Torun Eriksen’s album «Luxury and Waste» er ute på Jazzland Recordings.
På sitt sjette soloalbum sitter hun igjen i produsentstolen med makker og bassist Kjetil Dalland (Mari Boine, Anneli Drecker, Bertine Zetlitz, Kurt Nilsen, Lene Marlin, Maria Mena, Nordic Namgar og Vamp), men der hennes forrige plate, det kritikerroste «Grand White Silk» (2016) flørtet med det storslåtte, får vi nå musikk i et kompromissløst nedstrippet lydbilde.
Torun Eriksen blir ofte omtalt som Norges svar på Joni Michell, og ikke uten grunn. Man kan høre klare referanser til henne i hennes vokal og fortolkningsevne, og det nye albumet er intet unntak. Det er de poetiske tekstene og den melodiøse formidlingsevnen til Torun som står i fokus på albumet pakket inn i en skjør vakker vokal godt akkompagnert av Kjetil Dallands myke lekre el-bassfortoninger i et skjønt samspill dem imellom.
Her er det melodi og tekst som leder an gjennom svale, svevende stemninger og drivende, duvende partier. Åtte nyskrevne sanger, samt en av hennes eldste i 2018-versjon, bæres kun av stemme, bass og innslag av tangenter. Nok en gang på kryss og tvers av sjangre; jazz, pop, soul, vise, blues og gospel, og det dukker opp alt sammen i stadig uventede kombinasjoner.
«Jeg elsker at musikk kan være sprengfull av referanser og likevel sin helt egne blanding, og håper denne plata er blitt sånn. Å lage «Luxury and Waste» har vært å jakte på kjernen i låtene. Vi har skrellet alt ned til beinet for å jobbe med det rå og upolerte og vi har prøvd å ta med dette helt spesielle lyset som egentlig bare skisser har, over i de ferdige versjonene».
Eriksens tekster forteller historier om å finne seg til rette i verden, og om å stå på begge sider i dragkampene mellom medmenneskelighet og egoisme, styrke og svakhet, og rett og galt. Det er betraktninger fra utsiden og innsiden om å leve, alene og sammen, og om hvordan vi bruker den tiden vi er tildelt.
Albumet er spilt inn duo, og uten pålegg. – «Vi gikk i studio med få føringer på produksjonen, men var enige om at det nok trengtes mer enn bare oss to. Etter hver låt virket det likevel helt feil og alt for mye å skulle legge til noe. Så vi lot være. Med få elementer blir alt tydeligere. Det er skummelt og fint på samme tid.»
Eriksens møte med Kjetil Dalland ble starten på det som i mer enn 20 år har dannet grunnlaget for hennes musikalske katalog. Nå er tiden inne for å løfte frem og utforske dette genuine samarbeidet. Bli med når Torun med «Luxury and Waste» inviterer oss tettere på enn noen gang. Vi tok en prat med turnéklare Torun om blant annet det nye albumet, guilty pleasures og planene videre fremover.
Du slapp nylig albumet «Luxury and Waste». Kan du fortelle litt om prosessen rundt albumet fra start til utgivelse?
Jeg har på en måte visst at jeg skulle lage en sånn plate nesten like lenge som Kjetil og jeg har jobbet sammen, i over 20 år – bare ikke helt når eller hvordan. Samarbeidet vårt har i stor grad vært kjernen i musikken min siden da. Nå var tiden endelig inne for å dykke inn i og utforske dette videre, på plate og live. Vi gikk i studio og spilte inn alle låtene med stemme og bass, og endte opp uten pålegg. Det ble veldig nakent, men samtidig veldig tydelig og direkte. Det var både fint og skummelt, og det eneste riktige å gjøre denne gangen.
Hva handler dette albumet om og hva ønsker du å formidle gjennom det?
