Einar Stray Orchestra er endelig tilbake med sin tredje langspiller, et svært ambisiøst og tidvis krevende komplekst pop-univers fordelt over 10 sanger som er denne «Ukens album» på NPS Music. «Dear Bigotry» som helhet er således et album som vil kreve en del gjennomlyttinger før det virkelig setter seg i hjernebarken, selv om flere enkeltspor er åpenbaringer fra første stund.
«As Far As I´m Concerned», albumets andre singlespor, er låten som lykkes best i å både være kunstnerisk nyskapende og samtidig kommersielt fremoverlent nok til at den vil favne bredt fra første stund. Låten føles nærmest som en forvrengt gospelhymne der oppbyggingen er viktigere enn selve forløsningen, der veggen av lyd til slutt er så heftig introdusert gjennom faser at de roligere partiene fungerer som salige avbrekk. Dette er albumets mest komplekst lekne øyeblikk tøylet av et ekstremt velregissert arrangement.
Den første smakebiten fra skiven fikk vi i form av «Penny For Your Thoughts», og det er tydelig at apparatet rundt bandet forstår hvordan man plukker singler. De to absolutt mest umiddelbart kommersielt tilgjengelige låtene fra skiven er begge up-tempo og drives frem av fabelaktig instrumentering og melodisk toppklasse. «Glossolalia» er en dystopisk og styggpen perle, mens «20.000 Nights» er en nedstrippet, autentisk ballade med det som føles som to musikalske ansikter. Det er denne dobbeltheten, konfrontasjonen mellom det lekne og det utstuderte, det vakre og det estetisk utfordrende, som gjør musikken interessant. I kombinasjon med tematikk som omhandler dobbeltmoral føles albumet helstøpt; kontraster som smelter inn i en høyere enhet og sammen utgjør en langvarig, opphøyd opplevelse som vil fortsette å vokse på deg i dager, uker og år.
«Dear Bigotry» balanserer hårfint mellom det skoleflinke og det uforutsigbare. Sjeler som kun vil ønske å se innover vil slite med å finne tydelige følelsesmessige bånd de kan identifisere seg med. Er du derimot en person som setter pris på ambisiøse arrangementer og liker å dykke inn i omfattende, ofte granskende og utoverlente utfordrende tekstunivers, vil «Dear Bigotry» være en real gavepakke. Anbefales på det varmeste. NPS tok en prat med bandet for å dykke litt dypere ned i materien:
Gratulerer med det nye albumet «Dear Bigotry» som ble sluppet via Toothfairy 17. februar.
Hjertelig takk.
Dette albumet har en del likheter med tidligere utgivelser, blant annet at dere våger å behandle politikk og at et tidligere Team Me-medlem er involvert i produksjonen, på hvilken måte vil dere si at «Dear Bigotry» skiller seg fra de to forrige albumene?
Vi har vært fans av Team Me siden de glade Myspace-dager, og vice versa. Frontmann Marius Hagen er en av de låtskriverne som har en tilsynelatende utømmelig kreativitet, og derav en fryd å jobbe med. Han pushet oss til skrive ordentlige refrenger. I den andre enden av skalaen oppmuntret han oss til å eksperimentere enda mer enn før. Vi hadde også med fabelaktige Øyvind Røsrud (Rumble In Rhodos). Dermed var vi på en måte 7 produsenter, bandet pluss to co-produsenter. Overraskende nok ble det lite krangling med tanke på antall kokker. Det ble derimot vår beste studio-opplevelse per dags dato.
Etter å ha lyttet til albumet en del blir det tydelig at tematikk rundt dobbeltmoral og ekkokamre opptar dere spesielt. Kan dere peke på enkelthendelser her i Norge som har påvirket dere spesielt i så måte?
Albumtittelen «Dear Bigotry» adresserer tendensen til å holde trangsynthet og usannheter kjært. Tematikken har ikke akkurat blitt mindre aktuell siden vi begynte å skrive disse låtene to år tilbake. Å bli komfortabel med å forme en egoistisk luftslottvirkelighet, hvor bevaring av ”det norske” går foran medmenneskelighet, er en farlig retning å ta. Det er ingen sak å peke på slike saker i Norge. Når Washington Post kaller Listhaug for Europas Trump bør det ringe noen bjeller. I dag er flesteparten av vår generasjon mer opptatt av å opprettholde et image som samfunnsengasjert enn å faktisk bry seg. Vi som band kritiserer dette idet vi innser at vi også er en del av det. Vi finner oss selv dobbeltmoralske på vår leten etter andres dobbeltmoral. Der, for oss, ligger kjernen til albumtematikken. For å redde verden må man først redde seg selv.
