Fra sin unnfangelse under et intetanende blikk ut av vinduet, til den omfattende prosessen med å utforme det, er «Brefjære» et kunstverk som samler det timelige og det evige både i musikk og i poesi, og fremstiller den universelle sannheten om at vi alle er like evige og like flyktige.
Med sine ambisiøse studioalbum og fengslende liveshow kan man trygt si at Spurv har etterlatt et uutslettelig inntrykk på den internasjonale postrockscenen det siste tiåret. Den norske sekstetten har gitt ut tre storslåtte album så langt, men deres nye plate «Brefjære» åpner opp en ny dimensjon når det gjelder komposisjon, musikalitet, vidsynthet og produksjon. «Jeg flyttet til Tromsø for en stund siden,» sier hovedlåtskriver Gustav Jørgen Pedersen om opprinnelsen til «Brefjære». «En dag så jeg ut av vinduet der jeg ser fjell og bjørketrær, og så begynte jeg å spørre meg selv: Hva ville de fortelle hverandre om de kunne snakke?» Slik ble en mytisk samtale mellom vinden, et fjell, et bjørketre og en sommerfugl født, inspirert av klassiske verk som greske tragedier og barokkens oratorier, men også av Spurvs musikalske reise. «Dette albumet inneholder elementer selv fra før vi startet Spurv i 2011. Noen av disse ideene har jeg jobbet med i over 10 år,» fortsetter Pedersen, og beskriver hvordan «Brefjære» er et resultat av en tiårlang prosess like mye som et nåtidig øyeblikksbilde.
«Vi har ikke lyst til å være en døgnflue,» sier Pedersen om den kunstneriske intensjonen med Spurv. «Vi har lyst til å lage musikk som varer – musikken vår skal være både intrikat og umiddelbar. Dette er en balanse jeg ofte finner i klassisk musikk, og hvert Spurv-album til nå har vært et skritt mot å oppnå den balansen.» Etter å ha samlet en imponerende samling av høyt profilerte utøvere fra den norske klassiske musikkscenen, har bandet tatt et stort steg i å utvide sin musikalske palett, men også i å skape et oppslukende og gripende kunstverk.
Samlet sett er «Brefjære» en øvelse i å forsone postmoderne relativitet og sjangerlek med klassiske komposisjonsteknikker. Måten vibrafonarpeggioene synker og stiger bak de raskt tjafsende gitarene på, for sakte å lede opp til siste tema på «En brennende vogn over jordet», vitner om en dynamisk følsomhet som er nær unik i denne typen musikk. På samme måte viser det at bassen har sitt eget liv på «Som skyer», at Pedersens tilnærming til bandkameratenes partier er nærmere et orkesters enn et rockeband. Faktisk er det få øyeblikk der instrumentene spiller unisont på hele «Brefjære», men når de gjør det, for eksempel på det dundrende hovedtemaet på «Til en ny vår», er det for full maskin.
Vår dype fascinasjon for albumet «Myra» (2018) etterlot seg markante forventninger innad i redaksjonen. Albumet, som bør fremheves som en norsk post-rock klassiker, har vært fast inventar i våre spillelister siden utgivelsen. «Brefjære» er, om mulig, hakket mer ambisiøst (!) både når det gjelder instrumentering så vel som arrangering. Vi har snakket med bandet om arbeidsprosesser og tankene bak musikken, og utfordret de i å sette sammen en ny 20+5 spilleliste spekket med norske favoritter.
Hei Spurv og gratulerer med utgivelsen av det nye albumet «Brefjære». Hvordan vil dere beskrive albumets tematiske røde tråd, og hva har vært hovedinspirasjonskilden i arbeidet med dette albumet?
Tusen takk! Kanskje i enda større grad enn «Myra» har «Brefjære» en tydelig konseptuell forankring. Albumet er et slags mini-oratorium – et fortellende og dramatisk musikkverk der fire karakterer – bjørken, fjellet, sommerfuglen og vinden inngår i en slags samtale om hvordan verden erfares fra deres synspunkter. Det er en slags symbolistisk, mytisk fortelling eller allegori over oss mennesker, og hvordan vi bebor ulike tidshorisonter; At hver og en av oss både er det individuelle livet vi lever, og at vi er de kulturelle grunnstrukturene som varer i århundrer, gjennom at vi overtar, gjennomlever og overleverer dem til neste generasjonen. Forsøket på å forstå hva vi mennesker er og hvilken plass vi har på jorden, går gjennom alt vi har laget med Spurv. Når det kommer til inspirasjonskilder så er den klassiske arven, både litterært og musikalsk, selvsagt viktig, men helt konkret spilte også Liturgy sitt album «The Origin of the Alimonies» fra 2020 en viktig rolle. Det er en ny skapelsesberetning fortalt som en opera. Et herlig skamløst ambisiøst album.
