Med en barndom preget av mobbing og utenforskap møttes to unge gutter i en svett hall på Taekwondo-trening. De samme guttene har nå et album i horisonten, skapt i samarbeid med barndomskompisen, artist og produsent Askjell (Sigrid, AURORA, Arif m.m).
Men først EPen «SUPERHAPPY» som de nylig slapp, og som er inspirert av de evige usikkerhetene ved å være uavhengig i dagens musikklandskap.
Samtidig har det vokst frem et lite men globalt fellesskap på bandets Instagram, og sammen kler de seg i hjemmelagde superheltkostymer. Slik uttrykker det alternative popbandet happydieyoung fra Bergen drømmen om å gå hverdagen litt sterkere i møte – ikke ulikt det første møtet i den svette Taekwondo-hallen.
På «SUPERHAPPY» tør bandet å gå egne veier. Musikken deres er innovativ, annerledes, dyp og vakker. Pakket inn i et spennende, kraftfullt og eksperimentelt lydbilde som oser kunst. Daniel Bekken briljerer på vokal med sin skjøre, men samtidige mektige og ikke minst pirrende stemme. Han veksler mellom det sterke og det svake på en elegant og følsom måte og bærer poputtrykket med det klassiske/operalignende på en raffinert og tiltalende måte. Nydelig!
Få med deg begge videoene i intervjuet under her. Videoen til ‘The Matador & Bull At the Ball’ er laget av Hans som er gitarist og låtskriver i happydieyoung og andre halvparten av prosjektet.
Videoen til ‘hell is not so bad when your friends are there’ er laget av en spansk fan som lurte på om bandet ville bruke den, noe de føltes seg veldig beæret over, og selvfølgelig takket ja til.
Vi tok en prat med bandet om blant annet den nye EPen og planene videre fremover.
Gratulerer med deres andre EP, «SUPERHAPPY». Kan dere fortelle litt om den og litt om prosessen rundt EPen fra start til utgivelse?
Takk! Denne EPen var først ment som et trinn på veien til debutalbumet, som er så godt som ferdigprodusert og burde være klar til slipp en gang tidlig neste år. Planen var derfor å la det være en oppsamling av de låtene vi hadde sluppet så langt: «The Matador and Bull at the Ball» og «hell is not so bad when your friends are there», samt nykommeren «Dancing in Limbo». Men så ville vi at det skulle være i hvert fall et spor unikt til EPen; vi så først for oss noe så enkelt som et ti sekunders tullespor, eller kanskje en liten instrumental snutt. Men så når vi begynte på den prosessen, så begynte også en ball å rulle, og vi fant at akkordene vi jobbet med skapte en stemning vi ville spille videre på – og før vi visste ordet av det, hadde vi en hel ny låt på hendene. Dette er låten som ble til «Happy Ever After».
Kan dere fortelle litt om deres samarbeid med superprodusenten Askjell på denne EPen?
Askjell har vært en svært viktig del av prosjektet siden vi startet og på mange måter også før vi startet. På ungdomsskolen spilte vi i band sammen, og vi har i stor grad vokst opp musikalsk sammen. Askjell har en helt fantastisk evne til å ta uraffinerte idéer og slipe de til diamanter, enten han er med å skrive fra låten blir til (som med «Dancing in Limbo» og «The Matador and Bull at the Ball»), eller om han kommer inn og hjelper oss å ferdigstille en demo skrevet og produsert av oss (som med «Happy Ever After» og «hell is not so bad …»).
Hvilke tanker har dere gjort dere rundt lydbildet av denne EPen?
Lydbildet vårt er i stor grad «art by accident»; vi eksperimenterer mye, kaster ut idéer, og prøver å fange lyder som gir oss en følelse eller en stemning, og bygge videre på. Dette er spesielt sant for en låt som «The Matador and Bull at the Ball», som for eksempel har perkusjon skapt av opptak fra fyrverkeriet under Lysfesten i Bergen. Lydbildet til «Dancing in Limbo» tok form når vi jobbet med å klargjøre den for livespilling; den var i utgangspunktet inspirert av klassikeren «Cherry Blossom Girl» av Air, og vi så først for oss et tilsvarende svevende lydbilde. Men så når teksten tok en litt dystrere vending, så vi en mulighet for å skape hype live.
