Neon Ion er ute med sin nye single, «Cold War» på Jazzland recordings, og som er denne «Ukens single» på NPS Music.
Låten beveger seg et steg i retning R&B, men fortsatt i sitt neon lysende sound på veien videre i hennes samarbeid med produsent Erlend Mokkelbost.
I løpet av 2021 vil det komme flere singler fra denne svært talentfulle artistens prosjekt, så det er bare å glede seg. Musikkvideoen til låten ble sluppet samme uke og er gjort i samarbeid med den fantastiske kunstneren Frode Fjerdingstad, som blant annet har gjort video for Lykke Li`s Liv-band og Sivert Høyem.
Albumet, «Heart Echoes» som Neon Ion slapp i 2020 ble mottatt med store ovasjoner, og som blant annet ble omtalt av Audun Vinger med en dobbeltside i Dagens Næringsliv hvor han skrev; «Neon Ions «Heart Echoes» utvider feltet for moderne norsk popmusikk. (..) Natalie Sandtorv imponerer som Neon Ion, albumet vil bli stående som et høydepunkt fra det norske pop-året 2020».
Låten «Cold War» er sofistikert, følelsesladet, tykt og tungt med flere spennende lag. Teksten holder fortsatt igjen ved det vakre melankolske fra «Heart Echoes», men «Cold War» fører oss nærmere hjertet til Neon Ion, og elementene i låten har på egen hånd potensial til å overvelde og glede.
Når man slutter å kommunisere i et forhold skaper man en avstand som driver tankene våre til de verste steder, og din indre sabotør kommer ut. Denne sangen handler om å være i limbo i et forhold. Der ingen tar standpunkt og ingen er helt ærlige, verken med seg selv eller med hverandre.
Vi tok en prat med henne om blant annet den nye låten og planene videre fremover.
Gratulerer med låten, «Cold War». Kan du fortelle litt om prosessen rundt den, litt om lydbildet og hva den handler om?
Vi begynte å skrive låten i april i fjor da vi hadde to uker lock down i Ocean Sound Recordings. Jeg var giret på å lage noe neo-inspirert, og for meg begynner den i et mørkt lydbilde på versene, men blir litt mer leken på refrenget. Jeg elsker beaten Erlend Mokkelbost har laget her. Vi jobbet også med Sarah Lake som hjalp med å skrive låten. Det er så utrolig fett å jobbe med andre som skjønner hvor du vil, og som kan bidra med en helt annen innfallsvinkel til fraser og tekst.
Låten handler om et forhold som er gått helt i stå fordi ingen tør å kommunisere og si hva de vil, og at man kan føle at man dytter noen unna seg ved å si noe feil, selv om det ikke er det man ønsker.
Hva er det spesielle i Neon Ion sitt musikalske univers?
Jeg blander alle referansene jeg har, fra jazz, R&B, og soul, og så blir jo dette igjen blandet med referansene til de som jeg skriver med. Det er jo det som gjør det unikt for alle som lager musikk. Erlend Mokkelbost drar alt mitt inn i et elektronisk univers, og lager alltid nydelige lydbilder ut i fra det jeg skriver. Fremover skal jeg prøve å få med enda flere organiske elementer, og jeg har noen kule visjoner for de neste utgivelsene.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg er ekstremt rastløs, og sliter med å bare oppholde meg på et sted. Det har vært litt krise dette året, for jeg kommer alltid på at jeg vil dit, og dit og dit, men så kommer jeg på at jeg kan ikke reise noe sted… så jeg prøver å oppdage steder rundt Oslo. Ellers vil jeg si at reising er både hobby og jobb for meg. Jeg føler helt ærlig at jeg ikke har noe «fritid», fritid for meg er bare dødtid mellom jobb, og jeg trenger det egentlig ikke.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg husker ikke noe tid før jeg «begynte» med musikk. Pappa er musiker som kom til Norge på turnè og møtte mamma, og allerede i magen til mamma var jeg med på Moldejazz og på gigs. Husker at pappa maste mye på meg for å få meg til å bli pianist. Jeg begynte på kulturskole, men sluttet fordi læreren sovnet. Jeg sang også i kor i 12 år, og holdt «konserter» på absolutt alle familiesammenkomster hvor jeg tvang alle til å høre på. Planla setlister, koreografi, og tvang søskenbarnet mitt på 10 til å spille synth. Det var synging som føltes som min greie, så mamma sendte meg til privattimer med Solveig Håvik, som har blitt en levende legende for sangere fra Ålesund.
Hva slags musiker er din far og hvordan har han påvirket din musikalske retning?
Han kommer fra Ungarn, og spilte i et skikkelig 80-talls synthpop-band. Han har en svært bred musikksmak og hører på alt. Så når jeg trengte noen til å kompe meg på standard jazzlåter når jeg var ungdom så gjorde han det. Han plukket alltid nøyaktig det arrangementet som jeg ville spille. Når vi møtes så foregår 90 % av dagen ved pianoet. Han kommer alltid på en låt som vi må spille uansett samtaleemne. Det er skikkelig kult å se noen være så oppslukt i musikk, og det gjør at jeg føler at jeg kan gjøre det samme.
