Kajsa Balto er et friskt pust fra den samiske musikkverden, og nå er hun ute med albumet «Buot eallá» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Dette er en hyllest til moder jord og en utvidende og stemningsfull reise gjennom nordnorsk natur. Albumet ble sluppet fredag 8. mai på plateselskapet DAT, og ble feiret med en digital brakkesyke-konsert fra Riksscenen torsdag 7. mai.
Urkraft møter det moderne i Kajsa Baltos helt unike musikalske uttrykk, og hennes dyktige og flotte musikere er med på å ytterligere ramme inn og forsterke dette uttrykket på en flott og magisk måte. På sitt nye album fremfører hun joiken på en sterk måte som oppleves forståelig for oss alle. Urtonen gløder i store vokalprestasjoner, sterke historier og hjertenære budskap formidles med jublende glede og stolthet over egen kulturbakgrunn. Resultatet er vakker, folkelig, kraftfull og lyrisk verdenspop. Dette er et nydelig album på så mange måter, og «urkreftene» som vi har iboende i oss blir både pirret og utfordret. Man blir dratt inn i den mektige urnorske nordnorske naturen og det samiske riket. Man føler virkelig på en stolthet over å være en del av dette, og Kajsa forklarer dette på en fantastisk måte gjennom sin musikk, historier og joik.
Hvis vi skal dra frem tre magiske låter fra albumet vil det være Vulgot dál goadi lusa, Buot eallá og Geassemánát. I tillegg så vil vi trekke frem den nydelige joiken Redol som hennes pappa lagde til hennes avdøde onkel.
Kajsa har en drøm om å få lov til å spille sammen med hele Norges KORK, og det er noe vi virkelig håper at hun kan få oppleve en dag fordi vi vet at det vil bli både en mektig og magisk opplevelse for både musikere og publikum.
Kajsa Balto er en samisk artist oppvokst i Oslo, en brytning som har preget henne i møtet med samisk tradisjonell musikk. Hennes første album «Sámi sohka» (Samisk slekt) kom ut i 2017, som følge av en musikalsk prosess med utgangspunkt i egen identitet. Hun gjorde seg da raskt bemerket med sin samiske og joikeinspirerte versjon av den kjente «Hu hei kor er det vel friskt og lett oppå fjellet». Kajsa har de siste årene skrevet ny musikk basert på tradisjoner fra Sápmi og hentet frem joiker fra egen familie. I 2018 deltok hun på Riksscenens mentorprogram under ledelse av Georg Buljo. I 2020 mottok hun Sametingets arbeidsstipend for yngre nyetablerte kunstnere.
Kajsa Balto er fra en familie hvor joik er en naturlig del av hverdagen. I barndommen hørte hun faren sin joike omtrent hver dag, og når hele familien nå samles er joik og fortelling selvfølgelige innslag.
– Jeg er vokst opp med norsk som morsmål og snakker norsk til daglig, men det har alltid vært viktig for meg å synge på samisk. Språket er truet og det kreves en innsats av oss alle for å holde det i live. Jeg håper jeg kan inspirere flere til å bruke samisk i musikken. I tillegg er språket utrolig vakkert både i ordlyder og formuleringer, og man kan få til naturbeskrivelser som ikke finnes på norsk, forteller artisten.
Tanten hennes har skrevet ned mange av deres slektsjoiker fra Karasjok, og for et par år siden satt de to og bladde gjennom dem. Tanten joiket, sang og fortalte, og det var da Kajsa fikk selve ideen til å begynne å jobbe frem dette albumet.
Den røde tråden gjennom albumet er den gamle samiske troen på at alt i naturen har sjel. Denne tanken danner grunnideen for albumet, både i tekstene som forteller om gamle tradisjoner og skikker, og personjoiker fra Baltos familie.
