Asgeir Eide-Olsen er endelig tilbake med ny musikk, og denne gangen har han med seg noen av Polens fremste jazzmusikere på laget.
Med arrangementer som i all hovedsak er bygget på akustisk instrumentering, så er det det melodiøse som er i fokus i Asgeir Eide-Olsens comeback. Albumets tekstlige temaer knytter seg til ulike aspekter av tilhørighet, kjærlighet, svik, utenforskap, fortid og fremtid. «Cross My Heart» er på mange måter Asgeirs oppgjør med løse tråder fra fortiden, en åpen takknemlighet for lovende fremtidsutsikter, men fremfor alt; albumet uttrykker en forståelse og en kjærlighet for det faktum at livet leves, ikke før og ikke etter, men akkurat nå. Musikerne som har bidratt på «Cross My Heart» er i all hovedsak norske og polske studiomusikere fra øverste hylle som alle har bidratt på mangfoldige anerkjente utgivelser, hovedsakelig innenfor jazz-sjangeren. Inger Lise Drabløs og Atle Engelstad fyller ut helheten i dette norsk/polske samarbeidsprosjektet der spesielt Irek Wojtczak må nevnes som sentral bidragsyter.
Den musikalske lekenheten og samspillet mellom Eide-Olsen og Wojtczak skjøt fart etter at de møttes våren 2018 og sammen meislet ut arrangementer av Asgeirs nyskrevne musikk. «Fra mitt første møte med Eide-Olsen ble det åpenbart for meg at vi delte et felles språk som tillot oss å kommunisere musisk. Asgeir visste hva han trengte i musikken sin, så det var ikke noe problem for meg å bidra til å realisere hans visjoner» har Irek uttalt om samarbeidet. Innspillingene er gjort i henholdsvis Maro Records i Gdansk (Polen) og i TomTom Studios i Bergen, mens den prisvinnende regissøren Kjell Hammerø («Entombed») ble hyret inn for å visualisere to av albumets definitive høydepunkter; «The Hate Still Burns» og «Be That Man». Vi utfordret Asgeir Eide-Olsen til å sette sammen sin personlige 20+5 spilleliste og gjorde samtidig et lengre intervju med hovedpersonen for å bli bedre kjent, få vite mer om prosessen bak albumet, hvordan han føler musikkbransjen har endret seg de siste 15 årene, og mye, mye mer. Du kan lese intervjuet under musikkvideoen.
Eide Olsen – The Hate Still Burns (Den Bergenske Plateproduksjon)
Gratulerer med utgivelsen av albumet «Cross My Heart». Hvordan vil du selv beskrive det ferdige albumet og hvordan var arbeidsprosessen med det i forhold til tidligere utgivelser?
Takk for gratulasjon. Det er en helt spesiell følelse å jobbe gjennom hele prosessen frem til et ferdig album foreligger. Tidligere har jeg alltid jobbet med utgangspunkt i en bandkonstellasjon og den ansvarsfordelingen det gir rundt de kreative prosessene i studio, og jeg tenker tilbake på det med bare gode følelser. Denne gangen ønsket jeg å kjøre min egen greie hundre prosent, og selv om det var tricky noen ganger, så har prosessen først og fremst vært frigjørende og bekreftende. Der jeg tidligere har jobbet tett med et fast ensemble forut for innspillinger og det meste har vært klarlagt på forhånd, så har det denne gang vært mer åpent om hvordan låtene skal arrangeres og det har gitt et langt mer dynamisk samarbeide i selve studio-situasjonen. Da blir det fort engasjement, trøkk og intensitet. Musikere, låtskrivere og produsenter, åh joda, vi har alle våre kjepphester og de, kjepphestene altså, er selvsagt viktige på den måten at de fører oss i en gitt retning og bringer oss sammen til et utgangspunkt – til en låt, til studio. Slik jeg ser det nå, i retrospekt på denne prosessen, så er en vellykket innspilling kanskje aller mest et forsvar av det vakre i menneskene og musikken. Om man lykkes der, så høres ikke noe av travet fra kjepphestene.
