24. mai 2019 slapp Skykaprer sin debut-EP som også er en smakebit på deres kommende album som slippes januar 2020, og som har med fine gjesteopptredener fra artister som Elin Furubotn og Tom Roger Aadland.
Bandet startet opp i 2016 og har røtter i engelsk pop og rock. Det er ikke bare med navnet Skykaprer sikter høyt. Bandet med haugesunderen Frode Stautland i spissen og produsentene Atle Rakvåg (De Press) og Morten Nordskaug har skapt et ambisiøst lydbilde rundt de poetiske og kraftfulle låtene. De viser Frode Stautlands sikre teft for sterke melodier og formfullendte norske tekster. Publikum har assosiert Skykaprer med artister og band som Elvis Costello, Prefab Sprout og Crazy Horse.
Før EP-en slapp de singelen,«Love» som er en hyllest til kjærligheten i alle dens fasetter. Det finnes en million låter som heter Love (eller noe i nærheten), og millioner av mennesker som opplever kjærlighet – ny som gammel – hver eneste dag. Likevel er det kjærlighetens vesen, at den oppleves som unik og spesiell hver gang den oppstår.
«Love» er en effektiv vers-refreng-låt, ingen bro eller stikk. Det er en klassisk pianodrevet poplåt i intro og 1. verset, før de litt Beatles-aktige gitarene og melotronen overtar fra 2. verset. Refrenget har en sterk og nynnbar melodi som lett setter seg fast i øret.
Bandet består av: Bjørn Bugge gitar, Jon Grimsby trommer, Atle Rakvåg bass, Frode Stautland vokal og keys. Vi tok en prat med frontmann Frode om blant annet den nye EP-en og planene videre fremover.
Gratulerer med EP-en. Kan du fortelle litt om prosessen rundt den fra start til utgivelse?
Hver låt har for så vidt sin historie. Noen av låtene er et resultat av liveinnspilling i studio, mens andre er oppstått i mitt hjemmestudio og har ballet på seg ved å sende filer frem og tilbake mellom de to produsentene, hvorav den ene også er bassisten i bandet.
Hva handler denne EP-en om og hva ønsker du å formidle gjennom den?
EP-en, som er en forsmak på det fulle albumet som kommer i januar, viser et band som uttrykker seg innenfor et gitarbasert lydunivers med sterke riff og klare melodiske linjer. Tekstmessig er det vanskelig å komme utenom kjærligheten, og singelen vår (som også er med på EP-en i en utvidet versjon) heter intet mindre enn «Love». Vi har også en låt som heter «Herr President», som er en oppsang til de som har makt i verden og dermed også ansvar for å gjøre sitt beste og litt til.
Hvilke tanker har du gjort deg rundt lydbildet av denne EP-en?
Vi liker livesituasjonen i studio. Å fange energien og den felles musikalske vibben i opptaket kommer før tanker om lydbildet. Energien og stemningen i studio blir i høy grad en del av lydbildet. Dertil kommer to produsenter med god smak og teft for hva som kan løfte produksjonen ytterligere. Jeg hører at vi ofte beveger oss inn i Crazy Horse-land med et snev av surf-rock i horisonten, mens andre har assosiert oss med Elvis Costello og Prefab Sprout, men jo mer vi spiller sammen jo mer rocka blir lyden.
Hva er det spesielle i deres musikalske univers?
Folk legger først og fremst merke til sang og melodi, og jeg får vel være så ubeskjeden å si at det er mine låter som i stor grad setter dagsorden for bandet. Jeg synger på norsk og på min dialekt, og det er i høy grad vårt uttrykk. Dertil kommer et meget oppegående band som er med på å gi låtene den innpakningen de trenger – bass og trommer trygt i bunn og gitarist Bjørn som gjerne kommer med en linje eller et riff som ofte blir låtens signatur.
Hvilke låter har du et spesielt forhold til fra EP-en?
Vi har hatt mange låter å velge blant til EP-en. Vi tror vi har landet på fem låter som kler hverandre godt. Tre av dem har det til felles at de har en et liveaktig rockuttrykk. Av dem vil jeg trekke frem låten «Gammel» som er produsert av bassisten vår Atle Rakvåg. Alte er også bassist i nye DePress, og jeg synes jeg hører noe av energien og umiddelbarheten derfra i den låten. De to siste låtene er noe mer avdempet, og av dem vil jeg trekke frem låten «Ingen Sjanse». Igjen produsert av Atle Rakvåg (i samarbeid med Morten Nordskaug). Det er en ballade, og her tar produsent Atle på seg den store, breie Paul McCartney-hatten, hvor han i tillegg til en herlig og melodisk bass, spiller alle gitarene og synger alle korstemmene. Så Gdansk og Liverpool der altså i skjønn forening. Personlig er jeg fornøyd med at jeg synes at jeg får frem det såre uttrykket i teksten og tør å ta vokalen litt lengre ut enn jeg pleier.
