Fredag 1. april singledebuterte den nye trioen Wait What med den forfriskende og lekre, «Close to Cool» på MTG Music som er denne «Ukens single» på NPS Music.
Det er ikke kult å være «Try-hard». Man slutter å være kul sekundet man blir tatt for å prøve å være kul. Men alle vil være kule – så alle godtar løgnen – og later som at å være kul faller deg så forferdelig, forfengelig, f***ings naturlig.
Dette er en Tinder date. Du skal imponere, være kul og MYSTISK! De skal lure på om du egentlig er interessert.
Du ER interessert.
Tungen føles stor i munn og du aner ikke hva hendene dine holder på med. Bak ørene kjenner du et fast grep som strammer til; kaffe, stress og kåthet. Du skulle ønske du ikke måtte være så kul – her du står nå, merker du at du prøver.
– Robin Tonjeson Howard om låten
«Om Wait What var en person ville det vært en narsissistisk tjuetre-åring med kvartlivskrise. En selvsentrert, selvironisk og selv-fortalt dystopi om håp og kjærlighet, der man hele tiden kjemper med at «Du er kanskje ikke så spesiell som mamma og pappa skulle ha det til»!
Trioen har en rekke utdannelser og erfaringer fra skoler, prosjekter og band rundt om i verden. De møttes på en song-camp dagen før lockdown i 2020, hvor de fort fant ut at de måtte fortsette å lage musikk sammen. Trioen består av Robin Tonjeson Howard, Nickolai Lerpold Larsen og Jon Dürbeck Johannessen.
De er tre vidt forskjellige gutter som kom sammen og skapte noe helt eget og spesielt. Nå er de klare for å debutere! Lydbildet er en kombinasjon av det analoge og akustiske, med en god klype av det digitale. Musikken beveger seg i et soul og blues landskap som pakkes inn i en moderne produksjon – der et hint av 70-tallet møter 2022.
Men hva er det vi hører på? Er det pop, funk, soul, r&b, lo-fi eller indie. Det tenker vi noen andre kan krangle om! Uansett er musikken fylt med heftige beats og good vibes.
Wait, What? Det kommer fire sanger til i 2022? Ja det gjør det, så det er bare å følge med!
Vi tok en prat med trioen om blant annet den nye låten og planene videre fremover.
Gratulerer med debutlåten «Close to Cool». Kan dere fortelle litt om prosessen, produksjonen og lydbildet i den?
Tusen takk for det! Vi hadde avtalt session på en søndag, det var november mørkt, kaldt og jævlig. Nickolai var sulten, Robin var stresset og Jon bakfull, men session er session – man skrur på et annet gir og da var vi gang. Vi koblet oss opp og satte opp riggen og startet å jamme. Vi kom frem til en akkordprogresjon som vi vibet med, tracket den og så bygget vi videre. Det som er litt funny med denne låten er at da vi hadde refrenget «ferdig», satt vi med følelsen av at topline var sterk, men produksjonen var svak. Det endte med at topline, alene, ble lagt i et nytt prosjekt, og produksjonen tok en helt annen retning. Veldig artig hvordan en melodi kan kle så mange drakter. Det hjelper jo også enormt at vi har vært så heldige og hatt med oss et team med eminente musikere.
Produksjonen og lydbildet til «Close to cool» endte opp i et lo-fi landskap med inspirasjon fra soul, blues, funk og noise. Det er live-instrumenter blandet med digitale – risers og woodblocks. Det blir litt fra hver og en av oss. Vi kommer fra tre forskjellige steder musikalsk, så resultatet er Wait What og «Close to Cool».
Hva ønsker dere å formidle gjennom denne låten og hva handler den om?
«Close to Cool» er et date-scenario og da kanskje en typ Tinder-date. For oss som har opplevd det, er det sikkert lett å huske den litt utilpasse følelsen man får av å møte noen under disse premissene. Er det bare sex? Er det kjærlighet? Uansett har en tid og et sted blitt avtalt – og der sitter man og stirrer inn i øynene på noen som man egentlig ikke kjenner. Kjenner du deg som deg selv da? For oss handler «Close to Cool» om å ønske seg ut av «date-spillet» så man slipper å vente i fem minutter med å åpne meldingen for å ikke virke for ivrig.