Bortsett fra en mørk eventyrlåt om en russisk immigrant til Alaska, så er de øvrige ni låtene nært knyttet til egne opplevelser og følelser. Det å lage musikk og sette tekster til, som handler om eget liv og egne tanker, er veldig givende, men det gjør faktisk litt vondt også – det var likevel eneste vei å gå denne gangen. Låtskrivingen ble, for å si det på en litt forslitt og klisjeaktig måte, en terapi og en bearbeidelse av en del vanskelige, men også en del lyse betraktninger over og rundt mitt eget liv.
Det begynner å bli en god del år siden du sist ga ut musikk, hva var det som trigget deg til å starte opp igjen og satse som artist på nytt?
Jeg har ikke skrevet ny musikk på 15 år og da jeg kom i gang igjen med det, så var det et resultat av at jeg for ikke så alt for lenge siden, etter en vanskelig skilsmisse, gjenfant kjærligheten og oppdaget at livet begynte å blomstre igjen. Dermed fant gitaren på merkelig vis sin egen vei fra stativet og opp igjen på fanget. Når låtene så begynte å trille ut, så gikk tankene fort i retning av å nærme seg både studio og scenekant igjen. Det ene tok det andre for å si det sånn.
Personlig pop-plate med jazzvibber og nydelig harmonivokal
Albumet kan vanskelig settes i en spesifikk sjanger-boks, det er lekent og varierer mellom alt fra jazz, pop, blues og folk. Hvordan vil du si at platens sjangermessige åpenhet gjenspeiler deg som person?
Det var et snedig spørsmål. I det musikalske så er det etter mitt skjønn variasjoner og mangfold som gjør en rikere, mens «enda mer av det samme» kanskje bare gjør deg fattigere og mer enfoldig? Leken gir næring til din kreative kraft, så lek er viktig, i livet som i musikken. Her er det allikevel ett eller annet som er litt vanskelig; et album er først og fremst et produkt som publikum tar stilling til. Det bør oppleves som tydelig, gjennomarbeidet og ha noe helhetlig over seg. Det er i seg selv ikke bare en lek å skape noe slikt. En kan fort oppfattes som overfladisk og lettvint om en hopper fra det ene uttrykket til det andre. Jeg ser at det er noe jeg kan utfordres på. «Schizofrent og trivelig» ble det første albumet mitt anmeldt som i Bergens Tidende den gang i 1996. Kanskje er jeg litt sånn da? Stødig, forutsigbar og nesten «kjedelig» trygg på den ene siden. Mens den andre siden av meg er leken, romantisk og utålmodig. Sammensatt der altså, som de fleste av oss, og for min del tyter det nok ut i musikken også.
På albumet samarbeider du tett med noen av Polens fremste jazzmusikere, fortell oss litt om hvordan dette samarbeidet kom i stand og hvordan innspillingen foregikk rent praktisk?
Jazz-modernisten Irek Wojtzcak ble jeg introdusert for i Polen da jeg var på ferie der i 2017. Vi lekte litt sammen med et piano og en gitar på en klubb i Gdansk og umiddelbart var tonen satt. Han kjente Marek Romanowski, som er studio-eier og plateprodusent, og vi booket tid sammen der for å bearbeide noen låter som jeg allerede hadde startet innspillingene på i TomTom studios i Bergen med Thomas Haugland bak spakene. Irek, kjenner det som kan krype og gå av dyktige jazzmusikere i Polen og vi hanket inn fortløpende, og sånn ble arbeidsformen for tilblivelsen av hele albumet. Jeg skrev låter, begynte innspillingene i Bergen for så å dra videre til Gdansk for å bearbeide dem videre. I Bergen hektet jeg også på noen av dem jeg virkelig synes er av de beste. Pingpong-miksing mellom Bergen og Gdansk ble også en ny og lærerik opplevelse. Tidvis mer frustrerende enn blodtrykket hadde godt av, mens det andre ganger var «a walk in the park».