Vi teller 5 år siden forrige langspiller («Myra» 2018), hva har endret og/eller forsterket seg i løpet av denne perioden fra et deres perspektiv rent musikalsk?
Vi forsøker egentlig ikke å gjøre noe annet enn det vi har gjort tidligere, annet enn å forsterke de ulike elementene vi har jobbet med før. Det sarte skal være mer sart, det bombastiske og majestetiske skal være enda mer majestetisk. Komponeringen er på mange måter mer moden enn på «Myra», vi har turt å ha det enklere når det skal være enkelt samtidig som vi har tatt større risiko i andre enden. På mange måter føler vi at vi har et større musikalsk overskudd enn tidligere, der vi vet mer om hvor vi vil ta bandet, og at vi har erfaring nok til å gjennomføre idéene vi har på en god måte.
Som i forgjengeren, uttrykker dere fascinasjon for naturen (fødsel/forråtnelse) og det abstrakte begrepet tid, som to bærende konseptuelle elementer for Spurv. Hvor stammer denne fascinasjonen fra og hvordan jobber dere med å overføre dette til musikalske elementer?
Temaet har vært med helt siden begynnelsen, og utgivelsen av «Blader som faller til jorden og blir til nye trær» i 2012. Jeg vet ikke hva som kan være mer meningsfullt å fundere over enn hva det vil si at naturen og vi mennesker er til? Jeg tror at de fleste tenker på dette en gang i blant, men i motsetning til mange andre, så forblir vi nede i funderingen og prøver å lage musikk av det. «Brefjære» har enkelte programmusikk-aktige elementer, hvor kontraster mellom det varige og det flyktige blir illustrert musikalsk (droner og clustere vs. melodiske temaer og fragmenter, for eksempel), men først og fremst dreier det seg om å lage en musikalsk fortelling, med innledning, utvikling og slutt. Det skal ikke være mulig å bytte om på enkeltdeler eller låter uten at helheten blir dårligere, og hver del skal forholde seg til det som kommer før og etter. Det er melodier og temaer som blir tatt opp på tvers av låter, og vi har fokusert mye på å balansere ut instrumentering og klanger på tvers av albumet, slik at alt skal henge sammen – til tross for stor variasjon.
Hva har vært det mest krevende i utformingen av «Brefjære», og hva vil dere si har vært mest givende sett i ettertid?
Det mest krevende var nok bare å få tid til å jobbe med alt. Både skriving av musikk, arrangering og øving. Det har skjedd veldig mye for oss, privat i bandet de siste årene, og som har gjort det vanskelig å holde aktiviteten oppe. Pandemien hjalp selvsagt heller ikke, men når vi først kom i studio hadde vi en fantastisk prosess hvor vi følte ganske tidlig at vi lagde et album vi kom til å bli stolte av. Det frister til gjentakelse.
Hvilke av låtene på albumet setter dere ekstra høyt personlig, og hvilke låter gleder dere ekstra til å spille live?
Siden albumet først og fremst er en helhet synes jeg det er vanskelig å velge, og om du spør andre i bandet, vil du helt sikkert få andre svar. Personlig liker jeg storformatet best, og både «En brennende vogn…» og «Til en ny vår» fungerer veldig godt, synes jeg. Jeg har en følelse av at «En brennende vogn…» kommer til å forbli i live-settet vårt i lang tid fremover.
Musikken deres gir ofte filmatiske eller litterære assosiasjoner og bilder i hodet på lytteren. Hvor bevisste er dere selv over dette, og hvilke filmer og/eller bøker har dere sett/lest de siste årene som dere ønsker å anbefale videre?
