Drømmeindiepopband med medlemmer fra Spielbergs, Ludvig Moon, TAPE TRASH og Turbotiger følger opp suksessen til debutsingelen.
Fredag 8. oktober slapp de sin andre single, «Young Skywalker» som er denne «Ukens single» på NPS Music.
Som oppfølger til den godt mottatte singelen «Ice Eyes», har «Young Skywalker» en dynamisk, men forsiktig fremtoning. Kyss på halsen fortsetter i et landskap av shoegaze-inspirert indiepop med et beskjedent snev av hiphop. Tekstmessig har låten en poetisk tilnærming til lengsel og håp, og tar oss med inn i bølger av myk uro. Sangen er den andre singelen fra bandets kommende debut-EP.
Kyss På Halsen er en fersk trio bestående av Lene C. Jørgensen (vokal), Anders M. Killerud (vokal/gitar) og Ole Torstein Hovig (synth). Vennskapet begynte på et tidlig stadium i indiebandet Ludvig Moon, og har holdt dem sammen i musikalske samarbeid siden den gang. Prosjektet ble formet under tittelen Les Fauves i 2019, da de slapp debutlåten «Nubivagant». Musikken handler i stor grad om å bevege seg gjennom skyene, noe tittelen på deres første låt gjenspeiler. Dette vises i deres forkjærlighet for klang, harmonier og visuelle språkbruk, som til sammen gir en svevende vibe.
Enkeltstående er musikerne engasjert i andre band som TAPE TRASH, Spielbergs, Ludvig Moon og Turbotiger, og de drar nytte av hverandres ulikheter og likheter i sitt felles drømmepop-landskap.
Utover sin egen fortolkning av omgivelsene, trekkes de i sin allsidighet mot både band som My Bloody Valentine og Beach House, til artister som Drake og Aldous Harding. På tross av fascinasjonen for det å kombinere elementer fra ulike sjangre, viser Kyss På Halsen til en tydelig inspirasjon av shoegaze og synthwave med hint av R&B og hip hop.
Musikken er ærlig og søkende, og har en en ung og undrende undertone. Dette drevet av myke gitarlinjer kombinert med støvete retro-trommer og skitten synthbass. Kontrastene mellom “det store ukjente” og det nære, mellom lys og mørke, og akustiske og elektroniske elementer, fører oss trygt inn i hverdagspoesien lune favn.
Vi tok en prat med dem om blant annet den nye singelen og planene videre fremover.
Gratulerer med «Young Skywalker». Kan dere fortelle litt om prosessen og lydbildet i den?
Lene: Takk! Veldig hyggelig med fine tilbakemeldinger.
Ole: Prosessen er ofte at Lene lager en demo og at vi jobber med den sammen til vi finner et skjelett vi er fornøyd med. Etter det legger vi til og trekker fra elementer til vi er fornøyd med både struktur, melodi og lydbilde. Lydbildet er preget av de ulike bakgrunnene våre fra indierock og drømmepop samtidig som vi lar alt det vi hører på nå av musikk påvirke oss- enten det er shoegaze, R&B eller hip hop. Det er allikevel et mål å lage noe som føles som oss, og som liksom høres ut som Kyss På Halsen. Det handler jo også om hva som kler låten.
Lene: I startfasen av en låt er vi veldig åpen for hverandres ideer og tester ut mye forskjellig før vi lander hva som får være med til slutt. Jeg synes dette fører mye bra med seg både i de ulike kombinasjonene av elementer som dukker opp, og det å ha det gøy med forslagene man kommer med. Jeg ler for eksempel mye når vi prøver ulike trommer og beats- da går låtene plutselig i alle retninger. Vi jobbet en del med akkurat denne låten for å lande den og finne riktig form. Lydbildet i «Young Skywalker» er en god blanding av høst og lengsel i møte med shoegaze, r&b og 90-talls diskotek.
Hva ønsker dere å formidle gjennom denne låten og hva handler den om?
Lene: Låten prøver, enkelt nok, å gjengi sekundet av en følelse av at noe glipper uten at man får gjort noe med det. Vi tror mange kan kjenne seg igjen i det å føle seg alene i det å jobbe for noe man synes er ekte og viktig, og det å miste kontrollen. Tanken er å være tro mot seg selv for sin egen del, og det å stå i det selv om det ikke gir noen gevinst.
Hva er det spesielle i Kyss På Halsen sitt musikalske univers?