Er det en eller flere låter på albumet du vil si at du har et mer spesielt forhold til enn andre?
Tittelkuttet betyr mye for meg. Det var den første låten jeg skrev til albumet og da jeg jobbet med den så ga den meg en ny innsikt i mitt eget liv. Alt det du lover andre, inkludert det du lover når du er barn, er av betydning. Enten du holder det du lover eller om du bryter det, har det uansett betydning. Dine opplevelser, med at du lover noen noe eller at andre lover deg noe – helt fra du er liten – former din forståelse å kunne stole på noen, det å ha tiltro til deg selv, det å gi tillit til andre.
«Be That Man» som er en uforbeholden kjærlighetserklæring til min sønn, er også en låt som nok alltid vil være meg nær. Livet er noen ganger uutholdelig vanskelig og jeg har skjønt at man før eller siden, alltid kommer til å gå salig på trynet. Da må en bare karre seg opp igjen og det kan i seg selv være vanskelig nok. Når det i tillegg forventes å klare det uten at det skal gå ut over andre kan det oppleves uoverstigelig. Kanskje er det nettopp dette som kan gjøre det litt lettere å reise seg igjen? Ved å sette sin lit til at en aldri er helt alene, og at uansett hvor langt nede man er, så vil det å beholde troen på menneskets iboende kjærlighet være den kraften som leder deg opp igjen. Dette er nok på mange måter både naivt, romantisk og svulstig, men jeg står inne for dette.
utsøkt pop-plate spekket av sterke, personlige tekster og velspilt brillianse.
Musikkvideoene som foreløpig følger albumet er regissert av ingen ringere enn Kjell Hammerø, som har vunnet priser for filmen «Entombed» i år. Fortell oss litt om hvordan han ble involvert i prosjektet og hvordan han har vært å jobbe med?
Kjell fulgte min tidlige karriere som musiker på rock ‘n roll og party-scenen i Bergen på 1990- og tidlig 2000-tallet, og jeg tok kontakt med ham da vi bestemte oss for å lage video til et par av albumets låter. Jeg tenkte han kunne fungere som konsulent for det filmteamet jeg den gang så for meg til jobben, men etter en periode frem og tilbake så gjorde han det enkelt for meg og sa rett ut; «Det er kanskje greiest at jeg tar meg av dette?» Resultatet tatt i betraktning så var det etter mitt skjønn en meget god beslutning å si ja til han. Kjell er superproff og plukker ut team til prosjektene sine som er skreddersydd for de spesifikke utfordringene et sett eller en gitt scene kan gi. Ingenting levnes til tilfeldighetene der og selv om det virket overveldende da jeg så på logistikken i forkant, så falt alt på plass underveis. Effektiviteten på settene og i crewet var fascinerende.
Kjell er en behagelig mann å jobbe med. Han er ikke typen som i skriker ut kommandoer og gestikulerer heftig på settet. Han jobber rolig og dyrker den gode stemningen på settet. Korreksjoner gjøres med små vink og korte «en til en instruksjoner». I begge låtene som Kjell Hammerø gjorde video på, så bearbeidet vi den tekstlige historien og den filmatiske fremstillingen slik at disse underbygget hverandre, men samtidig forteller videoene noe mer, noe annet eller kanskje noe i tillegg til selve teksten. Dermed utvides tolkningsrommet og seeren får på den måten en rikere opplevelse.
(Intervjuet fortsetter under musikkvideoen)
Eide Olsen – Be That Man (Den Bergenske Plateproduksjon)
Hvordan vil du si at platebransjen har forandret seg mest fra ditt perspektiv siden sist du var som mest aktiv?
