Sverre A N Stenersen, tidligere frontfigur i band som Diversion Blue og Dunderland slapp sitt debutalbum 23. september. «The Gemini» er en dypt personlig fortelling, en selvransakelse fra barndom til nåtid.
Spennet mellom det robuste og det utrygge, det pålitelige og det illevarslende, er den røde tråden som best beskriver symbiosen mellom musikk og tekst på «The Gemini». Albumets kjerne er forholdet mellom barnlige drømmer og de voksnes realiteter, samt frykten for å påføre egne barn de samme byrdene som man selv sliter med.
«Dette albumet er min fortelling og mine opplevelser av sannheten. Livet er jo selvopplevd, følelser er ulike og handlinger er ikke nødvendigvis så gjennomtenkt kyniske som man først ofte later til å tro», beskriver Sverre.
Fra første låt, «Parole», setter Sverre ord på følelsen av å være på prøve i livet. Han ble tidlig voksen, og beskriver følelsen av å måtte tilpasse seg andres liv, mens egen identitet ble holdt skjult. I triologien «Down by the river», som er betydningsfull for albumets røde tråd, forteller Sverre om årene fra ungdom til voksen, fra oppløftende drømmer og utålmodig rastløshet til kvelende utrygghet og raserte tillitsforhold.
Det urolige og det standhaftige barker også sammen i sangen «Blue»; «jeg tilegnet meg til slutt en slags modnet etterpåklokskap da jeg opplevde hvor sjelsettende det kan være å gå videre i livet når det virkelig har vært tomt og mørkt», forteller Sverre. «Jeg opplevde en forståelse for egne valg, der det ble skapt et rom for tilgivelse, også ovenfor meg selv».
Vi tok en prat med Sverre om blant annet albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med utgivelsen av albumet «The Gemini». Fortell oss om prosessen din fra idé og spe begynnelser til ferdig plate? Hva har vært mest givende i løpet av alt arbeidet, og hva står igjen som aller mest utfordrende?
Tusen takk! Det har vært en givende prosess som egentlig startet i 2019. Som de fleste andre ble jeg noe betenkt etter at pandemien stengte ned landet vårt. Jeg måtte prøve å lage et konsept som kunne stå seg godt både med band, men også om jeg skulle bli nødt til å turnere platen alene. I mange år har jeg hatt lyst til å lage en akustisk plate. Nå var tiden moden for å realisere dette og jeg lyttet mye på diverse akustiske plater og tok et nytt dypdykk i musikken jeg hørte mye på i begynnelsen av 90-tallet. Innspillingen var gøy og vi forsket mye på ulike mikrofoner og hvordan jeg kunne lage et rikt lydbilde uten å bruke mye pålegg av gitarer. Resultatet ble en enkel kassegitar, mandolin, trekkspill, kontrabass, bass, piano, orgel, trommer, masse perkusjon og ikke minst en bred bruk av koringer. Jeg måtte selvsagt også få bruke el-gitar på noen få låter, men de er brukt med gode baktanker og som en hyllest til mine inspirasjonskilder. Det har vært lærerikt og givende å svømme i et nytt hav med akustiske muligheter og jeg har fått utfordret meg selv på en oppløftende måte. Det som står igjen som det mest utfordrende er å gjenskape de sære koringene som jeg har brukt mye tid på at skal skille seg ut. Bandet som jeg tar med meg på turné nå har øvd masse på korene, men jeg innser at de er høyst «ureglementerte» og dermed noe vridne å gjenskape helt likt.
Sangtekstene dine kan åpenbart betegnes som personlige; hvilke tanker har du gjort deg både om å utlevere eget følelsesliv såpass tydelig og hvordan har reaksjonene vært i dine omgivelser og nære relasjoner?
Tekstene på «The Gemini» har vært som en lang terapitime for meg. Jeg har gravd og fått frem ting jeg har slitt med, både bevisst, men også i ubevisstheten. Det er for meg ikke komfortabelt å skulle utlevere meg selv på en måte som kan såre noen andre, men jeg har innsett at dette er noe jeg bare må komme meg over slik at jeg kan legge fortiden bak meg. Sannheten er selvopplevd og ikke nødvendigvis alltid lik for alle involverte. Det har på en måte blitt mitt manifest og mantra gjennom skriveprosessen. Jeg er avventende og håper at reaksjonene blir preget av forståelse og kanskje vil innholdet i tekstene være overraskende for mange. Jeg ønsker jo at lytterne skal danne sine egne bilder og opplevelser så jeg trenger ikke gå dypere inn i materien.
