Bandet angriper politisk sirkus, samfunnets konformitet, massesuggesjon og statsfrykt, og musikken spres nå i Ukraina og Russland.
Suicidal Ninja Monkeys er tilbake med det kraftfullt energiske albumet «Monkeys Have a Tale», oppfølgeren til «Do not Feed the Humans» fra 2016. På «Monkeys Have a Tale» låter bandet overbevisende potent og stadig like energiske som før, mens produksjonen til Grammy-vinneren Andreas Eide Larsen (Rihanna, Robbie Williams, Skrillex) tilfører mektig intensitet og kraftfull presisjon. Med røtter dypt forankret i punken og med sentrale inspirasjonskilder som Green Day, Sex Pistols og Ramones, bør det komme som få overraskelser at bandets tekstunivers angriper det politiske sirkuset, massesuggesjon og statsfrykt – med full tyngde. Allikevel, «Monkeys Have a Tale» viser også bandets musikalske bredde langt tydeligere enn forgjengeren.
Låter som «Running», «Band of Brothers» og «Jester» er reinspikka hook-basert rock, «Lies» plasserer Suicidal Ninja Monkeys i landskapet til band som eksempelvis The Good The Bad & The Zugly, Kvelertak eller Bokassa, mens «I Am» er stadionrock av den helt grandiose sorten. «Send ´Em Off», som handler om å sende ungdommen vår ut i nytteløs krig og konflikt, spres i disse dager både i Ukraina og Russland. Tekstlinjene «They send them off to hell, to defend the lies they tell. They send them off to war. Pretend to feed the poor» synges med ektefølt indignasjon, og er ord vi alle kan føle gå under huden i disse dager. Suicidal Ninja Monkeys har med andre ord benyttet pandemien til musikalsk utvikling, finsliping av verbale mitraljøser og ytterligere forsterking av produksjonsteamet; i tillegg til Eide Larsen på miks, står Milan Cimfe (David Bowie, Linkin Park, Limp Bizkit) for mastering.
Vi har snakket med bandet om albumet, inspirasjonskilder og mye mer. Du kan lese intervjuet under musikkvideoen. I tillegg finner du musikk fra albumet plassert på våre spillelister norsk punk og norsk rock.
Suicidal Ninja Monkeys – No Means No featuring Egil Clausen
Gratulerer med slippet av deres nye album «Monkeys Have a Tale». Fortell oss litt om hvordan arbeidet med albumet har fortonet seg fra idéprosess til ferdig skive, og hva som eventuelt har vært spesielt givende og utfordrende denne gangen?
Dan: Takk for det. Låtskriving gjør vi når inspirasjonen er der, uavhengig av hva som skjer ellers. På et eller annet tidspunkt er det greit å lage et tidsdokument i form av et album, og med låtene man føler passer sammen. Noen av låtene på dette albumet ble påbegynt rett før det forrige albumet var ferdig, og et par av dem er faktisk eldre enn bandet, men har ikke føltes modne nok ut før nå.
Det som har vært utfordrende er grensen mellom demoinnspilling og studioinnspilling i og med at vi har tatt opp i eget studio. Å holde tempoet oppe når man ikke er «on the clock» kan være utfordrende. Det som har vært givende er at alle i bandet har vært med på å utforme både det musikalske og tekstmessige på skiven, og at vi har hatt mulighet til å eksperimentere. Det tar selvfølgelig lenger tid, men hjelper oss å lage en rød tråd gjennom hele albumet.
Følger dere en spesifikk oppskrift og rekkefølge, har bandmedlemmene helt tydelige roller når dere skriver nytt materiale, og har dere opplevd skrivesperre?
Espen: Vi starter sjelden med å skrive låtene sammen. Et par har startet med et enkelt riff, men som regel kommer en av oss med det grunnleggende klart før vi utbroderer eller omarrangerer sammen. Skrivesperre på det lyriske kan være et problem, og spesielt når man er en mann av få ord.
Dan: De fleste låtene våre er enten politiske, eller handler om ømfintlige temaer. Da er det bedre å vente til inspirasjonen er der enn å hive på klisjéer eller et eller annet som tilfeldigvis rimer.
På et par av låtene har jeg spilt ballen videre til for eksempel Christopher, som da har skrevet et eget vers.
