14 måneder etter sin ekstremt kritikerroste og dobbelt spellemanns-nominerte plate «Alt Som Har Hendt», er Erlend Ropstad ute med nytt album. Fredag 25. januar slapp han «Brenn Siste Brevet» som han har fått fantastiske anmeldelser for, og som er denne «Ukens album» på NPS Music.
Erlend Ropstad får det til å høres ut som rocken er funnet opp på Sørlandet. Han er blitt en klippe
Dette er et album som fort kan ende opp med å gi det siste lille puffet han trenger for å bli en av vår tids virkelig store rockeartister. Fra første stund kjenner man pulsen i musikken, det rastløst drivende. Åpningslåten «Når alt har ordna seg» er oppriktig gripende der den tøffer av gårde i fast rockegroove, mens Ropstads stadig mer insisterende og desperate stemme fungerer som eksepsjonelt autentisk og ektefølt motstykke til strykere og den varme, gyngende bassen. Albumets første spor kan litt flåsete beskrives som arbeiderklassens «Hjerteknuser», og signaliserer at Ropstad går tyngre til verks denne gangen. Gjennomgående for albumet er det røffere lydbildet og man skal ikke se bort ifra at BigBang og Thåstrøm har vært store inspirasjonskilder lydmessig. Det røffe kommer best til uttrykk på låten «Vi er de siste», en hektisk punk-homage som trekker inn elementer fra flere spennende sjangre. Originalt, men allikevel helstøpt.
«Natta som er over nå» er kanskje sangen som tydeligere enn noen andre på albumet slår fast at Ropstad er klar for de største scenene i landet. Ropstads tilstedeværelse, hans iboende musikalske sjel og personlige tekstunivers, har muligens aldri vært sterkere i symbiose enn akkurat her. Og ja, Springsteen og E Street Band er åpenbart en enorm kilde til inspirasjon. «Natta som er over nå» er det nærmeste vi har kommet Springsteen på norsk, kort og godt. Tanken på at Erlend Ropstad spiller denne låten på en norsk festival en sen sommerkveld blir nesten for mye. Vi snakker klassiker.
Hvis du er svakere for Ropstads roligere sider bør du heller ikke fortvile. Inderlige «Du hang med ei stund» og nakne «Stein i dine sko» er kanskje som pusterom å regne på «Brenn siste brevet», men de står begge støtt på egne ben i sin egen virkelighet. Riktig interessant blir det når to verdener krasjer i «Menneske, kjære menneske». Droner, fuzzgitar og en Moog-aktig bass river tak i Ropstads disillusjonerte ord og gir de pondus. Uten tvil albumets mørkeste kapittel og neppe en single-hit, men helt essensiell for å forstå albumets helhet. «Brenn siste brevet» føles som en renselsesprosess. Norge som nasjon trenger renselse, og tiden er overmoden nå. Det er Erlend Ropstads tid.
Vi tok en prat med denne eminente rockemusikeren om blant annet det nye albumet og planene videre fremover.
Infernalsk bra. Dette er hans mesterverk
Gratulerer med albumet «Brenn Siste Brevet». Kan du fortelle litt om prosessen rundt det, og hva som er forskjellig på dette albumet i forhold til det kritikerroste albumet «Alt Som Har Hendt» som du slapp i 2017?
Takk. Forskjellen på denne skiva og den forrige er vel i hovedsak at denne smeller enda litt mer. Har litt mer energi. Selve innspillingen var ganske lik slik jeg pleier, at vi kaster inn låtene på 5-6 dager i studio, hvor det meste skjer live. Forskjellen er egentlig at denne gangen brukte vi litt tid på å spille sangene noen runder før vi gikk i studio, slik at bandet var med fin-tuna før innspillingen.
Hva handler denne platen om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Denne platen dreier seg mye om endetid og kjærlighet.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Vi er nærmere livesounden vår, bandet mitt og jeg, enn vi har vært tidligere. Det smeller høyere enn før.
Erlend Ropstad er absolutt KOLOSSAL
Hva er det spesielle i ditt musikalske univers?
Det er tekstene mine.
Hva er det spesielle i tekstene dine, og har du noen ganger opplevd skrivesperre?
