Fredrik Segelstad er en sanger og låtskriver fra Lillehammer som har skrevet musikk aktivt siden 2015, og fredag 1. mars ga han ut sitt første album, «Adolescence» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Albumet er spilt inn i en kjeller med hvite betongvegger hvor han har tilbragt utallige timer og dette har også gitt låtene en spesiell klang. Han har stått for alle ledd i prosessen, fra låtskriving til miksing og mastering.
Resultatet er et ambisiøst album med store instrumenteringer og dynamiske skifter som tar lytteren med på en reise gjennom både vakre og vemodige sanger, og med sitt rolige og forsiktige uttrykk kan man dra assosiasjoner til både Nick Drake og Elliott Smith. De færreste har nok hørt om Fredrik Segelstad, men merk deg navnet med en gang fordi denne gutten lager vakre, ektefølte og melankolske låter med en formidlingsevne og stemme som berører. Han er et ubeskrevet blad, og en ny og samtidig sjelden skatt innenfor sin sjanger. Lytt til musikken hans så forstår du hva vi mener, og vi gleder oss til fortsettelsen.
Fredrik var en av de 6 finalistene i Toneprisen 2017. Han spilte på DølaJazz festivalen i 2016, og i tillegg har han spilt en del i Innlandet, samt Trondheim og Oslo. Vi tok en prat med Fredrik om hans første album og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Adolescence». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det?
Takk! Jeg begynte å spille det inn i januar for to år siden. I første runde spilte jeg inn alle sangene på mobilen som demoer. To av de opptakene endte opp på skiven, altså «between the lines» og «i’ll be fine». Så spilte jeg inn resten med ordentlige mikrofoner nede i kjelleren til mamma og pappa. Det har vært en lang læringsprosess, og jeg hadde ikke så mye erfaring med å spille inn musikk fra før.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Etter at jeg hadde skrevet alle tekstene skjønte jeg at de var litt barnslige under overflaten. Eller at jeg lot den følsomme tenåringen i meg skrive for meg litt for mye kanskje. Jeg endte opp med å bare bestemme meg for at platen måtte handle om ungdomstid, eller hvordan man aldri helt forlater den. Eller vekst, for å bruke et annet ord.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Jeg ville at lydbildet skulle være litt uforutsigbart. At plutselig er det veldig mye og så er det veldig lite. Jeg pleier å ha det litt sånn, og det var veldig sånn gjennom tenårene.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Jeg vet ikke helt. Jeg tror egentlig at veldig lite i musikken, og kunst generelt, er helt unikt. I tillegg har jeg jobbet så mye med albumet at jeg har blitt blind på hva som er spesielt med det, men jeg håper at en slags essens av meg kan skinne gjennom. Noen ganger føler jeg at en sang snakker direkte til meg og gir meg innsikt om hvem jeg er, og at det bare er akkurat den sangen som kan gjøre det akkurat i øyeblikket. Jeg håper å få til å gi andre den opplevelsen, selv om det ikke er så spesielt eller unikt, for det skjer jo hele tiden, men jeg tror det er viktig.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
«caroline» var et helvete å spille inn, rent teknisk, så jeg er veldig glad i den endelige versjonen, bare fordi det gikk. Veldig lenge hadde jeg et ganske dårlig forhold til «broken/beaten». Det var noe med den jeg bare virkelig ikke likte. Så tok skjebnen et tak og introduserte meg for Anna Ritsmar, og så spilte vi den inn sammen. Jeg tror den egentlig alltid skulle være en duett, uten at jeg skjønte det. «unto death» tror jeg er favoritten min.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det har vært bra. Jeg spilte i Trondheim og Danmark for første gang, og litt andre steder. Mesteparten av tiden brukte jeg til å spille inn albumet. Ellers har jeg skrevet noen låter til neste album.
