Team Me er ute med den sjarmerende og smakfulle låten, «Song for a Drummer» på Propeller Recordings, og som er denne «Ukens single» på NPS Music.
«Det er lett å peke på hva andre gjør feil i stedet for å vende blikket innover, og bruke tid på hvorfor man selv reagerer som man gjør», sier Marius Drogsås Hagen om tematikken i låten. I mars/april 2022 kan du høre den på åtte scener rundt omkring i Norge.
Singelen markerer bandets 10-års jubileum for albumsuksessen «To The Treetops» fra 2011, og er en refleksjon rundt det å ta seg tid til å se seg tilbake, lære, for igjen å styrke eget sinn i nåtidens hverdag. «Låten handler i hovedsak om det å være bekymret for en venn som aldri kom seg ut av småbyen han vokste opp i, aldri kom seg til ‘storbyen’, aldri ble utfordret – så er det jeg, da, den litt ‘kunstneriske’ typen som forteller ham hvor fantastisk det kommer til å bli å forlate bygda, før jeg plutselig innser at jeg kanskje ikke har det så godt i eget valg heller. Den handler om å innse at du ikke alltid er kvalifisert til å gi gode råd når du lever livet i et hurtig tempo selv», forteller han.
For å utvikle og utforske eget emosjonsregister har Drogsås Hagen brukt mye av den siste tiden på å reflektere over de formative årene i sitt liv. Det hele har resultert i store mengder ny musikk, hvor han spesielt har dratt stor nytte av å reise tilbake til barndommen i Elverum hvor hans musikalske reise startet.
«Musikken har alltid vært en ventil for meg, og i det siste har den tatt meg med tilbake til barndommen og oppveksten, og dannet grunnlag for en slags videre reise», forteller Drogsås Hagen, «en reise som er i kontinuerlig forandring”. Inspirasjonen som har kommet ved å gjenbesøke barndom og oppvekst har også ledet til neste steg i det visuelle universet for Team Me. Sammen med produksjonsselskapet OnzOnz og regissør og fotograf Ingeborg Løvlie har bandet nemlig inngått et spennende prosjekt som inviterer fans og følgere til å se verden gjennom et barns øyne» .
Løvlie har lenge hatt en fascinasjon for hvordan barn ser verden, «fordi de viser en verden jeg er inspirert og fascinert av på en rå og upolert måte».
I samråd med Drogsås Hagen begynte de på det visuelle prosjektet for Team Me sommeren 2021, som har resultert i unike innblikk i et barns hverdag. Løvlie fikk muligheten til å samarbeide med et barn som har takket ja til å feste et GoPro-kamera til seg gjennom flere perioder de siste månedene. Fra et «point of view» -perspektiv inviterer barnet seeren inn i sin verden som består av finurlige oppdagelser, erfaringer om livet og uforutsette handlinger.
«Song for a Drummer» er mikset av ingen ringere enn Grammy-belønnede Darrell Thorp (Foo Fighters, Radiohead, Beck). Singelen er skrevet og produsert av Marius Drogsås Hagen. Bandets resterende medlemmer Simen Schikulski, Simen Sandbæk Skari, Julie Ofelia Ossum Østrem, Elida Inman, Uno Møller Christiansen og Bjarne Alexander Ryen Berg har som vanlig bidratt stort på innspillingen.
Vi tok en prat med Marius Drogsås Hagen og Uno Møller om blant annet jubileet, låten og turneen.
Gratulerer med 10-års jubileum for albumsuksessen «To The Treetops» fra 2011! Kan du fortelle litt om albumet, reisen, produksjonen og lydbildet på jubileumsskiven?
Marius: Ja nå er det altså 10 år siden livet til samtlige i Team Me ble snudd opp ned på hodet, og jeg har en merkelig følelse av at det føles ut som alt skjedde bare for noen få år siden. Samtidig kjennes det ut som en evighet siden. Den platen hadde jeg jo på en måte brukt hele livet på å skrive, og selv om man ikke nødvendigvis kan høre for eksempel Weezer, Scooter eller Emperor, så ble absolutt alt av mitt musikalske DNA frem til da, most opp i den gryta, og det er kanskje derfor den ble såpass variert som den faktisk ble. Dette førte igjen til at så mange forskjellige typer mennesker fant noe interessant der. Når sant skal sies, ble vel egentlig det musikalske DNA´et til samtlige medlemmer i Team Me rørt inn i den gryta. Alt fra som tidligere nevnte Weezer til en av Uno sine favoritter Deftones.