På 1990-tallet var internett fortsatt noe for nerdene, Spotify var den gang kun en våt flekk på Napster sitt laken og artister tjente store penger på salg av cd-plater. For låtskrivere og artister som ville på scenen, så er det mye den samme veien å gå i dag som det var den gang; du må klare å trekke folk til konsertene dine og sørge for at de som kommer synes det er så gøy/fint/interessant at de kommer neste gang også, og at de drar med seg enda flere venner. Radio derimot, det var mye annerledes. NRK var mer dedikert til å presentere nye norske artister og bruke journalister med musikkfaglig bakgrunn til å fylle radioflatene med ny norsk musikk, og folk flest lyttet mye mer på radio for å få med seg, nettopp, ny norsk musikk. Med Spotify og Tidal er den nye musikken kun et tastetrykk unna og musikkjournalistene i radio har i stor grad forsvunnet. Det at lørdagsunderholdning på NRK og TV2 har blir gjort til et gjensyn med gammel musikk i ny innpakning, (Stjernekamp, Hver Gang Vi Møtes, Maskorama osv.) gjør det i dag adskillig vanskeligere å slå igjennom via TV-skjermen. Lineær-TV har i dag dessuten et mye mindre og mer alderstegent publikum, men fortsatt slår altså nye norske artister igjennom, godt hjulpet av sosiale medier som ikke fantes den gang. Sterke artister vil alltid fascinere.
Som bergenser må du jo ha bivånet byens imponerende artistiske fauna og suksess med enorm stolthet de siste årene. Etter din mening, hva er det som gjør at så mange artister fra Bergen gjør det så bra nasjonalt og internasjonalt i disse dager?
Her er det jo mange ting som skjer på en gang. Noen av dem som slår igjennom internasjonalt, som Kygo og Alan Walker, er etter mitt skjønn det som kan kalles «hundreårstalenter». De kan dukke opp hvor som helst i verden, men nå var det altså i Bergen og akkurat det tror jeg var ganske tilfeldig, og som bergenser så kan jeg skrive under på at vi er stolte av dem begge.
Når det gjelder musikkscenen i Bergen ellers, så har den alltid vært inkluderende og den har samtidig vært stor nok til at den har inkludert konkurrerende miljøer innenfor ulike sjangre. Det har vært viktig at «gamle ringrever», slik jeg har opplevd det, har vært åpne og flinke til å slippe til nye talenter. Det har nok ført til at dem som en gang var å anse som nye talenter en gang på 1990-tallet etter hvert har blitt til inkluderende «gamle ringrever» på 2020-tallet. «En lærer i den skole man går i» sier ordtaket.
Nå nedlagte Garage hadde avgjørende betydning for flere generasjoner av bergensmusikere og for miljøet rundt. Det har ikke kommet et nytt Garage, men det har poppet opp flere mindre steder og scener. Om det vil bidra til at miljøet blir mer fragmentert og mer ekskluderende, er ikke godt å si, men jeg håper selvsagt ikke det. En ting som kanskje kan motvirke en slik fragmentering, er at det hjulpet av ny teknologi har oppstått langt flere frittstående produksjonsmiljøer og mitt håp er at særegenhetene som kjennetegner disse, i knowhow, karakter, stil og retning, kan gi næring til hele Bergens musikk-scene slik at kreativiteten kan flyte så fritt som mulig. For å få det til å skje så blir det viktig at den åpenhet som etter min mening har kjennetegnet musikkscenen i Bergen gjennom mange årtier, opprettholdes. Akkurat hvordan en skal sikre det, vet jeg sannelig ikke, men med gode doser med «Kardemomme by lov», så kan det kanskje gå helt greit?
fortjener absolutt godt med oppmerksomhet også langt utenfor republikken Bergen.
Hvordan har hele covid-19 situasjonen fortonet seg personlig for din del, og hvordan har det påvirket deg som artist å gi ut et album akkurat nå?
