Den som venter på Linni, venter ikke forgjeves. Avsluttet 2018 med å gi ut årets beste rap-album.
Kreativiteten renner stadig gjennom Linni´s blod i en rasende fart. Etter at den kollektivt hyllede triologien «Minimum», «Medium» og «Maksimum» endte i Spellemanns-nominasjon og mange nye muligheter, har han ikke ligget på latsiden. En 5-spors EP fra prosjektet Neste Planet, deltagelse og features på en rekke låter, og nå altså et rykende ferskt album, forteller oss at Linni fortsatt er i rivende utvikling.
«Silkesvarten» åpner med en invitasjon inn i Linni´s magiske eventyrverden med «Inn», der en rolig og luftig beat svever mellom en nervøst urolig basslinje og munnrappe vers farget i blått. Åpningslåten signaliserer at Linni har gått dypere inn i skogen; at albumet på mange måter er en fortsettelse av triologien. Linni er leken som alltid og beviser nok en gang at han har en ustoppelig flow.
Her er tempo og stilskifter, endringer i tonefall og personlighet på rullende bånd i høy fart. Aldri malplassert dog; stilen på vokalen er alltid sementert og tilpasset låtens tekst. «Mammahmiah» illustrerer dette perfekt. Det er ikke monotont eller oppskriftsmessig et sekund. Ja, Linni er litt flytende og filosofisk når han drar de store linjene, men her er også knusktørre observasjoner og one-liners som vil feste seg til netthinnen og dras frem av hjernen i passende og upassende situasjoner. Som «Supar G»´s «lille sinna mann, jeg ser du tweeter hardt (tweet, tweet)». En tekstlinje som ser helt harmløs ut, men som oppfattes som en sylskarp, tidsbeskrivende og presis kommentar på samfunnet vårt. Han har alltid vært regnet som poetisk anlagt, men nivået på det munnrappe Linni lirer av seg er stødig next level nå. Han tegner fargerike bilder som drar assosiasjonene mot mystikk, fantasifigurer og eventyr. Han hvisker deg bestemt i øret, som på tittelsporet, der den brede penselen gir oss nye kapitler og personlighetstrekk å fordype seg i.
På albumets beste spor, «Tempo El Gigante», har der i mot Linni tatt av seg alt som heter silkehansker. Kun understøttet av en tight beat, rungende sub og tunge piano-korder spytter han ut vers som bygger forventninger. Sakte bygger det seg opp, så når synth-hooket bryter ut av den øvrige lydsengen og Linni blir stadig mer anspent i stemmen, kan man nærmest kjenne fysisk at testosteronet går i Rocky-modus. Når låten rutinert gjør et lite pust i bakken og Linni igjen tar på seg filosofihatten, svever vi inn i en behagelig alternativ virkelighet i noen sekunder, før vi gjør oss klare for neste bølge. Bra, effektive arrangementer har blitt en viktig dimensjon av Linni, her tilhører han eliteklassen blant norske rappere.
Skal man peke på noe som kan jobbes videre med, må det være å fortelle med samme iver og brede pensel også på refrengene. De levende bildene og svært mange gode historiene som fortelles i versene engasjerer alltid. I refrengene blir man derimot ofte avspist med enstavelsesord og lignende, som «mamma» («Mammahmiah»), eller «hælla (?)» («Mer saus»). I «Tempo El Gigante», «Se meg gå», «Supar G», «Min Mio» og «Takk for maten» gjentas simpelthen titlene i loop. Helt OK det, men det er også en tapt mulighet til å gjøre låten enda bedre. En glimrende sang som «Se meg gå», som inneholder det aller meste av det Linni har i krydderhyllen, kan bli en fremtidig klassiker, men da må Linni bruke refrengene like flittig som resten av arrangementet og styre unna snarveier.
«Silkesvarten» oppleves som en todelt mix med en mystisk og svevende halvdel og en røff og leken halvdel. Det musikalske spriker i flere retninger enn i triologien. Hør bare på forskjellene mellom de to siste sporene «Min Mio» og «Takk for maten». Produksjonen er, til tross for at det har vært mange involverte også denne gangen, spot on! Lydbildet er (i all hovedsak) relativt nedstrippet. Bassene er alltid dype, noe som kler Linni som vokalist spesielt bra. Beatsa er stødige og luftige, perkusjon og kick tar aldri oppmerksomheten bort fra artisten. Her har «kill your darlings» enten vært uhyre effektivt, eller så har Linni folk rundt seg med en meget fornuftig tilnærming til produksjon og lydbilde. «Supar G» er muligens låten fra «Silkesvarten» som illustrerer dette best. Temaet, en insisterende sinusaktig affære, snirkler seg rundt rytmene, mens et kor som høres ut som det pines baklengs i sakte film og en ufattelig fet bass er det eneste som driver låten fremover, bortsett fra vokalen. Det finnes nok av produsenter som ville dynget på med romklang, delay og haugevis med samples og alternative loops her.
Linni lykkes nok en gang med å tvinne røde tråder. Albumet har en helhet og konseptuell ramme som gir utgivelsen et liv utover det vi kan høre. «Silkesvarten» var 2018´s beste norske rap-album.
