Med flere kritikerroste album bak seg er Hanne Tveter ute med sitt femte soloalbum “My Footprints”. Hun byr på utvalgte klassikere fra jazzens gullalder i lekende fusjon med flamenco og latin-jazz. Musikalske møter mellom kulturer er blitt Hannes varemerke som artist.
Dette er oppfølgeren til “Oslo-Madrid” fra 2015 hvor folketoner møtte flamenco. Med “My Footprints” går hun i en ny retning hvor jazzen er tydelig hovedspråk. Albumet er produsert i Madrid i samspill med musikere i verdensklasse. Hanne har en rekke musikal -og teateroppsetninger bak seg, og har sju års utdanning fra Barratt Due Musikkinstitutt innenfor klassisk, jazz, bossa-nova og pedagogikk. Hun har bred erfaring som vokalist innenfor jazz og latinamerikansk musikk, og hun snakker og synger både spansk og portugisisk flytende. Vi tok en prat med Hanne om bl.a. det nye albumet og om planene videre fremover.
Gratulerer med albumet ”My Footprints”. Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Albumet er spilt inn i Madrid og jeg har jobbet sammen med eksepsjonelt bra jazz-kollegaer fra henholdsvis Cuba og Spania, som også behersker både latin og flamenco. Det er for meg personlig mitt viktigste album så langt, fordi jeg nå endelig gjør jazz på plate….det skulle jeg gjort for lengst, men det har ikke blitt sånn før nå. Dette er min andre innspilling i Spania og ”My Footprints” kom som en naturlig bonus og forlengelse av det forrige albumet mitt ”Oslo-Madrid” hvor norske folketoner møtte flamenco. Jazzalbumet tok kun 2-3 helger i ren innspillingstid, men selve prosessen fra idé til lansering har tatt nesten to år.
Hva handler dette albumet om, og hva ønsker du å formidle gjennom det?
For meg handler dette albumet om å ta tak i og sette mine egne fotavtrykk i jazzsjangeren, men det er også et slags reisebrev fra mine opphold i Madrid og en hyllest til de spanske og latinske impulsene jeg inspireres av og på ulike måter tar inn i uttrykket mitt.
Hvilke låter fra albumet har du et spesielt forhold til, og hvorfor?
Footprints av Wayne Shorter ble jeg veldig fornøyd med, det var den siste låten vi spilte inn og ironisk nok med siste hånd på verket ble også albumtittelen klar for meg. Jeg hadde virret lenge rundt med hva ”barnet” skulle hete….og plutselig landet det helt perfekt. Ellers er det faktisk flere låter på dette albumet som jeg selv også liker å høre på. Høres rart ut, men ofte tar det meg et år å orke å høre på egne innspillinger, denne gangen er jeg litt mer tilfreds. Byssan Lull som duo med pianisten Pepe Rivero er også spesiell for meg, vi laget arrangementet sammen til en felles opptreden i Sandefjord i 2014. Han har bidratt som arrangør og pianist på store deler av det nye albumet.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Dette året startet med en jazzturné i México med veldig bra musikere derfra, blant annet pianisten Alex Mercado – det var litt stas. Ellers måtte jeg brått ta min egen helse veldig på alvor i løpet av våren og tok en solid pause. Men jeg har fått spilt inn et album med meksikansk folkemusikk med det norske bandet mitt, som (og helst) skal ut i løpet av året. Forsommeren har ellers gått med til å forberede til konserter og lansering av ”My Footprints” som nå er ute på min egen label Musikkmakeriet. Nå skal vi straks på turné i september med en bandbesetning som til sammen kommer fra Spania, Cuba, Chile, México og Norge, det blir et spennende møte!
Hvem er Hanne Tveter musikalsk og privat?
Oj, det var et stort spørsmål å svare kort på! Jeg er vel en sær blanding av både veldig sosial og litt introvert både privat og musikalsk. Jeg går veldig inn i ting, jeg gir fort alt…og blir tidvis veldig inspirert eller veldig sliten av akkurat det. Er nådeløst opptatt av kommunikasjon, som jo er en viktig og vanskelig nøkkel både innen musikk og privatliv. Jeg har over flere år oppsøkt musikermøter ganske på tvers av både sjanger og kulturell bakgrunn, og noe av det som driver meg mest personlig er troen på at vi mennesker faktisk kan transformere ulikheter om til felles vekst. Jeg er nok en ganske lidenskapelig og intens dame på flere måter. Et lite helvete å jobbe med har jeg hørt….hehe, men heldigvis har jeg noen dype stabile røtter i bunnen som jorder meg når det stormer som verst.
Hva er det som fascinerer deg med spansk og latinsk folkemusikk, og hvilke forskjeller og likheter er det mellom landene?
Jeg har reist mye i México og jobbet en del med folkemusikk derfra, og der ser jeg faktisk en del likheter over i norsk folkemusikk, men først og fremst når det gjelder instrumentasjon kanskje. All folkemusikk har jo en slags fellesnevner uansett hvor i verden den kommer fra. Ellers er jo den latinske musikken jeg driver med nå ganske langt fra nordisk musikk spesielt når det gjelder rytmikk, og det er vel det som fenger meg mest. Hodet mitt jobber nok minst like mye som trommeslager som en sanger. Jeg har alltid vært forelsket i rytmikk, og hele fundamentet i et hvert band er jo alltid bass og trommer. Ellers så er det nok det emosjonelle uttrykket i latinsk og spansk musikk som snakker til meg, og jeg har behov for å kunne kjenne på og formidle det vakre og vonde like sterkt uten filter. I f.eks. flamenco er dette ofte fremtredende….. den latinske og spanske musikken gir rom for å uttrykke kontrastene i livet, og tekstene er ofte fantastiske til å skildre følelser.
