Hilma Nikolaisen slapp sitt første album «Puzzler» på Fysisk Format fredag 2. desember, og det er denne «Ukens album» på Norsk på Spotify. Hun er en erfaren debutant med sin bakgrunn fra Serena Maneesh (4AD), Loch Ness Mouse, punkbandet Umbrella og en rekke andre prosjekter. «Puzzler» er en breddfull kurv av rare, fargerike popfrukter, en liten verden av klassisk pop, psychedelia og punknerve, der ujevnheter ikke glattes ut, men feires. Albumet er en hyllest til egenartens egenverdi.
Albumet er produsert av Hilma Nikolaisen selv og er innspilt med Mads Johansen i Folkets Hus på Lilleaker og bror Emil Nikolaisen i Malabar. Albumet har blitt mikset av en fin rekke navn som: Ådne Meisfjord (120 days), Marcus Forsgren (Lionheart Brothers, Bror Forsgren), Jay Andrews, Aaron Lex Leckenby, Nick Terry og Peter Holmström(Dandy Warhols). Vi tok en prat med Hilma om bl.a. det nye albumet, planene fremover og julen.
Gratulerer med debutalbumet ditt ”Puzzler”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tusen takk! Det er deilig å slippe platen nå, på høy tid. Prosessen har vært noe kronglete, grunnleggende på grunn av mangel på budsjett. Allerede i 2013 laget jeg grundige demoer med ferdige arrangementer – mange av disse låtene er med på platen. I januar 2015 spilte vi inn et par låter i min brors studio, Malabar. Det var på dette tidspunktet usikkert om disse låtene kom til å resultere i et helt album, eller en EP – det viktigste var å komme igang. Slik fortsatte det egentlig, og det ble studiodager i rykk og napp. En generøs venn, Mads Johansen, spanderte sporadiske dager han hadde ledig i sitt studio i Folkets Hus Lilleaker. En og en låt ble i ny og ne spilt inn. Mine fine bandfolk og gode venner, Egil Arntzen og Andreas Frøland, gjorde seg fleksible og slang seg med til Lilleaker så ofte de kunne.
Det var riktig nok noe frustrerende at hele plateinnspillingen ikke kunne gjøres mer effektiv, men desto mer ble jeg takknemlig for at det faktisk lot seg gjøre. Jeg fikk tid til å tenke over hvert steg i prosessen, og det ble mulig å gjøre endringer og tillegg med masse refleksjonstid mellom hver session. Da det til slutt var nok låter på bånd til å fylle et helt album ble endelig innspillingsstøtte bevilget, og det ble lettere å organisere miksingen av platen. Jeg har fått kjenne på hvor sentral innspillingsstøtteordningen kan være, veldig takknemlig og glad for at jeg til slutt fikk støtte derfra. Diverse bra mennesker fra ulike kanter av verden har mikset de ulike låtene, og bidratt med ulike farger til Puzzler. Det føles riktig at Puzzler har blitt satt sammen på denne noe kronglete måten. Mye god energi, arbeid og fokus fra ulike mennesker over en lang og meningsfull periode er nå foreviggjort i denne platen.
Hva handler dette albumet om?
Den oppdelte tilblivelsesprosessen av platen er på mange måter nokså passende for Puzzlers røde tråd. Det handler mye om enkeltstående bestanddeler i livet, ofte paradoksale, om hvordan de ikke henger helt sammen, men allikevel utgjør en meningsfull helhet og gjør livet rikt og interessant. Slik blir det jo ofte, hvis man skal gå livet imøte på en åpen måte med nysgjerrighet på seg selv og livet. Vi ser at ikke alt rimer helt i forhold til hva vi har forestilt oss. Det ukjente kan føles problematisk, men kan også være berikende. Det er muligheter for utvidet horisont – om vi våger å være tilstede i det ukjente, og erkjenne nye virkeligheter.
Hvilken låt fra albumet har du et spesielt forhold til?
