Erik Lukashaugen er ute med albumet, «Det vi rakk» som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Det har gått tre år siden han slapp spellemannsnominerte og kritikerroste «Vi eier skogene». Albumet, som var hans fjerde i rekken, inneholdt tonesatte dikt av Hans Børli og ble svært godt mottatt av publikum.
Elverumsingen solgte ut 24 kulturhus over hele Sør-Norge på den påfølgende turneen og frem til pandemien traff var han en av landets travleste visesanger med rundt 100 konserter årlig.
Det nye albumet inneholder ni triste og melankolske viser skrevet av Erik Lukashaugen og er artistens hittil mørkeste utgivelse med temaer som fremtidsuro, savn og sorg. Musikalsk skiller albumet seg ut fra tidligere utgivelser ved at det låter litt mindre viser/folk og litt mer 70-talls visepop/progrock.
Erik Lukashaugen er en av våre aller fineste visesangere, og han har laget nok et solid album. Han skriver flotte og ekte tekster med mening i et fint og harmonisk lydbilde og som gir tid til ettertanke. Han formidler sine låter på en nydelig og ektefølt måte som berører.
Et virkelig fint og variert album har det blitt, og hvis vi skal trekke frem tre låter fra albumet vil det være; «Den sørgeligste sangen» som er en ektefølt, sår og melankolsk liten perle som berører, «Parentes» som er en nydelig liten vise om minnene om den deilige, men samtidig litt vonde ungdomsforelskelsen og alt det som følger med den pakket inn i et harmonisk og samtidig melankolsk lydbilde. Til sist vil vi nevne, «Elverum i blått» som er en skikkelig fin vise i et herlig og stemningsfullt lydbilde.
Albumet er produsert av Erik Lukashaugen og Tarjei Nysted som begge spiller et vell av instrumenter (gitarer, keyboards, strykere, nøkkelharpe, dreielire, trommemaskiner m.m.). Andre musikere som bidrar er bl.a. Børre Flyen (trommer), Ellen Brekken (bass), Bjørge Verbaan (keyboard) og Krister Skadsdammen (pedal steel/el-gitar).
Vi tok en prat med Erik om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Gratulerer med albumet «Det vi rakk». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Det var en veldig annerledes plateinnspilling. Normalt henter jeg inn musikere til en preproddag før vi går i et studio og spiller inn hele albumet i løpet av en liten uke. Denne gangen hadde vi ikke mulighet til å møtes på grunn av smittefaren. Jeg måtte derfor rigge meg opp hjemme og gjøre mine egne opptak selv og deretter sende lydfiler til de andre musikerne for diverse pålegg i deres hjemmestudioer. Fordelen ved å øve først og gjøre opptak av flere instrumenter samtidig er at man kan prøve ut ulike retninger på en låt før man bestemmer seg endelig. Det blir gjerne også en helt egen nerve når alle musikerne spiller live. Den muligheten mistet vi, men samtidig kunne jeg sitte i ro og mak og teste ut masse rare instrumenter som jeg ellers ikke hadde hatt tid til. Det samme kunne min co-produsent Tarjei Nysted som bla. har skrevet og spilt inn noen veldig flotte strykerarrangementer.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
«Det vi rakk» er en samling med melankolske midtlivsviser. Jeg synger om tap, savn, maktmisbruk og litt om korona. Året 2020 inspirerte liksom ikke til ei hurraplate syntes jeg. Jeg elsker albumformatet og forsøker alltid å skape en tematisk helhet. Hos meg kommer alltid tekstene først og jeg lurte lenge på hva jeg skulle skrive om denne gangen, men så kom pandemien og ga inspirasjonen til å skrive om det meste som kan gå galt.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Når jeg skriver tekster får jeg et ofte et visuelt bilde av hvordan sangen ser ut og forsøker ofte å skape et lydspor som matcher dette. På «Det vi rakk» synger jeg blant annet. om forhold som går i oppløsning og om minner som strømmer på. Disse minnene så jeg for meg som gamle polaroidbilder fra 70- og 80-tallet. Det ga meg lyst til å bruke noe av estetikken fra vise-, pop, og rockemusikk fra den perioden. Jeg spiller blant annet på en Rhodes MK80 som har «de derre plink-plonk»-lydene som mange av 80-tallspophitsene hadde.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra albumet?
Jeg har et spesielt forhold til alle låtene fordi jeg har jobbet enormt mye med alle sammen, men om jeg skal velge én så er det tittelsporet «Det vi rakk». Jeg var neste ferdig med platen, men manglet den ene låten som bandt alt sammen og forsøkte forgjeves å skrive den. En dag lyttet jeg til programmet «Drivkraft» i NRK P2. Det er et veldig flott program der ulike kunstnere dybde-intervjues. Kari Bremnes var i studio og fortalte hvordan en enkelt setning ofte kan være starten på en sang. Det kunne være noe som noen sa eller noe hun leste. Da pleide hun å skrive det ned i boka si eller sette seg ned og skrive på en tekst. Jeg tenkte umiddelbart at dette var en veldig god måte å jobbe på. Like etter sa programleder Vegard Larsen at «Kari Bremnes, en time går så altfor fort – det var det vi rakk.» Oj, tenkte jeg, der har vi setningen – Det vi rakk.
Lukashaugen er en god historieforteller, og greier gjennom de gode historiene å skape en stemning og et univers som på en fin måte beskriver hendelser mange kan kjenne seg igjen i og bli berørt av. Terningkast 5/6
I forbindelse med slippet av albumet skal du ut på en turné på 30 konserter i Sør-Norge. Kan du fortelle litt om det og hva publikum kan forvente seg på en konsert med deg?