Med «Happy Ever After» var alltid målet å gjøre noe enkelt, så vi baserte lydbildet i så stor grad som mulig rundt den unike lyden til gitaren som låten først ble skapt på: en over hundre år gammel kassegitar, stemt fem halvtoner under en vanlig gitar. «hell is not so bad …» åpner i kontrast til tittelen med et slags englekor, og blir gradvis større og større deretter. Den er egentlig en eneste lang oppbygging til et svært klimaks, og vi kan avsløre at den ble skrevet og produsert spesifikt som avslutning på det kommende albumet.
Hvilke låt har dere et spesielt forhold til fra EPen?
«Happy Ever After» er en låt som aldri hadde eksistert om vi ikke hadde bestemt oss for at vi skulle gi ut en EP nummer to, og den ble til i en veldig spontan og organisk prosess. Den representerer dermed EPen både tematisk og spirituelt, og formidler godt de følelsene og stemningene som preget oss mens vi jobbet med utgivelsen utover mange lange kvelder.
Hvor henter dere inspirasjon fra til å skrive låter, har dere opplevd skrivesperre og hvordan kommer dere i så fall ut av denne?
Inspirasjonen er alltid fra våre egne liv, vanskeligheter, utfordringer, følelser vi har kjent på. Vi ønsker så klart at tekstene våre skal vekke noe i lytteren, og det skjer enklest når følelsene er ekte. Vi har alltid mange idéer surrende rundt i hodet, så vi har nok ikke opplevd full skrivestopp; det vi derimot opplever ganske ofte er å sette oss helt fast i en låt eller en tekst. Da er stort sett det eneste som hjelper å legge fra seg hele låten i en dag eller to, og komme tilbake med et friskt og uthvilt blikk. Noen ganger viser problemet seg å være at vi har prøvd å skvise for mange idéer inn i én og samme låt; da blir kanskje løsningen å ta et skritt tilbake, se helhetlig på låten, og sette seg noen tydelige rammer for hva den skal og hva den ikke skal være.
Hva føler dere selv er det spesielle i deres musikalske univers?
Vel, vi føler jo at vi har et særegent uttrykk, men det er ikke nødvendigvis fordi vi har gått inn for å skape et. Vi er så klart preget av musikken vi vokste opp med: musikk med store, kraftfulle refreng i sjangre som thrash metal og progressiv rock; interessen for pop-uttrykk og effektiv låtskriving kom først mye senere. I dag jobber vi ofte med melankolske uttrykk og intime tekster, og versene går gjerne med til å formidle disse følelsene. Men så når det blir tid for refreng så klarer vi liksom ikke dy oss: det må bare bli stort. «Dancing in Limbo» er et typisk eksempel på en sånn kontrast.
Tomas Espedal sa en gang at uansett hva han skriver, så skal det først og fremst være episk. Og så kan man diskutere hva man legger i det begrepet. Vi ønsker kanskje i bunn og grunn det samme.
Hvilke tanker har dere rundt det å være artist og musiker i Norge i dag, si litt om den evnt. «tøffe veien» det ofte er og hvordan det har vært for dere?
Som uavhengig musiker kan det noen ganger føles som at man går i sirkler uten å komme noen vei. Selvpromotering er mye arbeid, og det er ubehagelig å skulle stå frem med egne verk og «skryte av seg selv» for å oppnå oppmerksomhet. Så kan man gå online og se hundrevis av videoer fra diverse YouTube-guruer, alle med hver sin garanterte suksessoppskrift, bruke ukesvis på å implementere hver og én ut av dem, og sitte igjen uten å ha fått noe som helst igjen for det annet enn en dyrekjøpt erfaring. Hver ubesvarte mail og hver avslåtte søknad blir små nederlag, og de baller jo på seg, enn så mye man vet at man skal ikke skal ta slike nederlag til hjertet.
Desto viktigere blir det å feire de små seirene, og la seg røre av menneskene man treffer med musikken sin: når det tikker inn en melding fra en lytter på andre siden av kloden som forteller om hvordan en av våre låter hjalp dem gjennom den tyngste perioden i deres liv, da blir det hele plutselig verdt det likevel. Det hele handler jo om mennesker: om dem man møter på veien, dem man lar seg påvirke av, og dem man selv påvirker. Musikkmiljøet i Bergen må trekkes frem som et fantastisk miljø å eksistere i. Her er det plass til alle, alle støtter hverandre, og man får virkelig en følelse av å være likestilte, uavhengig av hvor høyt eller lavt på stigen noen skulle ha klart å klatre. Vi er liksom alle i denne galskapen sammen.