Jeg husker det var på grensen til manisk, eller faktisk over gjennomsnittet manisk når jeg tenker meg om, sånn rent innspillingsmessig, men vi hadde det jævlig gøy da vi holdt på, og det var nesten ingen grenser i forhold til hva som var lov og ikke lov, sånn rent musikalsk sett.
Perkusjonsfundamentet på en låt som «Weathervanes & Chemicals» ble spilt på en sykkel, den gamle Combi-sykkelen til Hans Andreas Horntveth Jahnsen. Det var en typisk type ting vi kunne finne på.
Vi hadde en sammenstiftet blekke full av notater for hver låt, og krysset ut ettersom vi prøvde ut hver eneste idé. Det var en lekenhet og en nysgjerrighet som drev hele prosjektet egentlig. En assosiasjons-lek der testing av en idé ofte førte til en ny idé. En type vitalitet mange kanskje bare opplever å oppdrive en gang i livet, før man blir for flink, for godt vant eller for feig. Dette var vår debut, men jeg tror med hånden på hjertet jeg kan si at overskudd overskygget noia og frykt under selve innspillingen.
Vi ble veldig godt tatt vare på i Propeller, som var studioet vi brukte, under vingene til maestro-radarparet Kåre Vestrheim og Mike Hartung, men vi bestemte oss for å produsere det selv, da vi ønsket full kontroll og kunstnerisk frihet, noe vi også fikk av legende og label sjel og sjef Frithjof Hungnes. Vi fikk ekspertisehjelp de gangene vi trengte å sette opp mikrofoner og skru inn preamper og kompressorer, og når det var gjort, hadde vi jo lært det, så da gjorde vi bare mer og mer selv.
Mike Hartung mikset platen, og slik jeg husker det var det en ganske intens opplevelse og jeg tror ingen andre kunne mikset den platen bedre enn Mike. Det var en stor jobb på grunn av det helt usaklige antallet med spor som var spilt inn på hver låt. Altså, jeg mener, maskinen til Propeller knelte på dag 1 og vi måtte bruke en del tid på å mikse ned sammen spor, før den ordentlige miksen kunne starte for alvor. Men, Mike nailet det og jeg var veldig og er fortsatt veldig stolt av resultatet.
Chris Samson mastret platen brillefint og la sin sjel i jobben samtidig som han sørget for at trivselfaktoren var på topp. Den mannen har noen helt elleville stories! Herregud, så mye jeg lo under den mastringen.
Det ferdige resultatet skaffet oss en Spellemannspris og fikk oss rundt hele verden, så jeg er evig takknemlig for alle som fikk det til å skje. Det er sånn i musikkbransjen at det dessverre ikke bare er å lage gode låter og spille inn en bra plate og forvente at det da skal gå bra. Det er mange mennesker som har jobbet hardt bak i kulissene for at det gikk som det gikk. Jeg tror også det faktum at vi hadde en feel good vibe på våre konserter var med på å få ballen til å rulle. Det var ekte greier og skamløs spilleglede. Sånt tror jeg publikum legger merke til. Man opplever bare det vi opplevde som debutanter, en gang i livet. Vi var debutanter på veldig mange forskjellige plan. Emosjonelt ble det litt for mye for meg tror jeg, og jeg greide nok kanskje ikke helt å ta til meg alt som skjedde, men nå 10 år etter, kjenner jeg jo på en dyp takknemlighet og kjærlighet til denne epoken i livet mitt. Det var den mest formative perioden i mitt liv, og det banet vei for at jeg har kunnet livnære meg på musikk helt frem til nå. Men det har tatt tid å bli komfortabel i dette yrket og denne livsstilen. Det høres kanskje rart ut, men suksessen førte meg inn en tilværelse preget av tvil og mye nøling. Sett i retroperspektiv tror jeg all oppmerksomheten førte til for mye selvbevissthet, som igjen førte til en usikkerhet, og jeg husker at jeg ikke følte meg bra nok. Jeg hadde nok på daværende tidspunkt ikke de riktige verktøyene for å kunne takle mitt indre emosjonelle liv. Dette fenomenet tror jeg alle i bandet var innom på et eller annet tidspunkt.
Jeg vil sende ut noen kyss, klapp og klemmer til Christian Løvhaug fra Spielbergs, Thomas Meidell fra Mt. Melodie, Anders Killerud fra Ludvig Moon/Kyss På Halsen og Synne Øverland Knudsen (som nå er forfatter). De var alle med på deler av denne reisen, med i bandet på ulike tidspunkter og var alle med på å få dette til å skje. Og så klart The Wombats som valgte å ta oss med på flere turneer rundt i Europa, med vekt på England. Det var utrolig fett gjort av dem og en crazy opplevelse for oss som newbies.