– Så når jeg «joiker min oldemor», så lever også minnet om henne fremdeles. Buot eallá betyr «alt lever», på nordsamisk. Tittelen referer til den gamle samiske troen på at alt i naturen har sjel, også trær, planter, jord, stein og vann. Tittelsporet «Buot eallá» omhandler blant annet en samisk skikk som går ut på å spørre naturen om lov, for eksempel før vi slår opp lavvu, overnatter ute, tenner bål, tar never fra bjørka, eller bygger hus. Det er mange måter å spørre om lov på. Faren min sov en hel natt ute på hyttetomta si i Karasjok og ventet på et signal om at han fikk lov til å bygge akkurat der, og det fikk han, avslutter Kajsa Balto med et smil.
Medvirkende på albumet:
Kajsa Balto – vokal, Ragnhild Tronsmo Haugland – cello, David Aleksander Sjølie – gitar, Karoline Bjørhei – trommer. Produsert av Jakop Janssønn, mikset av David Aleksander Sjølie og mastret av George Tanderø og Espen Høydalsvik.
Vi tok en prat med Kajsa om blant annet det nye albumet, joik, den samiske kulturen og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet, «Buot eallá». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk! Det har vært en lang prosess på omtrent tre år fra jeg klekka ideen. Ble litt forskyvinger i planen på grunn av et par foreldrepermisjoner i bandet. I mellomtiden flyttet produsenten vår Jakop Janssønn ut av landet, og innspillingene ble litt oppstykket. Vi spilte inn litt nå og da over en periode på et år, men da fikk jo også materialet enda mer tid til å modne.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
«Buot eallá» betyr «alt lever» på nordsamisk. Tittelen referer til troen på at naturen har sjel, at alt lever i naturen, både planter, trær, steiner, jord, vann. At alt lever er den røde tråden i skiven, fra min oldemors joik og minnet om henne, til en låt jeg har skrevet til mine egne barn.
Det er et vanvittig kraftfullt album med fengende musikk i krysningspunktet mellom strålende produsert pop og world music Balto, medmusikantene og produsent Jakop Janssønn har smidd sammen. – 8/10
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Albumet er en blanding av flere stiler, altså crossover med røtter i tradisjonell joik. Lydbildet har blitt veldig tight og poppa, og noe jeg synes fungerer godt i møte med den mer frie joiken. Jeg tenker det er gøy å leke med den kontrasten.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra platen?
«Redol» er min favoritt på albumet. Jeg var veldig i tvil i om jeg skulle ha den med på skiven, for personjoiker kan være kjenslig materiale å ta tak i. Det er joiken til pappas bror, som døde før jeg ble født. Jeg har tenkt mye på om dette egentlig er min historie å fortelle, men jeg har landet på at joiken er så vakker, også er det pappa som har laget den. Onkelen min, Piera Balto spilte inn en versjon av denne joiken på slutten av 70-tallet som er helt nydelig, og han har «Redol» som siste sporet på sin skive – så jeg har også lagt den som siste sporet på «buot eallá».
Hva føler du er det spesielle i Kajsa Balto sitt musikalske univers?
Jeg tror kanskje det er blandingen av urkraft og modernitet, å ta tak i det tradisjonelle men hoppe litt rundt i stiler og elementer med utgangspunkt i min egen identitet.
Kan du fortelle hva joik er og hva som er spesielt med det?
Joik er den tradisjonelle samiske sangformen, og det er ulike joiketradisjoner i de ulike samiske områdene. Joiken har en spennende historie, og det har i flere perioder vært forbudt å joike fordi det var forbundet med sjamanisme. Fremdeles er det noen kirker som forbyr joik. Det finnes mange former for joik, personjoiker er en av dem. Altså en joik som gis til en person, og knyttes til akkurat denne personen. Det er ofte en som står deg nær og som kjenner deg godt som lager en joik til deg, fordi den skal jo gjerne beskrive særtrekk ved den som joikes. Det er jo en ære å få tildelt en egen joik. Det er også vanlig at man lager egne barnejoiker til ungene, også tilpasses de eller endres litt etterhvert som man vokser til.
«Buot eallá» er kanskje et av årets beste album
Flere og flere får øynene opp for den samiske kulturen. Hva er spesielt med den, og kan du trekke frem et par ting som har satt spor i deg fra denne kulturen?
