Med tekstlinjen: «Se, her står summen av mine år», trer Hanna Venia frem som en spennende låtskriver og sanger med særpreg. Nylig slapp hun sitt første album med tittelen, «Speil» på Fig Tree Music som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Med et pulserende og lekkert lydbilde, snedig lek med ord og stemmeformidling på øverste hylle er dette en sjelden sterk debut. Med sitt faste band bestående av Martin Gjerde, Andreas Haga og Steinar Mossige spilte Hanna Venia inn albumet over tre sensommerdager i Musikkloftet studio. Espen Tappel, som har vært både produsent og gjort mix, forteller:
«En ting som gjorde stort inntrykk på meg var Hannas tilstedeværelse i opptakene. Hun vrengte bokstavelig talt sjelen på hvert take, på hver låt. For min del har det vært utrolig gøy å jobbe med så bra musikere. Musikerne i bandet er solide og samtidig åpne for alt mulig av rare ideer. Det har vært en utrolig spennende tid, i postproduksjon og mix, der Hanna og jeg har utforsket våre forskjellige bakgrunner, jeg fra pop og hun fra jazz, en forening jeg føler gjenspeiles i albumet. Det er et vell av følelser i albumet, og den sangen som berører meg mest er «Skrubbsår», som handler om hvor vondt det kan være å følge et barn til barnehagen.»
At albumet heter «Speil» er ingen tilfeldighet. Tematisk handler tekstene om det å være menneske, både i stort og smått.
«Jeg lager musikk ut fra det som ofte kalles en «ache» på engelsk. Ideene kommer gjerne når det er noe jeg trenger å bearbeide. Plutselig lar musikken meg sette ord på hva som foregår. Den fungerer som et slags speil på livet. I mine egne sanger finner jeg bekreftelsen jeg trenger for å føle det jeg føler og kjenne at det er greit», forteller Hanna.
Albumet har en dynamisk helhet til tross for at låtene er laget over hele ti år og noen av sporene også er helt a cappella. Kombinasjonen av utrolig dyktige musikere, sammen med Hannas låtskriverstil, gjør at musikken vokser ved hver lytting. At tekstene er på dialekt gjør det hele nærere og oppmuntrer til å la musikken berøre. Hanna er flink til å fortelle sine historier på en leken, lett og ærlig måte samtidig som hun er listig, og man må lese litt mellom linjene for å ta del i hennes tekstlige og lekne univers. Vi vil gjerne trekke frem tre av låtene på albumet og den første er «Perle» som er en herlig, jazzete og leken poplåt om hvem som har lagt ned en perle i hvert menneske med ønske om det gode. «Stua» som er en sårbar, ærlig men samtidig kraftfull låt i et groovy og sterkt musikalsk lydbilde. Til slutt vil vi nevne låten «Håp» – det lyseste ordet jeg tar i min munn synger Hanna om. Dette er en deilig liten naiv sommerlig perle med følelse av håp, men med mørke undertoner. Artisten synger om; farer og murstein av bitterhet som blir til is som smelter osv. Videre at; det byr meg i mot å legge ut at alt kan bli bedre fordi alle vet at det er klisje at alt kan bli bedre selv om marken er mørk og brystet er knyttet så kan du stå der med sola i ansiktet å håpe…
Hanna Venia er artistnavnet til sanger og låtskriver Hanna Nydal (f. 1992), født og oppvokst i Kristiansand. Hun er utdannet på jazzlinjen ved Norges Musikkhøgskole og medlem av det improviserende i vokalensemblet Oslo 14. Musikken hennes finner man i samme musikalske landskap som No. 4, Frida Ånnevik og Marthe Wang, samtidig som hun har en tydelig egenart i sin stemme og låtskriving.
Hanna Venias musikk er en venn å gå tur i skogen med. Den kan rive i brystet når det går oppover, og leker seg som klukkingen til bekkene. Musikken er organisk, frisk og vakker. Den er jazz, pop og kanskje visekunst, til og med. Hanna Venia skaper rom til å kjenne etter. En god ting å gjøre for seg selv iblant, kan være å høre på Hanna Venia.
Vi tok en prat med Hanna om blant annet det nye albumet, å være menneske, om mat og planene videre fremover.
