Longfield & Super Skeleton varsler album: vinn bandmerch!

Kommende fredag slipper bandet en høydare fra sitt kommende album. Pre-saver du «Parasite» kan du vinne fete premier!

«Er den norske befolkningen sosialt utsultede surpotter etter 2 år med pandemi? Longfield & Super Skeleton´s nye låt «Parasite» er den perfekte medisin! Med sitt uhøytidelige og alt-inkluderende vesen, leverer bandet en intenst dansevennlig høydare fra sitt kommende album», innleder presseskrivet som følger singelen.

«Det er på høy tid å kaste vekk apati og sarkastisk likegyldighet», maner frontfigur Jarle Langåker. «Denne låten handler om å slippe løs alt av innestengte følelser og rense seg fra livets parasitter. Så ærlig man bare kan, og aldri se seg tilbake».

For å markere utgivelsen kjører Longfield & Super Skeleton i gang en pre-save konkurranse. Alt du behøver å gjøre er å pre-save låten her, deretter poster du en screenshot av at du har pre-savet og tagger en venn som må sjekke ut bandet på enten Instagram eller Facebook. Alle som gjør dette er med i trekningen av to stk. signerte vinyler og en t-skjorte. Vinneren trekkes samme dag som «Parasite» slippes, fredag 4. mars 2022.

Ryktet om det kommende albumet og en forhåndslytt på den kommende bangeren (!) førte til at vi rett og slett ble nødt til å ta en prat med bandet om hva vi har i vente, inspirasjonskilder, norske favoritter og mye mer. Intervjuet kan du lese under musikkvideoen.

Longfield & Super Skeleton – Suffer (2022)

Deres kommende single «Parasite» er rett rundt hjørnet, hva kan dere fortelle oss om låten og hvordan den passer inn i deres musikalske univers?

Jeg tror vi skal se lenge etter et musikalsk univers per nå – kanskje det begynner å nærme seg en musikalsk kommune, eventuelt være freidige nok til å strekke oss til et fylke? Musikken vår har tatt mange forskjellige veier. Vi er alle glade i forskjellige typer musikk, film, kunst og klær (har samme smak i treningsjakker heldigvis), og tror det gjenspeiler seg i musikken. Noen låter er av den mørkere sorten, mens andre gjenspeiler kanskje mer trangen til å smile og gi faen. Den røde tråden i dette bandet er muligens å være det mest useriøse, alvorlige bandet i Norge. Vi elsker å lage videoer som er vas og til å le av, men bak låten ligger det som regel mye hardt arbeid og mye baktanker. Som alle mennesker går vi ikke rundt og smiler hele dagen, men det er digg å le litt – uansett hvor «alvorlig» bakteppe en låt kan ha. «Parasite» passer perfekt inn i en sekk med låter fra et band som lager musikk med hjertet på utsiden og ikke prøver å pakke låter til å bli noe større eller mindre enn det de er. Meningen jeg selv legger i låten har jeg allerede sendt dere, lite nytt på den fronten.

Det går rykter om at et album er på trappene. Stemmer dette og i så fall; hvor langt unna er platen og hvordan låter den sammenlignet med deres to første album?

Ryktene er dessverre sanne! Låtene til platen er ferdige, men alle er ikke spilt inn enda. Ettersom vi gjør alt selv av innspilling, miks, innspilling og klipp av videoer, artwork, bandbilder, og på toppen av det smører matpakkene våre helt selv, må vi ofte prioritere hva som kommer først i rekken. Skal vi slippe en single er det mye vi må gjøre rundt den med video og artwork, så da har de siste låtene måttet vike en liten stund. Innen mars satser vi på at låtene er både innspilt og mikset, og da gjenstår det en single til før det hele detter rett i fanget på DEG! Denne platen har i motsetning til de tidligere utgivelsene blitt skapt sammen som band. Det låter større og mer spontant, og er ikke like gjennomtenkt som før. Før har det vært mer viktig for oss at et album har én sound, mens denne platen går opp og ned både i humør og BPM.

Fortell oss om betydningen av det spreke bandnavnet Longfield & Super Skeleton?

