Etter flere tiår i rampelyset som sanger, skuespiller og foredragsholder er SIBETH nå endelig ute med sin første fullengder med en tilhørende fotoserie inspirert av og under samme navn som utgivelsen.
SIBETH danser utenfor de tradisjonelle sjanger-kategoriene og hennes musikk blir beskrevet som «pop with a purpose», oversatt til «pop med mening» på norsk. Tekstene er trøstende og meningsfylte, og hun slekter i så måte på sin far Trygve Hoff, som var en av de største tekstforfatterne Nord-Norge har hatt. «Tuned In» er en vakker indiepop-plate med noe storslagent over seg; melodisk og fengende rører den både hode, hjerte og dansefot.
Selv om musikken er i hovedfokus for SIBETH, trippeldebuterer hun denne gangen med fullengder, forestilling og fotoserie. SIBETH har siden hun flyttet tilbake til Norge i voksen alder vært en aktiv hobbyfotograf og da hun jobbet med debutplaten kom ideen om å slippe en tilhørende fotoserie inspirert av musikken. Prosjektet endte opp med et 8-låters album hvor hvert lydspor har fått et tilhørende fotografi tatt av SIBETH. I tillegg til at bildene vises under forestillingen vil et begrenset opplag innrammede fotografier være til salgs. Bildene vil også være tilgjengelig i bookleten til albumet. Albumet og fotoserien feires med en konsertforestilling hvor albumets budskap, musikk og fotografier er kombinert med SIBETHS humoristiske skråblikk på livet.
«Når jeg nå har plateslipp med konsert, kjennes det naturlig å vise frem flere sider av meg: sceneartisten, sangeren og fotografen. Før pandemien slo til hadde jeg planlagt å turnere land og strand med musikken og hatt tilhørende vernissasje i hver by, men pga. koronarestriksjonene har det vært umulig å sette opp logistikk på noe sånt. Det var derfor jeg valgte å lage en tverrkunstnerisk oppsetning når jeg nå skulle ha urfremføring av mitt nye album. Jeg er jo også selv glad i å hvile øynene på noe vakkert mens jeg lytter til musikk, så bildene skal projiseres på et lerret, slik at publikum får rom og frihet til å gjøre det samme», forteller SIBETH.
Etter å ha rundet 40 år og flyttet tilbake til Norge etter mange år i England, kjente SIBETH at det var på tide å trå utenfor komfortsonen. Ikke bare tok hun både dykkerlappen og motorsykkellappen; men etter at hennes bror og kjente musikerfar, Trygve Hoff, forlot denne verden, meldte hun seg på låtskrivercamp der hun skrev sin første egenkomponerte låt.
Selv om SIBETH har en lang karriere som sanger, skuespiller og foredragsholder hadde hun enda ikke våget å komponere egen musikk. Etter å ha vokst opp med en far som var en av de største tekstforfatterne fra Nord-Norge, ble prestasjonsangsten stor.
«Jeg følger i store fotspor. Både min far og storebror var anerkjente og kritikerroste musikere og tekstforfattere. Begge forlot oss før de ble 50, og det var først etter at begge var borte at jeg skrev min første sang. Da var jeg 44 år gammel og følte jeg at jeg var klar til å ta over stafettpinnen», utdyper hun.
«Jeg ante ikke om jeg hadde det i meg; for jeg hadde jo aldri skrevet musikk før, men meldte meg på et låtskriverkurs i Bath. Der skrev jeg mine første tre sanger, og siden har jeg ikke sluttet», forteller SIBETH åpenhjertig før hun legger til:
«Jeg mener det er utrolig viktig å fortsette å tilegne seg nye erfaringer og lærdom også i voksen alder, så vi ikke bare beveger oss innenfor komfortsonen. Det er utenfor den vi opplever og vokser mest som mennesker. Det er jo aldri for sent å utvide horisonten».
Vi tok en prat med henne om blant annet trippeldebuten, familien Hoff og planene videre fremover.
Gratulerer med debutalbumet, «Tuned In». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk! Jeg hadde gitt ut single og EP, og satt med flere låter jeg hadde lyst til å dele med verden. Jeg sendte derfor link med musikken min til en produsent jeg hadde veldig lyst til å jobbe med, Tobias Fröberg, som har produsert for Ane Brun, Fay Wildhagen, Bjørn Eidsvåg, med flere. Han responderte umiddelbart med «jättebra!», og inviterte meg til Visby, på Gotland, der han bor. Over 4 dager laget vi grunnskissene til det som skulle bli «Tuned in». Etterpå spilte jeg inn vokal og kor i mitt studio, mens han sendte arrangementer til meg for gjennomlytting og synsing. Slik holdt vi på i ca et år før vi var i mål.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Både Tobias og jeg ville at tekstene skulle komme klart frem, med vokalen langt frem i lydbildet. Han er en veldig god instrumentalist med sansen for autentisk lyd, uten for mye elektronikk. Han spilte alt, bortsett fra trommene, som ble spilt av Lars Skoglund (Lykke Li).