Albumet handler om identitet og tillit: Å kjenne seg selv, og ha tillit til seg selv for å kunne gi det til andre. Vi lever i en tid og en del av verden som preges av å være et overstimulert velferdssamfunn. Får vi tak i og handler ut i fra hva som er viktig og rett i all forstyrrelsen og støyen? Tekstene på albumet handler om enkeltmennesker, men dette gjelder også for oss som lokal- og storsamfunn. Det henger sammen, hvordan vi er mot oss selv og hvordan vi er mot andre.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Lydbildet er nedstrippet og åpent. Det at vi kun er to lydkilder setter en ramme som er mye mindre enn hva jeg tidligere har jobbet med på et helt album. Dybde må skapes gjennom den spilte dynamikken og ved det vi utelater. Alt blir tydelig, og hver lyd teller på en annen måte enn i en større produksjon.
Hvilke låt har du et spesielt forhold til fra albumet?
Jeg har et spesielt forhold til alle låtene på godt og vondt, men «Dreary Place» er en sang som både musikalsk og tekstlig var viktig for meg å lage – den handler om forsoning.
Hvordan har det siste året vært for deg musikalsk sett?
Det har vært et fint år. Mye av tiden har gått med på å ferdigstille albumet, men jeg har også gjort mange fine konserter og begynt på nye spennende prosjekter.
Hvem er Torun Eriksen og hva liker du å gjøre på fritiden?
Jeg er en som jobber mye og elsker jobben min, derfor kan den også være vanskelig å ta pauser fra. Men jeg er så heldig å ha en familie som ofte roper at nok er nok. Å være mamma hjelper meg å sette den lett altoppslukende jobben i perspektiv. Jeg er ellers et skikkelig hverdags- og vanemenneske som scorer usedvanlig lavt på eventyrlyst og foretrekker å pusle i og rundt huset når jeg har fri – samme med ferie. Det beste jeg vet er å dra så kort som mulig – til hytta ved sjøen – og bare bli der og gjøre nesten det samme hver dag, i sakte tempo.
Hvordan startet det for deg med musikk og sang og hvilken musikalsk bakgrunn har du?
Jeg vokste opp med pappas platesamling med Elton John, norske storheter som Bjørn Eidsvåg, Halvdan Sivertsen, Lillebjørn Nilsen, Jan Eggum og Sigvart Dagsland, og mye deilig bedehusmusikk, både norsk, svensk og amerikansk. Jeg sang fra jeg var barn og startet i gospelkoret i Lunde som 6 åring. Jeg fortsatte i kor helt frem til jeg var rundt 19 år. På videregående ble jeg introdusert for jazz, spilte i flere band og prøvde å skrive egne låter for første gang. Det var starten på min kjærlighet til å skrive sanger.
Har du noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Jeg har mange som har betydd og betyr mye for meg. Hvis jeg skal trekke frem to bautaer er det Stevie Wonder og Joni Mitchell. Begge to med kataloger jeg aldri blir ferdig med å lytte til og finne noe nytt i, og begge med en signatur som er så sterk at den gjør et hvert forsøk på å sammenligne dem med noen andre enn seg selv umulig og uinteressant. Det er jo noe å strebe mot.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
I det siste har jeg likt spesielt godt å høre på Andreas Ihlebæk. Nydelige låter, stemme og pianospill.
Kan du fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av dine liveopptredener?
En kveld for mange år siden kom den en publikummer på konsert som ble trillet inn i en sykeseng, med slanger, pusteapparat og intravenøst stativ på slep. Da blir man ydmyk, og forstår at det er på alvor viktig for mennesker å få oppleve levende musikk som de er glad i.
Hvis du kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Det er mange jeg drømmer om å jobbe med. Må bare finne rette øyeblikket og tøffe meg opp til å spørre.
Kan du nevne et stk. guilty pleasure?
Hvis en ny sesong av «Judging Amy» hadde kommet, så hadde jeg tatt et par strake kvelder – alene med smågodt.
Hvilket sted i Norge drømmer du om å spille på?
Drømmer om Operaen. En vakker dag…
Hvilke planer har du videre i 2018?
Resten av høsten er Kjetil og jeg på turné i Norge og Tyskland med «Luxury and Waste». Jeg gjør også en norgesturné med Ensemble Denada og Erlend Skomsvoll hvor vi spiller materialet fra «Grand White Silk» i Erlends fantastiske arrangementer. For våren er det flere spennende planer, men de røpes ikke helt enda.