Dean Christiansen, bassisten i bandet, ga meg (Jarle Langåker) navnet «Longfield» way back på tull, som senere ble et «artistnavn» for en soloutgivelse mellom utgivelser av Kindred Fever, som jeg var aktiv med tidligere. Etter hvert som jeg begynte å lage låter med en kompis på trommer som jeg følte hadde noe for seg kalte jeg det bare for det første og mest forvirrende jeg fant på, nemlig Longfield & Super Skeleton. Kindred Fever er et band som bærer preg av mørke tekstelementer og en bestemt sound, og jeg var etter hvert giret på å lage musikk som gikk i motsatt retning av det, og ikke måtte stille meg selv spørsmålet «passer denne låten til dette bandet?». Svaret i LSS er alltid «vi finner en plass til denne også».

(Intervjuet fortsetter under musikkvideoen)

Longfield & Super Skeleton – Born Trash (2021)

For folk som har hørt lite av dere; beskriv lyd og tekstuniverset til Longfield & Super Skeleton?

Sounden til bandet har gradvis blitt utviklet fra det det en gang var. Vi prøver hele tiden å utforske nye lyder og lytte til ny musikk. Det siste store steget i rett retning var å få inn Ken-Tore Kallevåg på synth. Han hadde aldri spilt tangenter i et band før, men fikk et tjukt hefte med tekst til alle låtene og et par synther i fanget med beskjeden «kor på disse, og finn på noe kult på synth». I flere måneder hadde fyren åtte armer mens han prøvde å bli komfortabel med synth (han er for øvrig en vanvittig dyktig gitarist), samt lære teksten på 30+ låter. Vi har gått fra å ha en smule garage rock i sounden, til et mye større og rett-i-trynet lydbilde. Vi er tungt inspirert av disko-beats og dual gitarer, og klemmer mye av dette inn i låtene våre. Gitarsoloen er på mange måter død i moderne musikk, men vi synes det er på høy tid den blir tatt inn i varmen igjen – derfor kjører vi det ofte fullt ut med to gitarsoloer samtidig. Takk oss senere! Tekstene gjenspeiler det jeg er interessert i, opplever og tenker over når låten blir laget. Låten «Success» ble skrevet etter en dårlig dag på jobb, «Tight Leash» etter et stygt brudd, «Benzodiazepine» etter en drittperiode med angst og Sobril. Jeg har også en stor fascinasjon av baksiden til religion og mørkere saker, og ut fra det kom låter som «Lizard’s Stride», «Clarity» og en låt fra det kommende albumet under navnet «Let Loose». Jeg er glad av og til også altså, ha ha!

Skriver dere og spiller dere inn sanger som en kollektiv enhet, eller har dere delt opp forskjellig ansvar til enkeltmedlemmer? Og; har dere opplevd skrivesperre (og hvordan har dere eventuelt kommet ut av den)?

Vi lager nå kun låter sammen som en enhet. Jeg har ofte låtideer med meg når vi møtes for å lage musikk, men aldri ferdige demoer. Før var jeg mer kontrollfreak og hadde flere meninger om hva som skulle spilles, og hvordan det skulle spilles, men etter at bandet ble til den besetningen som vi er i dag er jeg mer komfortabel med å gi slipp på den rollen ettersom jeg spiller med musikere jeg respekterer høyt, og som er i bandet for en bedre grunn enn at vi kjente en gitarist som ikke var opptatt med et annet band. Tekstskriving nekter jeg derimot å gi slipp på. Det ville vært veldig unaturlig for meg å synge teksten til noen andre i bandet, da jeg prøver å legge mye av min egen personlighet igjen på arket, og jeg skriver som regel teksten samtidig som låten øves frem. Vi er heldige som har et eget studio som vi spiller inn all musikken vår i, og der øver vi i tillegg. Når en ny låt er ferdig, er det kjapt gjort å spille inn en livedemo. Da lytter vi ofte til den i en ukes tid, før vi spiller den inn. Den siste skrivesperren vår forsvant ut døren samtidig som gitaristene fra den perioden, og som prioriterte helt andre ting enn å albue oss fremover. Det siste 1,5 året har vi ikke møtt på en eneste skrivesperre, men heller vokst til å bli et band som ikke er redd for å hele tiden teste ut nye ting med elementer fra alt vi elsker og hater. Det dølleste du kan gjøre som rockeband er å danne deg selv regler på hvordan ting skal låte for å best emulere artistene du selv ser mest opp til. Det er nok av gitarister og trommiser som er purister av natur, og som lytter alt for mye til hva andre band mener er «kult» og «ikke kult». Dette er IKKE oss! Vær sikker: vi gir faen.

Hva vil dere si er deres sterkeste side som band, og hva er den absolutt feteste opplevelsen dere har hatt sammen så langt?

