Fredag 22. mai slapp Kirsti Huke albumet, «Weaving» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Dette er et konseptalbum med en utradisjonell musikalsk besetning. Albumet er et bestillingsverk for Trondheim Jazzfestival i 2017.
Tekstene i «Weaving» handler om ensomhet, vennskap og søsterskap. Om å være på reise, og å møte en uvant og brutal virkelighet under en stadig varmere sol. Dette er et verk som både tekstlig og musikalsk omfavner forandringer.
«If I knew I’d find you here,where heaven and hell are in one place Where faces are made of gold and clay Time Will Not Allow Me To Forget»
Anmelderen i Jazz i Norge skrev dette etter urfremføringen på Trondheim jazzfestival i 2017;
«Stort, betagende og nærmest uvirkelig. «Weaving» beveger seg fra det skjøre mot det mektige, med stopp innom urkreftene og like fra og inn i sjelen.»
Albumet er spilt inn i Ocean Sound, Skarnes og i Trondheim. Kirsti Huke formidler og fremfører sine vakre låter på en fremragende måte i et fantastisk lydbilde sammen med sine flotte musikere.
Hvis vi skal vi trekke frem kun tre låter fra albumet vil det være førstesporet på albumet, «Time Will Not Allow Me To Forget (Prologue)», andresporet «Arrival» og ikke minst låten «Dear Sisters» som er en nydelig låt som har noe Sundførsk over seg i et magisk Huke univers.
Musikere som har bidratt på albumet er;
Kirsti Huke – vokal, omnichord og harmonium, Gunnar Halle – trompet, synth og vokal, Erik Nylander – trommer, trommemaskiner og perkussion og Wetle Holte – trommer, trommemaskiner og perkussion.
Med sin bakgrunn fra jazz og improvisert musikk har Kirsti Huke omfavnet bredt sjangermessig i sin karriere som utøvende sanger og musiker. Her kan utgivelser som Kirsti,Ola&Erik, Kirsti Huke kvartett, -Phy, Scent of Soil og Holte nevnes. Hun er utdannet ved «jazzlinjen» ved universitetet i Trondheim, hvor hun også har arbeidet som assisterende professor. I 2010 ble hun utpekt som NTNU-jazzambassadør, en tittel som årlig tildeles en jazzartist eller gruppe som på en fremragende måte fungerer som ambassadør for NTNU og jazzmiljøet i Trondheim. Kirsti Huke ble tildelt Radka Toneffs minnepris 2018. I 2013 mottok hun Spellemannpris for beste barneplate med Tullkattesnutene.
Vi tok en prat med allsidige Kirsti om blant annet albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Weaving». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse og hva som skiller dette albumet fra tidligere utgivelser?
Tusen takk! Jeg ble forespurt av Ernst Wiggo Sandbakk i jazzfest Trondheim om å skrive et bestillingsverk til festivalen i 2016. Det ble imidlertid utsatt et år, så verket ble fremført på festivalen i 2017.
Da jeg ble spurt om å skrive ny musikk kjente jeg på en mulighet til å gjøre noe helt nytt, men visste ikke helt retning. Men i hodet mitt hadde jeg en fornemmelse av trommetung musikk, og lyden av Wetle Holte og Erik Nylander sammen. Begge disse trommeslagerne har jeg jobbet med i diverse prosjekter de siste 20 årene, og kjenner veldig godt.
Jeg hadde på det tidspunktet hørt mye på, og også vært med på én konsert som korist på Gunnar Halle sine ting. Han hadde nettopp gitt ut «Istanbul Sky», der han både spiller trompet og synger i falsett. Lyden av våre to stemmer dukket også raskt opp som en egen sound, og da var rammen satt. To trommeslagere, som et slags eget lag, og Gunnar og jeg som det andre laget.
Siden verket ble utsatt et år, ble vinter/vår 2016 åpen, og da gjorde jeg noe jeg hadde hatt lyst til i mange år; å reise til India og gå i lære i indisk klassisk stemmebruk/sang.
Jeg reiste til Dehli i slutten av mars og var der i 6 uker. Fikk være studenten hos en fantastisk musikk-guru/mester, som også er faren til en god venn av meg som jeg har jobbet med før, da jeg var vikar for en fløytist i bandet «The Indian Core».
Jeg hadde sangtimer hver dag (2-3 timer), i lotusstilling, og mesteren brukte harmoniumet som klangreferanse, det vil si at jeg sang alltid med og imot harmoniumet da vi jobbet med skalaarbeid og klangarbeid. Harmoniumet ble på en måte en forlengelse av stemmen, og også motsatt.