Hva føler du er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg føler meg uredd når jeg skaper musikk, men livredd i forkant av konserter – men det er samspillet med musikere som betyr mest for meg. Det føles alltid som en forhøyet opplevelse når man tar risker og lar ting bare flyte av gårde på konserter. Jeg føler selv at det er mye styrke i band som spiller live, og prøver å skape noe nytt på hver konsert.
Har du noen spesielle planer for sommeren i denne spesielle tiden?
Vi skal gjøre noen få konserter, ellers skal jeg gjøre ferdig noen låter som jeg har skikkelig kick på for tiden. Prøver å få til noe litt ekstra på disse, og kommer til å bruke mye tid på dette. Ellers skal jeg være toastmaster i et ganske rått bryllup som både stresser meg, men som også blir et høydepunkt i sommer.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Moldejazzkonserten i 2017 forblir et høydepunkt, fordi vi var så rå og hensynsløse. Jeg følte meg så fri med musikerne og i musikken vi hadde skrevet. Det var også lagt opp en del forventninger til konserter etter at jeg vant en pris året før, så jeg hadde gått i et år og forestilt meg hvordan det skulle bli. Det var også magisk å headline Alarme Festivali Berlin i 2019 med samme prosjekt, men med Nils Petter Molvær og Hedvig Mollestad som gjester.
Nå gleder jeg meg til å komme i gang med Neon Ion, for vi har hatt fingeren på triggeren siden pandemien startet i fjor, og jeg er så sykt giret på å få spille med denne gjengen fremover.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Det er mange, og mye forskjellig. Av nye ting hører jeg mest på Sza, H.E.R, og nå i det siste er jeg helt oppslukt av den nye platen til Jorja Smith. Det er farlig, for da vil jeg plutselig bare lage musikk med tre musikere, for jeg blir så giret på det enkle og organiske lydbildet.
Jeg blir nok mest rørt av jazzmusikk, for det treffer noen dypere strenger som er så mystisk. Det handler ikke om tekst, eller melodiske linjer, det handler bare om hvor fantastisk samspill de musikerne skapte da de var i studio. Jeg kommer alltid tilbake til Kind of Blue, uansett hvor klisje det måtte være for en jazzmusiker å nevne, men «prove me wrong» da.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg digger Ivan Ave, og synes de nye tingene til Ary er veldig vakre. Ellers hører jeg mest på det vennene mine jobber med egentlig. Det året her har jeg fått henge mye med Karoline Wallace og Charlotte Dos Santos, fordi pandemien endelig har gitt oss tid på samme sted. De jobber begge med ny musikk, som jeg elsker. En inspirerende kohort for å si det mildt.
Hva er det sprøeste, morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Den gangen da gitaristen min ble arrestert i Japan er jo en slager. Jeg savner alt med musikerlivet før corona, sammensuriet av det hele. Plateinnspilling i Piemonte, sære jazzfestivaler med 2000 lydhøre publikummere, å sitte i Capitol Records i LA å skrive, å møte publikum i andre land som på en eller måte har fått med seg musikken min. Summen av alt er det som jeg tenker på som det mest spesielle.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
Jeg er megafan av Ru Pauls Drag Race for tiden. En matrett som burde vært ulovlig er hjemmelaget surdeigsbrød med Nugatti – det er noe jeg må spise i hemmelighet!
Hvilket sted drømmer du om å spille på, og hvilken scene har overrasket deg mest?
Jeg drømmer om en kystturnè i California. Jeg liker ofte å spille på rare steder som ikke er for oppstilte, fordi det kan bli for kunstig. Så jeg liker rom jeg må jobbe litt for å forstå. For eksempel så spilte vi på et helt sinnsykt sted i de italienske alper for noen år siden på Südtirol Jazzfestival, Et arkitekttegnet rom, i tre, midt i skogen som jeg først synes var for lyst og rart. Publikum ble busset opp fra Bolzano, og de skapte en helt elektrisk stemning. Det endte med allsang og at selve arkitekten av bygget satt i publikum og gråt av glede for å høre bandet i samspill med rommet.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Jeg har skikkelig lyst til å jobbe med Lars Horntvedt, og det er mulig at vi faktisk skal på en låt jeg har liggende. Jeg er giret på å få til noen fete arrangementer, og en litt annen innfallsvinkel for å opphøye prosjektet videre.
Hvordan har Covid19/corona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?
Jeg har fått skrive mye ny musikk, og kommer til å gi ut en god del singler fremover. Har også fått være med på å lage musikk til en tysk film som er helt fantastisk, og har også vært med på litt låtskrivercamps online, som har gjort at man faktisk får kommunisert litt med verden. Jeg har også vært med på platen til et av Tysklands råeste jazzband, Oliver Steidle Killing Popes. Først ut nå er konsert 6. juni på SALT!!