Felan Haven er et enmannsorkester som opererer i et sjangersprengende landskap og nylig slapp han sitt soloalbum «The Sunny Side».
Retropreget pop og 60-talls chanson møter innslag av vokaljazz, cabaret og klassisk. Kombinasjonen av enkle melodier, orkestrale elementer og en fremtredende barytonvokal gjør at det hele smelter sammen i et tiltalende, underfundig og ofte filmatisk musikkunivers.
Sangene har ofte et metaforisk preg. De lyriske bildene som skapes er tidvis mørke og dystopiske, men også ispedd en dose sort humor. Noen få ganger kommer det ut et album som lett kan bli oversett blant alt «mylderet» av musikk som slippes, men som du på uventet vis allikevel kommer over og setter deg ned og hører på. Et album som man ikke skulle forvente kom ut i 2018, og som vekker din nysgjerrighet jo mer du hører på låtene fordi lydbildet og musikken er både annerledes, spennende og fusty.
Når du hører vokalisten begynne å synge føler du at du blir dratt tilbake i tid, kanskje helt tilbake til 1930-40-tallet hvor også croonerne hadde sin glansperiode. Fordi det er noe crooner-aktig i måten Felan Haven uttrykker seg på vokalt. Det er kattemykt, sentimentalt og flott samtidig som stemmen hans har en god dose maskulinitet så det er både fascinerende og befriende å høre på de vakre og «mystiske» låtene hans mens man drømmer seg bort litt og befinner seg i en annen tidsepoke for en stund, om du er på cabaret eller på en kafé midt i New York…
«Dette er så vidunderlig! Felan Haven har etter min mening laget et av årets beste album. Med en uimotståelig blanding av letthet og mørke minner dette enmannsorkesteret meg mye om John Grant, eller en skikkelig god David Lynch-film, hvor alvoret lurer under den tilforlaterlige overflaten. Det er definitivt på tide at flere låner øre til en av Norges best bevarte hemmeligheter». – Ingrid Ovedie Volden – musikkskribent (tidl. Morgenbladet og Klassekampen)
Frode Helberg (aka Felan Haven) har virket i flere ulike musikkprosjekter gjennom en årrekke, men huskes kanskje best fra sin tid som frontfigur i det norske folkrock-bandet Magic Pillows.
Gratulerer med det nydelige albumet «The Sunny Side». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tusen takk! Ja, dette albumet har vært en lang og utfordrende prosess fra start til slutt. Jeg har sant å si hatt tanker om å lage et soloalbum i flere år, og mange av disse låtene har vært med meg i lengre tid. Det endelige utkastet til et album var vel klart for litt over et år siden, og ting begynte så smått å ta form mot slutten av fjoråret. Deretter har det det meste vært studiojobbing. Alt er spilt inn hjemme i egen stue, og jeg har også gjort all miksing på egenhånd.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
The Sunny Side er en relativt enkel metafor for å «kun se tingene i et optimistisk eller fordelaktig lys». Det finnes et ordtak som heter a child usually sees only the sunny side. Eller et slags «ignorance is bliss» om man vil. Utgangspunktet er at denne egenskapen er gått tapt, og slik sett får albumtittelen noe ironisk ved seg. Et fellestrekk for albumet som helhet er nok denne bevisste blandingen av letthet og mørke.
Samtidig er det viktig å påpeke at dette ikke er et «konseptalbum». Hver låt har også sin egen spesielle tematikk. Jeg tror dette vil fremgå av tekstene, som jeg håper folk vil legge merke til.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Jeg har forsøkt å skape et så helhetlig lydbilde som mulig, selv om hvert enkelt spor har sitt særegne uttrykk. Valget av smal EQ på eksempelvis Bittersweet Menuet eller Flora (The Aftermath) er helt bevisst for å gi det hele et retropreg. Jeg er kanskje i overkant opptatt av musikk fra svunne tider, og da tenker jeg særlig på perioden fra rundt 1925 og frem til midten av 1960-tallet. Det er viktig at vi ikke glemmer hva denne musikalske epoken stod for.