Jeg er opptatt av ytterpunkter og kontraster, og dette gjenspeiler seg også i musikken. Med en bunnlinje av til tider tunge trommer, synth og bass, blandet med lekende gitar og pianoarrangementer, i et variert uttrykk av stiler. Med oppbygning fra det nære, til noe større, mer filmatisk. Hver låt har fått sitt eget liv og univers, der tekst og melodi ledet vei.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Jeg har jobbet med formidling hele livet; som skuespiller, kursholder og lybokinnleser – og har mye på hjertet. Hver låt er skrevet ut fra et behov for å si noe om temaet; det være seg redsel, OCD, pauser og mellomrom, kommunikasjon, god og vond stillhet, for å nevne noen. Jeg beskriver musikken som « pop med mening». Tekstene favner både lys og mørke, det dype og det lettbeinte, savn og trøst.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra albumet?
Den jeg har sterkest forhold til, er nok «Will You…» som jeg fridde til mannen min med. Vi hadde innflyttingsfest med cowboy og indianer-tema, og ingen visste at jeg hadde øvd inn låten og skulle fri med den – de trodde bare jeg skulle fremføre en sang. Vi var i saloonen som samboeren min hadde bygget for festen, og da jeg fridde – svarte han ikke. Da alle ropte ham opp for å svare, fortalte han forfjamset at han også skulle fri, men at han bare ville drikke seg til mot først. Han beviste det ved å vise frem talen fra baklomma og hente ringene han skulle fri med. Et ekte dobbeltfrieri. Vi giftet oss året etter, og jeg blir alltid rørt når jeg synger sangen på konsert.
I tillegg til albumdebut så debuterer du også med forestilling og fotoserie. Kan du fortelle litt om det?
Jeg følte at det var riktig å samle alle trådene når jeg nå slapp et fullt album: og bestemte meg for å ta publikum med på min reise hjem til musikken. Jeg skrev og delte historien rundt puslespillbitene som har gjort at jeg endte opp med å skrive musikk først i voksen alder, og delte personlige bilder fra veien dit. Alle hendelsene og valgene som førte meg i riktig retning, til der jeg nå står.
I tillegg er jeg en ivrig hobbyfotograf, og brukte mine naturbilder på coverne på de fire singlene jeg ga ut fra platen. Jeg tildelte et bilde til hver sang på bookleten med tekstene på CDen, og disse ble også projisert på lerretet under konsertforestillingen.
Hva føler du er det spesielle i ditt musikalske univers?
Min formidlingsevne, med temaer som alle kan kjenne seg igjen i. At jeg tør å være åpen og personlig, og dele mellommenneskelige, viktige temaer.
Hva er din sterkeste side som artist og er du en uredd type?
Jeg er ikke uredd, men opptatt av å hele tiden utvikle meg ved å strekke meg utenfor komfortsonen. Jeg hadde ikke vært modig, hvis jeg var uredd… Min styrke er nok at jeg er åpen rundt dette, og derfor viser en menneskelig side som både er tøff og sårbar samtidig.
Min sterkeste side er nok evnen til å se publikum, og kommunisere direkte og ærlig gjennom bruk av humor og alvor.
Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg er ærlig og direkte, og elsker både å le og å få folk til å le. Jeg er nok «finnmarking» i væremåte, selv om jeg har mistet dialekten.
Jeg kan glemme å se meg i speilet, men liker godt å pynte meg. Ser alltid blid ut, men grubler ganske mye. Ser selvsikker ut, men er sårbar. Kjører motorsykkel, har dykkerlappen, liker karuseller, fart og spenning – men trives godt ute på landet i ro og harmoni med min mann, hund, og av og til sønn.
Jeg er en dyrevenn, og går tur med hunden min hver dag. Jeg er helt avhengig av å ta bilder når jeg ser noe vakkert.
Du har vokst opp i en kunstnerisk familie med din far, Trygve og dine brødre Ståle og Stig Henrik Hoff. Kan du fortelle litt om hvordan det har påvirket deg både musikalsk og kunstnerisk opp igjennom?
Siden jeg var minstejenta, følte jeg alltid at brødrene mine var langt foran meg i løypa. Særlig Ståle, den eldste, som kunne plukke opp et instrument og mestre det på få minutter. Jeg kunne synge harmonier fra jeg var veldig ung, men fikk aldri foten på å spille et instrument. Jeg tror nok at jeg ubevisst holdt meg unna musikk og ble skuespiller i stedet for, fordi «musikk var tatt». Pappa holdt mye kurs i teater, så skuespiller ble et naturlig valg.
Pappa var kravstor med alle, inkludert seg selv, og veldig strukturert. Han hamret på skrivemaskin og piano fra kl 8 hver morgen, hvis han ikke var på turné. Jeg har nok arvet både strukturen og det å kreve mye, særlig av meg selv.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang og har du en musikalsk bakgrunn?