Da jeg reiste hjem etter endt opphold og skulle inn i komposisjonsmodus var det helt naturlig å fortsette å synge til og med et harmonium, som jeg hadde gjort under mitt opphold i Delhi.
Jeg fortsatte på en måte arbeidet jeg hadde gjort der borte, inn i skrivingen til dette verket. Da tok jeg også inn omnichorden som en slags kontrast til harmoniumet. Det myke akustiske mot det litt mer kalde elektriske. I tillegg spiller Gunnar trompet og synth, så vi har begge våre «myke» og «harde» instrumenter, mellom oss pluss stemmene våre, og inni og mellom der er trommene.
Det var også mye å fordøye etter denne reisen, så mange bilder og opplevelser åpenbarte seg inn i musikken etter hvert.
Vi spilte inn albumet i 2018, og jeg hadde da forandret en del fra det originale verket, som var med flere åpne strekk. Så jeg «rensket» opp litt, tok vekk noe, og skrev til noe.
Vi spilte inn platen i Ocean Sound Recordings i januar 2018. Her arrangerte vi ut mange av låtene sammen, Wetle og Erik har begge to en formfølelse og et godt musikalsk blikk på ting, så etter hvert som vi spilte inn vokste arrangementene frem i en kreativ prosess og produksjon der og da i studio.
Etter Ocean Sound stod fortsatt all vokalpålegg og andre detaljeting igjen. Det gjorde Erik og jeg. Noe sammen i hans studio og noe hver for oss.
Det meste av vokalen er gjort i Erik sitt studio på Skarnes. Det var viktig for meg å legge den sammen med han, Erik er ikke så glad i jåleri og «utenomsnakk» i musikk – han vet hva jeg kan og han vet også å pushe meg til å strekke meg. Jeg synes ofte det kan være vanskelig å ha oversikten selv, man kan bli helt døv for sin egen stemme og hva og hvordan, så han var veldig viktig for vokaluttrykket og ellers som produsent av albumet. Han har også lagt på en del perk, trommemaskiner og andre detaljer og lyder, som skaper lydbildet som det det er. Vi ønsket å få frem en mørk og uforutsigbar stemning på noen kutt, for eksempel «Dusk», subtile lyder som kommer fra «ingenstedshen».
Det som skiller dette albumet fra andre album jeg har gjort er uttrykk og besetning. Prosessen har også vært ny, jeg skrev verket mutters alene, og tok ikke inn noen eksterne ører i arbeidet før vi skulle ha første øving med hele bandet. Jeg følte det var stor risk, men det kjentes ut som det var den eneste måten som jeg kunne gjøre det på denne gangen.
https://www.youtube.com/watch?v=Pqk8rLshIHw
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
Jeg er, som mange andre som skriver musikk og tekst, opptatt av at de som hører på kan ta musikken til sitt eget, så jeg har alltid vært forsiktig med å være konkret om hva musikken betyr for meg. MEN! Her gjør jeg et unntak! Albumet er et konseptalbum. Alle tonene og all tekst henger sammen fra begynnelse til slutt.
Det er mange sidehistorier her, mange sidespor og forgreininger. Historien og tekstene foregår som en tankestrøm inni en kvinnelig jeg person som står i en brytningstid i livet sitt og som støter på flere store utfordringer på reisen, ting som er utenfor hennes kontroll, og hun må gå i seg selv. Hun skjønner at reisen og alt det den bringer med seg også fører til en stor indre reise, som er like så stor som den ytre.
Jeg-personen er meg, og reisen min egen, til India og USA i 2016.
Samtidig har jeg levd med dette verket så lenge, i snart 4 år, og ting forandrer seg naturlig nok for meg også. Man kan skrive om noe en dag og ikke skjønne at det var det man mente før det har gått lang tid. Sånn har det også vært her.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Jeg tenker at det er et ganske enkelt lydbilde. Det er stemmen og trommene som er de bærende elementene.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra platen?
Hmm….det var vanskelig, men om jeg MÅ velge vil jeg si «Time Will Not Allow Me To Forget». Den er førstesporet på platen, men kunne også vært sluttsporet. Den oppsummerer og omfavner hele verket. Den sier egentlig alt som trengs å sies.
Hva føler du er det spesielle i Kirsti Huke sitt musikalske univers?
Oi, vanskelig det også! Det er så rart med det når man er vant til å være i sitt eget hode.