I den første bølgen i mars/april gjorde jeg tre sanger i studio med enkle videoer til. Jeg kalte dem «The Corona Trilogy» og la dem ut på YouTube kanalen til Eide Olsen. De ble overraskende godt mottatt, så den perioden var ikke så ille, musikalsk sett. Nå er det litt mer trått føre. Jeg skulle i disse dager holdt konserter i Warszawa, Gdansk, Oslo og Bergen i forbindelse med utgivelsen av «Cross My Heart», men alt er nå enten utsatt eller avlyst. Det er vel egentlig ikke mulig å få det kjipere i forhold til det å skulle lansere et album, men om jeg ser bort ifra akkurat det, så har livet for min del faktisk aldri vært bedre.
20+5 spillelisten din er definitivt full av modne perler, og vi finner kanskje ikke det man i dag vil typisk betegne som moderne pop. Hvordan vil du si at du kjenner deg igjen i tanken om at musikken og stilartene man hører på i barne- og ungdomstiden sitter ved en resten av livet?
Det der kan jeg kjenne meg igjen i. Når jeg har med modne perler på listen, så er det for at jeg med denne listen kan vise til musikk som har hatt innflytelse på min egen musikalske identitet. Men – ens historie kan også bli ens egen tvangstrøye på den måten at en blir stuck in time – og at en ikke åpner seg for nye impulser. Det er noe jeg er bevisst og selv om min musikk selvsagt er inspirert også av fordums helter, så jobber jeg alltid med nye innfallsvinkler og søker til nye uttrykk.
Du har et åpenbart kjærlighetsforhold til gitaren, ikke bare som musiker selv, men vi ser også at du inkluderer to låter av en av vår tids aller beste på området; Tommy Kristiansen, for ikke å glemme legenden Marius Müller som er inkludert med «Duett i e-dur». Fortell oss litt om hvordan du oppdaget og senere ble uløselig knyttet til gitaren, og hvorfor du valgte å inkludere akkurat disse låtene i din spilleliste?
Jeg begynte som gitarist i band da jeg var 13 år gammel, så det er ikke til å komme ifra at gitaren har betydd mye hele veien. Både som sjekketriks på ungdomsskolen og som terapi-kamerat når livet buttet imot, så har gitaren alltid vært best. Uten gitaren vet jeg ikke helt hvordan jeg skulle fått laget musikk og det har jeg liksom alltid holdt på med. Ellers er jeg ikke noe gitar-fantom, sånn som Müller, Staveteig, Aasmul eller Kristiansen, men jeg har inkludert en låt på listen fra Eddie Olsen and the Gogo Foundation hvor jeg gjør en litt skikkelig rockegitar, men jeg identifiserer meg nok mer som låtskriver og vokalist enn som gitarist.
Du skal få en saftig utfordring: nevn minst 3 norske låter innenfor sjangerne metal, rap eller elektronika du virkelig digger?
Haha – det var jo lett! Jeg kommer nemlig ikke på noen i det hele tatt. Det er ikke sjangre som jeg bruker mye lyttetid på. Jeg burde være flau , men jeg er bare ærlig. Skulle jeg nevnt noen måtte det bli Lars Vaular, men da egentlig mest fordi han lager fete tekster.
Hvor går veien videre for Eide Olsen? Har utgivelsen av albumet gitt nok mersmak og blod på tann til å fortsette, eller blir det nye 15 år til neste gang tenker du?
Jeg er allerede i gang med låtskriving og har så vidt satt i gang litt prøveproduksjon. Akkurat i hvilken retning den neste utgivelsen vil gå, er ikke helt klart enda heldigvis, men det største håpet nå er at covid-19 kan trekke seg pent og rolig tilbake slik at det kan bli mulig å klatre opp på scenekanten igjen etter hvert. Eide Olsen er eggeklar for å møte publikum live.
(Se intervju med Asgeir Eide Olsen hos Tv Vest ved å klikke på bildet ovenfor)