Fredag 12. april slapp The Switch låten «Eyes Up» på Bangles & Brass som er denne «Ukens single» på NPS Music.
Dette er den første singelen fra bandets nye album som kommer ut i høst, og som gir oss en god forsmak på hva vi har i vente. Vi ser virkelig frem til denne utgivelsen fra et eminent band som leverer kvalitetspop på et høyt nivå.
Tekstforfatter Peter Vollset har skrevet følgende, knappe beskrivelse av låtens tematikk, «A prayer for meaning outside of oneself».
Utover det fungerer låten som en programerklæring for albumet som kommer: Atmosfærisk, fargerikt og rolig – i en stadig mer støyende hverdag, og med en rekke ganske ivrige album på baken, fant bandet ut at musikken denne gangen måtte skape et litt annet rom hvor det var mulig – både for ørene og sjelen – å falle til ro. Hvordan gjøre plass til dette, mens man samtidig holder på ambisjonen om å lage vidtfavnende, variert klassisk popmusikk? Det var utfordringen denne gangen.
Låten, som også er åpningssporet på samme album, har blitt beskrevet av proglegende og skribent Jacob Holm-Lupo (White Willow, The Opium Cartel, ny bok om Blue Öyster Cult ute) på følgende vis,
«Eyes Up is an incredible masterpiece of thoughful art-pop. The Beach Boys harmonies, the thick lush layers of synth, the fantastic brass and the delicious melodies. And all enveloped in Christian Engfelts analogtastic mix.»
The Switch ble stiftet i 2010, og debutalbumet «Big If» kom i 2014, påfulgt av albumene «B for the Beast» og «We’re Fooling No one» året etter og “The Switch Album” i 2016. For sistnevnte album mottok bandet Natt og Dags Oslopris for beste musikalske utgivelse og Spellemannprisen i kategorien Indie.
The Switch består av Thomas Sagbråten, Peter Vollset, Filip Roshauw, Frank Michaelsen, Arthur Kay Piene, Espen Kregnes og Tore Flatjord.
Låten (som er skrevet av Dagbråten og Vollset), i likhet med albumet, er produsert av Thomas Sagbråten, Filip Roshauw og Christian Engfelt. Det er spilt inn og mikset av Christian Engfelt og mastret av George Tanderø. Vi tok en prat med vokalist og gitarist i bandet, Filip Roshauw om blant annet den nye singelen og planene videre fremover.
Gratulerer med låten, «Eyes Up». Kan dere fortelle litt om prosessen rundt låten og hva den handler om?
«Eyes Up» er åpningslåten på det neste albumet, som vi har brukt de siste to-tre årene på å gjøre ferdig. Vi jobbet en god del med å finne ut hva albumet egentlig skulle være først, og da vi skjønte hvilken vei det bar, tok det litt tid til å få alt til å stemme. Men: Det er blitt veldig fint. Låten handler om å titte ut fra sitt eget hode og sin egen sjel og alt det der, for å finne noe annet som gir livet mening, for eksempel mennesker rundt oss – dyr også, for så vidt.
Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?
For bandet har det vel nesten utelukkende handlet om å gjøre musikk ferdig – vi fikk spilt litt konserter her og der, men det var det soleklart viktigste. Hver på sin kant har medlemmene gjort mye annet musikalsk – keyboardist Arthur Kay Piene har mye på gang, blant annet med Ivan Ave, med solostoff og i bandet Dr Kay and his interstellar Tone Scientists. Trommeslager og saksofonist Tore Flatjord slapp blant annet en kjempeplate som heter «Eventyrer» sammen med bandet Lassen, som de fremdeles turnerer og gir ny mening til på scener rundt omkring, og gitarist Filip Roshauw spilte en god del med Thea & The Wild. Det er det av musikalsk aktivitet utenom bandet jeg kommer på – men ellers har vi jo vært på et drøss konserter, hørt masse musikk, skrevet om musikk, skrevet ny musikk og spilt inn stoff som ikke har noe med den kommende platen å gjøre.
Hvordan startet det for dere med musikk og sang, og hva er deres musikalske bakgrunn?
Det er litt forskjellig, fra folk som er høyere utdannet innen musikk til folk som er uskolerte. Noen av oss var med i korps, andre sang i kor, startet band eller øvde på egen hånd. Det er vel helt normale bakgrunner i en norsk musikkhverdag, sånn sett.
Hva vil dere si er det spesielle eller unike i deres musikalske univers?
Det er vanskelig å si fordi vi holder jo ikke akkurat på med noe som er fullstendig uten forståelige inspirasjonskilder, liksom. Men vi prøver liksom stadig å komme nærmere hva det er vi kicker på i dette materialet ved å bruke klassiske virkemidler til å fortelle historier vi virkelig bryr oss om, heller enn å drive sjanger/referanselek. Vi har det veldig gøy når vi holder på, og jeg håper det skinner igjennom.
