«The Wrong Future» er det syvende albumet fra Ugress som ble sluppet fredag 13. april, og som er denne ”Ukens album” på NPS Music. Albumet er sluppet digitalt og på vinyl via Phonofile/The Orchard. Samtidig ble første musikkvideo «Dreamstroyer» sluppet.
Ugress, har i snart 20 år levert dunkel, dystopisk og dansbar elektronika til utallige klubber, scener, festivaler, filmer, TV-serier og videospill. Ugress har konsistent presentert en leken og påtatt troskyldig retro-flørt med “den skumle fremtiden”, og plutselig befinner vi oss der. «The Wrong Future» er et mørkt kjærlighetsbrev til en naiv drøm om halv-rare sci-fi filmer … som nå er virkelighet. Fremtiden er kaputt. Teknologien triumferte. Maskinene og algoritmene i skyene har allerede vunnet. Vi, er produktet. Men langt, langt vekk, i et øde og forvridd landskap av tomme batterier, døde skjermer og overhodet ingen dekning… våkner en svart engel.
Ugress (Gisle Martens Meyer) er en prisbelønnet norsk artist, komponist og mediakunstner, som begynte med elektonika-prosjektet «Ugress» i 2000 og nå arbeider som media-kunstner, komponist, produsent og utøver innen samtidskunstfeltet i hele Europa. Hans arbeider har et pop-musikalsk, elektronisk og filmatisk uttrykk, med musikk og live visuals som grunnleggende elementer. Verkene utforsker ny teknologi, digital kultur, sosiale medier og fremtidsnær sci-fi, og hvordan disse feltene påvirker oss både som individer og samfunn.
Martens Meyer er aktuell i 2018/2019 med en landsdekkene biblioteksturne (!) med «lyden av kunnskap», med å redefinere nasjonalromantikken gjennom ny film-musikk og landsturné med stumfilm-klassikeren «Brudeferden i Hardanger» og med å undersøke problemstillinger rundt kunstig intelligens og følelser i media-prosjektet «I And The AI» i 2019.
Martens Meyer har gjort produksjoner og bestillinger for en rekke nasjonale og internasjonale institusjoner og festivaler bl.a. Bergen Filharmoniske Orkester, Carte Blanche, Nasjonalballetten, NRK, Festspillene i Bergen, Rikskonsertene, SONY Computer Entertainment, BIT20 Ensemble, Tanzhaus NRW Düsseldorf, Cinematekene i Norge, Marseille Europeisk Kulturhovedstad 2013, KORK, Hiroshima Barcelona, Stavanger Konserthus, InShadow Lisboa, MarteLIVE Festival Roma, InShadow, Lisboa.
Gratulerer med det spennende albumet «The Wrong Future». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tusen takk. Det har vært en lang og intrikat prossess – musikken ble utviklet delvis gjennom et live scenekunst-prosjekt hvor musikkvideoene til låtene skapes og fremføres live på scenen. Så konsept, musikk, tekst, grafikk og video ble alt sammen skapt «samtidig», som er veldig interessant, givende men også veldig tidkrevende. Kunstnerisk har det kanskje endelig føltes som jeg klarer å skape noe som representer både musikalsk og visuelt det jeg prøver på, begynner ane konturene av noe større. Det har vært godt å jobbe med musikk som skal på en scene, eller et dansegulv, etter mange år med musikk som stort sett skulle på en skjerm. Jeg er ikke så god som jeg skulle ønske enda, men har kanskje endelig funnet en slags retning, eller mer en metode. Teoretisk så skulle jeg ha god tid, men produksjonen av albumet føltes også som et kappløp med tiden – tematikken på albumet berører utfordringer rundt vår ekstreme bruk av teknologi, og det føles av og til som det er for sent å påpeke dette…
Hva handler dette albumet om, og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Den overordnete tanken bak albumet, og sceneproduksjonen, er å utforske problemstillingene rundt hvordan teknologi, sosiale medier og digital kultur påvirker oss. Vi beveger oss veldig raskt inn i fremtiden? Og tror mange av oss har en følelse av at det går ikke helt som det skal, teknologien styrer og manipulerer oss, mer enn omvendt. Vi forholder oss til hverandre mer via skjermer enn i virkeligheten. Vi er liksom mindre og mindre tilstede… Ugress har alltid hatt denne lekne, påtatt troskyldige flørten med en “skummel fremtid”, og nå plutselig så befinner vi oss der. Så der er spor som “slår opp” med fremtiden, der er spor hvor internett synger om tomhet, spor hvor virtuelle assistener lurer på om de kan drømme, og sakrale spor som ber forgjeves til makten i skyene… Jeg synes det var en vanskelig balansegang å ikke bli FOR mørk eller gloomy? Unngå å bli «formanende». For Ugress har jo en slags leken, naiv letthet ved seg. Faktisk var det først når coveret ble gjort, av en Stephan Hövelbrinks, en utrolig talentfull videogame designer, at vi fant et slags håp og lekenhet i den mørke engelen, som også går igjen i live showet. Når dette falt på plass, da ble også utvalget av spor til albumet mye enklere, og tror har funnet en slags balansegang, det er mulig å lytte til musikken som frittstående elektronikaspor, men også mulig å observere en helhet, å føle en felles gjenkjenning rundt skepsis og engstelse for “fremtiden”.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Albumet er tungt forankret både lydmessig og musikalsk i både 80- og 90-tallet, bevisst gjort med tanke på referansene til tidlig nettkultur, cyberpunk, techno og 80-talls sci-fi. Også i tekstene og titlene refereres det til kult og pop-kultur fra disse periodene, og musikkvideoene og sceneshowet følger opp med tilsvarende kulturell appropriasjon.. – men alt er pakket inn i en moderne produksjon. Ugress er jo basert mye på samples, og referanser, og når man setter sammen musikk i en slik collage-form, så vil jo ofte spor bli til arrangement av referanser – på samme måte som et band med tre personer blir til tre personlige linjer som blir en større helhet, så blir tre samples i layers også til en større helhet, for eksempel når Siri (Apple sin virtuelle assistent) kombinerer sitater fra Aliens og 2010 oppå dubbete samples fra to sære 90-talls cyberpunk-baserte videospill, så åpner det opp for et slags overordnet narrativ. Dette går jo i alle retninger; det er ikke nødvendigvis ALLTID noen spesiell dybde, men der er en kompleksitet som er større enn bare lyden i seg selv.