Nei, jeg har aldri opplevd skrivesperre. Jeg skriver alltid. Det finnes alltid noen tekster, ideer og setninger jeg har notert ned som jeg kan jobbe med. Jeg elsker musikk som har gode tekster, og for at jeg virkelig skal like en artist, må tekstene være fantastiske. Det har, helt siden jeg var ung, alltid vært en av mine viktigste innganger til musikk, og jeg vil at mine tekster skal bety noe for andre på samme måte som de artistene jeg elsker betyr noe for meg.
Et album for historiebøkene
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra platen?
«Lenge Lenge Lenge» er en låt som har vært med meg lenge. Eller en tekst som har vært med meg lenge, så jeg er glad at den endelig fikk en form. Egentlig samme med tittelsporet, men den jeg liker best er åpningslåten «Når Alt Har Ordna seg». Og så er jeg glad for at vi fikk opp farta på «Vi Er De Siste».
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Vi har spilt masse konserter på klubb om vinteren og mange festivaler i sommeren som var. I høst var vi i studio. Innimellom skrev jeg låter.
musikk som får deg til å kjenne at du lever!
Hvem er Erlend Ropstad og hvilken musikalsk bakgrunn har du?
Jeg var en fyr med akustisk gitar som oppdaget elektrisk gitar og rock og elsket det i mine unge år, for deretter å fornekte det og gå tilbake til kassegitar og singer songwriter-typ musikk for igjen å oppdage og erkjenne at rock er det jeg skal drive med. Jeg spiller også andre instrumenter.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Mange. En jeg ofte glemmer å nevne er John Lennon. Det er liksom så opplagt at jeg elsker John Lennon at jeg glemmer å nevne ham og begynner å prate om Springsteen i stedet.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden og hvorfor?
jeg liker å høre på de absolutt rå kvinnelige artistene som har dukket opp de siste årene, som Sigrid og Emilie Nicolas. I tillegg liker jeg bra rap og punk.
Din 20+5 spilleliste er allsidig og variert? Var det vanskelig å sette den sammen, og hva slags musikk har du vokst opp med?
Det var ikke så vanskelig å sette sammen spillelisten, men jeg kunne hatt med mer jazz ser jeg nå. I tillegg til Radka Toneff og den Ab Und Zu-låta fra slutten av 80-tallet (tok med den siden Norges aller kuleste gitarsolo finnes der, med Eivind Aarseth). Jeg vokste opp i et hus hvor klassisk musikk var den vanligste sjangeren, pluss litt viser. Jeg hørte på rock på 80-tallet, og gikk over til å høre på absolutt alt mulig på 90-tallet. Så i dag hører jeg egentlig på hva som helst så lenge det er bra, men foretrekker stillhet før musikk 90 % av gangene.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle du har opplevd så langt som artist?
For mange sprøe ting, og unevnelige ting, til at jeg klarer å plukke ut én. Beklager. Det er et rikt liv å være artist, det er noe av attraksjonen. Det er sjeldent kjedelig.
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på, og hvilken scene i Norge har overrasket deg mest og hvorfor?
Buktafestivalen hadde vært fett. Jeg har aldri spilt på festivaler i Nord Norge, bare små klubber o.l. Men jeg elsker å spille konserter i Nord Norge. Det er der vi har de beste folka.
Den 8. februar skal du ha konsert på Rockefeller. Kan du fortelle litt om denne kvelden, og hva publikum kan forvente seg på en konsert med deg og bandet ditt?
Releasefest. Første konsert på turneen. Publikum kan forvente et tent band. Som nyutslepte kalver på jordet om våren.
Hvilke planer har du videre i 2019?
Mange konserter på klubber og festivaler i hele landet og forhåpentligvis noen naboland.
En heftig turne starter med releaskonsert på Rockefeller 8. februar:
- 8. februar, Rockefeller. Oslo
- 9. februar, Festiviteten Hamar
- 14. februar, Ibsenhuset Skien
- 15. februar, Artilleriverkstedet Horten
- 16. februar, Sabla Bar Kristiansand
- 21. februar, Tyven Trondheim
- 22. februar, Bygdeboksen Stokkøya
- 23. februar, Blåfrostfestivalen Rognan (UTSOLGT!)
- 28. februar, Mellombels Bryne
- 1. mars, Tou Scene Stavanger
- 2. mars, Flytten Haugesund
- 13. april, Milepælen Nord Odal