Hm. Hver enkelt låt betyr mye for meg her. Jeg har vært veldig tilstede i skrivingen, både i tekstene og i komponeringen av enkeltelementene. Låtene har fanget ulike sinnstilstander og tanker, og hver av låtene er drevet frem å føle eller leve sterkt. Det er jeg glad for – låtene blir slik, påminnelser om hva som har vært og er viktige punkter i meg og livet mitt. For å nevne én; Word – dreier seg om å leve sterkt, leve livet med stor L. Å kompromissløst våge å gå etter hjertet, tenke nytt, våge å ha høye forventninger og ta sjanser. Det kan være godt å høre den låten som en påminnelse om den følelsen, selv om man ikke alltid er akkurat der.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det siste året har vært sterkt preget av innspilling, miksing og ferdigstilling av platen. Året har gjort meg bedre kjent med folkene på plateselskapet, Fysisk Format/ Tiger. Veldig glad for ha disse fine folkene med på å pushe denne platen videre på veien. Det har vært nokså lite konserter, men har hatt flere inspirerende spillinger som bandet har vokst på, både på scener og i øvingsbomberommet.
Hvem er Hilma Nikolaisen, og hva er din musikalske bakgrunn?
Hilma Nikolaisen, født i Flekkefjord i 1982, vokst opp på Moi, finsk mor og far fra Askøy, tre yngre og tre eldre søsken. Jeg har en viss imigrantfølelse knyttet til oppveksten, og tror den følelsen har medført en eklektisk tilnærming til musikk. Med fare for å fremstille oppveksten som sekterisk, levde vi på mange måter nokså beskyttet på Moi. Vi hadde på sett og vis et eget lite samfunn i familien, med liten grad av påvirkningskilder utenfra. Kassettene og platene mamma og pappa hadde i hyllene fikk konkuranse med radio og sekulær musikk først i ungdomsårene. Vi hørte på og spilte musikk som en naturlig del av dagene og livet. Jeg ble nok mest påvirket av det som skjedde i huset, og hva som skjedde i meg selv. Det var alltid muligheter for å spille alene, eller sammen med såpass mange venner innad i familien. Vi tok i bruk det vi hadde og lagde mye godt liv. Muligvis bidro dét til en fin kreativitet og et sterkt indre liv. Slik ønsker jeg fremdeles at den nye musikken skal springe frem.
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter?
Jeg kan bli inspirert av å høre sterke melodier, eller gode låter. Låter som gir følelsen av at noe verdifullt formidles, og at det ikke kunne vært gjort på noen annen måte. Det er kanskje på grunn av oppvekstens eksponering for åndelig musikk at jeg underbevisst forventer at musikk skal røre en på noe sjelelig vis. Det være seg bossanova eller rå punk – noe inderlig. Den samme inspirasjonen kan komme fra noe jeg leser som rører, noe jeg ser, opplever, bilder eller natur eller lys eller hva som helst. Følelsen av å kjenne sterkt, eller lengselen etter å gjøre det.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
De siste par årene har jeg nok hørt for lite musikk, spesielt norsk, og jeg tror jeg går glipp av veldig mye fint. Leit om jeg ikke får med meg det fine som blir laget i dag, også her i Norge. Av det norske slaget hører jeg en del på Nils Bech, det gamle og hans nye «Echo».
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg har ingen veldig sterke konkrete forbilder, men kan jo for eksempel nevne Jason Pierce fra Spiritualized. Spiritualized klarer å være mange ting på en gang. De melodisk suggerende låtene treffer meg gjennom både rå rockelåter, låter i enkel pop-struktur, og lengre dvelende mer instrumentale stykker – alltid med en sterk Spiritualized-kjerne og integriet. Inderlig uten å være svulstig, dvlelende og repetativt, friskt og direkte.
Hva føler du er det som gjør deg unik eller spesiell som artist?
Hm. Jeg tenkte nok litt på det da jeg for alvor bestemte meg for å utforske egne musikalske idéer. Er min musikk interessant nok til å ha livets rett i den store verden? I alle fall er det ingen andre som er meg, med min stemme. Dersom jeg er tilstede i det jeg gjør, vil jeg ha noe unikt å formidle. I oppveksten skulle jeg nok ønske jeg var mer lik gjennomsnittet, men ble heldigvis glad i mine særegenheter. Særegenheter kan gi interessante perspektiver å formidle.