Ole: Jeg tror kombinasjonen av pop-elementene i møte med en evne til å male litt diffuse og svevende lydbilder. Det er jo musikk preget av våre erfaringer og intuisjon, så det vil jo være unikt oss uansett, enten det gjelder våre begrensninger som produsenter og låtskrivere, eller våre styrker.
Lene: Enig der. Det unike er hva den enkelte bidrar med i kombinasjon med de andre og det å tørre å sette sammen de ulike ideene på nye måter. Vi håper og tror dette bidrar til en egen sound. Vi ønsker at musikken skal være åpen, søkende og off-meta. Et sted hvor man kan forsvinne litt.
Dere er ferske som trio. Kan dere fortelle litt om det og om bandnavnet?
Ole: Vi har vært venner veldig lenge og laget musikk lenge sammen. Tilfeldighetene førte til at vi lagde en sang sammen, det var gøy og vi endte opp med å lage mer.
Lene: Vi er ferske med dette prosjektet, men har kjent hverandre i 10 år eller mer. Vi har laget ting sammen og spilt sammen i andre bandsammenhenger hele veien, og tenker at det er fordi vi har en felles forståelse for hvor vi vil lydmessig, hva vi liker og at vi liker å jobbe sammen. Det er det som gjør at vi fortsetter, og har startet Kyss På Halsen. Det blir fort litt gøy å lage ting når alle kommer med så ulike innspill. Navnet, og tekstene våre generelt, er en lek med ord og hvordan man sier ting for å gi dem ulike betydninger. Kyss på halsen er en slags avart av kors på halsen- et løfte om du vil. Ideen med det vi lager fra navn til ferdig låt er å lage eller si det slik vi vil og gjør nettopp fordi vi kan.
Hvordan vil dere beskrive dere selv og hva liker dere å gjøre på fritiden?
Ole: Jeg er en ekstremt stor nerd som er veldig opptatt av film, spill og musikk men også jobber med og studerer film, spill og musikk, da spesifikt lyddesign. Fritiden min glir over i det jeg jobber med og jeg bruker tiden på å høre på musikk, se på film eller å spille. Spiller også mye Super Smash i kollektivet jeg bor i, lol.
Lene: Det jeg jobber med og det jeg bruker fritiden på går litt i hverandre. Jeg jobber med kostymer for film og tv og har både det og musikk som interesse. Jeg har ganske lite fritid til andre ting, men når jeg først har det legger jeg meg gjerne på sofaen med en bok, setter meg på kafé, omgås folk jeg liker eller drar til andre land når jeg får muligheten til det. Jeg vil kanskje beskrive meg selv som finurlig. Vi er en rar gjeng og trives med det.
Anders: Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive meg selv, men jeg håper og tror jeg er en snill fyr. En jovial melankoliker, som snart skal bli pappa, lager en del musikk og studerer til å bli sosionom.
Hvordan og når startet det for dere med musikk og sang, og hva er deres musikalske bakgrunn?
Ole: Kanskje et kjedelig svar, men vi er alle så og si selvlærte med bakgrunn i det å ha vokst opp blant musikkinteresserte både hjemme og på fritiden. Det har alltid vært en interesse og noe man har håpet å kunne drive med.
Lene: Pappa lærte meg å spille gitar da jeg var liten, jeg elsket ABBA og danset vilt til klassisk når ingen så på. Da jeg begynte på ungdomsskolen fikk jeg samme gitar som Lene Marlin (veldig stas!), begynte å lage egne låter og hadde et lite band kalt Turbotiger. Da jeg flyttet til Oslo var jeg heldig å treffe på Anders og Ole Torstein via via, og fikk være med i Ludvig Moon. Tilfeldigheter og en trang til å skrive og spille har ført til at det er noe jeg fortsatt driver med.
Anders: Min musikalske reise begynte en kveld i sjette klasse da faren min lærte meg to grep på gitaren, og siden den gang har jeg vel lært meg et par grep til, men ikke så mange. Brukte ungdomsårene på å spille pop-punk i band, før jeg som nittenåring flyttet til Oslo og ble med i Team Me, noe som åpnet en ny musikalsk verden for meg. Senere startet jeg Ludvig Moon for å utforske egen låtskriving, og det var gjennom det bandet jeg ble kjent med Ole og Lene.
Hva føler dere er deres sterkeste side som trio og er dere noen «uredde» typer?