Chris: Jeg får stadig vekk gode ideer til låter, men er forferdelig dårlig på ferdigstille noe som helst av det, så mine bidrag kommer som oftest i form av små bruddstykker, en ensom intro, et riff, en akkordrekke eller lignende. Foruten én låt (Valentines) som jeg skrev mer eller mindre ferdig alene har jeg vært helt avhengig av at de andre har tatt tak i idéene og forslagene mine underveis i prosessen. Synes for øvrig det er mye lettere og mindre kleint å skrive et vers til en låt som allerede er der. Da kan jeg liksom «herme» etter det Dan eller Espen gjør samtidig som jeg kan tilføre mine egne idéer. Kanskje litt juks, men…
Graeme: Har lite tekstmessig å bidra med, men forsøker å gi låtene «mitt» groove..
Herrejemini for noen refrenger denne gjengen innehar! Det er mange – de aller fleste faktisk, som sitter igjen lang tid etter avspilling. Terningkast 5/6
Hva er Suicidal Ninja Monkeys´s inspirasjonskilder som band, og hva har vært mest bærende som inspirasjon i utformingen av «Monkeys Have a Tale»?
Espen: Vi er ganske åpne når det gjelder musikk. Selv om hoved-inspirasjonen åpenbart er punk-bandene fra sen 70-tallet og midten av 90-tallet så finner du nok også elementer inspirert av Thin Lizzy, David Bowie, The Pogues, Billy Bragg, Dia Psalma og en dråpe hardcore. Vi har få begrensninger på hva vi lar oss inspirere av. Men prøver å gjøre det på vår måte.
Graeme: Henger meg på Espen der.. Når det er sagt ligger det mange uferdige låter i luften som går i alle retninger.
Chris: Green Day! Green Day! Green Day! Neida, (joda, neida, hehe). Som Espen sier, en god blanding av 70-tallspunken med Ramones, Pistols, Clash, Kennedys etc. og 90-tallspunken med NOFX, Rancid, GD, Offspring, Social Distortion etc. utgjør nok den største inspirasjonen rent musikalsk. Er også en sucker for Oslo Ess og det noe mindre kjente norske bandet Eurotrash.
Hvilken låt, tekstlinje eller sekvens fra albumet er dere absolutt mest fornøyd med?
Dan: Jeg liker hvordan meningen i teksten snus midt i «Normal». Eller hvordan vi veksler på å synge i «By the Time I Am Gone».
Chris: Første tekstlinjen i verset mitt av «No Means No». Stjal ideén fra en grafittivegg i Camden på Londontur i 2016, så vi har holdt på med den låten siden før det i alle fall! På veggen var det en figur av en rev og teksten «Get rich or try sharing». Synes den vrien var for god til å ikke brukes og spilte litt videre på det. «You can get rich – or you can try sharing . You can die young – or you can start caring»
Graeme: Umulig å velge mellom «barna». Jeg synes koringene vi gjør på alle sangene er det som gjør soundet vårt.
(Intervjuet fortsetter under musikkvideoen)
Suicidal Ninja Monkeys – Broken Plate
Fortell oss om betydningen og bakgrunnen for valget av det interessante bandnavnet Suicidal Ninja Monkeys?
Espen: Som de sa i gamle dager: Don’t look behind the curtain. Bandnavnet har bevisst og med vilje ingen interessant bakgrunn eller betydning. As far as you know.
Graeme: Vet av erfaring at bandnavn ofte er utrolig vanskelig.. Ble enstemmig bestemt..
For folk som har hørt lite av dere; beskriv lyd og tekstuniverset til Suicidal Ninja Monkeys?
