Nylig ga Vaarin ut sitt tredje album, «Heading Home» – et album som maler et varmt, nostalgisk bilde av barndom, røtter og følelsen av å høre hjemme.
Med sin særegne evne til å fange tidens gang i musikk tar hun oss med på en reise tilbake til de små, men betydningsfulle øyeblikkene som former oss.
Hver låt bærer med seg ekkoet av fortiden, som for eksempel «There Goes My Life», som er en gripende refleksjon over minner som kommer og går, eller «Something», der Vaarins vokal svever over et drømmende lydbilde av pedal steel, piano og akustiske gitarer. Tittelsporet «Heading Home» summerer opp følelsen av lengsel og tilhørighet, mens «There’s No Other» er en hyllest til dem som står oss nær, de som definerer vårt hjem, uansett hvor vi er i verden.
Men «Heading Home» er ikke bare et album om nostalgi det rommer også rå følelser og sterk tematikk. «You Don’t Know» utforsker den usynlige avstanden mellom mennesker, hvordan vi kan være nær hverandre, men likevel leve i hver vår verden.
Vaarins varme stemme og nære tekster blir løftet av en unik instrumentering, hvor hennes far spiller gitar på kjøkkenet, og små hverdagslyder fra hjemmet flettes inn i musikken. Hardingfele, cello og Rhodes-piano skaper lag på lag av følelser og minner, og produksjonen, gjort i samarbeid med Marcus A. Edvardsen og et dyktig ensemble av musikere, gir albumet en særegen dybde og sjel. Med sterke anmeldelser og terningkast 5 fra flere kritikere, bekrefter hun sin posisjon som en av Norges mest unike og talentfulle artister.
Den 21. mars inviterer Vaarin til en magisk releasekonsert på John Dee i Oslo, hvor låtene fra «Heading Home» får skinne i et levende og intimt format. Her vil publikum få oppleve musikken slik den er ment å høres – rå, ektefølt og full av historier som treffer rett i hjertet. Dette blir en kveld der fortid og nåtid møtes i musikken, der minner får nytt liv, og der ekkoet av hjem kan høres i hver tone.
Vi tok en prat med Vaarin om blant annet albumet og releasekonserten på John Dee.
Hva betyr «Heading Home» for deg, og hva var den største inspirasjonen bak albumet?
For meg betyr «Heading Home» et tilbakeblikk på barndom, frihet og minner. En hyllest til mine foreldre, min hjemby Hokksund og en plate som er på vei et sted. Lengter etter en holdeplass som er trygg og stabil, behovet etter fortsatt å ha et hjem nå som voksen, og kanskje aller mest inni seg selv.
Hvordan har følelsen av hjem endret seg for deg fra barndom til voksen alder?
Hjem er noe annet nå som jeg er eldre. Det føles viktigere enn noen gang. Det å bygge et hjem og kjenne seg hjemme som voksen er vel det vi alle leter etter, noen et helt liv. Følelsen av hjem kan forankre seg på ulike måter, i relasjon med andre og i seg selv, men også det å kjenne seg like trygg og lett som da jeg var barn, det er en følelse jeg savner.
Alvorligheten i livet er ofte i front for meg, den tar over for det enkle, trygge livet som et menneske har behov for. Alvorlighet i blanding med det lette, det er en balanse man prøver å finne seg tilfreds med som voksen. Savnet etter barnet i deg, savnet etter det å løpe fritt som barn gjennom gresset i hagen, savnet etter å kjenne mammas hånd i min hånd, det savnet dukker opp i prosessen i å bli voksen. Det å ønske å være like trygg, like fri, like bekymringsfri, og at hjemmet er et sted du trenger selv som voksen. En holdeplass som du vet har plass til deg uansett hva som skulle skje.
Vårin Strands tredje album bekrefter at hun er blant landets beste sangere og låtskrivere. Nå fortjener hun større oppmerksomhet. Geir Rakvaag, Dagsavisen – 5/6
Du skrev låtene mens du satt på toget hjem – hvordan påvirket den reisen musikken din?