Jeg vokste opp med pappa som hadde øvinger med band i stua før konserter og turnéer, og hjemme var det fester med åttestemte harmonier. Brødrene mine og jeg spilte i korps, så begynte de i band. Mamma spilte piano. Jeg sang i pikekoret pappa dirigerte, der mamma var stemmelærer og akkompagnør. Jeg spilte hos pianolærer, men noter føltes som matte for meg. Jeg var 44 år da jeg dro på låtskriverkurs i Bath- det samme året Ståle døde som følge av MS.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Da jeg spilte på Blue X på Tana Bru på turné med Scene Finnmark for noen år tilbake. Jeg hadde fått beskjed om at det var et vanskelig lokale, der publikum snakket seg imellom når det var konsert. Men jeg ga meg ikke, krevde oppmerksomheten deres, brukte masse humor, og snakket direkte med de som kom ravende inn midt under konserten: det ble topp stemning.
Og selvsagt, «Tuned in» plateslippet nå i helga, med to fulle hus, masse latter, og der alle jeg pratet med etterpå hadde rødkantede øyne fordi de hadde blitt så rørt. Det føles stort at musikken min treffer hjertet til de som hører på.
I tillegg til å være musiker har du vært skuespiller i England og Norge i mange år, du leser inn lydbøker for bl.a. Cappelen Damm og holder kurs og foredrag for næringslivet om kommunikasjon og formidling. Kan du fortelle litt om dette?
Jeg gikk på teaterskole 3 år i Wales, og ble værende 8 år i Storbritannia. Min siste skuespillerjobb var i 2010 som en av Kalenderpikene på Oslo Nye, men etter det har jeg fokusert på musikken.
Jeg har kurset, og holdt foredrag, for næringslivet ved hjelp av skuespillerteknikker de siste 17 årene. Jeg hjelper foredragholdere på å bli bevisst kroppsspråk og stemmebruk, og få kontakt med sitt publikum.
Jeg har lest inn og produsert hundrevis av lydbøker for Cappelen Damm, NLB, Strawberry Publishing og Vigmostad og Bjørke i mitt hjemmestudio på Nesodden, og trives kjempegodt med det innimellom kurs og musikk.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg er veldig glad i Ben Howard. Han har nydelig oppbygning av låtene sine, dynamikk og pusterom med soloer, synth eller trommer. Ellers «shopper jeg mye rundt» på Spotify: hører det de foreslår for meg, og lager spillelister med de låtene jeg liker. Jeg har aldri vært en som hører mye på den samme musikken, men leter alltid etter noe nytt.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg må innrømme at jeg ikke har hørt så mye på musikk mens jeg har laget platen ferdig. Det er akkurat som jeg ikke hadde rom til å ta inn annen musikk mens jeg jobbet med min. Men nå kjenner jeg at jeg kan slippe platen min, og bevege meg inn i andres musikalske landskap igjen.
Du har satt sammen en 20+5 spilleliste til oss. Hvordan har det vært, har du hatt et bestemt fokus vedr. utvelgelsen av låtene som du ønsket å ha med i listen, og har du møtt på noen «utfordringer» underveis?
Jeg mener ikke at musikk egentlig skal være kjønnsbasert, men siden det tross alt er ganske nytt at jentene tar like stor plass som gutta, så fikk jeg lyst til å fokusere på norske kvinnelige utøvere.
Det er så utrolig mange bra damer for tiden. Jeg synes det er veldig inspirerende å se hvor mange vi har å være stolt av i dette landet. Utfordringen var hvem jeg skulle velge, siden det er så mange gode å velge fra.
Etter flere tiår i rampelyset har du nok opplevd mye forskjellig. Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som kunstner?
Å bli frastjålet laptopen med all den elektroniske musikken vi skulle bruke på Det norske Teatret av konsertforestillingen: «Hoff ubarbert – rocka vals og techno beat». Vi fant det ut 1 time før forestillingen, og måtte improvisere oss gjennom en «unplugged» versjon. Publikum fikk valget om de ville ha pengene tilbake, men alle ble. Så til stede, fokusert og skjerpet har jeg aldri opplevd en konsert/forestilling.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Anne Grete Preus. De kloke, treffsikre tekstene, de nydelige melodiene, humoren og personligheten hun la i alt hun gjorde.
Da jeg bodde i Storbritannia og hadde hjemlengsel, hørte jeg masse på henne, og på Jan Garbarek. Jeg har alltid hatt en drøm om å gjøre noe sammen med henne. Dessverre rakk jeg ikke det.
Hvordan har korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?
Plateutgivelsen ble utsatt, og jeg hadde ikke mulighet til å turnere når singlene kom ut, slik jeg egentlig hadde tenkt. «Tuned inn – mer enn et plateslipp» ble også derfor bare spilt i Oslo, og ble som resultat mer enn bare en konsert.
Planen fremover er å dra på turné nordover, og følge i pappas korspor ved å involvere lokale kor på hvert spillested.