Låten «White Season Blue» som Hilma Nikolaisen nylig slapp følger opp hennes andre album, «Mjusic» som ble sluppet på tampen av 2018.
I den anledning tok vi en juleprat med Hilma om den nye låten, litt om julen og planene videre fremover.
Gratulerer med låten «White Season Blue». Kan du fortelle litt om prosessen rundt den fra start til utgivelse, og hva den handler om?
Takk for dét. Mine vinter/julelåter har vært forsøk på å skape noe ganske spontant – noe presist lydspor til livet her og nu – i enda større grad enn når jeg lager et album. Det har vært interessante erfaringer; Ring Ring i 2015 og Merrily Merrily i 2017. Begge gangene har disse jule-/vinterkonseptene ført til at album-prosjekt har blitt igangsatt, så det har vært virkningsfullt. Det kan se ut som at det samme har skjedd denne gangen, med White Season Blue.
Jeg hadde i utgangspunktet tenkt å gi ut en julelåt i år, men da var det tenkt ut en annen julete vise som jeg hadde liggende fra i fjor. Så skjedde det saker og ting i livet i høst som ga behov for å skrive en ganske annen låt. Det måtte bli White Season Blue denne vinteren. Den skal være en slags lindrende sang, om å gå videre – i vinteren, julen og livet, med nye vilkår, kan du si. En slags mestrende håndtering av det hele, om du vil. Jeg har forsøkt å være livsbejanende leken i en egentlig sørgelig tematikk. Det har funket med at låten har en trøstende virkning på meg selv. Låten ble spilt inn veldig sent, med tanke på regjerende deadlines for det norske julemaskineriet. men det var viktig for meg at det ble denne låten i år.
Spennende å ta i bruk melodica, et nytt instrument for meg. Fint var det også å bli kjent med studiotekniker, Jørgen Smådal Larsen i Studio Paradiso – et flott studio på Sinsen som er nytt for meg. Det er godt og viktig å prøve ut nye saker og ting.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Jeg ga ut min forrige plate, «Mjusic», for omtrent et år siden, så dette året har jeg spilt dette materialet live med mitt band. Jeg er stolt og glad for den platen. Den føles frisk og oppriktig. Det har vært gledelig å spille disse låtene rundt omkring, i ulike konstellasjoner. Det er viktig for meg å være åpen og i bevegelse med musikken, så jeg har også brukt en del tid på å tenke ut hvilken vei som inspirerer videre fra «Mjusic». Utover høsten har det oppstått flere låter som legger seg naturlig i et mer eller mindre akustisk format. Jeg ser frem til å gå videre med dem og se hva de blir til. Har faktisk så vidt begynt på noen nye recordings, det føles spennende og bra.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Tja. Det er kanskje det at jeg er nokså eklektisk og åpen for hvor veien skal gå. Jeg burde kanskje være mer strategisk, og legge lengre markedsplaner for prosjektet mitt for å muliggjøre større kommersiell suksess. Uansett, jeg tror det er viktigst at jeg fortsetter å gå min egen vei, og å følge instinktene som genererer mer lyst og tro på musikkens autensitet.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter?
Inspirasjonen kan komme av instrumenter, å leke meg med ting jeg ikke har prøvd før. Oppdager jeg en ny chord eller prøver et nytt instrument, kan det lett komme en spire til en ny låt – det er sikkert ganske vanlig. Dukker det opp saker og ting i livet som betyr mye, av glede eller sorg, kommer det også ofte musikk ut av det. Akkurat nå setter eksempelvis Y-blokka-saken i gang noe kreative greier hos meg. Alt kan gjerne brukes til noe.