Låtene på albumet er skrevet på toget hjem fra Oslo til Hokksund, en times togtur hver vei. Det som er fint med å ta toget hjem er å få rom til tankene, du får tid til å grave i minner og følelser, og du får tid til å utforske dem. Du får ikke gått noe sted og du skal ingenting annet enn å sitte på toget den ene timen hjemreisen tar. Jeg har brukt tid til å finne tekster og melodier sittende på det toget og tankene og følelsene som har dukket opp i løpet av reisen hjem er blitt til albumets lyd og narrativ. Albumet har endt opp med å bli en faktisk research i min egen barndom og et blikk på livet, undring og savn som føles frigjørende, men sårt.
Hva betyr nostalgi for deg, og hvordan bruker du den som et verktøy i musikken din?
Nostalgi er en side ved livet som er interessant og som jeg som artist bruker i all musikk jeg lager. Som i et verktøy som fører til flere lag med tanker og spørsmål, og som gjør at min virkelighet noen ganger befinner seg med sterke spor av fortid. Fortiden og reisen min hit som 28-åring er noe jeg tenker over, hvorfor jeg har blitt som jeg har blitt og hva som har ført til at jeg har endt opp her, sittende som en søkende historieforteller på jakt etter svar og perspektiv på livet. Nostalgi er vakkert, og noen ganger både vondt og godt på samme tid. Det er en måte å finnes på som tar med seg fortiden inn i fremtiden og som er en brønn av følelser og inspirasjon for meg. Jeg er en nostalgiker som ser på fortiden med stor verdi. Opprinnelig betegnet man nostalgi som en medisinsk diagnose, følelsen av sykelig hjemlengsel, myntet av den sveitsiske medisinstudenten Johannes Hofer i 1678. Nostalgi for meg betyr romantisering av det forgangne, lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv eller en tidligere tid. Albumet er lyden av min nostalgi og tekstene er en hyllest og undring over min fortid.
Vaarins «Heading Home» er en plate du burde høre fra begynnelse til slutt. Glimt fra fortiden blir til storslagen musikk på hennes nye plate. Eivind August Westad Stuen, Aftenposten – 5/6
Hvordan har din mors kunst og din fars musikkformidling påvirket deg som artist?
Mammas kunst, estetikk har vært til stede hele min oppvekst og mamma som menneske har inspirert meg helt siden jeg var barn. Hennes tilnærming til følelser, melankoli og ettertanke, hennes åpenhet for ideer, hennes musikksmak, hennes penn og hennes bilder har satt spor i meg. Barndomshjemmet mitt ser ut som min mors personlighet, hun er i alle detaljer og bare det å snakke med mamma fører til inspirasjon. Hun er et menneske fylt av unike mengder av følelser og dette har jeg nok med meg i både musikken og livet. Hennes alvor og estetiske, undrende sans ser du i meg. Pappas gitarspilling etter skolen, og vilje til å hjelpe meg i musikkverden, har vært vesentlig. Jeg lagde alltid melodier til pappas gitarspilling og det at jeg fikk møte musikk tidlig i livet gjennom han, det er nok noe av grunnen til at jeg i det hele tatt driver med dette. Da jeg var 14 år var pappa med meg i studio i Vestfossen og vi spilte inn en CD, som skulle bli konfirmasjonsgaven til alle gjestene der, og dette var her jeg traff musikerne som skulle være med på mitt første album i 2018. Denne konfirmasjonsgaven var det beste som kunne skje for meg og det fikk meg jo veldig tidlig til å begynne å tørre å drømme om å bli artist og det gjorde meg også bevisst på min musikalitet. Det skapte identitet og lærdom veldig tidlig som musiker og artist.
Du har beskrevet barndomshjemmet ditt som et sted med sjel – hvordan tror du omgivelser former kreativiteten din?