Samisk kultur er mangefasettert, selv om jeg tror mange automatisk tenker på reinsdyr og lavvu. Jeg blir stadig overrasket hvor lite folk flest vet om helt sentrale ting, for eksempel Sametinget, den samiske nasjonaldagen, at vi har eget flagg, at det finnes flere samiske språk, at vi har et eget samisk alfabet, eller at de ulike samekoftene viser tilhørighet til ulike samiske områder. Samene er ett folk, en nasjon, på tvers av flere landegrenser, og Sápmi er jo et område som går over både Norge, Sverige, Finland og Russland.
Jeg vokste opp i en familie hvor joik er en naturlig del av livet, og hvor bålet er et naturlig sosialt samlingspunkt, både sommer og vinter – også maten da. Å få tørka reinsdyrkjøtt som snacks, etter at det har hengt ute til tørk hele vinteren. Jeg hadde en áhkku (bestemor) som sydde kofter, luer, skaller og skinnklær til familien min og meg.
Jeg blir liksom sittende og holde pusten, jeg har frysninger over hele kroppen, hjelpe meg altså så mektig jeg synes dette er!» (…) Denne laten hennes «Buot Eallé» anbefaler jeg på det absolutt aller sterkeste!
En del mennesker i Norge er av samisk opphav. 1. Uten å vite det (fordi f.eks. foreldre ikke har snakket om sitt samiske opphav med sine barn osv. – det knyttes til skam), og 2. Vet om opphavet (fikk vite det altfor sent i livet, eller foreldre «vedkjenner seg ikke» det samiske), men har ikke noe forhold til det. Grunner til dette kan ofte være pga. fornorskningsprosessen (som sitter dypt i hjernebarken på mange som har vokst opp med det samiske – spesielt for den «eldre» generasjonen). Kan du fortelle litt om dette, og hvordan det har rammet de menneskene det gjelder?
Faren min vokste opp som internatbarn i fornorskningsperioden på 60-tallet, og jeg vokste opp i kjølvannet av det. Så ja, jeg kjenner godt til disse tingene. Men heldigvis har familien min alt tatt i betraktning kommet nokså godt ut av det, og vi har beholdt både etternavnet vårt, joiken og det samiske språket – og ikke minst stoltheten over å være samer. Det er forferdelig å tenke på hvordan synet på samer som mindreverdige ble innprenta i folk via myndighetene. Det er forståelig at mange valgte å kutte alle bånd til det samiske, for å få en levelig hverdag.
Derfor er det fantastisk å oppleve den samiske oppblomstringen nå, og se den innsatsen som gjøres rundt omkring for å holde språk og kultur i live. Det skjedde mye viktig for samiske rettigheter etter Alta-aksjonen, og mye snudde til det positive. Nå har det vært årevis med opprydding etter uretten som ble begått mot samene, og fremdeles er det mye å ta tak i. Akkurat nå jobber sannhets- og forsoningskommisjonen nedsatt av Stortinget med å granske fornorskningspolitikken, og rapporten deres er ventet høsten 2022 så vidt jeg vet.
Hvordan kan mennesker som er «godt voksne» (ca. 40+), og som har blitt «frarøvet» sin samiske kulturarv og bakgrunn kunne klare å ta en del av dette?
Mitt råd er å oppsøke din lokale sameforening! I flere byer finnes egne lokallag som arrangerer møteplasser, kurs og arrangementer. Jeg forstår at det kan være vanskelig å finne ut av for eksempel hvilken koftetradisjon man tilhører, men da er det viktig å tørre å spørre om råd og ikke begynne helt i vilske. Oppsøk de som har kunnskap, det finnes flere organisasjoner og personer. Gjør research, sett deg inn i kulturen og tradisjonene, lær deg de lokale retningslinjene fra området du tilhører. Dropp sydenturen og legg ferien til Sápmi. De som med hånden på hjertet vil bli tatt inn i det samiske miljøet kommer til å bli tatt inn med stor velvillighet.
Hvordan vil du beskrive deg selv og hva liker du å gjøre på fritiden?
Akkurat nå lever jeg småbarnslivet, så jeg bruker mye tid på lekeplasser og sykkelturer. Jeg er veldig interessert i all kunstnerisk formidling, både billedkunst og scenekunst. Jeg er stort sett ganske utadvendt, nysgjerrig og åpen, samtidig blir jeg veldig fort klein og sjenert.