(Intervju under musikkvideoen)
Linni – Silkesvarten (YGMG 2018)
Fortell oss litt om hvordan skrive -og innspillingsprossesen har forløpt seg fra idé-fase til ferdig album? Hva har vært spesielt krevende og hva har vært spesielt lærerikt eller givende?
Min prosess er alltid flytende. Jeg har ingen bestemt fremgangsmåte når jeg lager album, jeg bare gjør det jeg føler for frem til jeg plutselig sitter på et helstøpt produkt. I denne runden gikk alt skikkelig smuud og deilig for seg. Livet har vært skikkelig knas det siste halvåret, og jeg har følt meg superinspirert på grunn av det. Jeg var masse i studio, og så plutselig bare, ohlala, ferdig album.
Hva er albumets overordnede budskap, og hva er spesielt viktig for deg å fortelle med utgivelsen av albumet?
Jeg ville bare lage noe som var gøy for meg å snekre sammen uten at det nødvendigvis skulle ha et overordnet budskap. Album- triologien min krevde såpass mye konfronterende selvgransking at jeg i denne runden unnet meg selv å vende blikket litt utover. Hvis jeg skal brekke det ned til noe kortfattet sier kanskje dette prosjektet bare «tusen takk».
I vår omtale skriver vi at du har gått dypere inn i skogen og fortsetter der du slapp med triologien. Er du enig i at dette er en videreføring, eller ser du på det som noe «helt eget»?
Man kan jo aldri rømme fra seg selv, så en videreføring er det definitivt. Jeg vil jo at alle utgivelsene mine skal føles som en del av en større kontinuitet. Det blir jo litt som i livet, mye forandrer seg, mye forblir som det er.
Hva er favoritt-låten på «Silkesvarten» for din egen del?
Det varierer fra dag til dag. Akkurat nå er det «Supar G»!
Hvilken setning er du mest fornøyd med selv fra “Silkesvarten” og hvordan går den?
“Du eier aldri mer enn du veier” syntes jeg er ganske fint. Jeg liker når noe er så enkelt at det nesten blir komplisert. Det føles litt full sirkel.
Runder av året med en knallutgivelse. Som et mørkt eventyr med mye magi.
Tittelsporets musikkvideo har en nydelig estetikk som kler deg og musikken meget godt. Fortell oss litt om hvordan arbeidet med videoen forløp seg, hvor involvert er du i manus/regi, og: hva er ditt eget forhold til den undervurderte matretten Cabaret?
For det første, jeg er ikke nede med Cabaret. Men jeg sytes det ser spennende ut.
Når det kommer til videoen bare maste jeg på Eivind Landsvik til han sa ja. Vi har snakket om å lage noe sammen igjen siden “Eiar”, men begge har hatt mye å gjøre på hver sin front. Så plutselig fikk vi anledning. Når jeg jobber med han sender jeg han bare hele albumet og lar han lage akkurat det han vil. Jeg stoler veldig på han.
Har du noen gang hatt skrivesperre, og hva er eventuelt ditt beste tips for å komme ut av det?
Nei, jeg har alltid noe å skrive. Jeg er ikke kritisk til hva jeg skriver ned, bare til hva jeg spiller inn. På den måten blir jeg ikke demotivert hvis jeg skriver noe jeg ikke er fornøyd med. Det er bare en del av prosessen.
Hvor opptatt er du selv av spillet mellom de musikalske personlighetene til Linni og Han derre Linni?
Jeg tenker ikke over det. For meg virker det som at produktet blir mest digg og organisk når man ikke analyserer seg selv mens man skaper. Jeg prøver å la alt flyte uanstrengt ut av meg. Refleksjonen kommer alltid senere, og da er det jo for sent å gjøre noe med, så da blir det uansett litt uviktig.
Ingen ting er bedre enn at livet er knas! Men med hånden på hjertet; føler du at du skaper best når du er lykkelig eller når ting er vanskelig?
Det varierer. Jeg føler at det er mye vakkert å hente på begge endene av skalaen.
Har du alltid vært interessert i tekst og poesi? Hva var avgjørende i ditt liv for at du skulle bli såpass dyktig til å skrive selv? Arv eller miljø?
Jeg har alltid hatt evnen til å drømme meg bort og være i min egen verden. Mamma og pappa har fortalt meg at de lurte på om jeg hadde en diagnose når jeg var yngre siden jeg alltid var et helt annet sted. Med musikk og tekst får jeg på en måte malt de bildene jeg alltid har sett for meg.
De siste årene har vært særdeles begivenhetsrike for deg, hva vil du si er høydepunktet så langt?
Det har vært for mange høydepunkter til å telle. Alt fra Jazz på Munch, Lin Wang på Kode, nytt samarbeid med Eivind Landsvik og klubbkonsept med kjæresten min. Det jeg liker aller best er allikevel alle menneskene jeg får møte når vi reiser rundt. Jeg får så sykt mye kjærlighet og energi av å se hvor mange fine folk som finnes der ute.
Hvilken norske artist har imponert deg mest det siste året?
Jez_Bel & Bendik HK har imponert i år. “Lekende Lett” på Revolver var bananas!
Hvilken opplevelse, eller hvilket mål må oppnåes før du føler at du kan tenke “Shit, jeg gjorde det!” ?
Det tenker jeg allerede hver dag, ting er vill!
