Fredag 2. oktober slapp Enslaved det kritikerroste albumet, «Utgard» gjennomsyret av nordisk magi, og som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Et nytt album fra Enslaved er alltid noe spesielt, en begivenhet. Bergensbandet, som av mange regnes som ekstrem-metallens norrøne gudfedre, har gjort det til sitt varemerke å være eksperimentelt uforutsigbare innenfor sin sjanger. Bandets evne til å grave i det musikalske dypet og hente frem tydelige inspirasjoner, for så å kverne dette gjennom sin helt særegent fascinerende oppskrift på sort magi, har gitt publikum et uforglemmelig album for historiebøkene. «Utgard» er fullt av nyskapende, forløsende, hemnings -og barriereløs metal, samtidig som rammene er trygt forankret i bandets historiefortelling, instrumentering og unike øre for detaljrikdom. Albumet grenser til å være provoserende åpent og lekent i sine arrangementer, og sørger for at lytteren vil sitte igjen med et ønske om å høre mer, høre det igjen og oppdage nye detaljer. Enslaved har med «Utgard» gitt ut sitt sterkeste kapittel og sitt aller beste album. Et løft for metal-sjangeren.
Det handler ikke om å unngå frykten for det svarteste mørket; men om å villig og vitende gå inn i dette mørket. La alle de andre bandene synge om Thors mektige hammer og stakkars Odin som henger fra treet i elendige værforhold. Enslaved ser bak speilet og sporer opprinnelsen til de velkjente fablene fra den nordlige verden tilbake til hver og en av oss. «Utgard kan være et utall ting,» sier Grutle Kjellson. «Et bilde, en metafor, et esoterisk sted. Fra norrøn mytologi kjenner vi det som landskapet der jotnene holder til, hvor gudene fra Åsgard ikke har noen form for autoritet eller kontroll. På et psykologisk plan kan det representere søvnens rike, drømmer eller bevisst drømming; yttergrensene for bevisstheten and det som ligger bortenfor, i underbevisstheten. Utgard representerer noe som er vanskelig å mestre, kanskje umulig. Dette «noe» er farlig, kaotisk og ikke kontrollerbart. Likevel er det noe fortryllende over et sted som dette. Det er også her galskapen, kreativiteten, humor og kaos holder til».
Deres nye album er en reise inn i og gjennom dette skyggenes Utgard. Høres det mørkt ut? Det kan du ta gift på! «Utgard» viser Enslaved som både frigjorte og gjennomtenkte; en dødelig kombinasjon som gjenoppliver aggresjonen i deres tidlige verk, mens de samtidig danser grasiøst gjennom deres mest ambisiøse, mest rørende og mest melodiøse partier til nå. En selvmotsigelse? Livet er full av selvmotsetninger.
«Utgard kan være et meget skremmende sted, men det er også det dette albumet handler om;» slår Grutle fast, «å overvinne frykten og å leve med skapningene som finnes her».
Arbeidet med det som skulle bli «Utgard» tok til de siste ukene av 2018, drevet av en plutselig og muligens guddommelig inspirasjon fra de nordlige musene. «Jeg satte meg i stuen med kassegitaren, og plutselig skjedde alt på en gang», minnes en nesten forvirret Bjørnson. «Først skjønte jeg ikke helt hva som skjedde, det var som om all verdens støy samlet seg og fulgte meg hjem. Etter bare to kvelder i stuen begynte de første låtene å ta form. Det var fantastisk, men samtidig ble jeg nesten skeptisk til meg selv siden det hele skjedde så raskt. Jeg la inn en pause før jeg fortsatte, men det gikk fortsatt like fort. Og så snart jeg sendte de første demoene over til Grutle, begynte det hele å rulle i en voldsom fart.»
Enslaved anno 2020 er et band i fantastisk form, et band på sitt mest eksistensialistiske og selvbevisste; stolte bergensere som bærer fakkelen til hjembyens ekstraordinære musikalske historie. «Utgard» viser dem på et stadium der alt de berører blir til gull. Frosne black metal-inspirerte partier går hånd i hånd med raffinerte progrock perler og urmørk, sort trolldom. Det er Enslaved inn til beinet. Nok en gang et band som har kastet av seg den gamle huden, og leverer noen av de korteste sangene på mange år, mens de fortsatt har pakket dem med glitrende detaljer. Bjørnson nikker ærbødig med hodet. «Å lage dette albumet var virkelig spesielt. Vi følte nesten at vi var i Utgard hele tiden, vi var så investert i dette konseptet. I tillegg fikk vi mye hjelp fra værgudene. Vi startet innspillingen i oktober 2019 og var ferdig med å mestre om morgenen julaften – eller Grutle-aften, som er den rette benevnelsen – dette er bursdagen hans. I hele perioden tror jeg ikke jeg opplevde mer enn fem minutter med noe særlig lys utendørs.»