Hvordan har det siste året vært for dere musikalsk sett?
Det siste året har vært preget av intense dager i studio med innspilling av grunnkomp, etterfulgt av langdistansejobbing med pålegg av vokal, ekstra gitarer, orgel etc. i diverse studioer. Innimellom har gitaristen vår, Bjørn Bugge og jeg vært ute og spilt noen duo-konserter.
Hvem er Skykaprer, hva er deres musikalske bakgrunn og når startet det for dere med musikk og sang?
Vi har kjent hverandre i mange år og spilt sammen i andre sammenhenger på kryss og tvers. Så vi har en felles musikalsk historie, samtidig som vi er fire individer med hver våre preferanser. Trommeslager Jon Grimsby har spilt mye blues, dessuten deler han fødselsdag med John Lennon – det tror jeg han synes forplikter. Gitarist Bjørn Bugge er lidenskapelig Frank Zappa-fan, men har generell stor appetitt på mye forskjellig musikk, alt fra Nick Drake til Peter Green osv. Bassist Atle Rakvåg har spilt med gud og hvermannsen og kan gjøre alt på en bass, men er nok først og fremst en McCartney inspirert bassist, dvs. at han tenker i melodiske linjer og bruker hele halsen når han spiller.
Jeg har britisk pop og rock i bagasjen, men som låtskriver kommer jeg ikke utenom de store amerikanske/canadiske mestere, selv om det er en tilfeldighet at EP-en kom ut på Bob Dylans fødselsdag 24. mai. Mike Scott er dessuten en artist som har inspirert meg mye i måten han synger på.
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Man står jo på skuldrene av alle som har vært her før oss. La oss bare ta bokstaven B… Bowie, Bob, Bruce, Bonham, Billy Joel, Blondie, Beatles…
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker du å høre på for tiden?
Jeg hører gjerne på to band fra min hjemby, Haugesund, nemlig Low Frequency In Stereo og FordRekord. Ellers er en mann som Thomas Dybdahl vanskelig å komme utenom, både det har gjør alene og sammen med The National Bank. Han er et fyrtårn som setter en høy standard. Jeg synes også at alt som Anne Lise Frøkedal gjør i forskjellige sammnenhenger bærer preg av integritet og originalitet – ”the coolest woman in Norwegian rock” som en engelsk musikkjournalist uttrykte det.
Hva er det sprøeste, morsomste eller mest spesielle dere har opplevd som band?
Hm… Skykaprer er et relativt nytt band, så vi har nok de sprøe, morsomme og mest spesielle opplevelsene til gode, men jeg kan fortelle at vi har én ølbrygger, to skiløpere og fire hundeeiere i bandet, og det kan det i seg selv komme både morsomme og spesielle opplevelser ut av. Vi har dog en følelse av at våre firbente venner synes vi spiller litt for høyt iblant.
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville du valgt?
Vi ville nok foretrekke en levende. Jeg er svak for gode gitarister, og da jeg samtidig er svak for kvinner, tror jeg at jeg ville velge Hedvig Mollestad. Jeg er fascinert av el-gitarens dynamiske muligheter og trøkk, og Hedvig Mollestad kan trylle frem alle gitarens fasetter. Hennes tøffe figur og ostinat-orienterte spill ville kle vårt mer melodiske univers. Jeg vet også at bandkompis og gitarist Bjørn Bugge liker tanken om to gitarer i bandet.
Hvilke planer har dere videre i 2019?
Vi slipper en single fra det kommende albumet i forkant av en liten turné vi skal ut på i oktober. Ellers blir det å jobbe med planlegging av albumlanseringen – et album som selvsagt også kommer på vinyl. Vi er glade for vinylens renessanse. Selv om vi har sluppet digitale singler og EP i forkant av albumet, er vi vokst opp med albumkonseptet, og gleder oss som små barn til å komme ut og spille for folk med en lekker vinyl-pakke under armen. 2020, bare kom igjen, vi er klare!