It hasn’t changed: Artists from the melting pot Bergen always deliver new and exciting music. The ‘Superhappy’ E.P. is another example for this: It is fresh, innovative and yet it wraps you into a calm and warm soundbed with the great melodies. It is a great next step for happydieyoung, 4/5
Hva er deres sterkeste side som artister og er dere uredde typer?
Vi er ikke uredde, men vi er ikke redde for å vise det. Kanskje vår styrke derfor er de intime og personlige tekstene, som formidlet i tydelige melodier og et litt annerledes lydbilde. Når bandet også er frontet av en prisvinnende designer, utdannet ved Kunsthøyskolen i Bergen (i dag KMD), er nok også en av styrkene våre at vi har verktøyene til å skape et helhetlig univers rundt musikken. Utenom happydieyoung kan man finne Daniels arbeider blant annet på platecovere for Askjell og Iris, og på merch-produkter for Aurora.
Hvem er happydieyoung, hvor kommer bandnavnet fra og hva liker dere å gjøre på fritiden?
happydieyoung ble født som et studioprosjekt startet av Daniel, Hans, og Askjell, og drives i dag av Daniel og Hans med en fantastisk trio musikere i rygg: Jakob Sønnesyn på bass, Martin Wright Thorsen på trommer, og Daniel Tveit på keys. Som ekte nerder har vi alt for mange interesser, men når du ikke finner oss i studio eller på scenen så finner du oss gjerne samlet rundt et bord, dypt i den pågående Dungeons and Dragons-kampanjen vår (Daniel er fighteren Percival; Askjell er clericen Dumal; Hans er Dungeon Master).
Da vi først kom opp med navnet happydieyoung, vekket det med én gang følelser i oss som matchet de melankolsk-lykkelige kontrastene i tekstene vi skrev. Den fanger for oss en tidsånd preget av å skulle holde oppe en fasade av lykke, ambisjoner, og interessante liv, når mange av oss i realiteten kjenner oss usikre og bekymret over å skulle gå en fremtid i møte preget av kriser, flukt, og stigende havnivåer.
Hvordan og når startet det for dere med musikk og sang, og hva er deres musikalske bakgrunn?
Vi begynte begge å spille gitar på ungdomsskolen. Daniel husker fortsatt første gangen han hørte Enter Sandman av Metallica, og hvordan han i det øyeblikket bestemte seg for å bli gitarist. Planen var aldri å synge; det hadde seg bare slik at bandet trengte en vokalist, og Daniel var flinkest. Uavhengig av dette bestemte Hans seg rundt samme tiden også for å bli gitarist, først og fremst i et håp om at det kunne gjøre han litt kulere i en ungdomsskoleklasse hvor han levde på bunnen av rangstigen. Han gikk metodisk til verks, og gjennomførte over de neste to årene samtlige gitarkurs tilbudt av den anerkjente Bergensgitaristen Mads Eriksen. Rangstigen var dessverre upåvirket, men det betydde ikke så mye, for nå hadde han plutselig et liv utenfor Ravnanger ungdomsskole. Starten på reisen som band kom med Daniels niende klasse musikkprosjekt på Erdal ungdomsskole; dog bandet har vært gjennom mange iterasjoner siden den gang, er det her man finner de egentlige røttene til happydieyoung.
Kan dere fortelle litt om en av deres beste opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Det må være debutkonserten vår som happydieyoung, på bransjefestivalen Vill Vill Vest i Bergen i 2018. Vi spilte på Østre, til vår store overraskelse til en helt stappfull sal. Nervene var i taket, men stemningen var på topp, og lettelsen var enorm da vi ble fortalt i etterkant at musikken låt helt fantastisk i salen—all ære til lydmann Michael Bjørnaali, og det herlige samarbeidet vi har hatt med han. Ekstra gøy var det å våkne morgenen etter til terningkast 5 i Bergens Tidende, med en beskrivelse som et «nesten perfekt popband» fra ingen ringere enn legenden Einar «Engelen» Engelstad.
Hva er det morsomste eller mest spesielle øyeblikket dere har hatt i deres musikalske karriere så langt?