Ja, musikken vår er jo fortellende selv om den er stort sett instrumental, og da er det jo nærliggende å sammenligne med film eller litteratur. Vi er absolutt klare over det, og både fordelen og ulempen med musikk er at fortellingen blir mindre distinkt enn i tekst eller bilde. Narrativet er mindre konkret, så lytteren får føye til mer selv. Når det kommer til litteratur er det flere av oss som leser en del – selv om omfanget varierer en god del. Vi er flere som har vært/er inne i en Dune-periode for tiden (Frank Herbert). Selv leste jeg nylig ut «God Emperor of Dune» (1981), som gir ordet episk en ny betydning. Jeg er ellers veldig glad i Michel Houellebecqs forfatterskap og syntes «Tilintetgjøre» (2022) var veldig, veldig bra. Om du ikke har lest Houellebecq før, så begynn med «De grunnleggende bestanddeler» (1998). Det er en klassiker. Akkurat nå leser jeg «Løpe ulv» av Kerstin Ekman (2022) – den kan også anbefales etter bare noen få sider.
«Brefjære» knytter dere enda tettere til folkemusikk, og klassisk musikk er åpenbart en massiv inspirasjon fremdeles. Hva er bakgrunnen for at folkemusikken får en tydeligere rolle i låtene, og hvordan har dere arbeidet dere frem til en så bred musikalsk formel?
Vi hører jo på alt mulig. Det er jo litt klisje, men alle i bandet hører på veldig mye forskjellige ting. Vi har noe til felles fra før, men ellers er alle veldig åpne for nye inntrykk og vi deler gamle og nye oppdagelser med hverandre titt og ofte. Folkemusikk er med oss både direkte fra tradisjonsmusikken, via Grieg til ymse folkrock/-metal – og fra country og nordicana. På albumet er vi også så heldige å ha med oss Inger Hannisdal, som improviserer fiolinsoloer på «En brennende vogn…» og «Urdråpene». Hun har bakgrunn fra jazz, norsk- og arabisk folkemusikk, og spillet hennes beveger seg på magisk vis, sømløst, mellom disse tradisjonene. Jeg tror ikke vi har tenkt at vi skal lage et så veldig folkemusikk-preget album, egentlig, men vi utforsker tonearter som er litt mer uvanlige i populærmusikk, noe som ofte kan gi et mer «folke»-aktig preg, kanskje? Det vesentlige er stemning og drama, samtidig som det skal være formmessig og kompositorisk interessant musikk. Sjangerblanding blir mer et biprodukt av dette, enn et selvstendig mål.
Hva vil dere beskrive som bandets høydepunkt så langt, enten i form av kreative prosesser eller fremføring på konsert?
Vi føler nok fremdeles at vi har høydepunktet foran oss, men akkurat nå rangerer utformingen og innspillingen av «Brefjære» høyt oppe. Det var et album som det var veldig spennende å lage. Det er mange lag og detaljer som vi til tross for relativt dårlige (tids-) forhold klarte å få på plass. Av konserter føler jeg at vi har hatt mange høydepunkter. En ting er store festivalkonserter som Øya og nå nettopp på ArcTanGent, som åpenbart er veldig moro – men vi gjorde mange veldig intime konserter på rare venues de første årene vi spilte som fremdeles er varmt i minne for oss; i en bokhandel, et kunstgalleri, et bibliotek og hjemme i stua i et kollektiv på Grünerløkka. Det var veldig bra saker. Kanskje vi gjør noe lignende igjen snart.
Hva er bandets ultimate mål? Hva ønsker dere å oppnå som enhet for at dere skal være tilfreds med skapelse og fremførelse?
Vi har nok ikke noe slikt mål. Hvert enkelt album og konsert er et mål i seg selv, og vi er takknemlige så lenge vi er venner, at vi har publikum og at vi kan fortsette med det vi driver med. Vi har holdt det gående i en del år nå og har ingen planer om å stoppe med det første.
Hva er planene videre med «Brefjære», hvilke konserter kan publikum glede seg til fremover?
Nylig var vi på turné som support for This Will Destroy You og The Ocean på seks konserter. Det var veldig stort for oss ettersom dette er band vi har vært fan av siden tenårene – og som har vært store inspirasjonskilder for oss! Etter det spilte vi på Høstsabbat i Oslo – som eneste konsert i Norge i år. Det er en fet festival som vi gleder oss til å komme tilbake til. I november blir det noen flere konserter i Frankrike, Sveits og til slutt på Glomaar-festivalen i Tyskland. I tillegg så holder vi på å planlegge nye konserter for våren og sommeren neste år. Det er bare å glede seg.