Å komme med det en mener er sterke sider om seg selv er ikke verdens letteste oppgave, men here it goes: Foruten at vi leverer konserter folk sent glemmer, prøver vi å være hyggelige og imøtekommende mot alle vi møter. Når vi reiser rundt og spiller treffer vi ofte på band som gjør alt de kan for å oppfattes som «skikkelige rockeband». Dette løser de med å behandle artistverter og mindre kjente band som søppel, og ta mest mulig plass, på mest ballerocker-stereotypisk vis. Jeg glemmer aldri da jeg en gang skulle ha lydsjekk på Sort og Blå scene i Porsgrunn, og vokalisten i et av de andre bandene høylytt spurte rommet «er det andre som vil ha cola i kveld?». Kult. Å være rebelsk er fint det, men bør det ikke være en tanke bak? Vi har også den mest organiserte Dropbox-mappen nord for ekvator med alt av bilder, videoer, dokumenter, mastere, demoer ++ vi noen sinne har gjort. Så: Vi er sykt hyggelige, spiller sykt bra konserter (med noen unntak), og er sykt organiserte. Sykt!

Top of our mind sykeste opplevelser:
– Varme opp for Bon Jovi (tidenes mismatch) i Stavanger
– Bli lista på P3s «Best akkurat nå»
– Utallige konserter

(Det dere egentlig burde spørre om) Koseligste opplevelse:

– At Carola tar telefonen for å knote med kamerainnstillinger for å ta en selfie med oss under Jærnåttå.

(Intervjuet fortsetter under musikkvideoen)

Longfield & Super Skeleton – Privelege

Begrenser tiden sammen seg til bandet, eller henger dere sammen på fritiden også?

Vi er «de seks mennene med de beste vennene»! Vi har kontakt hver dag, og prøver å stille opp for hverandre så mye så mulig. Vi samles ofte, og griner som regel av latter etter hvert som kvelden går ut i nattetimene – som regel av noen i bandet.

Hva er Longfield & Super Skeleton´s inspirasjonskilder, hva får deres kreative juices til å strømme over?

Jeg tror ikke vi har noen konkrete inspirasjonskilder. Det å samles i et rom for å lage musikk er som regel nok. Vi inspireres av hverandre, og innfallene vi får. Vi bærer på mer enn nok av tanker og følelser rundt forskjellige ting, og en trenger ikke stort mer for å lage noe ut av ingenting. Rent musikalsk får vi inspirasjon helt andre plasser enn vår egen sjanger. Dagny, Hank Williams, Kendrick og Boney M (ja, BONEY M) gir oss mye mer bobler i blodet enn den siste skiva fra Rival Sons. Musikk handler for oss om å prøve å formidle en sinnsstemning eller energi, så en låt av Leonard Cohen kan være minst like mørk, om ikke langt mørkere enn siste fra Taake (som også deler av bandet er glad i).

Hvilke norske artister, band og produsenter har imponert dere mest de siste årene, og hvorfor?

Norges beste band er Death By Unga Bunga. Et nydelig band som lager noen av de mest catchy låtene som noen sinne er skrevet.

Hvilken norske artist eller band skulle ha covret hvilken Longfield & Super Skeleton låt hvis dere kunne plukke fritt?

Å danse til en Dagny-cover av låten «Rhinestone Renegade» hadde vært noe!

Hva skal til for at dere som band på et tidspunkt kan lene dere tilbake og si «fuck, we did it!»?

Å våkne til alarmen mandagsmorgen for å stå opp og dra i studio, ikke jobb. Å kalle det å lage låter sammen med sine favorittmennesker jobb, hadde vært sprøtt.

Hva er verdens beste matrett?

Burgeren på Dattera til Lothe. Verdens beste burger. Longfield & Super Skeleton <3 Dattera til Lothe.

Hva er den beste Longfield & Super Skeleton låten så langt?

Det forandrer seg hver dag og vi har nok alle forskjellige meninger om det, men her kommer en liste med forslag:
Beste låten å mime til foran speilet (jenter): «Sister Susie»
Beste allsang-låt: «I Never Learn»
Beste låt å støvsuge/danse til: «Suffer»
Beste låten å sone ut til: «Privilege»
Beste låten å synes synd på seg selv til: «Benzodiazepine»
Beste låt å mime til foran speilet (gutter): «Chivalry Is Dead»
Beste låt å moonwalk til: «Rhinestone Renegade»
Beste låt å gi fingen til resten av verden til: «Parasite»!