I kontrast til det forrige, så er kanskje konserten vi spilte i vår den hvor flest tekniske ting har gått galt på en gang, i noen tilfeller på helt absurd vis. For eksempel: Da første låten startet, så merket vi at keyboardisten vår spilte helt feile akkorder—han merket det så klart selv også, og da vi snudde oss mot han trakk han bare frustrert på skuldrene. Så gikk det noen sekunder, og så kom han inn igjen med riktige akkorder. Problem løst, tenkte vi, og resten av konserten gikk som den skulle. Det viste seg at problemet som hadde oppstått var at keyboardet hadde låst seg i feil toneart, transponert tre halvtoner skjevt i forhold til et vanlig piano. Etter å ha feilet i å stille dette tilbake, bestemte han seg for ikke å stoppe konserten, men heller regne lynraskt i hodet hvordan låtene måtte spilles dersom de hadde blitt skrevet tre halvtoner i motstatt retning – og så spilte han rett og slett låtene slik. Alle som kan litt om piano vet hva for en giga-operasjon en slik transponering er: for de fleste av oss ville det vært likegodt med å skulle lære seg fem helt nye låter. Men han tok det på sparket, og gjorde en så god jobb at ingen av oss engang merket at noe var galt—før han kollapset i en stol med svette rennende nedover ansiktet etter endt konsert og fortalte oss hvordan dette ble den tyngste spillejobben han noen sinne har gjennomført. Vår respekt for hans musikalske evner steg veldig høyt den dagen.
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Forbilder er for oss artister som dyrker sitt eget uttrykk og som tør å være annerledes: David Bowie, Radiohead, Björk, Cardiacs, Kate Bush. Vi finner også inspirasjon i musikk som er helt urelatert til sjangeren vi arbeider i, fra jazz og klassisk, til elektronika, til drone metal. Til sist: dere beskrev tidligere Askjell som en stjerneprodusent, en tittel han absolutt har gjort seg fortjent til. Men det var helt tydelig fra dagen han først trådte inn i øvingslokalet vårt som åttendeklassing at her har vi med et helt unikt musikalsk talent å gjøre, og å se reisen han har gjennomgått siden den gang har vært en utømmelig kilde til inspirasjon for oss.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Daniel: Kobe sitt album «Alle var til stede da solen døde» har gått på repeat siden det kom. Også Askjells album, så klart.
Hans: Jeg har nylig gjenoppdaget en gammel favoritt i Dunkelvolts andrealbum «Metamorphosis». Dette er mesterlig og stemningsrik musikk som fortjener å ha langt mer enn 8 månedlige lyttere på Spotify.
Har dere en favoritt-matrett i så fall hva?
Ingenting som slår en falafel på veien hjem etter stengte barer en sen lørdagskveld.
Har dere sett en bra film eller serie i det siste som dere vil anbefale?
«Bo Burnham’s Inside» tok oss begge veldig på sengen. Vi var ikke Burnham-fans fra før, og gikk vel egentlig inn med en viss skepsis – men vi ble raskt overbeviste. Han rører dypt ved følelser vi begge har satt lenge inne med, og treffer ofte spikeren på hodet, mens han samtidig maler et langt ærligere selvportrett enn vi hadde forventet en komiker skulle klare å levere – og så er låtene bare fordømt gode. Det er overbevisende, og inspirerende, og sterkt anbefalt for alle med en smule interesse i musikk eller moderne samfunn.
Ellers finner vi en all-time favorittfilm i «Gå og se!», aka «Come and See», en sovjetisk-produsert film fra 1985 om terroren utøvd av nazistene mot det hviterussiske folk under krigen. Dette er filmkunst på ekstremt høyt nivå, og man går ut av salen som et endret menneske. Det er også filmen vi brukte til å klippe sammen musikkvideoen til «The Matador and Bull at the Ball» —siden den tilhørte det sovjetiske folk, falt den under public domain etter murens fall, og tillater derfor fri bruk av materialet. Hvis mulig, finn et lokalt cinematek villig til å sette den opp, og gå og se.
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere valgt?
Det hadde vært gøy å jobbe med noen som gjør noe helt annet enn det vi holder på med, bare for å se hva slags uttrykk som hadde kommet ut av det. Honningbarna, Ulver, Røyksopp og Kygo.
Hva er deres musikalske planer videre for 2022?
Først nå blir fokuset vårt på å støtte EP-releasen så godt vi kan, som betyr mange lange timer med playlistpitching og online promotering. Deretter satser vi på å slippe en av de nye albumsinglene mot slutten av året, og forberede oss til albumrelease på nyåret. Ellers blir det vel å få kommet seg ut og spilt litt foran folk igjen—denne gangen kanskje med et keyboard som spiller i rett toneart.
Håper dere liker låtene! Mvh, Daniel Bekken og Hans Heum.