På grunn av usikkerhet rundt gjenåpningen og tilhørende billettinntekter kommer jeg hovedsakelig til å spille konserter som trio denne høsten i stedet for fullt band. Heldigvis har jeg med meg et par fantastiske musikere som tilsammen trakterer en haug med spennende instrumenter (bl.a. nøkkelharpe, basspedaler, fonofele og trøorgel) som jeg tror vil bidra til å gjøre konsertene til en unik opplevelse. Vi kommer til å spille en blanding av nye sanger og materiale fra mine to album med tonesatte dikt av Hans Børli.
Hva føler du er det spesielle i ditt musikalske univers?
Artistkollega Tom Roger Aadland sa engang at jeg spiller «skogblues». Jeg synes det er en god beskrivelse. Jeg er veldig nært knyttet til naturen og har veldig mange sanger som omhandler skog. Jeg setter pris på et ærlig og usminket lydlandskap, kanskje fordi det minner meg om ektheten i naturen.
Hva er din sterkeste side som artist og er du en uredd type, i så fall hvordan og hvorfor?
En kollega omtalte meg en gang som the hardest working man in showbiz og det er nok ikke å så langt unna sannheten. Jeg debuterte ikke før jeg var nesten førti og følte jeg hadde alle oddsene mot meg, men jeg tenkte at hvis jeg står på mer enn alle andre så har jeg kanskje en sjans. Nå står jeg her 10 år etter og lever av musikken så jeg tenker at min sterkeste side som artist er at jeg har driven som skal til for å lykkes i en knallhard bransje.
Hvordan vil du beskrive deg selv, og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg er en fyr som liker å gå all in i det jeg holder på med og som elsker familien min. Om sommeren forsøker jeg å komme meg på fjellet med telt og fiskestang så ofte jeg har mulighet. Ellers er ikke fritid noe jeg har så mye av som fulltidsartist og småbarnsfar.
«Det vi rakk» har blitt et godt gjennomarbeidet album der det tekstlige står sterkt.
Hvordan og når startet det for deg med musikk og sang, og hva er din musikalske bakgrunn?
Som ungdom digga jeg hardrock og da jeg var 15 kjøpte jeg meg en brukt stjerneformet el-gitar for fire hundre kroner og startet band med kompisene. Vi kunne ikke spille, men var nysgjerrige og fant sakte, men sikkert ut av det. Den gangen, som nå, var det vanligst at gitaristen også var vokalist så da ble jeg det også.
Kan du fortelle litt om en av dine beste opplevelser fra en av dine liveopptredener?
Mine beste konsertopplevelser er nesten utelukkende fra små intime scener. Som konsertpublikummer har jeg også samme erfaring. I flere år pleide jeg å ta med meg bandet til en nedlagt togstasjon i Maridalen utenfor Oslo og spille inne i stua i stasjonsmesterboligen. På det meste hadde vi nesten sytti personer i det lille rommet og jeg husker at det var så trangt at det var ei som måtte bøye seg unna for å ikke bli truffet av fiolinbua. Den nærheten man får til publikum i slike settinger er unik og sitter i kroppen lenge.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg har ikke så mange forbilder, men det er noen artister som har formet musikksmaken min mer enn andre. Steve Earle er en av dem. Han er en enorm tekstforfatter og -formidler og sangene hans var en viktig årsak til at jeg valgte å bli visesanger med tekstene i sentrum.
Tekster, melodier og produksjon av topp kvalitet!
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Tom Roger Aadlands album «Motgift» fra i vinter var god medisin i den mørkeste delen av koronaen for min del. Fjorårets «Slutte å byne» med Valkyrien Allstars samt Ole Paus & Motorpsycho med «så nær så nær» utfordrer sjangergrenser og gir meg gåsehud. Alle tre nevnte album inneholder bunnsolide tekster.
Du har satt sammen en 20+5 spilleliste til oss. Hvordan har det vært, har du hatt et bestemt fokus vedr. utvelgelsen av låtene som du ønsket å ha med i listen, og har du møtt på noen «utfordringer» underveis?
Jeg har valgt meg låter som temamessig er beslektet med hver av mine 5 viser. Jeg stjeler aldri bevisst fra andres tekster eller musikk, men i blant oppdager jeg i etterkant hvor jeg har hentet inspirasjon fra og noen av disse låtene finnes i denne spillelisten. Lytt så skjønner du kanskje hvilke.
Hva er det sprøeste, morsomste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
Det sprøeste må nok være at jeg tok sjansen på å si opp jobben som 40-åring for å følge drømmen og at jeg aldri har angret et sekund.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Det hadde vært enormt stas om jeg kunne benyttet meg av Bent Sæther fra Motorpsycho som produsent en gang. Jeg har alltid vært fan av Motorpsycho, blant annet fordi de våger av være totalt kompromissløse. Ikke mange tør det, men det er slike artister som sørger for at musikken utvikler seg.
Hvordan har korona-perioden fortonet seg for din del, og hva er dine musikalske planer videre for 2021?
Det har vært en skikkelig kjip periode synes jeg, først og fremst fordi jeg ikke har kunnet være sosial, spille konserter og tjene penger. Samtidig har jeg kjent veldig på hvor viktig musikken er for meg. Heldigvis fikk jeg utnyttet dødtida til å lage ei plate som jeg er veldig godt fornøyd med så alt i alt føler jeg meg bedre enn på lenge.
De neste 3 månedene blir det fullt trøkk med konserter, og fra desember skal jeg forsøke å komme i gang med å skrive mitt 6. album. Men først må jeg finne ut hva det skal handle om!