The Holy Mountain med grensesprengende og utsøkt skandinavisk melankoli

Avant-garde popgruppen The Holy Mountain slapp nylig sitt album «The Dawns Here Are Quiet» som er denne «Ukens album» på NPS Music.

Albumet kan beskrives som en eksistensiell reise fra mørket til lyset, tonesatt av bandets unikt egenartede instrumentering og en glassklar, hjemsøkende vokal som skjærer seg gjennom atmosfæriske lydbilder.

Lytt på din foretrukne strømmetjeneste

Albumet er inspirert av livets overveldende kraft, der synergiene og samspillet mellom grandios energi og bunnløs ensomhet smelter sammen til unikt stemningsskapende musikk.

«Da jeg var liten var jeg mye alene i skogen og følte meg trygg i ensomheten, men selv stillhet har en indre uro. Vi ønsket å utforske det menneskelige, rolige og svake uttrykket, som også har en bakside av det ville og energiske», forteller Andreas Angell (låtskriver, trekkspill).

Tekstene på albumet er inspirert av den russiske poeten Arseny Tarkovsky og dikt som kan omtales som melankolske og eksistensielle, mens flesteparten av låtene går i dur, en toneart som gjerne forbindes med glede og ro. Kontrasten mellom tekst og musikalsk uttrykk blir spesielt interessant da gruppen fragmenterer melodiske passasjer på tvers av seg, noe som skaper en musikalsk dynamikk du mest sannsynlig sjelden har hørt før.

«Ikke bare handler tekstene om vanskelige følelser man kjemper seg gjennom. Musikken har også vært en kamp for oss personlig», forklarer Andreas.

The Holy Mountain består av Andreas Angell (trekkspill, låtskriver), Catharina Janner Røed (vokal) og Aleksander Tidemann (trommer, synthesizer). Trekkspillets hypnotiskt suggerende natur er sentral i gruppens lydbilde og tilfører noe nærmest hellig og sakralt, en suggererende kraft som trekker lytteren dypere inn i gruppens drømmeaktige komposisjoner. «The Dawns Here Are Quiet» er fortellinger om døden, om mørket som til slutt vil omfavne oss alle.

«Låten «There’s no need to fear the end» er et godt eksempel. Enten så finner du det beroligende å lese disse ordene, eller så finner du det svært urovekkende. Selv føler jeg sistnevnte, det er vanskelig å finne et godt argument som gjør at man ikke trenger å frykte slutten», avslutter Andreas.

Arbeidet med «The Dawns Here Are Quiet» startet allerede i 2017 og har vært en tidkrevende prosess gruppen selv omtaler som «tåkete». Innspillinger er gjort i 3 forskjellige studioer: Sofienberg kirke er benyttet for trekkspillklang, Athletic Sound tilfører rå trommelyd, og vokalopptak er gjort hos The Norwegian Sound. Albumet er produsert av The Holy Mountain. Innspillingen er gjort av Dag Erik Johansen, Audun Strype og David Michelsen. Mix og master av Peter Michelsen (Donkeyboy).

Vi tok en prat med Andreas I bandet om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.

Gratulerer med albumet, «The Dawns Here Are Quiet». Kan dere fortelle litt om prosessen og produksjonen rundt det og litt om hvem dere har med dere på dette albumet?

Vi har prøvd å skrive dette albumet siden 2017. Vårt forrige album, «Ending It All Tonight», var en slags avstikker fra dette prosjektet hvor vi samlet mange ideer som ikke funket helt til dette prosjektet. Musikken har rett og slett vært veldig vanskelig å skrive ut for besetningen. Det har vært tåkete ganske lenge. Vi har til og med tatt lange pauser fra materialet, men selve låt og albumproduksjonen har kun pågått i et eller to års tid. Vi har med Andreas Angell på akkordeon, Aleksander Tidemann på trommer og synth, og Catharina Janner Røed på vokal.

Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av denne platen?

Tidligere har vi ofte brukt synthesizer og trommer hver for seg. Denne gangen ønsket vi å ha synthesizer sammen med trommer hele tiden. Dette hadde stor innvirkning på hvordan tromme og synth-delene ble til og hvordan de endte opp. Det melodiske i musikken vår er også jevnt fordelt mellom vokal, akkordeon og synth. Dette betyr at vokalen ikke alltid er i front. Dette har vært utfordrende rent teknisk å få til.

Vi gjorde innspilling av akkordeon i Sofienbergkirken på Grünerløkka. Vi ville utforske en stor klang for akkordeon, og for så vidt for resten av bandet.

Hva handler denne platen om og hva ønsker dere å formidle gjennom den?

Dette er litt for lytterne å tolke, men for oss handler mange av tekstene og musikken om døden.

Hvilke låt har dere et spesielt forhold til fra albumet?