Jeg er oppvokst i et 300 år gammelt hus som mamma og pappa flyttet inn i det året jeg ble født, altså 1996, og de kjøpte det i 1994 som et restaureringsprosjekt for å bevare husets sjel og historie. I tillegg har mamma og pappa lagt mye energi og tid for å sikre at den gamle «Gundersgården» fortsatt er en av perlene blant de mange bevaringsverdige bygningene i Gamle-Hokksund. Huset er et unikt sted, med røtter fra gamle tider og fredet fra å kunne endres av moderne tid. Du kan kjenne det i det du går inn der og du kan kjenne det i veggene. Gundersgården heter huset opprinnelig og mamma og pappa gjorde det til sitt eget hjem, med hage, hønsehus, et rødt atelier og studio i garasjen i uthuset. Som barn og å få leve i disse omgivelsene gjorde noe med forståelsen av tid, både fortid og fremtid, samt at jeg ble interessert i historie og gamle dager. Jeg studerte historie på Blindern i noen år, før jeg begynte med musikk for fullt, og dette handler nok også om det samme – jeg er opptatt av tiden som var. Gundersgården bærer en sjel, som jeg fortsatt kan kjenne på nå som voksen når jeg er på besøk. Mamma og pappa har nærmest forsterket sjelen ved å gjøre det om til en annen verden om du går inn der, du opplever at du går inn i en annen tid om du går inn døren deres.
Hvordan var det å høre faren din spille gitar på kjøkkenet på den siste låten på albumet?
Det siste sporet på platen er en direkte kapring av dette bildet av hvor viktig mamma og pappa har vært i min reise hit. Dette er slik det låt da jeg kom hjem fra skolen og nynnet over pappas gitarspill. Du hører nemlig et lydopptak tatt på kjøkkenet, hvor pappa spiller gitaren og mamma lager mat i bakgrunnen. Hun smeller i et kjøkkenskap om du hører godt etter. Dette opptaket har jeg senere skrevet en låt over, som en takk til dem, for at de lagde meg et hjem.
Vaarin står på ny frem som en konseptuell popkunstner, både hva musikk, temaer og visuell presentasjon angår. Arvid Skancke-Knutsen, Klassekampen – 5/6
Hvilken følelse håper du lytterne sitter igjen med etter å ha hørt «Heading Home»?
Jeg håper lytterne får følelsen av nostalgi og at det både er fint og vondt samtidig. Det er jo en hyllest over noen fine ting og at det kan fortelle lytteren at det er fint å tenke tilbake på de fine tingene, eller de vonde, og ta inn over seg hvor man kommer fra og hva det eventuelt har gjort med deg. Det er ikke alle som har trygge hjem og det er også lov å gå inn i disse følelsene. Lengsel og savn kan albumet også fortelle oss. Samtidig som det er varmt og jeg håper lytteren opplever det som en klem.
Hva kan publikum forvente seg av releasekonserten på John Dee den 21. mars, og hvordan vil du bringe følelsen av «Heading Home» til scenen?
Jeg er utrolig klar for å formidle albumet live til publikum 21. mars, og det blir både godt og vondt, krevende og lett, samt litt trøkk og en god dose ro. Det blir plass til alle følelser denne kvelden og jeg håper å kunne lage et hjem for en kveld, hvor publikum kan være med slik de trenger. I tillegg at jeg kan ta dem med på en tog-tur hjem til Hokksund i en time med musikk. Jeg skal ha med pedal steel, bratsj, cello og en haug av gitarer og jeg skal synge min nostalgi ut for første gang, og det ser jeg frem til. Nostalgien blir plutselig en del av nåtiden på en vakker måte, spesielt i møte med et publikum.
Elegant, glimrende popmusikk med gode tekster. Jon Vidar Bergan, Musikknyheter – 5/6
Kan du fortelle om en spesiell barndomsopplevelse som har satt dype spor i musikken din?
Jeg husker første gang jeg hørte Radka Toneff på vinyl hjemme i stuen som barn, hennes stemme rørte meg som 14-åring.
Hva betyr «ekko av tid» for deg, og hvordan jobber du med dette konseptet i musikken din?
Ekko av tid er en idé jeg skrev ned i notatblokken og funderte en del på, på en av disse togturene hjem. Jeg undrer over hva som gjør at noe blir ekko og noe ikke blir ekko. Hva varer evig og hva fordufter? Hva blir igjen for alltid av en nåtid? Verden har vart lenge, det er en lang historie hit, og hvorfor ender det ofte opp med at noe fortsetter å gå i som et ekko over samtiden? En fundering jeg hadde på en tog-tur hjem var; Hva vil bli husket av vår tid, av min tid, av oss og av meg? Av Hokksund, og menneskene som bor der, av Oslo-by, av gatene jeg går i og musikken som er rundt oss. Verden går som oftest i loop, og at de samme tingene ender opp i en ekko-kanal som bare fortsetter å løpe. Det skjer ikke store endringer, men de samme endringene skjer igjen og igjen. Historien går i runddans og vi følger bare etter.