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Dette med et «gammelt» lydbilde kan nok sies å være en rød tråd i det jeg gjør. Ellers får jeg ofte høre at musikken har en «filmatisk» sound, og jeg tror ikke dette er tilfeldig. Filmer og bruken av musikk i filmsammenheng har alltid vært en viktig inspirasjon for meg. Det er vanskelig å komme utenom store navn som Kubrick og Lynch, som jo er helt i særklasse på dette. Men vil også trekke frem regissører som Wim Wenders, Jan Troell, Lars von Trier og Denis Villeneuve. Tenker for eksempel på von Triers bruk av Wagners Tristan und Isolde i Melancholia. Helt magisk, og genialt.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra albumet?
Vanskelig å trekke frem enkeltlåter, i og med at mange av disse låtprosjektene har vært med meg en stund. Flere av dem har hatt svært ulike uttrykk underveis i prosessen, blant annet var «The Sunny Side» i utgangspunktet en nedstrippa gitarballade (!). Men om jeg skal nevne noen er det kanskje åpningslåten «Time & Time», som er en av mine egne favoritter. Det var spesielt krevende å lande på riktig lydbilde og uttrykk for akkurat denne, men er ganske fornøyd med resultatet. Skal heller ikke glemme «Transition Overload», som lå bortgjemt i en skuff i mange år og plutselig dukket opp igjen.
Du har med din versjon av den nydelige klassikeren «The Windmills of Your Mind» som er spilt inn av utallige artister, men kanskje mest kjent med Dusty Springfield. Sangen vant også en Oscar for beste sang i 1969 fra filmen «The Thomas Crown Affair» sunget av Noel Harrison. Hvorfor valgte du å ha med denne låten på albumet og hva er ditt forhold til denne låten?
Jeg hadde faktisk aldri hørt denne fantastiske låten før inntil noen år tilbake, da jeg kom over Dusty Springfield sin versjon. Tenkte nesten umiddelbart på at jeg måtte spille inn en coverversjon av den. Følte den var som skapt for mitt univers. Var i tvil om den skulle tas med i albumplanene, men endte opp med å ta den inn i varmen. Synes den har funnet sin naturlige plass på albumet.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det siste året har enkelt og greit vært preget av mye studiojobbing. Selve låtene og ideene til albumet var for det meste på plass for over et år siden. Det er tidkrevende å stå for hele den kreative prosessen på egenhånd (arrangering, innspilling og miksing), men samtidig gir det en frihet jeg setter pris på. Dessuten har jeg ikke veldig lang fartstid på lydteknikk og miksing, så det har vært litt prøving og feiling underveis. Føles godt at prosjektet endelig har landet.
Hvem er Frode Helberg (aka Felan Haven) og hvilken musikalsk bakgrunn og utdannelse har du?
Jeg er opprinnelig fra Levanger i Trøndelag, men har bodd i Oslo det meste av livet. Jeg har en mastergrad i idéhistorie, men ingen form for musikkutdannelse (kanskje bortsett fra litt klassisk sangteknikk). Men jeg har drevet på med musikk nesten så lenge jeg kan huske! Begynte vel å skrive sanger allerede i 14-årsalderen. Er egentlig ikke spesielt dyktig på noe enkeltinstrument – det vesentlige for meg har alltid vært selve komponeringen. Sent i 1999 startet et par venner og jeg bandet Magic Pillows, som ga ut en skive og turnerte litt rundt på første halvdel av 2000-tallet. Vi hadde mange fine spillejobber i Oslo, deltok blant annet på By:larm og fikk mye god presseomtale i både inn- og utland. Det var en fin og spennende tid, men så tok bandprosjektet slutt for snart 12 år siden.
Deretter var det ganske stille på musikkfronten i en lengre periode – det var kun sporadisk at jeg skrev og spilte inn låter. Etter en stund fikk jeg lyst til å gjøre konserter igjen, og startet opp en akustisk trio som fikk noen spillejobber her og der. Men de siste par årene har alt handlet om det nåværende soloprosjektet. Ting har tatt tid for min del, men til gjengjeld har jeg endelig funnet en form og et uttrykk jeg trives godt med.
Felan Haven er jo et alterego, men for meg ligger det ingen dypere «mening» bak navnet som sådan. Når det er sagt: Felan er faktisk et guttenavn av irsk opprinnelse, som visstnok betyr «liten ulv».
