Anton Westerlins «Godaften» er et album som tar tak i deg og nekter å slippe.
Dette er en oppvisning av hvordan en produsent kan fungere som arkitekt for et helt miljø, kanskje til og med en hel generasjon.
Med sine 15 spor og 24 artister er «Godaften» et samarbeidsprosjekt. Det er en slags lydkollasj over nåtidens Danmark. Det er både sprikende og ambisiøst, men det er også akkurat det som gir det sin tyngde.
Westerlin åpner dørene med «Bevæg Dig Lidt» som setter pulsen på albumet. Det er et fett groove som føles som begynnelsen på en kveld som kan ta deg hvor som helst. På «Hvad Er Stemningen?» smelter MAS, Kundo og Ozzy sammen en klubbstemning som absolutt ikke minner om en tradisjonell radiohit. Det er kontrollert, men det er her Westerlins styrke som produsent virkelig slår inn. Han lar låtene få puste samtidig som de aldri slipper taket i det større bildet.
«Handsome» der Benjamin Hav, Gilli og JOSVA møter hverandre er som å høre en fest på toppen av København. Den slår hardt, men elegant med en flott produksjon som glitrer uten å bli glatt. Likevel er det «Hørt Det Før» som virkelig løfter albumet til noe uforglemmelig. Westerlin samler Pil, Annika, Mille og Medina i et dramatisk og herlig synthdrevet popspor. Det er kitsch og klasse samtidig, og det er imponerende.
Det mest slående med «Godaften» er hvordan Westerlin balanserer et mylder av uttrykk uten at det glir over i kaos. Ikke alle låtene treffer like hardt, «Kaos» har riktignok en interessant idé, men oppleves mer som et mellomspill enn en fullverdig låt. Likevel bidrar den til å skape en nødvendig bevegelse gjennom albumet. Det er nettopp denne dynamikken som gjør at man etter «Før Du Går» sitter igjen med følelsen av å ha vært til stede i noe mer enn bare en spilleliste.
Låter som «Din Energi» og «Lidt Luv» er limet i prosjektet. De viser en produsent som ikke bare vet hvordan man lager fete beats, men hvordan man bygger rom for artistenes følelser og energi.
Det er selvsagt lett å tenke at «Godaften» blir for mye. For mange stemmer og retninger for få tydelige grep. Men akkurat som de beste mixtapene fra 2000-tallet eller produsentalbum fra Kanye på sitt mest maniske så er det i overskuddet at magien oppstår. Anton Westerlin prøver ikke å gjøre alle til lags og det er derfor det funker.