Utfordrende tematikk til tross, det nye albumet virker lettere og noe mer leken enn tidligere utgivelser rent musikalsk, noen vil kanskje si mer kompleks i all sin letthet. Hvordan har dere kommet frem til dette lydbildet og hvilke faktorer har bidratt til å gjøre det slik?
Vi har to nye medlemmer i bandet siden sist som har satt sine fettete, flotte særpreg. Maja er opprinnelig folkefelist, mens bassist Steinar er fra støysjangeren. Dette er høyst hørbart på den nye platen. Denne gangen har vi latt oss inspirere av blant annet Lana Del Rey, arabisk folkemusikk og tysk elektronika. Vi gikk mange runder med låtene før vi dro i studio med dem. Dermed fikk vi flust av tid til å leke, forske, legge på og ta vekk.
Vi mener å høre og lese referanser til artister som Arcade Fire, Radiohead og Nick Cave på dette albumet, er dette et bevisst valg eller noe som er blitt til via tilfeldigheter?
Vi spilte inn albumet på øya Giske i havgapet utenfor Ålesund. En av grunnene til vårt studiovalg var nettopp fordi de hadde miksepulten som foreviget Radiohead-albumet ”OK Computer” der. Da vi kom ble vi dog fortalt at den nylig hadde blitt kastet ut til fordel for en bedre erstatter. Da vi åpnet studioets gjestebok fant vi en hilsen fra Arcade Fire. (Ocean Sound Recordings, mine damer og herrer!) Begge episodene gjorde oss starstruck og inspirert. Ergo er dette band vi setter høyt. Nick Cave’s univers er helt riktig også fundamentalt i våre ører – tekstlig og musikalsk.
Fortell oss gjerne litt om hvor og hvordan prosessen med albumet gikk fra idé til ferdig produkt?
Før har vi nøysomt skrevet musikken vår sakte men sikkert, med få låter til overs. Denne runden opplevde vi derimot en kunstnerisk renessanse hvor vi plutselig hadde 30-40 demoer å plukke fra. Vi valgte derfra de 11 beste låtene som vi til slutt dro i studio med. Prosessen både startet og sluttet på våre mer eller mindre provisoriske jente- og gutteromstudioer.
Vi i NPS er opptatt av positiv fremsnakking norske artister imellom, kan dere peke på noen artister eller låter som har påvirket og inspirert dere i særlig grad?
Hele idéen vår om at noe vakkert blir enda vakrere hvis du legger til noe stygt og støyete ble født fra å oppdage Serena Maneesh som 16-åringer. Stor popmusikk-kunst med twister rundt hvert eneste hjørne.
I tillegg er det fantastisk inspirerende å sitte og jobbe i studiokollektivet Tanken i Sandvika. Der henger blant annet Carl Louis, Ary, Frøder, Kid Astray, Pasha, Coucheron, Olefonken, Iffy Orbit, Surfalot, JNS, Baya, samt plateselskapet vårt Toothfairy.
Norsk musikk har de siste årene opplevd en real oppsving i form av interesse i inn og utland, hvordan opplever dere dette økte fokuset på musikk fra Norge?
Vi er så heldige og få føle det på kroppen. Når vi forteller at vi er fra Norge i utlandet står de og måper med kulerunde øyne. Vi spiller ofte utenlandske festivaler som kun booker nordiske artister, og etter konsertene har de foredrag om lutefisk. Journalister lurer ofte på hva som er i drikkevannet vårt. Kvaliteten på norsk musikk har steget enormt de siste 5 årene.
Det begynner å bli en stund siden dere ble oppdaget via Myspace i 2006, hva vil dere trekke frem som den mest minneverdige opplevelsen som artist i løpet av alle disse årene?
Å spille nyttårskonsert i den digre, ærbødige, utsolgte teatersalen Volksbühne i Berlin var relativt rått. Å turnére i Kina og Russland ga oss også en solid klype-seg-i-armen-stemning.
Hvilke musikalske planer har Einar Stray Orchestra utover i året?
I slutten av året drar vi til Japan. Det blir spennende. Ellers har vi en del snasne musikalske samarbeid på gang.