Hva er ifølge dere definisjonen på å være «kul», når går det over til å bli «ukult» og hva tenker dere om at den «kule» blir avslørt i å ikke være så «kul» allikevel?
Det er nok ikke et sånn kjempe-lurt svar å komme med her, men man kan kanskje si at vi alle prøver vårt beste på å være kule? Kanskje kulhet er litt som penger? Penger er jo papir vi har gitt verdi. På samme måte blir kulhet et uttrykk for sosial verdi. «Fake it till you make it» – funker greit til man blir fersket – er det ikke litt sånn det er når en bank låner ut mer penger enn den har på bok?
Hva er det unike i deres musikalske univers?
Vårt mål er å lage musikk som er seg selv lik. Vi er jo tre veldig forskjellige karer med tre veldig forskjellige utgangspunkt og tilnærming til det å lage musikk. Kombinasjonen vi er som musikere og personer er det som gjør Wait What unikt. Samtidig er det noen ting vi passer på som er gjennomgående. Ideen om å lage en «bank» med lyder eller samples vi har tatt opp selv, og som vi bruker når vi lager låtene har blitt essensielt for å skape «soundet». Det blir spennende å se fremover – nå er den første låten ute, og er startskuddet for mye mer bak kulissene. Vi håper jo at mange kommer til å like «Close to Cool» og hvordan det soniske oppleves.
Hvor henter dere inspirasjon fra til å skrive låter, har dere hatt skrivesperre og i så fall hvordan kommer dere ut av den?
For å komme ut av en skrivesperre, eller «proddesperre» så er løsningen (for oss) å høre og lære «ny» musikk. Analysere teknikker og metoder som er brukt til å skrive, prodde, progge, og komponere. Lytte og gjenkjenne mønster i musikken og anvende dem til noe originalt. Ta inspirasjon i en sound du liker og gjør det til ditt eget. Snu alt på hodet for eksempel.
Hvem er Wait What og hva liker dere å gjøre på fritiden?
Jon: Jeg liker å høre på musikk og lage musikk. Glad i å lage mat og spise mat. Ellers så går det i gaming.
Robin: I det siste har jeg fått klatre-dilla og henger mye i veggen. Som Jon, står matlagingen også høyt på listen.
Nickolai: Jeg liker mest av alt å lage musikk. Ellers liker jeg å spille fotball, golf og henge med venner.
Hvordan og når startet dere med musikk og sang, og hva er deres musikalske bakgrunn?
Veien frem til Wait What har vært veldig forskjellig for oss alle. Nickolai dro til Los Angeles, Robin dro til London, Jon dro til Trondheim (som også er kult). Men for oss alle så startet det jo med pianoet til mamma (hver vår mamma da).
Dere har en rekke utdannelser og erfaringer fra rundt om i verden, og dere møttes på song-camp dagen før lock-down 2020. Kan dere fortelle litt om dette?
Vi hadde gått i klasse sammen en stund, men aldri jobbet så mye sammen. Det er jo litt vilt hvor tilfeldig det er at vi endte opp med å jobbe sammen. Det startet som sagt med en song camp – vi ble satt i samme gruppe og startet å jobbe. Det tok ikke lang tid før vi hadde en sound på plass, som vi syntes virkelig hadde noe spesielt. Man må stole mye på sin egen magefølelse når man lager musikk, og det er enda vanskeligere om magefølelsen er god. Etter at den første låten ble skrevet, satt vi alle igjen med den samme gode følelsen i magen, så vi fortsatte å skrive sammen – og magefølelsen er ikke borte enda. Selvfølgelig satte «lockdown» kjepper i hjulene våre, men det var få utfordringer som «driven» eller magefølelsen, om du vil, ikke klarte å løse.
Hvilke tanker har dere rundt det å være i startgropen som artist og musiker i Norge i dag?
Det er jo ekstremt spennende. Nå gir vi ut musikk – folk kan høre musikken, dømme den, digge den alt etter som. Til nå har det vi har laget bare blitt dømt eller digget av oss. Så det er jo en overgang. Alt vi kan gjøre i startgropen, her vi er nå, er å lage den musikken vi liker og ha det gøy med å lage. Man kan kanskje kalle oss for «session-junkies», rushet vi får når alt klaffer på session, er en drivkraft vi aldri får nok av.