Gratulerer med debutalbumet ditt, «Speil». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk. Dette albumet har vokst i meg i ti år. Fra jeg var nitten, gjennom musikkstudier, å bli mor, bo i Nord-Norge og tilbake i Oslo. Det var først i januar 2020 jeg innså at tiden endelig var inne for å gjennomføre. Jeg hadde mange nydelige formiddager i det mørke øvingsrommet på Øveriet og vridde hodet for å finne løsninger på alle ideene mine. Parallelt fikk jeg med meg bandet mitt som jeg har spilt med sporadisk over flere år, og med den utrolig fine dynamikken i bandet, fikk vi fort en lyd som var akkurat slik jeg ville – organisk, vakker og groovy! Espen Tappel, produsenten, kom med helt på slutten før vi gikk i studio på Musikkloftet i Asker. De tre studiodagene var magiske. Vi spilte inn låtene live, så la vi på ekstra så Espen hadde mye fint å jobbe med i mix etterpå. Jeg dro på lydjakt, i skogen og hjemme, og i studio jobbet Espen og jeg jobbet sammen i vinter for å spikre låtene. Det er privilegert å få jobbe med så flinke folk, og samtidig kjenne at jeg blir verdsatt med mine egne kunstneriske og profesjonelle kvaliteter.
Dette siste året har jeg brukt mye tid på å utvikle det visuelle rundt Hanna Venia. Jeg har eksperimentert med å lage små filmer og brukt kveldene på å tegne – naturen gir meg så mye inspirasjon. Dette har resultert i en liten kunstbok i DIY-stil som følger albumet, og et drøss med små Instagram og facebook-snutter, som jeg har kost meg masse med. Jeg lagde til og med min egen musikkvideo til singelen «Brennesle».
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Lydbildet er pulserende og lekent. Jeg har vært veldig spesifikk med hva slags lyd jeg ønsket. Besetningen er med flygel, bass og trommer i bunn med akustisk gitar på noen av sangene, men musikerne mine er vel så viktige for lydbildet. Hver enkelt bringer med seg sine helt egne kvaliteter som til sammen gir akkurat passe rom til å puste godt i sangene, samtidig som det stadig er noe nytt å lytte etter. For ikke å snakke om at det låter utrolig fint.
En flott historieforteller, terningkast 5/6
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
«Speil» prøver å være – nettopp – et speil. Et speil på et menneskeliv, i dette tilfellet mitt. Det er en oppmuntring til å stoppe opp og kjenne etter, også på de vonde følelsene som akkompagnerer hverdagen vår, som vi så veldig ofte døyver med et eller annet. Jeg håper noen føler seg sett gjennom musikken min, eller kanskje de kan forstå noen de kjenner enda litt bedre. Jeg tror jeg vil si; kjenn at du lever.
Hvilke tanker har du rundt det å være et menneske, hva har du lært om det ved å skrive dette albumet og hvorfor valgte du å skrive på ditt eget morsmål?
Store spørsmål her. Jeg tenker mye på det å være menneske. Jeg er opptatt av helhet. Av at vi hører sammen med hverandre og med naturen. At vi er sammensatte, og at vi trenger å stoppe opp, kjenne etter, hvile. Mens jeg har jobbet intensivt med albumet, har jeg på mange måter falt til ro. Jeg har klart å formulere mange av mine lengsler, og jeg har satt mine ideer ut i livet. Det er utrolig tilfredsstillende å gjennomføre det jeg har brukt mange år på å «bli klar for».
Pål Rake spurte meg på videregående en gang om hvorfor jeg skrev på engelsk, og da slo det meg at det var jo ingen grunn til det, og siden har jeg skrevet på norsk – det norske språket er jeg veldig god i. Det er spennende å bruke min egen dialekt og forme stemmen min etter det selv om jeg har irritert meg over de mange stavelsene og hvordan ordene så ofte lukker seg – noe som ikke er så godt å synge på.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Det er to sanger som står spesielt ut for meg fra albumet. Begge er trøstesanger – som i min forståelse av det er sanger som gir meg lov til å kjenne på det som river i meg, og tillate det å være der. Det er da jeg klarer å gi slipp på det som skal gis slipp på og leve med det jeg må leve med. «Billie» er en veldig personlig sang, som handler om trangen til å være spesiell og samtidig høre til. «Skrubbsår» er en vond hverdagssang om å følge småbarn i barnehagen. Om valgene jeg tar og at jeg ikke vet hvordan det går ut over barna mine. Begge sangene skrev jeg det året før innspillingen av albumet, så de er fremdeles veldig nære.