Selv mens de mikset albumet med Jens Bogren i hans Fascination Street Studios i Sverige, befant de seg i en slags konstant snøstorm som raste gjennom de svenske skogene. Uansett ble det en meget positiv erfaring, som Grutle formulerer det: «Alle dro i samme retning og ønsket virkelig å oppnå noe flott her. Jeg tror aldri vi har hatt bedre innspillingsøkter».
Den uvanlig suggererende rock´n roll-vibben på «Urjotun». eller den arkaiske stemmen fra dypet som utgjør «Utgardr», den rasende kraften som driver frem «Flight Of Thought And Memory» eller det elegiske punktumet «Distant Seasons»; de viser alle Enslaved som åpent, mer fokusert og rett og slett mer strålende enn noensinne. Også for Bjørnson er «Utgard» blitt helt spesiell.
«Vi har album som er steg, og vi har noen som er milepæler,” sier han mens Grutle nikker enig. «Jeg tror personlig at «Utgard» er en milepæl på linje med «Frost» og «Below The Lights».
Tiden vil selvfølgelig vise, men å høre en 42 år gammel veteran fra den norske metal-scenen snakke kjærlig og begeistret om hans 15. studioplate, gjenoppretter troen på konseptet «band som varer». Kanskje er nettopp det grunnen til at Enslaved fortsatt etter 30 år nekter å senke standardene de setter for seg selv. Tvert imot, faktisk; de finner alltid nye måter å overgå seg selv på, gjennom aktive tilbakeblikk på egen karriere. «Under innspillingene tenke jeg på den tiden da vi gikk i studio med bare 25 000 norske kroner for å spille inn “Frost», husker Bjørnson kjærlig. «Vi hadde fem dager på å spille inn det hele. Og det gjorde vi. Kanskje jeg trengte den påminnelsen; ikke tenk for mye, og rett og slett spille opp mot det potensialet du har her og nå».
Vi tok en prat med Ivar og Iver i bandet om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Utgard». Kan dere fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse, og hva som skiller dette albumet fra tidligere utgivelser?
Ivar Bjørnson (gitar): Takk! Låtskrivingen begynte i desember 2018, etter det som var vårt mest begivenhetsrike år så langt. Derfra arrangerte vi materialet, øvde det inn, terpet, preproduserte albumet gjennom 2019, før vi gikk i studio 2. oktober 2019. Vi spilte inn albumet hos trommeslager Iver Sandøy i hans Solslottet Studio (foruten trommene, som ble spilt inn rett over gangen hos Duper Studio) – noen mindre pålegg ble gjort i sologitarist Arve Isdal sitt studio Earshot, og enkelte effekt-ting i mitt hjemme og demostudio.
Til slutt tok vi med oss innspillingen til Fascination Street i Örebro hvor Jens Bogren mikset og Tony Lundgren mastret albumet. Coverart er malt av Truls Espedal, som vi har jobbet med siden «Monumension» i 2001, mens Marcelo Vasco sto for Layout. Iver Sandøy, undertegnede og Grutle Kjellson – alle fra bandet selv – var produsenter for albumet.
Jeg synes det er vanskelig å si noe presist om albumet på dette tidspunktet, men har en slags følelse av at det er mer kontant; at de musikalske poengene er mer «destillerte» og dermed låtene kortere. Jeg tenker at det er mer av alt; det ekstreme, det melodiøse, det rolige, det progga, det norrøne. Tiden vil vise om jeg er inne på noe.
Hvordan vil dere beskrive albumets tematikk i sin helhet?
Ivar: Albumet er en reise inn i og gjennom Utgard, med ulike fortellinger og perspektiver som springer ut fra dette utgangspunktet. Så håper vi å ha funnet den rette balansen mellom å ha skapt tekster gode nok til å fange lytteren/ leserens oppmerksomhet, samtidig som tekstene er åpne og fortolkingsvennlige (les: tåkete) nok til at den enkelte kan skape sine egne bilder og tolkninger; relatere til egne erfaringer og tanker og drømmer og på den måten skape «sitt helt eget Utgard».