Hvem er Fredrik Segelstad, hva er din musikalske bakgrunn og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg er fra Lillehammer og er 22 år. Jeg har egentlig ikke en veldig tydelig musikalsk bakgrunn. Jeg har spilt gitar siden jeg var kanskje syv eller åtte, men det var bare noe jeg gjorde som trøst og tidsfordriv. Det var allikevel åpenbart for meg at jeg skulle gjøre noe kreativt med livet mitt. Jeg prøvde mye forskjellig. Jeg ville bli filmskaper, illustratør, kunstner, animatør, forfatter, og så videre, og så videre. Da jeg var 18 studerte jeg billedkunst på Nansenskolen, som er en folkehøyskole i Lillehammer. Jeg fant ut halvveis gjennom året mitt der at det var musikk jeg måtte drive med, og at det ikke bare var noe jeg hadde lyst til å drive med. Det var andre på studiet som spilte instrumenter og vi spilte litt sammen, og dette var noe jeg egentlig aldri hadde gjort før. I 2015 begynte jeg seriøst å skrive musikk, og jeg husker at jeg var redd for at jeg skulle stoppe med musikken – som jeg stoppet med de andre greiene jeg gjorde før. Flammen for musikk brenner like sterkt i meg nå som den gangen, så jeg tror det bare er en del av meg – noe jeg må gjøre.
I tillegg til musikken liker jeg å gå turer, sitte å lese på kafeer og bibliotek, trene og så er det veldig gøy å stå på rulleskøyter.
Ser at du omtaler deg selv som en ulykkelig perfeksjonist. Kan du utdype dette?
Jeg tror jeg mente at jeg veldig lett henger meg opp i detaljer og gjerne vil at alt skal være perfekt. Det er jo en tankegang man lett blir ulykkelig av. For tiden lærer jeg meg å sette pris på små feil, en finger som ikke helt treffer strengen riktig eller en et litt malplassert pust. Det kan jo også være pent, bare fordi det er ekte.
Du blir sammenliknet med artister som Nick Drake og Elliott Smith. Hva tenker du om den sammenlikningen, og hva er ditt forhold til nettopp disse to artistene?
Jeg tar jo veldig mye fra de to, så det er på ingen måte en rar sammenlikning. Det kommer vel frem bare fordi jeg har hørt mye på dem, men jeg tror ikke jeg er på nivået som de var på og det vet jeg ikke helt om jeg noen gang vil være. Nick Drake er veldig spesiell for meg, og musikken hans åpnet meg opp for at visesang ikke trenger å være lenket fast til konvensjonene. Han hadde noe helt unikt som han viste frem uten å bry seg om hva som var populært. Elliott Smith hører jeg på når jeg vil ha inspirasjon til å skrive litt mer komplisert uten at det blir for mye, og han har tekster som er så ærlige at man kan bli litt satt ut. Jeg tror jeg kanskje er mest glad i dem begge to på grunn av ærligheten de hadde. Hvis man ikke spiller det man vil spille og ikke synger det man vil synge så er det vel ikke noe vits, er det vel?
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg har Nick Drake tatovert på armen, så det bør jeg nevne først. Fleet Foxes er også en stor kilde til inspirasjon. Mac DeMarco, Andy Shauf, Ashely Eriksson, Jens Lekman. Det er en lang liste.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg hører masse på brenn.! Og så er det et album av Jeremy Messersmith som heter 11 Obscenely Optimistic Songs For Ukulele. Jeg trenger å høre på sånt. Det er nok trist musikk i verden, selv om det er litt dårlig promo for albumet mitt haha.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Jeg var med i konkurranse som het Toneprisen en gang. Det er en konkurranse arrangert av NRK, Toneheim Folkehøyskole og Eidsiva. Seks finalister ble plukket ut til å spille for fullsatt sal i Hamar kulturhus og jeg var en av dem. Det sprøe var at Ole Edvard Antonsen var i juryen og han sa at jeg sang rent, som nesten helt kurerte scenefrykten min, og at han sa han hadde troen på at man ville se mer av meg fremover. Ingrid Olava var også i juryen og sa også noe fint, men det husker jeg ikke helt hva var. Det hele var ganske sprøtt.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Thomas Dybdahl hadde vært veldig gøy og jobbet med. Han lager musikk på en sånn måte som gir mening for meg, jeg skjønner hvor han vil og jeg tror jeg ville gått nesten samme veien selv. Det er noe jeg føler er noe sjeldent.
Hvilket scene/sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest og hvorfor?
Sentrum Scene i Oslo tror jeg hadde vært gøy! Jeg har spilt litt i Oslo før på små kafeer, og det er gøy det også, men en scene laget for musikk er jo noe litt annet. Jeg vet ikke helt hvilken scene som har overrasket meg mest. Jeg er jo fortsatt tidlig i karrieren min.
Hvilke planer har du videre i 2019?
Jeg skal en tur til Danmark og spille konsert der nå i mars, og 27. april spiller jeg releasekonsert på Café Stift i Lillehammer. Utenom det snakker jeg med folk og sender mailer rundt og håper på napp.