En vanskelig, men interessant øvelse; hvilke sanger fra albumet setter du ekstra høyt, er du ekstra fornøyd med og føler du gjenspeiler prosjektet slik du så det for deg best mulig?
Dette er ikke så vanskelig for meg egentlig. Jeg synes at sistesporet «Between the Lines» ble veldig fin. Den har en såpass stor betydning for meg og jeg kjente en lettelse da den faktisk ble spilt inn. Jeg må også si at triologien «Down by the River» var sjelsettende. Låtene forteller en viktig historie for meg og jeg er så glad for at selveste Stian Carstensen ville legge på trekkspill på part 1.
Har du opplevd skrivesperre i løpet av albumprosessen, og har du eventuelt et godt tips for hvordan man kommer seg ut av det?
Jeg bugnet rett og slett over av låter på denne albumprosessen. Det er flere låter som ikke kom med på platen og jeg er i gang med neste album nå. Det har vært perioder hvor jeg har hatt skrivesperre. Mitt tips, som jeg gjør selv, er å lytte litt på gamle demoer og skisser som enda ikke har blitt gjort helt ferdig. I tillegg så sitter jeg ofte med gitaren på fanget og spiller mens jeg ser på tv. Jeg har liksom en tro om at ting bare dukker opp fra underbevisstheten om den blir trigget.
Du har vært musiker og frontfigur i lang tid og for en hel rekke prosjekter, mens du nå for første gang står helt i front for noe som er 100 % deg. Hva vil du si er de største forskjellene mellom å være del av et kollektiv og stå for alt selv, og hvorfor ble det til at du tok dette steget akkurat nå?
Det har vært skikkelig skummelt og tre helt ut på egen hånd. Etter så mange år i band så er man vant til dynamikken som band ofte fører med seg. Men, for det er jo et men her, det er en grunn til at jeg har valgt å gå solo. Jeg har et par ekstra gir gående som kan være slitsomt for andre som jeg har vært i band med. Både fordi jeg stiller høye krav til meg selv og de rundt meg, men også fordi jeg alltid har hatt litt andre ambisjoner. Da blir det fort til at man maser og blir en slitsom kar å spille med. Nå er det jeg som tar alle beslutningene, det er mitt ansvar alene at jeg oppnår det jeg har lyst til og jeg er moden nå for å takle både medgang og motgang. Det er klart at det av og til er litt ensomt, men da er jeg så heldig å ha fine folk rundt meg som er engasjerte i det jeg holder på med. Tiden er rett og slett inne for å være litt mer aktiv med artisteriet.
(Intervjuet fortsetter under musikkvideoen)
SVERRE – Head Up High (2020)
Hva vil du trekke frem som det artistiske høydepunktet i karrieren så langt, og hvordan vil du beskrive ambisjonen med SVERRE?
Jeg har mange små høydepunkter, men det største er akkurat nå at jeg har sluppet min første plate. Jeg forventer ikke at den skal bli en kommersiell suksess, men for meg er det en suksess i seg selv at jeg har laget den og at den blir gitt ut i fysisk format. Mange spør meg om jeg klarer å leve av musikken. Jeg vil ikke si at det er det jeg primært ønsker å gjøre, men jeg vil si det slik at jeg vil gjerne kunne si nei til alt jeg ikke har lyst å gjøre, men fremdeles ha økonomi til at jeg kan realisere nye prosjekter. KONTINUITET, AUTONOMITET og MOMENTUM er mine mantra. Ambisjonene mine videre er å turnere platen godt ut i 2023. Om jeg hadde fått til noen festivaler så hadde det vært fantastisk kjekt og så betyr det nok mer for meg enn hva jeg vil innrømme at folk setter pris på det jeg leverer. Jeg vil fortsette jevnt og trutt å lage ny musikk og spille konserter. Målet mitt for 2022 var å gi ut en plate, få spilt en konsert i utlandet og å få på plass en turné. Alle mål er oppnådd og jeg må jo bare øke innsatsen for neste år. Det er gøy og det må det være.