En av årets beste plater – terningkast 6/6
Kan dere fortelle litt om Utgard, og hva som er mest fascinerende med norrøn mytologi?
Ivar: Utgard- utkanten av Midgard, utenfor menneskenes og gudenes verden. Det er her jotnene og andre kaotiske makter bor. Mytene og fortellingene knyttet til dette stedet er mange; en av de mest kjente er historien om Tor som her møter og blir lurt av Utgard-Loke (ikke til forveksling med Loke som bodde blant æsene). Vi er fascinert av hvordan norrøn mytologi og her spesifikt Utgard kan også representere søvn og drømmer, bevissthetens grenser og underbevisstheten.
For meg personlig er det mest fascinerende med mytologi dens universelle natur – jeg trekkes mot skolen som ser mytologien som et menneskelig uttrykk for aspektene ved universet, vår eksistens og livets mysterier. Å kalle det psykologiske metaforer er en del av det, men er for enkelt som totalforklaring. I tillegg synes jeg det er spennende og rett og slett vakkert at verdens ulike mytologier har så mange paralleller – at vi befatter oss med den norrøne varianten er en funksjon av hvor vi befinner oss i verden, men enhver innsikt i denne «lokale» varianten gir også en innsikt i den større menneskelige mytologien. Det er en fantastisk ting.
Hvilken av låtene stikker seg tydeligst ut som en krystallisering av bandets identitet?
Ivar: Som pretensiøs kunstner er det jo fristende å svare «alle»; men det blir jo litt kjedelig. Svaret på dette spørsmålet endrer seg nok over tid – avhengig av hvilke assosiasjoner og tanker som oppstår i løpet av siste gjennomlytting. Det er jo gode nyheter; plata tåler mang en gjennomlytting. Akkurat nå, her jeg sitter, tenker jeg at «Fires in the Dark» representerer et bra tverrsnitt av hvor vi befinner oss nå identitetsmessig. Den har folk-influenser, nikk til old school black og extreme metal og store overflater som gir vokalistene rom til å briljere med sine temmelig imponerende spennvidder.
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av dette albumet?
Iver Sandøy (vokal, trommer): Vi hadde nok et mål om at grunnlyden i både gitarer og trommer skulle få en liten dreining i mer organisk retning denne gangen, ikke at vi føler det har vært spesielt «uorganisk» før, men for eksempel i tilfelle trommelyd ønsket vi å utfordre grensen for hvor naturlige de kunne låte og fremdeles «gjøre jobben» i en produksjon som tross alt holder seg i et metal-univers store deler av tiden. Ellers jobber vi ganske intuitivt i innspillingsøyeblikket, og lar oss styre i lydvalgene av hva vi kicker på der og da av både synthlyder, gitareffekter og diverse andre fargelegginger.
Slår knute på jotnene – terningkast 5/6
Hva føler dere er det spesielle i Enslaved sitt musikalske univers?
Ivar: Det er en slags «kjerne» i det i mine ører, men det er vanskelig å kvantifisere; og noe av magien til musikk/kunst når den engasjerer og er «bra» er at det er en nesten metafysisk kvalitet ved den som er vanskelig å beskrive. Vi har kanskje en utradisjonell måte å inkludere ulike inspirasjoner og musikalske tradisjoner på en relativt sømløs måte? Kanskje vi har en gøyal vekting av dur, moll og 9er-akkorder? Ikke vet jeg, men det funker nå for oss.
Hvem er Enslaved og hva liker dere å gjøre på fritiden?
Ivar: Vi er fem fyrer som har musikk som vår felles lidenskap, som vårt yrke og som aktiviteten som fyller all vår fritid også. Litt tid til fiske for Grutle, gastronomi og god rødvin for Iver/ Ivar -duoen blir det også, men det er vel rimelig marginalt.
Hvordan og når startet det for dere med musikk og sang?
Ivar: Jeg får snakke for meg selv her, og jeg ble veldig interessert i musikk fra 4-5 års-alderen. Min far var lidenskapelig platesamler, så det var mye musikk i heimen – og serien «Vill Villere Villaveien» (var det det den het?) figurerte Kiss, som jeg ble spesielt interessert i. Noe min bestefar registrerte, og kjøpte «Dynasty» på kassett til jul til meg. Når jeg så begynte på skolen, søkte jeg mot alt som hadde med musikk å gjøre, og endte fort opp i skolekorpset. Der benyttet jeg alle pausene til å finne instrumenter rundt i kulissene i kulturhuset som lagde mer lyd – og til slutt ringte dirigenten til foreldrene mine og anbefalte elektrisk gitar.