Dette konseptet synger jeg om på platen og «Echoes From Our Time» inneholder noen av disse spørsmålene. «My whole life trying to explain the mind echoes from our time», synger jeg i ønske om å kunne forklare hjernen min om hvordan ekko av tid fungerer. Låten har også et opphav i en spesifikk tanke. Jeg husker godt da Marcus og jeg skrev låten da så jeg for meg en båt med migranter på havet, på vei over til et nytt sted, på rømmen fra krig. I tillegg så jeg for meg at det aldri tok slutt med båter, det bare fortsatte å komme båter med nye migranter som trengte hjelp og var i nød, og at det fortsatte ut i uendeligheten. Denne tanken er jo reell, krig skjer hver dag, urettferdighet skjer hver dag, flukt skjer hele tiden og det gjør meg utrolig trist å tenke på at dette vil fortsette i evig tid. Verden vil ikke forløses og bli fri overalt, og håpet om fred og endring føles litt som at det taper mot ekkoet. Jeg håper og drømmer om at båtene vil slutte å komme fordi det aldri er noe å rømme fra. Men den tanken føles naiv i møte med en verden som virker håpløs og som aldri forløses fra sitt eget ekko av tid.
Du har utforsket mange ulike sjangre – hvordan har musikalsk eksperimentering påvirket identiteten din som artist?
Jeg liker å følge musikken der musikken går, om det har innslag av jazz, country, folk eller rock, så er det det samme. Det er på en måte eksperimenteringen som blir identiteten i seg selv. Det å lage plater og verdener er det beste jeg vet og hver plate vil nok ha sin egen lille identitet innad i den helhetlige identiteten. Jeg tror jeg musikalsk kan gjøre ganske mye forskjellig uten å miste grepet på mitt artisteri og det er det som er gøy med musikk. Stemmen min er som regel den samme og den vil være forepunktet for hver plate. Det er viktig for meg å utforske ulike steder i meg og bruke ulike virkemidler for å fortelle historien. Historien på denne platen trengte hardingfele, gitarer, pedel steel og langeleik, så da ble det det. Siden denne platen handler om å være på vei hjem, til Hokksund for min del, så gir valget av instrumenter og valget av det fonetiske mening i forhold til det. Denne platen viser litt andre låtskrivingsprosesser, hvor i utgangspunktet låtene er skrevet på gitar, slik jeg lagde låter sammen med pappa som liten.
Hva var det mest utfordrende med å lage dette albumet sammenlignet med dine tidligere utgivelser?
Denne platen involverte en del andre tekstlige prosesser og graving. Det gjør den nok litt annerledes enn de andre. Det mest utfordrende er å fortsette å stole på at det du har skrevet er bra, og ikke bare personlig. At det er bra håndverk.
Vaarin er en sjelden fugl på pop-himmelen, og med et stjernelag av musikere på innspillingen blir resultatet rett og slett veldig fint. Jon Erik Eriksen, POPKLIKK
Hvilken låt på albumet ligger ditt hjerte nærmest, og hvorfor?
Det er jo det umulige spørsmålet, som gjør litt vondt å svare på. Jeg tror det må bli «Heading Home» fordi det ble paraplyen for platen som helhet, og jeg husker at jeg skrev teksten på vei hjem en dag hvor snøen lavet ned mens jeg tittet ut over Drammenselven gjennom togvinduet – og den følelsen sitter i enda. Det er samme følelsen jeg får om jeg hører låten igjen nå.
Hvis du kunne gå tilbake og gi 14 år gamle Vaarin et råd om musikk og livet, hva ville du sagt?
Jeg tror jeg ville sagt: Nyt nuet og den bekymringsfrie tiden du er i, nyt dagene i solen ute på plenen, nyt gode venner og latter, og nyt dagene med bestemor. Du er bra nok til å synge «Slipping Through My Fingers» av ABBA på skoleavslutning og du er bra nok akkurat slik du er.