Med ambisiøse «Grim Riffer» markerer Håndgemeng seg som et band som fortjener din fulle oppmerksomhet.
Via vår tips-tjeneste ble NPS i fjor gjort klar over Håndgemeng sin glimrende debut EP «Motorcycle Death Cult», der tittelsporet naturligvis fant sin rettmessige vei inn på vår metal-spilleliste sporenstreks. Den 21. februar i år kom oppfølgeren med den passende tittelen «Grim Riffer», en 5-spors sinnatagg som fører bandet inn i et litt bredere musikalsk landskap enn sin forgjenger. Som tittelen tilsier, er platen temmelig breial når det kommer til riff-referanser og riff-revirer, og det er umulig å lytte til «Grim Riffer» uten å samtidig tenke på band som Bokassa eller Kvelertak, med alt det medfører musikalsk, men også som et rent kvalitetsstempel. Fra den herlig oppbyggende «Budding Flower», via høydepunktet «Hammer of Witches» til avslutningsnummeret «Pagan Holiday», er dette en EP som nok en gang beviser at det gror særdeles godt i den norske metal-faunaen, selv på steder og i miljøer som normalt sett ikke først og fremst forbindes med tung metal av internasjonalt format.
Bandets fremste styrke, rent bortsett fra et sykt fett bandnavn og en vanvittig god sans for estetikk, er den musikalske snerten og spensten som man finner mellom subsjangrene som de sverger til. I denne balansen finner man en hybrid mellom en nærmest romantisert hyllest av tradisjonell rock og riff, blandet med hektisk metal av den teknisk dyktige sorten. Det formelig oser bikerklubb, diesel og skjegg av «Grim Riffer», noe bandet delvis selv understreker, som ved forgjengeren, ved bruk av samples. Vi utfordret Håndgemeng til å sette sammen sin egen 20+5 spilleliste, der de trekker frem 20 låter fra andre norske band de digger og som har inspirert, samt 5 egne spor de setter ekstra stor pris på. I tillegg har de tatt seg tid til å svare på et intervju, som du kan lese under videoen.
Råkkfolk TV – Håndgemeng intervju (november 2019)
Først og fremst, grattis med ny fet EP. Fortell oss litt om hvordan låtskrivingsprosessen utarter seg for dere som band, og om dere har gjort noen endringer her i forhold til deres forrige EP?
Tusen takk. Det starter som regel med at Charlie lager riff og tekst hjemme i riff-laboratoriet, deretter blir det tatt med til øving hvor vi setter sammen låten og finner ut av trommer og bass etc. Ofte kan også en teksttittel eller frase være hele inspirasjonen til riffene. En jævlig kul tittel kan inspirere til noen jævlig kule riff. Det er ikke gjort mye endringer på disse to utgivelsene, prosessen har vært ganske lik. Vi er midt i prosessen med å skrive album nå og da gjør vi ting på en litt annen måte.
Før vi hører noe musikk må vi innrømme at vi alltid sjekker og dømmer en artist/et band ut i fra hvor mye sjel og arbeid de har lagt i cover og logo. Dere leverer, etter vår mening, noe av den feteste artworken vi har sett fra norske artister på lenge. Hva er historien(e) bak logo og artwork på EPéne deres, og hva er grunnen til at dere åpenbart legger en god del sjel ned i akkurat dette?
Det er veldig viktig for oss å ha en god estetikk, artworken fullfører hele opplevelsen av et band. Det er som dere sier at det er veldig lett å overse potensielt veldig gode band på grunn av dårlig artwork. På både «Motorcycle Death Cult» og «Grim Riffer» har vi hatt veldig spesifikke ideer om hva det er vi vil ha som cover-art, og derfra funnet kunstnere som vi føler kan illustrere det vil skal representere Håndgemeng.
Hvordan ble dere i utgangspunktet til Håndgemeng?
Vi har vært et band under utvikling lenge, vi startet som et hardcore band, byttet navn og sklidd mer inn i hard rock og deretter stoner og doom. Det er med de siste to utgivelsene våre at vi endelig er fornøyde med hvor vi står som et band.
Etter to EP-slipp, hva vil dere si har vært det mest utfordrende med å være et doom/sludge band fra Drøbak, Norge?
Så vidt vi vet er det ikke noe som helst musikkmiljø i Drøbak, i hvert fall ikke innenfor metal-sjangeren. Kommer ikke på et eneste aktivt band fra Drøbak hvis vi tenker oss om. Jeg vil heller si vi er en del av undergrunnen i Oslo, da to av oss bor der.
Det er mange band i Oslo og omegn og det er vanskelig å skille seg ut i massen av band. Spesielt nå som det virkelig har blomstret opp med stoner/doom band, og det er jævlig mye bra band der ute som setter lista høyt. Det gjør at vi også må steppe opp gamet vårt å produsere bedre musikk.
Hva vil dere si er ambisjonene til bandet, og hva skal til for at dere kan lene dere tilbake og tenke «vi klarte det»?
Om vi skal følge den norske standarden nå er det vel å varme opp for Metallica på turné?
Ellers er det å aldri dra på jobb igjen.
En kjent myte om musikere som tilhører metal-segmentet er at de, til tross for et ofte beinhardt ytre, er snille som lam. Hvordan ligger Håndgemeng an på den fronten?
Man kommer lengre ved å være snill og grei og det vil vi si vi er. Om vi skulle hatt et bandnavn som reflekterer oss selv ville det nok vært noe annet enn Håndgemeng.
Som alltid når vi mottar 20+5 spillelister, oppdager vi norsk musikk som har gått under radaren hittil, så også denne gangen. Fortell oss litt om hvordan dere oppdaget og hva dere digger med Slomosa (There is nothing new under the sun) og Bismarck (The seer)?
Vi kom helt tilfeldig over begge disse bandene på Instagram og liker virkelig hva de gjør. Slomosa blir omtalt som «tundrarock» som må være en slags scandi desert rock.
«The Seer» av Bismarck har gått på repeat her i de siste ukene, dette er noe av det tyngste og kuleste vi har hørt på lenge. Vi tror dette er to band vi kommer til å se og høre mye av fremover.
Er det noen av bandene på spillelisten som kan sies å ha inspirert og påvirket dere direkte og musikalsk, eller til å i det hele tatt satse på musikken?
Alle norske rockeband med respekt for seg selv er inspirert av Turboneger. Eller så blir vi jo inspirert av alt som er i listen vår på et eller annet nivå. Det kommer mye bra riff fra den norske undergrunnen nå.
Hvis dere kunne plukket en norsk musiker, død eller levende, til å bli et fullverdig medlem av Håndgemeng, hvem ville dere plukket og hvorfor?
Bjarte Lund Rolland fra Kvelertak som gitarist, han må være Norges beste låtskriver og spiller uten plekter.