Du har fartet mye til bl.a. Spania og latinamerikanske land opp igjennom. Er det noen musikalske forskjeller mellom landene, og har du en god musikalsk historie fra en av dine turer?
I Latin-Amerika har musikken ofte sine klare rytmiske regler og patterns som følges ganske strengt i hver stilart, og det samme gjelder innenfor spansk flamenco. Jeg har en liten historie fra innspillingen av ”Oslo-Madrid” i Spania. Jeg hadde laget et slags potpurri av to norske folketoner og refrenget fra en cubansk sang på låten ”Rumba Del Norte”, og dette skulle vi spille inn som en rumba flamenca. Det går alltid i totakt tvers gjennom, men det ene stevet jeg hadde valgt har en tretakt flettet inn et bestemt sted i hvert vers – det ble fullstendig krise i studio, og musikerne nektet først å spille tretakten da de mente at det ikke gikk an i en rumba noe det jo egentlig ikke gjør….., men jeg fikk min rumba med en tretakt på kjøpet tilslutt!
Musikalske møter mellom kulturer har blitt ditt varemerke. Du har tidligere bl.a. blandet inn norsk folkemusikk med mexicansk musikk. Hva er det som driver deg til å blande de forskjellige musikkulturene, og hva har du lært av dette opp igjennom?
Det er nok først og fremst et resultat av reiselyst og som jeg sa innledningsvis en sterk indre drive etter kommunikasjon og å finne nye musikalske uttrykk. Jeg trives naturlig med de latinske rytmene, men jeg har jo mine norske røtter som jeg gjerne vil holde fast ved. Det jeg har lært er at det jeg brenner for er både utfordrende og vanskelig i praksis, men helt magisk når det først svinger.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Av aktuelle norske artister, definitivt Aurora…..hun er både modig og svært dyktig! Ellers må jeg innrømme at jeg ikke er like god til å sjekke ut de helt nye tingene jevnlig nå som jeg gjorde før. I hvert fall ikke i popverdenen. Jeg er litt instrumental av meg for tiden. I det siste har jeg storkost meg med å høre på Per Mathisens siste plate ”Sounds of 3” med cubanske Giraldo Piloto på trommer og Frode Alnæs på gitar, det er dødstøft. Ellers har jeg også nylig gått litt aktivt inn i diskografien til Helge Lien trio, og jeg liker å høre på hva venner og kollegaer driver med inn i mellom, og de må ikke være sangere. Jeg oppdaget også for kort tid siden at min nye jazz trommis Raciel Torres skriver fantastiske låter og har et spennende album ute på Spotify.
Har du noen musikalske forbilder?
Det eneste musikalske forbildet jeg noen gang har hatt er Radka Toneff, fordi hun låter hundre prosent ekte og våget å uttrykke seg så nakent. Det betyr ikke at jeg ikke digger andre musikere eller artister – det er utrolig mange flinke utøvere der ute. Radka er den første sangeren som tok tak i følelsesregisteret mitt fra jeg var veldig ung.
Hva føler du det er som gjør deg unik/spesiell som artist?
At jeg er ganske nådeløs i å gå mine egne veier og omveier for å utvikle meg dit jeg ønsker å gå musikalsk. Jeg har et rikt følelsesregister å spille på, som nok er blitt litt min signatur. Jeg liker veldig mye forskjellig musikk, og har nok fordelen av et teknisk godt grunnlag som gjør det mulig for meg å uttrykke meg stødig i flere sjangre. Sjelen min tilhører nok jazzen, og det blir stadig mer klart for meg – og at jeg vil skrive mer selv.
Hva er det morsomste/sprøeste du har opplevd så langt som artist?
Det sprøeste er helt klart å bli leid inn med et veldig kjent Mariachiband i México for å spille i den største konsertarenaen i byen Guadalajara. Da følte jeg en blanding av å være «helt lost» og «helt konge» fordi jeg ble behandlet som en superstjerne i en sjanger som jeg aldri hadde trodd at jeg kom til å gjøre. Ellers har jeg produsert en single med produsenten og trommeslageren til verdenstjernen Luis Miguel i México også, det er litt morsomt.
Kan du fortelle litt om en av dine beste minner fra en av dine liveopptredener?
Faktisk noen av de beste liveminnene jeg har er fra jobber langt tilbake på Herr Nilsen i Oslo, hvor jeg kunne sitte barbeint på scenen med lave skuldre og bare synge…. De senere årene har det vært flere større oppsetninger med show, kostymer og mange musikere involvert, men for meg er ofte intimkonsertene like verdigfulle i møte med publikum.
Hvilke musikalske planer har du videre i 2016?
Først skal vi spille noen jazz-konserter i Norge for å presentere det nye albumet nå i september. Så tenker jeg å dra til Spania igjen både for promo og livespilling lenger ut på høsten. I november skjer det mer her hjemme, og jeg håper å ta opp igjen tråden på noen invitasjoner til både spilling og promotering i México også for det nye albumet. Ellers er planen å få etablert et nytt jazzband her hjemme som jeg kan jobbe litt mer fast med, og jeg har som nevnt et album til på trappene innen world-sjangeren.