Musikken til Ugress er mye brukt til TV, film, dokumentarer, videospill osv. Kan du fortelle litt om det, og litt om de siste prosjektene dine innenfor dette?
Jeg har som komponist de siste 10 årene kanskje vært mer aktiv som komponist for andre enn for meg selv, alt fra større NRK-serier og internasjonale videospill for Sony, til sprø samtidskunst, som alt er veldig lærerikt … de siste årene har jeg gjort mye for dans og scenekunst, som er et område med stor spennvidde i hva som kan gjøres, så jeg har blitt utfordret, og forhåpentlig utviklet meg som komponist. Ikke minst har jeg fått innpass i et felt hvor jeg har kunnet utviklet meg scenisk, men det er også på lang sikt en ekstern fokus og ekstern investering i «andres» prosjekter? Jeg prøver nå å mot-balansere det litt, ved å fokusere hyppigere på egne utgivelser de neste årene, ta litt vare på «pop» sensibiliteten, og er blitt flinkere nå til å sørge for at hvis jeg gjør musikk for andre, så blir det en utgivelse av det.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det siste året har faktisk stort sett vært «innendørs», med fokus på å ferdigstille flere album, og pre-produksjon på flere større musikalske prosjekter som premieres de neste to årene. Det er interessant men også kjedelig, mest teori, konsept og finansering så tidlig i prossesen. Høydepunktet i fjor var definitivt å lage et konsertverk for en ferge, hvor jeg brukte black-metal, folk, elektronika og hiphop samt hele fergen som orkester.
Kan du fortelle litt om Ugress og din musikalske bakgrunn?
Ugress er prosjekt som stort sett lages av meg, Gisle Martens Meyer, men samarbeider ofte med vokalister, musikere og kunstnere fra andre felt. Live har jeg ofte med band og vokalister. På dette albumet samarbeider jeg med hele Internett som vokalist på et spor, med virtuelle assistenter på et annet, og med enorme mengder YouTube på et tredje… Jeg har ingen musikkfaglig eller kunstfaglig utdannelse, men har to år med musikk-barnehage, men finner ikke igjen diplomet.
Hva vil du si er det spesielle i ditt musikalske univers?
Jeg har jo veldig påvirkning fra filmmusikk, spesielt sci-fi, horror og fantasy… det er kanskje det mest overordnete stilistiske elementet? Tonnevis av sci-fi referanser og en flørt med den skumle fremtiden, veldig mollske harmonier, en smule overdramatisk lyd-design og skrekkelig entusiastiske beats.
Har du noen musikalske inspirasjonskilder?