Solid debut, terningkast 5/6
Hvor henter du inspirasjon fra til å skrive låter, har du opplevd skrivesperre og hvordan kommer du deg i så fall ut av denne?
Låtene kommer ofte fra en «ache». Når det er noe jeg trenger å bearbeide, når jeg er klar for å bearbeide det. De kommer ofte fra sterke følelser, fra kaoskreftene i livet, men kan også være en linje fra en venn, eller noe jeg opplever at jeg ser klart som jeg bare må formidle. Ofte kommer det bare en melodi til noen akkorder, enten på gitaren eller ved pianoet. Så er det noen ord som henger seg på, og det er da jeg vet hva det er som foregår i meg. For ordene som kommer ut, speiler livet mitt, akkurat der jeg er nå.
Skrivesperre har jeg hatt lite av. Jeg har gjerne en strøm av ideer, noen gode og noen dårlige, så hvis jeg sitter fast med én sang, så har jeg gjerne et vell av gamle idéer å ta tak i. De trenger ofte bare å hvile en stund, så kan jeg ta tak i dem igjen. Men jeg sto fast med teksten på et par av låtene på albumet rett før vi skulle i studio, og da dro jeg på besøk til Marthe Wang og spilte dem for henne. Innspillene hennes løsnet kreativiteten, så da falt det på plass.
Hva føler du er det spesielle i ditt musikalske univers?
Jeg tror jeg har en helt egen lyd. Melodiene mine, harmoniene, stemmen og arrangementene har litt andre farger enn mye annen musikk. Sammen med tekstene mine, som handler om det lille og store livet, så får de som lytter en unik lytteopplevelse, som allikevel ikke er så fremmed, fordi de bunner i opplevelser mange har og med inspirasjon fra musikk som mange liker. Levende, lekent og lengselsfylt er nok ord jeg vil bruke for å beskrive musikken min. Som en bekk som renner mot havet, kanskje?
Du er utdannet musiker og sanger fra jazzlinjen på Norges Musikkhøgskole? Hva er grunnen til at du valgte å gå i den retningen, og hva er det som fascinerer deg mest med akkurat den sjangeren?
Jazz gir rom for det kontrastfylte menneske. Det er en utrolig bred sjanger, og musikken min befinner seg i en av ytterkantene, mot folk- og vise, R&B og pop. I jazz kan man bruke så mange farger man vil, eller så få man vil. Improvisasjon og et dynamisk samspill gjør at musikkopplevelsen på en konsert aldri blir lik. Det er noe spontant, men også noe flinkt over jazz. Det er vel fordi mange dyktige musikere trekkes mot jazz. Jeg begynte på jazzlinjen fordi jeg tenkte at jazz hadde mest å lære meg, og fordi jeg opplever at musikken kan romme mine kunstneriske vyer. Fremdeles kommer det ofte jazzlåter ut av meg, selv om jeg ikke er den som lytter mest til jazz når jeg skal høre på musikk.
Kan du beskrive en dag i Hanna Venia sitt liv?
Mandag er yndlingsdagen min og den kan for eksempel se slik ut: Jeg blir vekket altfor tidlig av en tre-åring i senga. Får et hadekyss av min mann, følger to små til barnehagen, og drar på joggetur langs Alnaelva, hvor jeg ofte møter på Arne, som er fast gjest i Grorudparken. Når jeg kommer hjem, setter jeg meg en stund og leser i bibelen og ber mens jeg spiser frokost. Dette er oppskriften på en god frilansdag. Noen ganger bobler det inni meg – og bønnen blir avbrutt av en tekstlinje med melodi på, som jeg bare må finne ut av. Andre dager setter jeg meg rolig ved kjøkkenplassen og begynner på dagens gjøre-liste eller kanskje dagens tegninger. Klokken blir altfor fort hentetid, og da er det fullt familiefokus i fem timer, med å leke rådyrmamma i senga vår og middagslaging. Det beste når klokka er åtte, er å kunne sette meg ned med en god bok. Selv om det ofte er noe som «burde» gjøres på kvelden også.