«Song for a Drummer» markerer altså dette jubileet, kan du fortelle litt om singelen, produksjonen og lydbildet her?
«Song for a Drummer» er nettopp en låt om å sette ut på en indre emosjonell reise. Lære mer om seg selv, om hva og hvorfor det som skjer med følelsene våre skjer. Kanskje blir livet litt tøft i starten av en sånn prosess, men forhåpentligvis og mest sannsynligvis bedre i et litt lengre perspektiv. Det er det jeg tenker da, uten at jeg sitter på noen fasit.
Låten er skrevet på kassegitar, en gammel Eko fra syttitallet som jeg kjøpte på bruktmarkedet for 700 spenn og fikk Thomas Kaldhol fra Oslo Instrumentfabrikk til å sette opp og justere for meg. Jeg var veldig bevisst på at hvert element skulle høres ordentlig på den låten. At trommelyden vi fikk til hos Morten Øby i Taakeheimen, skulle være tilstede i lydbildet og at eneste vei dit var å strippe ned og være varsom med hvor mange forskjellige elementer man skulle stacke oppå hverandre. Lage dybde og rom i lydbildet, rett og slett. Akkurat sistnevnte har jo på mange måter vært min nemesis, helt siden «To The Treetops». Jeg har tidligere vært sykelig opptatt av at det skal skje så jævlig mye på en gang i form av melodier, instrumenter og rytmikk og at det aldri, aldri skal være kjedelig. For meg har det vært en kjempeutfordring å strippe ned lydbildet og tørre å la det få være mer luftig. Haha. Mye av dette er jo inni mitt eget hode og «Song for a Drummer», slik jeg hører den nå, er jo på ingen måte nedstrippet.
Det handler mye om å få følelsen av å bevege seg i en slags ny retning, uten at man ‘force’ vekk ting som funker, bare fordi man har gjort det før. Man kan alltid tweake og gjøre noe nytt ut av noe gammelt.
Jeg er happy med sluttresultatet og føler låten har en positiv vibe og håper den kan inspirere andre, både musikere og ikke-musikere. På et nerdete plan er jeg nok mest fornøyd med trommelyden og da spesielt basstrommelyden – og mange tenker sikkert, who cares? Da sier jeg;
«I do! Vi brukte en 50-talls, type jazz-style basstromme og satt mikrofoner på den siden der basstrommepedalen brukes, for å få til en slags klaskelyd, som jeg synes skaper en veldig fin organisk og levende stemning. Morten Øby som gjorde trommeopptakene, er en fyr som er villig til å gå hele veien for å oppnå kule ting, og hopper inn i alle rare visjoner med glede og det var en dritfet opplevelse å jobbe med både han og trommis Bjarne på denne låten. Ellers har innspillingen skjedd både i Rådhusfoajeen i Elverum, Kokkos in Space studios, som er bula til Uno Møller Christiansen og Elida Inmann på Flisa, som også er der vi øver, gjør pre-produksjoner, bader og griller om sommeren og legger planene for hvordan vi skal bevege oss i fremtiden».
Hvordan og når startet det for deg (Team Me) med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Om man skulle fått med den musikalske bakgrunnen til samtlige i Team Me, måtte vi ha skrevet en bok, siden vi er så mange medlemmer, så den får vi nesten ha til gode.
Men jeg kan jo lange ut litt om min bakgrunn! Jeg hadde en stor musikalsk oppdagelse da jeg var 5 år gammel tror jeg. Jeg arvet et gammelt Casio, Casiotone keyboard av søsteren min, og keyboardet hadde en slags arpeggio-funksjon og man kunne velge toneart, skala og tempo. Det var kanskje der jeg fikk min første hang up på en akkord progresjon. Det var min første musikalske hang up tror jeg.
Jeg hadde Mai Britt Andersens, «Folk er rare» på kassett og hørte MYE på den. Litt senere fikk jeg en uoffisiell samle-cd som het «Spectacular Synthesizer» med remakes av gamle synth-klassikere som blant annet «Oxygen». Den ble viktig og den platen har jeg fortsatt!
Mamma spilte mye musikk hjemme hos oss, og det gikk mye i The Beatles, som jeg tror har satt preg på min musikalske smak. Hun spilte generelt mye musikk fra 60-tallet siden det var hennes mest formative tiår når det kom til musikk. Alt fra Herman and the Hermits til The Monkeys.