Det bor nok en «liten» crooner i deg, ikke minst med tanke på måten du synger på. Hva tenker du om det, og hvilket forhold har du til croonermusikk?
Jeg har stort sett et godt forhold til croonermusikk, så det tar jeg egentlig som et kompliment. Som allerede nevnt er jeg svak for «gammel» og melodiøs musikk, og det var jo nok av croonere på 1930- og 1940-tallet eksempelvis. Likevel vil jeg nødig bli oppfattet som en sentimental smørsanger, haha – men her tror og håper jeg at sangene taler for seg selv.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Det er ikke lett å fremheve noen spesielle – jeg hører på svært mye forskjellig musikk. Om jeg skal trekke frem artister som har hatt stor betydning for meg som låtskriver, er det vanskelig å komme utenom folk som Scott Walker, Lou Reed eller Leonard Cohen. Har også sans for John Grant. Den franske chanson-tradisjonen har jeg lenge vært opptatt av (både eldre og nyere musikk). Samt klassiske komponister som Schubert, Wagner og Richard Strauss. Så må vi heller ikke glemme filmmusikk, som jeg allerede har nevnt.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
I det siste har jeg hørt en del på Susanne Sundførs Music For People In Trouble. Mye fint på den. Har også fått stor sans for Erlend Ropstad. Ellers blir det gjerne en del gammel chanson på denne tida av året. Samt mye klassisk, for eksempel Liszt og Sibelius. Når våren kommer skifter ofte fokuset til helt andre typer musikk.
Hva er det morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det morsomste jeg har opplevd som artist er faktisk utgivelsen av dette nye albumet! Det har vært mye tvil og frem og tilbake rundt dette albumprosjektet, så det er en sann glede og lettelse at det endelig er ute. Og ikke minst veldig inspirerende at så mange setter pris på musikken!
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
En av de mest minnerike er nok slippfesten for Magic Pillows’ debutskive, helt tilbake i 2002. Det var en utrolig fin og forventningsfull stemning, og i det hele tatt en spesiell kveld jeg alltid vil huske godt. Lille Café Mono var fylt til randen, og fra scenen var det til tider vanskelig å se publikum på grunn av all sigarettrøyken. (!)
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Jeg har ofte tenkt at det kunne være spennende å jobbe med en filmmusikkomponist. Tenker for eksempel på en som Kaada, som jeg synes har gjort mye fint – både innen filmmusikk og ellers som soloartist.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure og hvorfor akkurat denne?
Jeg har sikkert et helt arsenal av guilty pleasures, selv om jeg egentlig ikke er så glad i dette begrepet. Vet ikke i hvor stor grad den kvalifiserer, men kom til å tenke på Julie Londons innspilling av låten «The End of the World» fra 1963. Det er ingen spesiell grunn, annet enn at jeg synes den er veldig fin. Slike låter avfeies ofte som svulstige i dag, men det ligger mer i denne musikken enn som så.
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest og hvorfor?
Kanskje litt kjedelig svar, men tror faktisk det må bli Rockefeller. Det er liksom noe med stemninga og atmosfæren der som er helt spesiell. Når det gjelder en scene som har utmerket seg, så har jeg igjen lyst til å trekke frem Café Mono. Dette stedet har hatt så stor betydning for så mange artister og for Oslos musikkliv generelt, og det er usigelig trist at denne epoken snart er over. Synd det har blitt så tøffe vilkår for de små klubbscenene.
Hvilke planer har du videre i 2018 og i 2019?
Planen for den nærmeste tida er fortsatt jobbing med markedsføring og promotering av dette albumet. Etter hvert vil det jo bli aktuelt å tenke på nye utgivelser, kanskje også et par singler. Jeg har allerede flere ideer til neste album, som jeg tror blir et veldig spennende prosjekt! Men det er nok en liten stund til ennå.
Ellers er jeg jo som kjent et enmannsorkester uten band, og har hittil sagt at jeg ikke har planer om å gjøre flere konserter. Men skal innrømme at det har begynt å krible litt igjen etter utgivelsen av dette albumet, så godt mulig jeg må revurdere dette.