Kan dere fortelle litt om en av deres mest minnerike opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Ivar: For meg står Roadburn 2008 igjen som en milepæl. Vi ble hanket inn bare to uker før festivalen. Historien var noe spesiell: Celtic Frost har nettopp satt i gang sin reunion, jeg så konserten de gjorde i Bergen på min egen festival Hole In The Sky høsten før; som var helt fantastisk – men ble oppløst to uker før Roadburn 2008 hvor de skulle headline. Tom G. Warrior i Celtic Frost ga festivalen beskjed om at han aller helst ville at Enslaved skulle være erstatningen. Dette kunne vi ikke si nei til, og denne konserten forandret mye for oss. Et fantastisk minne.
Samler metal-trådene til en vellykket helhet – 5/6
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Iver Sandøy (vokal, trommer): Selvfølgelig, det finnes mange. Bathory, Master’s Hammer, Tangerine Dream, David Bowie… King Crimson og Pink Floyd er jo bautaer fra den progressive rocken som aldri slutter å inspirere, og i tilfellet King Crimson er de jo fremdeles på hugget kreativt. Det er i seg selv en inspirasjon for andre band som etter hvert kan måle sin tid på landeveien i tiår.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Ivar: Den nye platen til Jaga Jazzist, «Apex» har jeg hørt mye på den siste tiden. Det er et fantastisk band med evne til både å føle deg «hjemme», samtidig som de stadig vekk overrasker.
Hva er det sprøeste, morsomste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band?
Ivar: Det var i alle fall spesielt å møte Nora Brockstedt i forbindelse med at vi mottok Norsk Artistforbund sin ærespris, og bevitne vår tidligere trommis Cato Bekkevold spille lufttrommer mens han laget tilhørende trommelyder med munnen, inkludert full rulle på basstrommene – han var like engasjert som hun var forvirret.
Kombinerer syttitallet og sin tidlige karriere på ny og forfriskende måte – 5/6
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere valgt?
Ivar: Jeg synes fremdeles «De Mysteriis Dom Sathanas» er tidenes beste norske metal-skive, så et samarbeidsprosjekt med Øystein «Euronymous» Aarseth hadde vært stort. Ellers jobbet vi så vidt med Terje Rypdal i et prosjekt som dessverre ikke ble noe av; det skulle jeg gjerne har fortsatt med og sett hvor det gikk – han er kanskje vår største instrumentalist i mine ører.
Stemmer myten om at folk i metal-band er snille som lam?
Iver: Det er vel en generalisering som ikke nødvendigvis holder vann, det finnes knekte greiner i en hver skog….
Er det et sted der ute som dere drømmer om å spille på?
Iver: Det hadde vært enormt fett å spille i Amfiteatret i Pompeii, der Pink Floyd gjorde sin legendariske film. Nå virker det som det faktisk ikke er helt umulig heller. I mange år etter Pink Floyd-innspillingen var det strenge restriksjoner på hva som kunne skje der, og så vidt jeg vet var det ikke før David Gilmour fikk kranglet seg inn og gjort sine filmede konserter der at det ble lettet på. Leste nylig et intervju med bassisten Guy Pratt der han virket genuint sur for at – «Now everybody plays there. It’s just another fucking gig.» Haha!
Hvordan har hele Covid19-perioden fortonet seg for deres del, og hva er deres musikalske planer for resten av 2020 og 2021?
Iver: Det begynte jo kaotisk, med avlyste og utsatte plateslipp, festivaler og turnéer, men ganske raskt fikk vi fokusert på hva vi kunne gjøre, i stedet for hva vi ikke kunne.
Sommeren og tidlig høst har paradoksalt nok vært ganske travel for oss med vår «Cinematic Summer Tour» (serie med strømmekonserter) og alle forberedelser og gjennomføring. Nå rundt slippet av «Utgard» handler mye om å snakke om den (som her), noe vi selvsagt gjerne gjør! Vi har heldigvis noen få konserter satt opp i Norge, Trondheim/Byscenen 4. november og Oslo/Rockefeller 5. november, forhåpentlig vis lar de seg gjennomføre med gjeldende restriksjoner. For neste år må man jo bare legge tentative planer og håpe de etter hvert lar seg realisere.