Men, jeg tenker at det er først og fremst stemmen min, som er mitt råmateriale og som er den fellesnevneren i alt jeg gjør, og det kan faktisk være lett å glemme. Jeg skrev meg selv ut av «Weaving» flere ganger. Jeg pleier å minne meg selv (og vokalstudentene mine) om at uansett hva, så er det lyden av råmaterialet, den uraffinerte stemmen som må være, og er kjernen i det jeg gjør.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg vil beskrive meg som en åpen og en (stort sett i alle fall) positiv person. Noe nevrotisk og overtenkende, men også god til å gi f… der det trengs.
På fritiden liker jeg å pusle med mitt, henge med venner, gå så langt beina mine tar meg.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Det startet tidlig, jeg husker min første store musikalske eksistensielle opplevelse som 4-åring. Voulez-Vouz av ABBA. Foreldrene mine sang og spilte i kor og korps og pappa spilte piano og mamma gitar. De lyttet også til mye forskjellig musikk i oppveksten. Mamma var også aktiv i Gauldal teaterlag. Huset vårt var fullt av bøker og radioen (ofte 2 og 2 forskjellige kanaler!!) stod stort sett på, så musikk og litteratur var alltid lett tilgjengelig hjemme hos oss. Søsteren min ble forfatter og jeg musiker.
Jeg begynte å spille piano som 7-åring, klassisk sang som 12-åring, men det var ikke særlig suksess, men jeg VISSTE jo at jeg kunne synge. Som 14-15-åring skjedde det flere ting som var avgjørende for meg. Jeg hørte Billie Holiday for første gang og ble blåst av banen over hvordan hun brukte stemmen sin, og det ville jeg finne mer ut av. Da jeg sa til min sanglærer at jeg ville synge som henne, skjønte hun at hun måtte sende meg videre. Da fikk jeg Eldbjørg Raknes som sanglærer som 15-åring, og her ble jeg presentert for et univers av musikk jeg ikke ante fantes.
Jeg begynte samtidig å synge i Soknedal storband, og der møtte jeg dirigent Odd André Elveland, en saksofonist som plukket opp flere unge talenter og ledet oss inn i jazzen og improvisasjonens verden. Møtet med han var helt avgjørende for meg.
Kan du fortelle litt om en av dine beste minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Vinneren her er de to turneene jeg har gjort i India. Det handler om alt fra dedikerte publikummere, til spillesteder med alternative løsninger, kulturforskjeller/kulturmageplask, og utenommusikalske opplevelser som mat, folk, steder, og det at jeg elsker, elsker, ELSKER India!
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Dette spørsmålet synes jeg alltid er så vanskelig å svare på. JA! Det er klart jeg har. Mange! Fra mange musikalske sjangre og «steder» i musikken, men det blir et svimmelt stort spørsmål for meg. Jeg kan ikke pinpointe én eller to eller tre eller fire som har betydd aller mest for meg. Det som har gått igjen hos meg hele tiden er at hvis jeg virkelig blir «tatt» av noe, synes noe er skikkelig fint, så tar jeg på meg laboratoriefrakken og reagensrøret og prøver å finne ut hva det er som skjer. Det kan være en rytmisk frase, en klang i en stemme eller en akkord som jeg må finne ut av. Noe som konstant inspirerer meg er mine medmusikanter!
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Av norske akkurat nå:
Jeg har et sterkt forhold til Pilgrim-albumet til Odd Nordstoga. For to år siden akkurat på denne tiden av året, opplevde jeg noe som forandret meg. Denne platen var med meg i den perioden, så det er fint å høre på den akkurat nå.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det må være da jeg sang med Pat Metheny på Moldejazz.
Jeg hadde hatt konsert med Trondheim jazzorkester og Espen Berg dagen før og satt på bussen hjem til Trondheim da det om en telefon om at han ville at jeg skulle komme tilbake til Molde og synge med han. Det var absurd og fantastisk!
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Jeg velger å være realistisk her og velger meg en som lever. Jeg er og har alltid vært blodfan av Jan Eggum. Han er en sylskarp observatør og kan skrive og formidle om hva det skal være uten at det blir kleint, påtatt eller invaderende, uansett hva slags tema han synger om. Han får alltid frem hva det er som driver, hva det er som skjer, hvorfor og hvordan det er og blir som det blir, på en subtil og glitrende måte. Et levende språk. Han er en nasjonalskatt og skald. Han skriver helt fantastiske låter, og det virker som han er utømmelig for toner og kombinasjoner av hvordan sette toner sammen til låter som får deg ned på kne.
Første gang jeg hørte «Myrsnipa» på radio satt jeg og spiste middag på kjøkkenet hos foreldrene mine og da siste ord var sunget satt jeg og hulket over potetene.
Jan Eggum og Carl Frode Tiller har dette til felles i sitt forfatterskap. Carl Frode i romanform. Jan Eggum i tekst til musikk og musikk. De burde begge få en fredspris, synes jeg.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure og hvorfor akkurat denne?