I et musikalsk spenn mellom lett improviserende jazz, vise og melodiøs pop, smyger sangerens karakteristiske stemme seg fram
Hvordan er Hanna Venia på en god dag, og en dårlig?
På gode dager har jeg en dyp følelse av ro og sammenheng. Jeg er målrettet og forteller meg selv at jeg er utrolig heldig og jeg leker ordentlig med barna mine. På en dårlig dag er jeg full av uro og føler jeg så vidt henger sammen. Da er jeg utålmodig og fraværende.
Hva slags musikk har du vokst opp med, har den musikken vært med deg gjennom livet og formet ditt musikalske uttrykk og i så fall hvordan?
Jeg er vokst opp med masse sang og musikk hjemme. Mye kristne sanger og blues-improvisasjoner av en selvlært musikkentusiast i min far. Vi lærte tidlig å spille både enkel gitar og piano, og pappa lagde musikkrom med lydtette vegger hjemme. Jeg begynte å lede sangen i kirken hjemme. Vi hørte ikke så mye på musikk, det kom først da jeg selv ble ungdom. Det er særlig tekstene jeg har hørt som har påvirket meg. Ellers tror jeg kanskje at måten vi lærte å spille på hjemme har vært like avgjørende som hva slags musikalsk uttrykk det har vært. Det var stor spilleglede og oppmerksom lytting da jeg etter hvert begynte å lage eget materiale, som gjerne hadde litt andre farger i akkordene enn det som var vanlig hjemme hos oss.
Har du en favoritt-matrett?
Vanskelig! Jeg elsker middag – særlig indisk mat. Det er høydare med hjemmelagde kjøttkaker i brun saus.
Har du sett en bra film i det siste som du vil anbefale?
Honeyland – en sterk dokumentarisk film om en tradisjonell birøkter fra Makedonia fra 2019. Den rørte meg langt inn i hjerteroten.
Hvis du ikke hadde valgt å bli musiker. Hva ville du ha valgt i stedet for og hvorfor?
Jeg tror jeg ville ha blitt jordmor. Selv om psykolog og fransk-lærer også har stått høyt på listen! Alle jordmødre jeg har møtt elsker jobben sin. Tross stressende oppgaver og arbeidstid, så er det noe så underfullt med å ta imot nye liv, som appellerer veldig til meg.
Du har satt sammen en 20+5 spilleliste til oss. Hvordan har det vært, har du hatt et bestemt fokus vedr. utvelgelsen av låtene som du ønsket å ha med i listen, og har du møtt på noen «utfordringer» underveis?
Det var vanskelig. Jeg tenkte mest på at jeg ville ha låter som har gjort inntrykk på meg, samtidig ville jeg at de skulle representere en del av min egen bredde, sjangermessig, og at i hvert fall noen av låtene skulle være litt aktuelle. Jeg tror det har blitt en god blanding. Det vanskeligste er jo egentlig å velge blant mine egne sanger.
Hvordan har korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?
Det har vært en veldig god periode for meg. Fint å være mye sammen som familien uten å bli dratt i alle retninger. Hjemmekontor kan også være fint. Jeg har også, helt rolig, kunnet fokusere på det jeg lager, uten å føle at jeg burde ha masse konserter eller burde gjøre som de og de og de. Det ga også bandet mulighet til å øve mye sammen våren 2020 fordi alle andre planer var avlyste. Derfor var vi helt klare da vi dro i studio, og musikken nærmest fløt av seg selv. Det siste året har jeg kunnet lære meg utrolig mye, og føler at jeg har fått mange flere kreative strenger å spille på. Jeg har både laget musikkvideo i DIY-stil og en liten kunstbok i DIY-stil som følger albumet. Med boken kan jeg selge musikken fysisk, uten at folk må ha med en CD eller vinyl (det skal sies at jeg har trykt opp noen CD-er også, da).
Resten av 2021 skal jeg gjøre hva jeg kan for å spre musikken videre. Kanskje blir det en release-konsert til vinteren en gang?! Det er ikke noe hast akkurat nå.