Jeg tror kanskje de som har hatt mest innflytelse på meg er artistene og platene jeg lyttet på i mine tidligere år, som både formet meg, inspirerte meg og bestemte noen retninger allerede da… Front Line Assembly er nok det bandet jeg har hørt mest på, og som jeg er nokså sikker på at jeg fremdeles prøver å produsere som, Tactical Neural Implant vil for alltid være albumet jeg prøver å lage, bare i andre sjangre. Tidlig Hans Zimmer var en veldig stor inspirasjon, og jeg synes det er kult at han er blitt så stor som han er blitt, selv om jeg lytter mer til andre filmkomponister nå. Blade Runner 2049 var kjempefint i hvert fall. Jean Michel Jarre var en veldig tidlig påvirkning, men såpass tidlig at han kanskje fungerte mest som et skyv mot å ville lage musikk selv, da jeg endelig satte i gang ut på 90-tallet var jeg mer inne i tekno og industrial, kombinert med hiphop og filmmusikk. Jeg skjønner også nå senere at jeg helt klart ble påvirket av musikken andre rundt meg hørte på på den tiden, så grunge, hiphop og metal har nok også vært vesentlige inspirasjonskilder uten at jeg kan konkretisere det ned til noen enkeltartister.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det eneste jeg kommer på helt umiddelbart som er norsk og jeg har hørt mye på i det siste året er Ulver. Generelt må jeg innrømme at jeg ofte ikke aner hvem som står bak det jeg hører på, og hvor de kommer fra, det har kanskje litt med sjangre og interesse, lyttevaner osv… Jeg hører på veldig mye musikk, men artisten er sjelden det jeg fokuserer på. I vinter har jeg for eksempel hatt en herlig vaporwave periode, og hørt ganske mye på snodige prosjekter på Bandcamp, men nasjonalitet, kjønn, alder, etnisitet, om de i det hele tatt er mennesker, har jeg ikke peiling på. Forresten, i fjor gjorde jeg prosjektet nevnt over, hvor jeg lyttet og refererte veldig mye til norsk metal som research, og det var utrolig interessant. Jeg har stor sans for mye fra det feltet men har så lite peiling at jeg skal unngå å namedroppe noen… Jeg har også gjort et prosjekt som er blitt populært på film-festivaler hvor jeg live remixer og covrer norsk og nordisk film-musikk historie, og i den prosessen har jeg oppdaget så mye bra norsk filmmusikk. Spesielt har jeg fått enorm respekt og sans for Egil Monn-Iversen og alt han har gjort, og hvor mye bra norsk filmusikk som lages akkurat nå.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Jeg gjorde et prosjekt for Festspillene i Bergen for noen år siden hvor jeg lagde et konsertverk basert på Harald Sæverud sin katalog. Jeg fikk til at jeg kunne opptre utendørs, i skogen utenfor gården hans som nå har blitt et museum og naturpark utenfor Bergen. Sofa, stoler og bord og en bunke surrealistiske elementer – bl.a. en enorm oppblåsbar hai – ble installert rundt inn i mellom trærne, samt et enormt lydsystem så det så ut som en leilighet og musikkfestival hadde krasjlandet i skogen. Jeg hadde laget et musikkverk som var en nokså overdramatisk battle mellom Sæverud og flere andre store kulturelementer fra hans epoke, haien representerte modernismen, og jeg brukte opp hele budsjettet på pyro, røykmaskiner, og spesialeffekter. Jeg hadde gjemt konfettikanoner bak alle trærne så mot slutten drev jeg og løp fra tre til tre og fyrte av konfettikanoner mot imaginære fiender, alt synkronisert musikalsk til dundrende elektronika. Det hele så ut som – og hørtes ut som – en fem-årings hyperaktive superhelt-battle. Det var skrikende artig å fremføre, og da jeg endelig hadde fullstendig eksplodert hele skogholtet, og det snødde (biodegradable) konfetti, stod det en del tusen barn og foreldre måpende igjen, med halvspiste vafler i hendene som syltetøy og rømme dryppet sakte, sakte, sakte av…
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Liveshowet med musikkvideoene til albumet har turnert festivaler og mindre scener i Europa de siste to årene, og det er kanskje første gang jeg har følt at jeg faktisk får til det jeg virkelig vil på scenen, og også merker en kobling til publikum både underveis i konserten og etterpå i samtaler, at jeg gjør noe som virkelig resonnerer og «når» noen. Det høres ganske døvt ut, men det har betydd mye. De beste minnene er nå fra dypere samtaler med nye fans og lyttere om problemer og følelser rundt teknologi, kommunikasjon… Musikk kan formidle skape samhold rundt tematikk og følelser som ord ikke kan, og jeg har kanskje endelig funnet «mitt». Som om jeg endelig lager noe som virkelig funker og kommuniserer det jeg er opptatt av, og at jeg faktisk når folk, det funker.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Oooh! Satt sammen et superband med Agnes Ravatn som tekstforfatter, Egil Monn-Iversen som komponist, Arne Nordheim som produsent, Geir Jenssen (Biosphere) på lyd-design, Ole Bull på fiolin, Ivar Peersen (Enslaved) på gitar, Eva Knardahl på keys, Mari Boine på rare ting, Morten Harket og Kirsten Flagstad på vokal og vi ville spilt dødstung, super-introvert skodde-gufs elektronika. Musikkvidoen produseres av Ivo Caprino, med Tommy Wirkola som regissør og veldig, veldig dyre spesialeffekter av Storm.
Utfordring: nevn 1 stk. norsk «guilty pleasure»?
Pelle Parafins Bøljeband. Serum, serum!!!
Hvilke musikalske planer har du videre i 2018?
Jeg skal først ut på verdens mest nerdeste biblioteksturné med «Atrophy In The Key Of Dreaming Books«, et prosjekt som lager musikk av bøker og kunnskap, og så en liten Europaturné med Ugress på høsten. Det kommer en ny EP fra Ugress med black-metal-folk-fjord-elektronika prosjektet over sommeren. Deretter redefinere nasjonalromantikken med et bestillingsverk til stumfilmen «Brudeferden i Hardanger», og så i 2019 premiere på et nytt musikalsk scenekunst prosjekt «I And The AI» som tar for seg utfordringene rundt kunstig intelligens og følelser.