Vi har et spesielt forhold til låt nr.5, «My Sight Now Blurs». Dette var den første låten vi begynte å jobbe med i 2017 og den ble til den mest interessante låten på platen, definitivt. Andreas skrev låten på piano og hadde så store problemer med låten i etterkant at han begynte å rive motivene og melodiene fra hverandre til slutt for å skape kaos og hull. Det er litt som å male et pent bilde som du innser er «for pent». Det må ødelegges litt for å få dybde og pondus.

Hvordan og når startet det for dere med musikk og sang, og hva er deres musikalske bakgrunn?

Vi begynte alle veldig tidlig med musikk, altså tidlig barneskolen. Mot tenårene var det mye rock og metal. For eksempel, Andreas var en velkjent black metal gitarist og artist i tenårene.

Aleksander og Andreas møttes på Toneheim folkehøgskole i 2011 og bondet over «Koyaanisquatsi», kunstfilmen fra Godfrey Reggio på 80-tallet. Bandet ble startet året etter.

Catharina har bakgrunn fra Jazzlinjen NTNU i Trondheim på vokal, Andreas har bakgrunn fra klassisk utøvende og musikkteori fra Musikkhøgskolen (NMH) i Oslo, og Aleksander har bakgrunn fra musikkteknologistudier fra NMH, UiO og i Australia.

Tekstene på albumet er inspirert av den russiske poeten Arseny Tarkovsky og dikt som kan omtales som melankolske og eksistensielle. Kan du fortelle litt om det?

Vi er begge veldig glad i filmskaperen, Andrej Tarkovsky. Det er gjennom han at vi oppdaget poesien til faren hans. Vi har hentet fragmenter av diktene hans og skapt noe nytt som tekster i vår musikk.

Du har uttalt følgende; Ikke bare handler tekstene om vanskelige følelser man kjemper seg gjennom – musikken har også vært en kamp for oss personlig. Hva mener du med dette og kan du fortelle litt om denne kampen?

Ja, vi har sagt litt om dette før, men for å spe på litt. Musikken er kjempevanskelig å spille for alle, rent praktisk og teknisk sett. Det er en kamp å øve den inn og spille den. Musikken ble også skrevet over mange år, delvis under en personlig krise. Dette har nok påvirket uttrykket en del.

Andreas du har sagt følgende; «Da jeg var liten var jeg mye alene i skogen og følte meg trygg i ensomheten. men selv stillhet har en indre uro. Vi ønsket å utforske det menneskelige, rolige og svake uttrykket, som også har en bakside av det ville og energiske.» Kan du utdype litt mer hvilke tanker du har rundt dette?

Med ensomhet så er ting stille og godt. Man kan ta innover seg fargene, tankene og alt, men det kan også skape ubalanse i tankene og følelsene. Du kan fort begynne å føle på en frykt for det ukjente.

Hvem er The Holy Mountain og hva liker dere å gjøre på fritiden?

Andreas og Aleksander spiller squash sammen på fritiden og er generelt veldig glad i å bevege oss og trene. Vi har også en tendens til å se og diskutere rare filmer sammen. Catharina er for tiden ganske opptatt med å oppdra 2 små barn i Vestfossen og lever det gode liv der.

Hva føler dere er det spesielle i deres musikalske univers?

At vi er et trekkspill og trommeband som ikke lager ompa-musikk.

Beskriv ambisjonene med The Holy Mountain?

Våre ambisjoner og drømmer er å få ut de uttrykkene vi ønsker å skape. Vi har masse på lager som vi fortsatt ønsker å formidle. Det er egentlig det.

Hvilke tanker har dere rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er?

Ja, det er fryktelig tøft. Vi har alle i bandet vært utøvende musikere på fulltid og kjent dette miljøet på kroppen. Hvis du skal leve av det må du gi etter for sterke kommersielle krefter, spesielt i Norge siden det er et så lite land.

Vi føler oss heldige faktisk som ikke trenger å butte for disse kreftene, i det hele tatt.

Hva føler dere er deres sterkeste side som artister og er dere uredd typer?

Vår sterkeste side er at vi er kompromissløse i musikken vår, fortsatt! Etter 10 år. Det er bare å lytte til det vi gjør for å forstå det.

Kan dere fortelle litt om en av deres beste opplevelser fra en av deres liveopptredener?

Den beste konserten vi har spilt var i 2017 på Landmark i Bergen med platen «Toad of Light». Det var fullstendig utsolgt, og alt stemte den kvelden. Fantastisk! Det var i regi av nyMusikk Bergen.

Hva er det mest spesielle eller sprøeste øyeblikket dere har hatt i deres musikalske karriere så langt?

Ja, her har vi mye! En gang skulle vi spille på en hemmelig festival på en gård i Telemark. Absolutt alle var ruset og det var hæla i taket. Vi skulle egentlig spille kl. 23, men vi fikk aldri spilt fordi opplegget var så ute. Vi endte med å dra hjemover kl. 07 om morgenen. Vi var også de eneste som var klinkende edru.

En annen opplevelse var at hele livesettet vårt ble slettet kun 2 timer før vi skulle spille elektronikaplaten vår for første gang live. Det var et rent helvete, men vi klarte å ro det i land.