Torgeir Waldemar tok det norske folk og musikkpressen på sengen med sitt selvtitulerte debutalbum i 2014. Hvem skulle trodd at den mørkkledde, langhårede og skjeggete mannen skulle levere et album som gjorde oss så til de grader betatt. Albumet ”No Offending Borders” er nominert til spellemannsprisen i kategorien «Rock» sammen med Erlend Ropstad, Motorpsycho og Sløtface.
Et akustisk mesterverk, som snytt ut av øvingslokalet til en ung trubadur fra Laurel Canyon rundt 1970. Han er aktuell med sitt album ”No Offending Borders”. De gode anmeldelsene har haglet inn, og både Dagbladet, iTromsø og erikvalebrokk.no kastet en 6`r på terningen. Albumet er et herlig sammensatt verk av de dønn ærlige akustiske klagesangene, til de svære rockelåtene.
Der det forrige albumet dyrket det rene og akustiske uttrykket har man denne gangen tatt i bruk litt kraftigere virkemidler, og for Torgeir Waldemar er det ikke noe som er mer naturlig. Med mange års bakgrunn som gitarhelt i diverse rockeband, var det bare et spørsmål om tid før de vrengte tonene også ville gjøre seg gjeldende i hans solokarriere.
For Torgeir er dette et dokument som viser alvoret vi møter i hverdagen. Både på det personlige plan, med forhold som ryker og tap av de nærmeste, men også på det nasjonale og globale plan, med flyktningkrise, selvmord-statistikker og de svakest stilte i samfunnet. Du har kanskje gjettet det allerede, men dette er en alvorstung plate.
Estetisk er det også gjennomført fra start til slutt, her blir absolutt ingenting gjort tilfeldig. De historiske linjene som tegnes opp i cover-designet, er også ment å peke tilbake på oss selv, og gjøre oss bevisste på historien vår så vi ikke gjør de samme feilene igjen. Stolen på coveret til «No Offending Borders» står på Kviknes Hotel i Balestrand, og er stolen Vilhelm II, Kongen av Preussen og keiseren av Tyskland, satt på da han fikk beskjed om at 1. verdenskrig var i gang. Vilhelm II var en Norgesvenn, og tilbragte mye tid på Vestlandet på starten av 1900-tallet. Hva ville du gjort hvis du satt i den stolen og fikk denne beskjeden? Sett deg ned, tenk nøye gjennom det, mens du hører på «No Offending Borders». Høyt. Vi tok en prat med Torgeir om bl.a. det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med det flotte albumet ”No Offending Borders”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Tusen takk! Det har vært en lang prosess, som har spent om seg fra standupshow i studio fra et helt strykeorkester til fullstendig destruering av møblementet av min kjære produsent. Så jeg kan med hånden på hjertet si at det har vært mentalt utfordrende.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
At veien til avgrunnen er kort, om vi ikke passer på å skifte retning. Både på det personlige plan, og i et overordnet samfunnsperspektiv.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Jeg har tenkt at det er veldig gøy å bråke. Mer enn før. Både med og uten instrumenter, og uavhengig om de går på strøm eller ikke.
Hvilken låter fra albumet har du et spesielt forhold til?
Det må bli “The Bottom Of The Well”. Der lagde vi noe som jeg ikke har hørt før. Mulig andre har det, men jeg har det ikke. Utrolig hva en hammer og sag kan gjøre med en låt!
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Hele året har dreid seg om å lage en best mulig plate. Jeg har nesten ikke spilt konserter, selv om jeg fikk lov til å spille på julebordet til Fontenehuset på Kongsberg som var en fantastisk opplevelse.
Hva vil du si er det spesielle i ditt musikalske univers?
Det er opptil andre å finne ut av, men for meg er mangel på perfeksjon et mål i seg selv. Så lenge det låter tøft. Heller en sur tone som har attitude enn en ren som ikke har det.
Hvem er Torgeir Waldemar?
Torgeir Waldemar er artist med en lang og brokete musikalsk bakgrunn som spenner fra felespiller til wanna-be-bassist. Torgeir Waldemar Engen er en fyr som liker å sykle rundt i skauen i spandex på fritiden når han ikke er på jobb eller spiller musikk, bl.a. under navnet Torgeir Waldemar eller i ulike andre band, som for eksempel The Devil And The Almighty Blues. Dessuten er han veldig glad i å se på snooker.
Har du noen musikalske inspirasjonskilder?
Det er vel ingen bombe at Neil Young er en stor inspirasjonskilde for min del. Dessuten Ryan adams, Gillian Welch, Townes Van Zandt og John Prine, blant andre. Strålende låtskrivere hele gjengen.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Det ligger noen godbiter og vaker rett under overflaten som jeg håper blir litt mer synlig snart, og det er Secret Sound Of Dreamwalkers og Silver Lining. Dessuten kommer snart Dig Deeper med et nytt album som er spilt inn omtrent parallelt med mitt eget, og som låter helt sinnsykt fett. Så gled dere folkens.
Hva er det morsomste eller sprøeste du har opplevd så langt som artist?
Da sier jeg bare: “Dra til Træna på festival og bli Trænafisert!” Det har jeg blitt, og jeg kommer aldri til å være den samme.
Kan du fortelle litt om en av dine beste minner fra en av dine liveopptredener?
Jeg husker veldig godt ei som besvimte på første rad og slo hodet i scenekanten pga. varmen. Det gikk heldigvis bra med henne, derfor et godt minne. Det var også litt spesielt å skulle spille videre etter at jeg avbrøt låten for å forsikre meg om at det hadde gått fint med henne. Rar stemning, for å si det sånn.
Hvilke musikalske planer har du videre i 2017?
Det blir turnè i februar og mars, og jeg spiller bl.a. på Rockefeller 22. februar. Det blir det en del festivaler til sommeren, og så håper vi på en ny runde rundt til høsten. Vi skal på turnè med The Devil And The Almighty Blues, og jeg skal være med på å produsere litt forskjellige ting. Så rolig blir det nok ikke.