Da må jeg nesten gå utenfor musikken, for der har jeg ikke guilty pleasures. Dr. Phil! Både guilty pleasure og pleasure! På YouTube ligger det 15 minutters snutter av diverse Dr. Phil shows. Noen ganger når jeg sitter og jobber gjør jeg noe jeg kaller for å «knekke en Dr. Phil», det vil si at jeg tar en diskuterbar fortjent 15 minutters pause (kan ofte bli litt lenger) Jeg slutter aldri å bli fascinert over hva slags problemer folk vil ta opp med doktoren, og med verden som vitne.
Her kommer en liten utfordring hvor du må bevege deg et godt stykke unna din egen sjanger. Kan du nevne 3 norske «guilty pleasures» eller rett og slett «pleasures» fra følgende sjangre: rock, metal, vise, pop, EDM, punk, country/americana, hiphop, soul/R&B eller klassisk/opera?
Det finnes ikke noe guilty her. Jeg har kvittet meg med all form for skam og da røk heldigvis også dette uttrykket. Jeg omfavner all musikk i bagasjen min; også disse:
Café Le Swing – Tor Endresen
Butterflies – Tone Damli
To får holde!
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest?
Jeg må si at industribygda Sunndalsøra og Øra kafé har overrasket meg stort. Der, som mange andre plasser er det en liten, hard kjerne med folk som har drevet jazzklubb i årevis, i motvind og i medvind. Det er ALLTID stinn brakke når jeg synger der. Uansett hva jeg kommer dit med.
Det hadde jo vært rått å spille i Operaen med «Weaving» da!
Artister blir berørt av corona-viruset med tanke på å bl.a. holde konserter osv. Hvordan berører dette deg personlig, og hva gjør du for å få dagene til å gå?
Jeg hadde ikke så mange konserter på plakaten før og i løpet av sommeren, men den store slippkonserten for dette albumet røk. Heldigvis fikk vi beholde «Kulturstripa» på P2 der vi spilte og snakket en halvtime, så da ble det slippkonsert likevel. Men jeg kjenner jo folk som har mistet 60 gigs… For meg personlig er det i høst det skjer, så nå ligger spenningen om jeg får gjort de konsertene.
Heldigvis har jeg også en halvstilling som 1. amanuensis på institutt for musikk på jazzlinjen i Trondheim. Uten den er jeg jaggu ikke sikker på om jeg kunne fortsatt og bodd her jeg bor.
Jeg har undervist på zoom siden mars, og det synes jeg har vært veldig utfordrende i og med at jeg underviser vokalstudentene i samspill. Delayen over nettet gjør at man ikke kan musisere sammen, men det har skrudd seg fint til. Vi finner ut av det.
Konstruktive ting i coronakrisen som jeg har gjort:
Jeg passer på å komme meg ut i løpet av dagen, for å gå, og jeg ordner meg alltid når jeg står opp. Jeg tar på meg klær jeg føler meg vel i, og går IKKE i pysj, og jeg sminker meg og tar på meg ørepynt. Når hjemmet blir så flytende som det har vært i det siste, med jobb og privat, så kjenner jeg at jeg vil føle meg ordnet og striglet. Godt for hodet og selvfølelsen.
Jeg er i utgangspunktet en ganske rotete person. Nå har jeg ryddet og kastet masse, inne i leiligheten og i bodene. Så nå er leiligheten min til enhver tid ryddig. Jeg tvinger meg selv til å ta med meg nyttelast fra A til B jevnlig gjennom dagen, slik at jeg holder det ryddig. Det har aldri skjedd før, og jeg liker denne nye siden av meg selv veldig godt.
Og, en siste ting: Jeg står opp i rett tid! Kanskje mer nå enn før, for å holde moralen oppe.
Hvilke planer har du videre i 2020?
Nå skal jeg faktisk ha både fysisk konsert sammen med Ingebrigt Håker Flaten, Håkon Mjåset Johansen, Vigleik Storaas på Dokkhuset i Trondheim for 50 stk., en duokonsert på nett med Ingebrigt Håker Flaten den 10. juni og altmuligdame m/Sugarfoot i Olavshallen 24. juni.
Så skal jeg ha en fin og god sommer frem til august, da starter jazzlinjen opp igjen med nytt studieår. Fra og med september og utover høsten skal jeg spille med «Weaving», «Trondheim jazzorkester», gjøre Sarah Vaughan-prosjekt med Trøndelag Big Band og lage ferdig plate sammen med Ola Kvernberg, og skrive musikk til teater, det også sammen med Ola.