Hvem er Hilma Nikolaisen, hvordan startet det for deg med musikk og sang og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg kommer fra et hjem med ganske mange instrumenter og nokså mange unger, og med ganske stor frihet – så det ble mye musikk og lyd. Musikken har alltid vært en naturlig del av livet, først med Mjusic – bandet som min bror Ivar og jeg hadde som småunger, og så Raid da vi ble litt eldre, Umbrella – pop-punk trioen i tenårene, The Loch Ness Mouse som ung voksen og så Serena-Maneesh som nokså fullvoksen, før jeg startet soloprosjektet som jeg driver med nå. Det er vanskelig å helt si når det begynte å bli «seriøst». Jeg flyttet i alle fall til Oslo som 17-åring, droppet ut av videregående skole – for musikkens skyld, så den ble min bane, hehe.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Det er inspirerende å se udesperate, men ambisiøse folk rundt omkring i verden, som våger og vil drive på med sin musikk og kunst. Originaler som fortsetter med greia si – i kommersielle opp- og nedturer, eller uten kommersiell oppmerksomhet i det hele tatt. Folk som lar musikken leve utvungent og tålmodig. Sufjan Stevens, for å ta et eksempel, har det man kan kalle suksess, men jeg tror at han ville gjort den samme greia si til det fulle uansett. På mange måter ser jeg nå at Anne Grete Preus er et forbilde. Hun levde et kompromissløst liv som var ganske originalt og unikt her i nord. Jeg klarer ikke å finne noen å sammenligne henne med. At hun fikk kommersiell suksess og ble en såkalt folkekjær artist var ingen naturlig selvfølge for henne selv. Hun var, eller anså gjerne seg selv som en outsider.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg er ikke så bevandret i ny musikk, der må jeg bli flinkere. Jeg kan nevne at jeg liker Hans-Peter Lindstrøms nye plate «On a clear day I can see you forever». Den er udesperat utforskende og gir rom for å lytte mellom linjene.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Tja. Kanskje det å spille med, å reise på turné med fiolinist og eventyrer Eivind Schou.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Vanskelig å rangere den slags. Det er definitivt gode følelser i sving når jeg tenker på en konsert som vi gjorde på Ibsenhuset i Skien for noen år tilbake. Min enbårne sønn, som da må ha vært ca. 12-13 år, ble med på et par låter. Jeg må nok i utgangspunktet ha bestukket ham med noen hundrelapper for at han skulle si ja til å bli med på dette, men da han først ble med, gikk han all-in. Han skulle egentlig kore litt, men fikk ånden over seg og tok total regi. Frimodig som få bestemte han seg for å lansere nye vokalarrangement underveis. Etter at konserten var ferdig, pushet han i tillegg merch til den store gullmedalje. Denne kremmeren fikk høflige folk til å kjøpe langt flere Hilma-t-shirts enn de kan ha hatt bruk for eller lyst på. Minnerikt for mor, altså.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Ai. Vanskelig å fantasere fritt om slike alvorlige tema. Jobber gjerne med min bror Ivar igjen, og min bror Emil – og andre søsken. Jeg er heldig som ser opp til mitt eget blod.
Hvilket sted/scene i Norge drømmer du om å spille på og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest?
Det hadde vært fint å være i posisjon til å gjøre noe spesielt i Konserthuset med egen musikk en gang i fremtiden – det er så flott at Oslo har det stedet.
I Kristiansand har de en liten bule på Odderøya, et lite skur om du vil, som heter Vaktbua. For noen år siden gjorde vi en konsert der, og de jeg spilte sammen med og jeg fant disse omstendighetene overraskende fri og inspirerende. Jeg vet lite om miljøet/ kulturen i Kristiansand, men husker det som at det var noe i lufta på Vaktbua som ga rom for å eksperimentere, uten å forholde seg til tid og rom i noen begrensende grad. Publikum var lavskuldret åpne og tilstede, danset og den slags som ikke alltid er dagligdags på rockekonserter i Norges land. Mulig det var en del sentralstimulerende i flyt den kvelden, men uansett – jeg minnes at det gjorde godt for bandet og meg å spille der.
Har du noen planer og noe du liker å gjøre i julemåneden desember?
Jeg skal spille en liten semiakustisk adventskonsert i morgen (den 17. desember), på Oslos mest fornøyelige bar; Misfornøyelsesbaren til Christopher Nielsen. Vet ikke hvor julete det blir, og hvor mange lys som blir tent, men det blir en verdig førjulsanledning i musikkens navn. Ellers blir det nok noen kjærkomne familiære treff med venner rundt en gryte Fjordland risengrynsgrøt, flatbrød og spekemat. Forlaget No Comprendo Press i Herslebs gate 2 har helgeåpent utsalg i juletider, så der gleder jeg meg til noen fine besøk. Der kan man gjøre unna den omstridte julestria på en lystig måte. Jeg får julestemning av No Comprendo.
Hvilken norsk og utenlandsk julelåt er dine absolutte favoritter?
Det må kanskje bli «Glade Jul» eller «Jeg Synger Julekvad» av Sissel Kyrkjebø fra 1987 – instant hardcore høytidsstemning! Av utenlandsk art kan jeg foreslå «Christmas Time Is Here» med Vince Guaraldi Trio eller Liberace.
Hva handler julen om for deg?
For meg handler julen om at det er den fineste tiden i året for mitt barn. Han simpelthen elsker jul – og med hans eksplisitte, konservative julefokus blir denne høytiden alltid bra.
Har du et spesielt juleminne som du har lyst til å fortelle litt om?
Jeg husker vagt at jeg som barn snoket i, åpnet og gikk igjennom alle gavene i mamma og pappa sitt gavelager på Moi. Det var naturligvis svært svært mange gaver å åpne. Det må ha vært en stille julenatt sent på åtti-tallet, og jeg kjenner fremdeles en ekstremt sterk skyld og skam knyttet til dette. Fortrengte det, og tror ikke jeg noensinne snakket med mamma og pappa om det. Skal høre med dem hva som ble etterspillet av dette.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller pleasure i julen?
Det må være den julegaveåpningen den natten sent på åtti-tallet, men det var nok en pleasure i gjerningsøyeblikket. Ellers føler jeg meg veldig lite skyldig i andre ulovlige julenytelser. En guilty pleasure kan eventuelt være det at jeg lar være å stresse før jul, selv om jeg kanskje som anstendig nordmann burde.
Hvilke planer har du i 2020?
Jeg har på følelsen at det blir et album. Jeg skal eksperimentere med et åpent sinn og se hva som skjer. God jul!