Chris: Lydmessig bør du nok være glad i elgitar, bass og trommer og da ganske så organiske varianter av disse. Vi prøver i alle fall å få det til låte ekte, ettersom det ER ekte, gjort på «gamle-måten» med mikrofoner satt foran røramper osv. Vi har nok ikke oppfunnet noe nytt lydmessig, men blandingen av typisk punk rock powerchord-spilling og litt mer klassisk rock-basert riffing og soloer kan jo være litt spennende. Tekstmessig er det gjerne politisk, samfunnskritisk eller brorskap og nestekjærlighet som står i fokus. Først nå de siste ukene ble jeg selv klar over hvor mange låter vi har som går på anti-krig, anti-fattigdom, og anti-urettferdighet. Utover det er det jo noen personlige låter også, fra ekte levd liv. Våre egne eller andres. Som kuriosa kan jeg jo nevne at mange tror «Valentines» er breakup-låten min, men det er den da altså ikke. Jeg skrev på en måte ut i fra hvordan jeg trodde det føltes for en venn som på det tidspunktet ble behandlet pretty shitty av daværende kjæreste. Det var faktisk før vi ga ut forrige skive, og i alle fall to år før mitt første breakup. Sånn sett fikk jeg jo kvalitetssikret teksten grundig gjennom egne erfaringer også, om ikke annet.
Nevn 1 stk. norsk «guilty pleasure» hver innenfor pop, elektronika, hiphop eller andre sjangre uten utstrakt bruk av gitar?
Dan: «Sett bagen fra deg» av Jonas Fjeld.
Chris: Har gått gjennom hele platesamlingen min samt alle spillelistene mine uten å finne én eneste artist, album eller låt som passer til kriteriene her. Konkluderer med at musikksmaken min er 100 % avhengig av gitar i et eller annet format.
Espen: Det har hendt at jeg har skrudd opp «Hvite menn som pusher 50» når den kommer på bilradioen, hvis det teller.
Hva vil dere si er deres sterkeste side som band, og hva er den absolutt feteste opplevelsen dere har hatt sammen så langt?
Espen: Vi øver mye og har et ganske tight og energisk sett. Spesielt når stemningen er god.
Dan: Tror den feteste opplevelsen vi har hatt sammen var da vi dro sammen på Slam Dunk Festival i Leeds og så mange av favorittbandene våre på rekke og rad.
Chris: Tror nok all øvingen og fokus på kvalitet på det vi gjør, også teknisk til en viss grad, er viktig for det musikalske både live og på skive. Det aller sterkeste kortet vi har er nok likevel alle ressursene vi besitter i form av venner og kjente rundt oss, samt det at vi er ivrige på å få ting til å skje. Der mange band går med en idé om å gi ut en skive eller arrangere en konsert eller festival har vi liksom bare bestemt oss først for å gjennomføre og så funnet løsninger på hvordan det skal gjøres etter hvert. Den absolutt feteste opplevelsen vi har hatt som band er vi så heldige at vi får oppleve en gang i året – nemlig The Glen! Da mekker vi venners-venner punkefestival på låven til Glenn, en god venn av oss, inviterer våre favorittband og mennesker i hele verden og koser oss gløgg i hjel! Til sommeren kjører vi på for syvende gang etter to år med korona-opphold. Det gledes!
Et mangehodet monster
Begrenser tiden sammen seg til bandet, eller henger dere sammen på fritiden også?
Dan: Espen og jeg er barndomskamerater og bor i samme hus. Mens Christopher og jeg drar ofte på fisketur sammen, og så var jeg forlover i bryllupet til Graeme. Så ja, vi henger en del sammen, hehe.
Graeme: Ja hva skal man si. Dan er min forlover og jeg er medeier i musikkbutikken som Dan og Chris driver. Mens Espen er min bror fra en annen mor.
Chris: For ikke å snakke om at Dan solgte meg min første bil, en Fiat 127 fra 1979. Det har blitt noen timer i garasjen hans opp gjennom årene og vi har vel nærmest skrudd på alt som går an å skru på på den bilen. På godt og vondt!
Pandemien har preget en samlet norsk musikkbransje i flere år; hvordan har det hele fortonet seg for deres del, og hva sitter dere igjen med av inntrykk fra et bandperspektiv?
Espen: Som relativt små aktører har kompensasjonsordningene uteblitt for vår del, og det musikalske har stått på pause siden albumet ble ferdig innspilt for en stund tilbake. Så slik jeg ser det har det utelukkende vært negativt, på grensen til det katastrofale. Trist å tenke på alle prosjektene som har blitt lagt på hylla eller som ikke en gang har fått mulighet til å starte opp. Ildsjeler som har lagt fra seg stafettpinnen uten noen eller noe å gi den til. Unge talenter på vei opp som plutselig måtte stå på bar bakke i to år. Kanskje denne generasjonens Nirvana ble oppløst i fjor sommer. Det er nok mye vi går glipp av de neste tiårene uten å vite det.