Hva føler dere er deres sterkeste side som trio og er dere «uredde» typer?
Sammensetning av oss tre som en trio er en fin balanse. Vi har forskjellige styrker og preferanser, og sammen er det Wait What. Vi vet ikke om dette kategoriseres som «uredde» men; under en session i lockdown brukte Jon en elektrisk tannbørste for å lage en drone.
Det ble starten på en av låtene våre. Styrken er kanskje uforutsigbarhet?
Kan dere fortelle litt om en av deres liveopptredener?
Wait What startet samtidig med pandemien, og mulighetene for liveshow har vært få og veldig uforutsigbart. For oss har de siste årene handlet om å produsere og skrive så mye musikk som mulig, for å finne ut hva Wait What er sammen. Nå som pandemien er erklært over er liveopptredener noe av det vi gleder oss aller mest til i fremtiden.
Hva er det morsomste eller flaueste øyeblikket dere har opplevd i deres musikalske karriere så langt?
Vi har en privat SoundCloud der vi har «demoer», men også mer ferdige produksjoner, så vi kan vise det til interesserte i smug – men da vi registrerte «Close to Cool» før release, fikk vi en streng email fra SoundCloud. Den handlet om at vi hadde lagt ut en låt som var eid av noen andre og at SoundCloud derfor hadde tatt ned «Close to Cool». I tillegg fikk vi en heftig advarsel om å legge ut musikk vi ikke eide i fremtiden.
Det er mye norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Både Jon og Nickolai har litt dilla på Lemaitre for tiden. Lydbildet er utrolig inspirerende og oser av overskudd. Det er jo utrolig gøy å høre og oppleve hvordan de gutta bearbeider det soniske. Robin er stadig betatt av Sigrid. Ettersom han i størst grad jobber med tekst og sang er det kanskje ikke så rart. Det er få som har så kul flow som Sigrid, i hvert fall i Norge.
Kan dere nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure hver?
Robin: For meg har «Drive to Survive» og egentlig Formel 1 generelt tatt litt av på hjemmebane. Det startet i det små men nå ser jeg på race hver søndag om det er.
Jon: Se på skatevideoer (ble aldri god selv).
Nickolai: A kjøpe gear og musikk-plugins.
Har dere sett en bra film eller serie i det siste som dere vil anbefale?
Robin: Jeg ble nettopp ferdig med «Furia» og den er så sykt spennende og utrolig intens.
Nickolai: «Palm Springs»! Liker å se på filmer med sol og varme når det er vinter i Norge.
Jon: Ser faktisk ikke på så mye film eller serie om dagen, men, «Squid Game» var en av de seriene jeg binget.
Hvilket sted drømmer dere om å spille på, og hvilken scene har overrasket dere mest?
Vi drømmer jo om en festivalsommer. Det å få spilt på en festival ville vært stort. Ingen av oss har spilt på festival før. Øya, Slottsfjell, Træna hva som helst. Så lenge det er slagstøvler med gjørme, øl i nebbet, og regnponcho.
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere ha valgt?
Jon: Jarle Bernhoft hadde vært utrolig moro! Mega talentfull type. Digger spesielt «Falter». Alt fra produksjon til topline.
Robin: Jeg skulle ønske jeg kunne jobbet med Sigrid – Måten hun lager topline på synes jeg rett og slett er utrolig inspirerende!
Nickolai: Lemaitre! Elsker miksene, produksjonen og lyd-designet. Karpe hadde også vært kult.
Hvordan har korona-perioden fortonet seg for deres del, og hva er deres musikalske planer videre for 2022?
Wait What prosjektet startet samtidig som Norge stengte ned. Så nå, på andre siden, er det nesten rart å jobbe sammen fysisk i studio. Samtidig som pandemien hadde mange krevende begrensninger, var dette et veldig gøy utgangspunkt for kreativitet. Både hvordan vi jobbet rent praktisk, men også hvordan musikken ble formet. Lo-Fi estetikken vi nå føler, som står ganske sentralt i sounden, kommer av at mye av lydene vi brukte var opptak fra mobilen.
Fremover i 2022 skal det komme mye mer musikk – det er helt sikkert. Vi planlegger å slippe flere singler i 2022. «Close til Cool» er den første av mange. Høyt på listen står selvfølgelig også å endelig få spille live for et faktisk publikum!