Når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Jeg begynte å ta pianotimer da jeg fem år, og så gikk jeg på teaterskole og fikk gitarundervisning. Trappestansen hjemme ble brukt som scene. Å ha gått på Steinerskolen har nok også forsterket musikkinteressen min, og der fikk jeg muligheten til å utøve. Allerede som 6-åring fikk jeg være med i koret da skolen satte opp Händels Messias, og da ble jeg liksom bitt av basillen. Jeg begynte på musikklinjen på videregående skole, og fordypet meg i klassisk piano. Der traff jeg også folkene som jeg spiller i band med i dag.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Kanskje da jeg fikk bursdagskake med lys på 30-årsdagen min, da vi spilte live på NRK1 fra studio sàpmi i Karasjok.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg har egentlig ikke så mange forbilder. Er det litt rart å si?
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg føler meg litt sånn utenfor her på mange måter fordi jeg hører stort sett på musikken som barna mine vil høre – mye Knutsen og Ludvigsen. Ellers så oppdaget vi nettopp Eli Storbekken sitt siste album «Spelstenen», og den er skikkelig fin og alle i familien koser seg med den skiven.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Da vi spilte på Urkult i Sverige så kom det en eldre fyr inn underveis i konserten, og banet seg vei gjennom folk med en klappstol som han slo opp rett foran miksstativet mitt. Han satte seg ned rett foran meg og kommenterte alt vi spilte resten av showet.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Er det lov å svare KORK her eller? Det hadde vært episk.
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest?
Jeg drømmer egentlig om mange steder, og det er mange på listen her altså. Riddu Riddu hadde vært enormt stas, både fordi jeg har så lyst å besøke festivalen men også fordi jeg hadde opplevd det som en anerkjennelse fra det samiske miljøet på en måte. Ellers må jeg si at Beskán Luossa Rock er den festivalen som har overrasket meg mest, utrolig proft opplegg og helt imponerende hva de får til ved et gammelt hus helt innerst oppi Karasjok-elva.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure?
Jan Werner & Bettan med låten «Duett».
Her kommer en liten utfordring hvor du må bevege deg et godt stykke unna din egen sjanger. Kan du nevne 3 norske «guilty pleasures» eller rett og slett «pleasures» fra følgende sjangre: rock, metal, vise, EDM, pop, punk, country/americana, hiphop, folk eller klassisk/opera?
Da velger jeg pleasures;
– Nordlandsbilleder av David Monrad Johansen
– Skygge av Sigurd Hole
– Another city av TeleGram
Artister blir berørt av corona-viruset med tanke på å bl.a. holde konserter osv. Hvordan berører dette deg personlig, og hva gjør du for å få dagene til å gå i disse dager?
Jeg er heldig og har et arbeidsstipend i bunnen, og en annen jobb ved siden av det. Så jeg er ikke blant de som blir hardt økonomisk rammet av dette. Men jeg blir jo likevel rammet selvfølgelig, for plateslippet blir jo veldig annerledes enn det vi hadde tenkt. Vi hadde jo håpet å kunne gjøre slippturné, og skulle spilt på flere festivaler i sommer. Men, nå fikk vi en gylden mulighet til å strømme plateslippet via Riksscenen, det var bare det at alle øvingsrom var stengt selvfølgelig, så det ble en del logistikk for å få det til. Jeg har i hvert fall ikke hatt noen vansker med å få dagene til å gå i denne perioden, å slippe plate innebærer jo mye jobb. Mitt tips er: Drikk tran og hold ut! Dette kommer til å gå over.
Hvilke planer har du videre i 2020?
Nå har jeg lyst å sette sammen en slippturné så fort situasjonen normaliserer seg. Begynne å gjøre research til neste album. Akkurat nå har jeg ingen inspirasjon og føler meg skikkelig tom, så jeg må begynne å grave litt og teste nye greier med bandet. Så skal jeg bruke fritiden min på å gå samisk-kurs, sånn at jeg blir trygg på å gjøre intervjuer på samisk for eksempel.