Hva er det morsomste eller sprøeste du har opplevd så langt som artist?
Det må være da vi på turné med Serena-Maneesh kjørte fra fiolionist, Eivind Schou, på en bensinstasjon utenfor Paris. Han ble sittende igjen på do, noe vi ikke oppdaget før turnébussen var i neste by, mangfoldige timer unna. Det skal sies at Eivind, på mirakuløst vis, dukket opp på scenen neste konsert. Slike katter finner alltid veien hjem.
Julen nærmer seg – Hva pleier du å gjøre eller liker du å gjøre frem mot jul?
Jeg har en sønn som tar julen, opptakten til julen, meget seriøst. Hos oss begynner oppvarmingen og nedtellingen gjerne i oktober/november, med offisielle ønskelister og alskens crazyfrog- og tyske technoversjoner av samtlige tradisjonelle julesanger. Dette er hvert år en blandet fryd. Når vi for alvor er i adventstid, driver vi med obligatorisk adventslys-tenning og adventssanger ved frokostbordet.
Hvordan skal du feire julen, og hva står på menyen?
Julen feires på Moi med Nikolaisens. Hvert år vurderes muligheten for å avansere med en eksotisk alternativ feiring, men vi ender alltid opp på Moi, og de godt bevarte tradisjonene der. Jo kjedeligere julegudstjenesten er, jo bedre er pinnekjøttet etterpå.
Har du et juleminne eller opplevelse som du har lyst å fortelle om?
Et bittersøtt minne her. Lille julaften i fjor hentet jeg en liten staffordshire bullterrier i Kristiansand, Bo – en gave til min lille familie. Det ble en magisk julemorgen da barnet fant denne deilige kjøteren under juletreet. Dessverre viste det seg at Bo var manisk fiendtlig opptatt av katter. En av naboens katter ble angrepet, katteeierne ble traumatisert, og jeg fikk selv angst for gjentatte angrep. Det som startet med et magisk juleminne, endte med omplassering. Det må for ordens skyld legges til at det ble en harmonisk omplassering, og Bo har nå en lykkelig tilværelse med bra folk og fine hunder, i kattefrie omgivelser.
Av alle julesanger – har du en personlig favoritt, og hvorfor akkurat denne?
Det er mulig crazyfrog-versjonene har ødelagt noe for mitt forhold til julesanger. Husker at jeg som barn foretrakk «Et barn er født i Betlehem». Denne har veldig korte vers, og da man gikk julebukk var det akseptabelt å nøye seg å synge et vers. Jeg har alltid vært glad i «Det kimer nå til julefest», den vekker høytid i meg.
Hvilke musikalske planer har du videre?
I første omgang gjør vi en in-store-konsert på Big Dipper søndag 18 desember. Håper platen havner under juletreet i mange hjem! I januar har vi releasekonsert på Ingensteds i Oslo, etterfulgt av en liten releaseturné. Ellers vet jeg at vi spiller under Trondheim Calling i februar. Jeg vil også gjøre noen akustiske konserter sammen med min gode venn og medgitarist, Egil. Det er fint å variere i format så man ikke låser låtene for sterkt. Jeg vil også fortsette å spille noe i andres prosjekter, blant annet med AG Preus. I nevnte stund skal jeg til lydprøve, som trommis for Happy Dagger. Min bror Ivars noe obskure kosher-viseband skal varme opp for Hjerteslag på John Dee. Ivar og jeg hadde diverse band sammen gjennom hele oppveksten, fra vårt aller første band, «Mjusic» på åttitallet, til punkbandet «Raid» på nittitallet. Sistnevnte låt faktisk veldig kult, helt frem til vokalistens fatale stemmeskifte omkring 1996. Ivar og denne konstante spillingen betydde ekstremt mye for meg, så det er utrolig festlig at vi skal spille sammen igjen idag, som relativt voksne. Jeg har også en liten idé om å teste ut noen låter med min sønn, Miika. Han har en fantastisk vakker stemme – den er så vidt å høre i koringer på tredjesporet på Puzzler. Ellers er jeg godt i gang med nye låter til neste H. Nikolaisen album, glad for å kjenne at det stadig kommer nye idéer.
