oppstår i forskjellige former for relasjoner mellom mennesker er spennende. Mennesker generelt er jo spennende, for vi gjør så mye rart. Både bevisst og ubevisst. Jeg kan ha lange perioder der jeg ikke skriver, men jeg opplever det egentlig ikke som skrivesperre. Jeg har jo på den andre siden perioder der jeg skriver mye, så jeg tar det på en måte litt i skippertak. Man trenger jo også ting å skrive om, så det er viktig at man prøver å leve livet litt iblant, men jeg merker at det kan være litt vanskelig å komme i gang etter en lang periode uten skriving. Det vanskeligste er å få i gang kreativiteten igjen, og det handler som regel om at jeg er redd for å lage noe som er dårlig. Den frykten må man bli kvitt. Så jeg begynner gjerne med å bare lage fjasemusikk. Jeg har en hel skokk med bare tøyseprosjekter, det hjelper veldig å ikke ta meg selv så seriøst hele tiden. Det er tross alt bare musikk.
Hva føler du er det spesielle i Inge Bremnes sitt musikalske univers?
Ingen anelse, prøver å ikke tenke så mye på hva andre gjør når jeg lager musikk, hverken ene eller andre veien. Jeg prøver bare å lage musikken jeg selv føler at gir meg noe.
Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg er en tidvis vittig, tålmodig og grublete, fyr som liker å prøve og se ting fra alle synsvinkler. Nå om dagen går det jo en del i binging av diverse serier, som jeg tenker at jeg kanskje ikke er så alene om i disse dager. Gleder meg til det går an å være litt mer ute og treffe folk.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg hadde egentlig planer om å drive med idrett, drømte om å bli det neste store norske keepertalentet. Det var før jeg ble tilstrekkelig bevisst på min manglende hånd til øye-koordinasjon. Syntes musikk egentlig var ganske kjedelige greier frem til et godt stykke ut i tenårene, men noen av kompisene i klassen begynte å klimpre litt på Metallica-riff og jeg fant ut at jeg skulle hive meg med på det. Så var det vel et eller annet som klikket med den mestringsfølelsen man får av å ha øvd lenge på noe, for så å plutselig få det til. Blir liksom aldri helt ferdig med det. Like gøy hver gang.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Noe av det beste som finnes er følelsen man får av å få et bråkete publikum til å holde kjeft uten å eksplisitt be dem om å holde kjeft. Det kan ofte være ganske kjipt å spille sine sarte, melankolske låter for fulle folk som skråler og roper. Og det verste man kan gjøre er å be folk være stille fra scenen, da blir det skikkelig dårlig stemning i salen. Men noen ganger så legger det seg en slags stillhet over salen bare gjennom at man spiller. Jeg har fått oppleve det noen ganger, og det kan være ganske sterkt når det skjer. Savner å spille konsert kjenner jeg!
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Det er mye forskjellig. Opp igjennom årene har det vært alt fra Metallica og Iron Maiden til Sigur Rós og Jeff Buckley. I perioden da vi lagde «Vanedyr/Skadedyr» hørte jeg en del på Frank Ocean, Tennyson, Anomalie, Porter Robinson, The Midnight, Phoebe Bridgers, Billie Eilish, Sufjan Stevens og Bon Iver. Men fremfor alt annet har jeg hørt mye på lydbok og podcast de siste par årene, føler det har inspirert meg mye tekstlig. Det er også godt med litt pause fra musikk når man jobber med det daglig.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Hørt en del på Susanne Sundfør, Emilie Nicolas, Karpe og No. 4. Gode låtskrivere, knallbra låter fine tekster og kule produksjoner. Jeg liker artister som har særpreg. Kommer også alltid tilbake til Jaga Jazzist.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det var ganske kult å spille i en tørrfiskhesje på Sørøyrocken for et par år siden. Lenge leve Nord-Norge.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Eirik Hansen, Øystein Myrvoll, Andreas Molde, Andreas Voie Juliebø, Jahn Christopher Alexander Gran. Det er folkene som jeg allerede jobber med, er så storfornøyd med dem at jeg egentlig ikke trenger noen andre.
Hvilket sted/scene drømmer du om å spille på, og hvilken scene/sted har overrasket deg mest?
Jeg drømmer om å få lov til å spille på Rockefeller 28. april, vi skulle jo egentlig spille der i mars 2020 – håper det lar seg gjøre! Hadde noen ganske morsomme overraskelser på en Kulturell Skolesekk-turné i fjor. Det var et par av de jobbene der vi hadde forventet trette barn og ungdom som skulle kjede og slite seg gjennom hele tre kvarter av min grublete melankoli-suppe, men så ble vi møtt av skikkelig god konsertstemning. Det var ordentlig trivelig.
Hvordan har hele Covid-19/corona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?
En hel del avlyste konserter så klart, men har på den andre siden fått mye tid og ro til å skrive en hel haug med ny musikk. Jeg skal egentlig bare fortsette med å lage så mye musikk som jeg overhodet klarer, og så skal jeg komme meg ut og spille igjen så snart det blir muligheter for det igjen.