Ole: Jeg har drevet plateselskap og vært involvert i norsk musikkbransje i snart ti år, og er egentlig veldig trett av det. Nå som jeg ikke driver plateselskap eller jobber aktivt i bransjen lenger føler jeg at jeg ikke trenger å legge bånd på meg selv eller må lage musikk rettet mot spesifikke målgrupper på samme måte som jeg følte på før. Alt er litt friere. Det hjelper også at alle har karrierer ved siden av. Ingen er avhengig av å leve av musikken, noe som gjør det lettere å føle seg litt fri. Spesielt fordi vi også gir ut musikken vår selv.
Lene: Enig med Ole – selvstendighet og at alt ved prosjektet føles fritt og gøy. Det er ikke noe poeng i å prøve å møte andres forventninger, men heller prøve å invitere andre inn i måten vi ser og opplever livet på. Sånn sett er vi kanskje uredde, og siden utgangspunktet er at vi trives sammen og liker det vi lager føles det trygt å gi det videre til dem som måtte ønske å høre på om de skulle like det eller ikke. Vår sterkeste side er kanskje også at vi synes det er morsomt å eksperimentere med ideer, vi trives sammen, er jordnære og først og fremst lager ting vi selv også kan like.
Anders: Enig i det de andre sier. All musikken jeg er med på å lage kommer som et resultat av et kreativt overskudd, en skapertrang og det er alltid lystbetont. Hadde det ikke vært sånn så hadde jeg ikke holdt på med musikk lenger.
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Ole: Nå for tiden er jeg fryktelig opphengt i japansk moderne pop og dansemusikk, da gjerne ting som gis ut på japanske netlabels som Maltine og Trekke Traxx . Jeg hører mye på Phritz, Hirihiri, Isagen og Hakushi Hasegawa. Porter Robinson’s Nuture fra i år er også en gjenganger. Han har klart å lage et magisk univers.
Lene: Selv hører jeg på alt fra Lykke Li til The Jesus and the Mery Chain og Astrud Gilberto. Utover det elsker jeg alltid en god pop-produksjon som bruker alle triksene i boken for at man skal bli hekta. Lol- en felles favoritt vi kanskje kan innrømme er Taylor Swift. Det som inspirerer meg mest er allikevel situasjoner, mennesker, drømmer jeg har hatt og en følelse som plutselig dukker opp. Den forrige singelen vår, «Ice Eyes», er for eksempel en slags gjengivelse av en drøm jeg hadde en gang som føltes veldig virkelig og annerledes.
Anders: Jeg blir inspirert av så utrolig mye forskjellig, og det forandrer seg hele tiden. I det siste har jeg hørt mye på artister og band som Grouper, Alex G, Wolf Alice, Ethel Cain, Spirit Of The Beehive og Caroline Polachek. Denne ukas musikalske besettelse er Magdalena Bay og låten «Chaeri». Den får meg til å føle mye.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Ole: Er teit å si, kanskje, men Anders sitt andre band Tape Trash er i studio om dagen og det lille jeg har hørt er ting jeg gleder meg veldig til blir gitt ut. Fijitrip er også veldig kult! Det samme er den norske jazz- og improscenen. Skrim og Flukten er gjengangere.
Lene: jeg er nok ikke den som henger best med på alt nytt som dukker opp – det er så mye, og så mye bra. Jeg er forøvrig veldig glad i Vilde Tuv, Kaja Gunnufsen og Bendik, og hører en del på Cezinando. De har alle nydelige tekster, og lager låter som overrasker meg i retningene de velger å trekke musikken. Jeg hører også en del på det siste albumet til Astrid S, og blir som sagt alltid glad av en god pop-låt.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artister?
Ole: Å spille i Frankrike under hetebølgen i 2019 var en merkelig opplevelse. Da spilte jeg med Spielbergs på en festival i Clermont Ferrand og det var over 40 grader på scenen. Det hele føltes litt som en feberdrøm.
Lene: Det blir vel mer en slags funfact. jeg er ikke like bevandret som de to andre, men en morsom greie var at jeg endte opp med å synge «Adelaide» med Thomas Dybdal på Sentrum Scene etter å ha sendt inn en slags «selftape» på etterspørsel på en facebookevent. Utover det er det alltid morsomt å være innom andre innspillinger for å kore når det er sjangre jeg ikke driver med selv. En annen funfact er at jeg en gang ble intervjuet av Anders før vi ble kjent.
Anders: Ja, lite visste vi den gang, hehe. Største konserten jeg har spilt var med Team Me på Hammersmith Apollo i London i 2011, men den sprøeste var da jeg spilte med Ludvig Moon for fem veldig energiske tilskuere på en teaterfestival i Sarpsborg i 2016.