Chris: Jeg distanserte meg ganske tidlig i pandemien fra hele konseptet om å spille konserter rundt omkring slik vi har vært vant til. Har derfor ikke følt på like stor skuffelse som mange andre rundt meg når spillejobb etter spillejobb ble avlyst, kansellert eller flyttet gang på gang. Mulig jeg har hatt en litt i overkant pessimistisk holdning til det hele, men om man forventer det verste blir det som regel bedre enn forventet. Jeg har jo tross alt blitt veldig mye bedre i Age of Empires II (fra 1999!!) på relativt kort tid… Når det er sagt skal det bli fantastisk(!) deilig å gå tilbake til normalen – og slik det ser ut nå blir normalen fylt opp med enda mer spilling og konserter enn før covid. Hurra!
(Intervjuet fortsetter under musikkvideoen)
Suicidal Ninja Monkeys – Send ´Em Off
Hvilke norske artister, band og produsenter har imponert dere mest de siste årene?
Chris: Girl in Red har det vært veldig morsomt å følge med på. Vil også slenge ut en shout-out til Ramona Lundberg som står bak Ramona´s Tea Party som Espen og jeg også spiller i. Det er ganske spenstig å gi ut et selvskrevet album på 17-årsdagen sin, to år etter at man begynte å spille gitar. Følger ikke noe særlig med på norske produsenter, men major kudos til vår kjære Andreas Eide Larsen som mikset skiva! Låt fantastisk og bedre enn noen av oss hadde turt å håpe på, allerede fra første testmiks. MVP!
Hvilken norske artist eller band skulle ha covret hvilken Suicidal Ninja Monkeys låt hvis dere kunne plukke fritt?
Espen: Coverlåter som ligner på originalen er ganske uinteressante. Så det måtte helst vært noe utenfor vår musikalske sfære.
Dan: Finn Kalvik?
Espen: Eller Odd Nordstoga? Kanskje The Northern Belle? Karpe tror jeg kunne gjort noe gøy ut av «Lies» omskrevet til norsk.
Chris: «No Means No» med DDE!
Hva skal til for at dere som band på et tidspunkt kan lene dere tilbake og si «fuck, we did it!»?
Espen: Når jeg griner på Lindmo? Er ikke det den nye målestokken? Det å slå gjennom er dessverre en stor gråsone. Selv band som har blitt spilt daglig på norsk radio i årevis og opptrer på festivaler rundt om i Europa må ofte gå til en vanlig jobb som resten av oss og kan slite med å fylle konsertlokaler utenfor de store byene.
Dan: Når Espen griner på Lindmo, uten tvil!
Chris: Det Dan sa! Gir oss ikke før det skjer.
Graeme: Kan noen skaffe nummeret til Lindmo….??
Hva er verdens beste matrett og drikke?
Dan: Burgeren på vei hjem fra spillejobb.
Graeme: Alt spiselig på vei hjem fra spillejobb!
Espen: Fars kjøttkaker er mitt høydepunkt.
Chris: Bestemors hjemmebakte brød med ripssyltetøy. Samt Hamar og Lillehammer julebrus.
Hva er den absolutt beste Suicidal Ninja Monkeys låten så langt?
Espen: Der er nok meningene veldig delt. Min favoritt er «Running». Flytende, melankolsk, energisk, staccato, stemningsfull og panisk i en og samme gryte, toppet med litt folketoner.
Dan: Tror «Send ‘Em Off» føles viktigst for meg med tanke på det som skjer i verden nå.
Chris: «Teenage Rebellion».
Graeme: Har en soft spot for «Normal».
Hvis dere kunne plukket en norsk musiker, død eller levende, til å bli et fullverdig medlem av Suicidal Ninja Monkeys, hvem ville dere valgt?
Dan: Jahn Teigen. Fantastisk vokalist. Så kunne vi konkurrert om splitthoppene.
Espen: Jokke? Fantastisk låtskriver. Hvor lett han hadde vært å jobbe med er jeg usikker på…
Chris: Petter Baarli, spirit animal!
Graeme: Måtte blitt Jahn Teigen. Med grønn strømpebukse!