Hvilken matrett kunne du spist 7 dager i uka?
Dette er litt flaut, men det er mange ting jeg kunne spist 7 dager i uka. Dette ofte til min samboers fortvilelse. Spør du henne ville hun sagt at jeg kan spise rømmegrøt hver dag…som sagt ikke veldig hipt og kult.
Hvis du kunne samarbeidet med en annen norsk musiker, uavhengig av om personen lever eller ei eller er aktiv som musiker i dag, hvem ville du valgt?
Dette var et morsomt spørsmål! Jeg kunne sagt så veldig mange akkurat her, men jeg velger å gå for min bror Thomas Stenersen. Han er en fantastisk flink gitarist og han myldrer over av morsomme ideer. Vi er nok ganske ulike på mange måter, men han har opparbeidet seg masse erfaring som jeg nok hadde satt pris på å lære av. Dessuten så har vi fått litt lite tid sammen de siste årene så det hadde vært vinn/vinn.
Hvilke norske artister/band/produsenter har du hørt mye på eller hentet inspirasjon fra?
Oj! Verdens best band, Motorpsycho, hører jeg på ukentlig og det har jeg gjort hele mitt liv. Makan til uforutsigbart og herlig band! De er inspirerende på så mange måter. Ikke bare hvordan de musikalsk vender og vrir på arrangementer, låt oppbygging, uttrykk og ikke minst sjangre, men også med sin stil.
Låtene du har valgt til 20+5 spillelisten din har en tydelig melankolsk profil, så du skal få en saftig utfordring: nevn 1 stk. musikalsk guilty pleasure (norsk) som utelukkende er oppstemt og positiv i lyd og tekst?
Finnes det god musikk som ikke er melankolsk altså? Nytt for meg. Jeg kan jo kline til med deLillos og Bernhoft som to musikalske bidrag som jeg mener er lystig….Guilty pleasure er jo kanskje Sondre Justad, men er vel melankoliker han også. Nei, gi meg mening og melankoli.
Ola Kvernberg er et spennende valg, og et valg som skiller seg litt fra den øvrige musikken på listen. Hvordan vil du beskrive ditt forhold til Kvernbergs musikk generelt, og er du mer åpen uttrykksmessig enn man kanskje kan få inntrykk av etter å ha lyttet til The Gemini og 20+5 spillelisten din?
Jeg lar meg lett affisere av artister som lager musikk som overrasker meg. Ola Kvernberg har jeg vært på konsert med og har fulgt tett de siste årene. Vil jo kanskje si at både Motorpsycho og Stian Carstensen er i samme kategori. Noe ulik instrumentering, men uhyre spennende komposisjoner.
Hvilket dyr skremmer deg mest?
Liker ikke edderkopper. De er uforutsigbare og ser fæle ut.
Hvilken lukt synes du er mest motbydelig, og hvilken lukt liker du best?
Jeg jobber som intensivsykepleier så her kunne jeg bydd på litt av hvert, men velger å si at jeg ikke liker lukten av oppkast. Det er mange ting som lukter godt, men det særeste må være den fæle ånden til bikkja til samboeren min. Har rett og slett blitt veldig glad i den lille gamle hunden….Hunden heter forreste Lykke og er en tibetansk spaniel. Lykke er med på plata….Growler på spor nr to (GDying).
Hvilken film eller bok skulle du helst sett at folk ser/leste?
Leser veldig lite bøker som ikke er fagbøker så da må det bli en film. Jeg vil si «Lost Highway» av David Lynch. Fantastisk intrikat film med super filmmusikk.
Du kan bare høre på en eneste sang resten av livet; hvem velger du?
Oh! «You Pretty Things» av David Bowie fra platen «Hunky Dory». Låten er i mine øyne et mesterverk som dekker flere av mine emosjoner for musikk. Teksten er steike bra og låten kan på meg være oppløftende, trøstende og reflekterende. Bowie altså…for en mann.