Pappa spilte mye Elton John som jeg ble veldig fan av. Jeg husker også veldig godt da debut platen til Scooter kom på Rilla platebar i Elverum og at min venn Martin aka «Mordern» og jeg bladde rundt i Black Metal og Death Metal seksjonen, fant den «ondeste» og mest brutale artworken og spurte om å få høre på. Vi hørte sikkert alt av Norsk Black Metal frem til da, så tidlig som 1993, uten at vi noen gang kjøpte noe av musikken. haha!
Om vi spoler noen år fremover kom det første øyeblikket som skulle forandre alt for meg, og det var musikkvideoen til «Basket Case» av Green Day.
Da var det egentlig gjort. Samme året ønsket jeg meg elektrisk gitar til jul og fikk det. Jeg øvde 7 dager i uka, sikkert 5 timer hver dag i sikkert 2-3 år, helt til jeg hørte «Bullet With Butterfly Wings» med The Smashing Pumpkins, og igjen føltes det ut som livet mitt fikk en ny betydning. Jeg mener, jeg dykket dypt ned i Pumpkins-katalogen for å si det sånn. Det er forøvrig sånn jeg møtte og ble kjent med Uno i Team Me. Det var i hvert fall sånn vi ble kjent på et dypere plan. Hverken Uno eller jeg hadde noensinne møtt noen som var på samme Pumpkins-kjøret, så det ble et viktig møte for oss begge, og han var en naturlig førstemann å ringe når tiden var inne for å skrape sammen en live-versjon av Team Me.
Mellon Collie and the Infinite Sadness var en skattekiste for meg. Den hadde alt fra Black Sabbath-riff til ballader, og jeg slukte alt sammen rått. Den platen har vært med meg hele veien og er fortsatt en referanse den dag i dag. Noen år senere ble jeg invitert hjem til Tord Øverland Knudsen fra The Wombats, som gikk på samme skole og vi jammet nede i kjellerstuen hans. Da var jeg 12 år. Han hadde opptaksmuligheter, masse instrumenter og ingen begrensninger i forhold til hvor mye bråk vi kunne lage. Der begynte egentlig enda en ny musikalsk reise for meg. Tord ble en lags mentor, som lærte meg vokalharmonier, nye akkorder og veldig mye mer. Han inviterte meg til å joine bandet hans, «Amperage», det kuleste bandet i Elverum, og det var der jeg traff Bjarne fra Team Me for første gang. Tord, Morten og Bjarne i «Amperage» var i mine øyne superstars, og jeg kunne ikke skjønne at jeg hadde fått lov til å bli med i bandet. Alle 3 var milevis foran meg musikalsk sett, så læringskurven min var rimelig bratt for å si det sånn. Jeg lærte mer på noen måneder av å spille sammen med dem enn hva jeg hadde brukt 4 år på å lære meg på gutterommet. Derfra gikk det videre til Powertrioen «Jaqueline», sammen med Morten og Bjarne, gode anmeldelser og turnering i Norge før jeg altså bestemte meg for å gjøre ting selv, som Team Me i 2010.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Uno og Marius: Vi har jo en del kule «venneband» da, som vi digger. For eksempel Killer Kid Mozart, Onsloow, Spielbergs, Ludvig Moon, Sâver og A Million Pineapples.
Det er både kult og inspirerende å følge med på hva de andre vi kjenner gjør og driver med. Både for å støtte opp om, og fordi de gjør veldig bra ting.
Våren 2022 drar Team Me ut på en Norgesturné. Kan dere fortelle litt om det og hva publikum kan forvente seg på en konsert med dere?
Uno og Marius: Ja, vi gleder oss veldig til å komme ut på veien igjen, og spille konserter og møte folk! Vi skal vel prøve å sette sammen en konsert som har litt av de forskjellige sidene ved bandet, og forhåpentligvis spille låter som folk håper på å høre. Så blir det jo nye låter, og kanskje noen gamle vi ikke har spilt på en stund. Kanskje noen rare outfits, og/eller ting på scenen? Først og fremst prøver vi å få til en energifull og fin kveld sammen med publikum.
Team Me blir å se følgende datoer og steder i 2022:
12. mars Oslo, Rockefeller
17. mars Porsgrunn, Ælvespeilet
18. mars Elverum, Central Scene
19. mars Moss, Verket Scene
25. mars Bergen, Kulturhuset
26. mars Stavanger, Tou
1. april Ålesund, Terminalen
2. april Trondheim, Byscenen