Ole: Den festivalen i Sarpsborg var utrolig morsom. Da var liksom livet litt lysere og enklere.
Hvilket sted drømmer dere om å spille på, og hvilken scene har overrasket dere mest?
Ole: For å svare litt beskjedent (siden vi ikke har spilt live enda) vil jeg si at å spille i kirkerom eller lignende med mye akustikk er veldig stemningsfullt, og i Oslo tror jeg eksempelvis Kulturkirken Jakob eller Vigelands museet ville vært mystisk og fint. utover det tror jeg vi kler steder som enten er små, estetiske og intime. Kanskje Ingensteds, eller en utendørs-scene på kveldstid – gjerne i det store utlandet. Å få bruke musikken i film, tv-serier eller spill er også en drøm.
Har dere en favoritt-matrett?
Lene: Det er veldig vanskelig å bare nevne en, men jeg er veldig glad i retter med surt, søtt og salt blandet, så jeg går for vietnamesisk mixed grill med nudler. Der får man grønnsaker, salat, nudler, litt kjøtt og vårruller med chili, lime og peanuttsaus – alt man kan ønske seg. På hjemmebane blir det mormors fiskegrateng, og jeg er nok generelt veldig glad i alt av hjemmelaget hos familien.
Har dere sett en bra film i det siste som dere vil anbefale?
Ole: Jeg studerer film (lyd) nå så jeg har alltid alt for mange tips, men jeg vil spesielt trekke frem Edward Yang’s mesterverk «Yi Yi». Et stille men fantastisk drama om en familie i Taiwan. Den viser hvordan tilfeldigheter påvirket livets gang og lager et empatisk bilde om hvordan vi mennesker forholder oss til den massive veksten i samfunnet og hvordan det kan fremmedgjøre oss, både fra oss selv men familiene våre.
Lene: Jeg elsker å gå på kino, men det har dessverre blitt dårlig med det de siste årene på grunn av korona og mye jobb. Det er helst der jeg ser film, mens hjemme blir det serier. Den siste filmen jeg så på kino, som jeg også var heldig å få jobbe på noen dager selv, var «Prosjekt Z» – den er utrolig morsom og veldig fint laget. Gleder meg ellers, som så mange andre denne uken, til å se «Verdens verste menneske», og er stolt kollega av flere som jobbet med disse to.
Anders: Jeg så «Minari» tidligere denne uken. Nydelig portrett av en koreansk-amerikansk familie som bor i Arkansas på åtti-tallet. Ble spesielt rørt av forholdet mellom det yngste barnet i familien og bestemoren. Fikk meg til å tenke på min egen bestemor. 😭
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere valgt?
Lene: Det føles umulig å komme med et godt svar, men det er veldig gøy å jobbe med sjangre man ikke jobber med til vanlig. Sånn sett hadde det vært rått å jobbe med Arif eller Cezinando. Ellers står Røyksopp og Cashmere Cat høyt på listen – de lager magiske lydbilder som hadde vært fantastisk å få vært en del av.
Anders: Jeg føler meg veldig heldig som på en eller annen måte allerede har fått samarbeide og fortsatt samarbeider med mange av mine favorittmusikere. Special mention her til Kristofer Staxrud.
Ole: jeg er veldig glad for å kunne samarbeide med Anders og Lene. Spesielt Anders og jeg har laget musikk sammen på en eller annen måte i over ti år og det har alltid vært veldig inspirerende og gøy.
Hvordan har korona-perioden fortonet seg for deres del, og hva er deres musikalske planer videre for 2021?
EPen er på en måte et resultat av å endelig ha tid til å jobbe seg ferdig med låter vi har ønsket å gjøre noe med lenge. En av de få oppsidene ved pandemien. Det føltes bra å være i gang på et vis og ha faste ting å jobbe med. Under korona fikk vi både jobbet med den, og skrevet nye låter. Vi knakk en kode for hvordan Kyss På Halsen skal høres ut og arbeidsmetoden vi trives med.
Vi ser for oss at vi kommer til å fortsette å jobbe på samme måten, og gleder oss til å kunne gi ut den første EPen før jul, og en EP i løpet av våren – det blir veldig stas! Forhåpentlig vis vil Simon Bergseth og George Tanderø fortsette å jobbe med oss også, og muligens Peter Hiley hvis vi er heldige – han dukker opp som gjest på tredje låt på den første EPen.
Vi håper også å kunne sette av tid til å spille mer sammen, noe som blir lettere uten restriksjoner og lockdown, slik at vi neste år kan spille live.