Hvem er The Switch og hva liker dere å gjøre på fritiden?
The Switch er syv folk i trettiårene fra middelklassen, halvparten er småbarnsforeldre, oppvokst diverse steder på Østlandet og litt i Trøndelag. Identifiserer seg som Osloband fordi vi er et Osloband. På fritiden stikker vi på konserter, hører på musikk, leser sikkert en del, lager middag, og alt det der.
Dere fikk en spellemannspris i klassen «Indie» for albumet deres «The Switch album» som dere slapp i 2016. Hva har den prisen betydd for dere?
Det er vanskelig å peke på en bransjemessig betydning – men det er ikke egentlig så viktig, poenget med Spellemann er jo at det er noe alle i Norge, ikke bare bransjen, vet hva er. Så alt fra gode kollegaer til familiemedlemmer og venner kunne glede seg over det. Akkurat det er en sjelden følelse, og ofte virker det som at man holder på inni en boble. Man kan sikkert si mye rart om Spellemann, men det er faktisk utenfor den bobla.
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Mer enn noe annet blir vi vel inspirert av å se folk rundt oss holde på – andre band eller artister som driver på nå for tiden, eller folk som holder på med helt andre ting for den del. Ellers dukker det gjerne opp enkeltlåter og skiver som bandet bruker litt ekstra tid på å dykke inn i eller diskutere – det kan dreie seg om gammel gitarpop, jazz, folkemusikk eller helt andre greier.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Noen av oss hører mye på Hilma Nikolaisen og Frøkedal og sånn, vet jeg. Andre er travelt opptatte med å grave seg ned i den norske jazz-og-omegn-scenen – der er det mye fint, både på plate og konsert – en utrolig mengde bra musikere som holder på med det i Norge for øyeblikket. Og så var det jo en fantastisk konsert med Deathcrush forrige fredag på Blå – lett et av de kuleste rockebandene vi har hatt i Norge. Jeg vet at tekstforfatter Peter Vollset har hørt mye på SAS PLUSS / SAS PUSSY også, jeg tror han liker den – eller at den er en utgivelse han tenker en del på. Det går nok i hvert fall litt på det samme.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som band?
Den nevnte Spellemannsutdelingen var på mange måter en kveld ganske langt utenfor normaltilstanden, og det skjer vel i grunnen morsomme ting støtt og stadig, men jeg vet ikke, det er vanskelig å komme på noe som er så objektivt sett sykt at det ser bra ut på trykk, og ikke bare som middels artige ferieminner, på en måte.
Kan dere fortelle litt om en av deres beste opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Vi har liksom alltid helt spesielle kvelder oppe på Moskus i Trondheim – en av Norges soleklart beste små scener, nydelig publikum og en fantastisk gjeng som jobber der og som virkelig lever og ånder for gode konserter og ikke minst sabla god vanlig barstemning. Kresent og inkluderende på en gang. Da vi spilte på femårsjubileet deres fikk vi med Ola Kvernberg på litt spilling, det var. Julekonsertene vi spiller hvert år har også vært en serie av både gode og mer gufne minner – alltid mye følelser og faenskap i spill når det nærmer seg 24. desember.
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere valgt?
Tja…, Edvard Grieg hadde jo sikkert vært artig. Jan Werner, kanskje? Men også masse musikere som holder på nå for tiden, Harpreet Bansal, Erlend Apneseth, Sinikka Langeland, Maj Britt Andersen, hele Skadedyr-gjengen, Sanskriti Shrestha, Steinar Ofsdal, Geir Wentzel, Morten Mikael Tannhoff, Sissel Kyrkjebø, Ronni Le Tekrø, Kristoffer Rygg, Todd Terje og så videre og så videre.
Hvilket sted/scene i Norge drømmer dere om å spille på?
Vi må komme oss nordover i hvert fall! Tromsø hadde vært fantastisk, men også lenger oppover – Kirkenes er et spesielt sted å besøke, og det hadde vært gøy å få gjort med bandet. Ellers står jo Kafé Hærverk her i Oslo på bucket-listen. Det er under utarbeiding.
Kan dere nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure hver?
Dette spørsmålet her, ja. Det er vanskelig å svare på uten at det fremstår veldig smaksstrategisk. Kanskje vi rett og slett skulle si runking? Det er jo den opprinnelige guilty pleasure, på en måte, og holder jo fremdeles stand. Thomas nevner at han har blitt avhengig av å se på The Bachelor også, og så spises det sikkert noen Joikaboller en gang imellom og sånn.
Hvilke planer har dere videre i 2019?
Flere singler, skiver, konserter – vi håper å bli kjent med masse nye lyttere i løpet av året.