Den norsk-walisiske duoen Firewoodisland har allerede skapt bølger i Storbritannia fra sin base i Bristol, og nå har det endelig begynt å skvulpe litt i Norge også.
Fredag 20. mars slapp duoen sitt selvtitulerte album som er denne «Ukens album» hos NPS Music. Albumet er skrevet, mikset og produsert av Stian selv, mens Chris Sansom (Highasakite, Thomas Dybdahl) har mastret platen.
Gjennom det siste halvåret har vi fått flere deilige smakebiter fra platen, blant annet årets første single «Sprinter», som ble A-listet på BBC Wales. Ellers har de møtt god støtte fra store aktører som Clash Magazine, BBC, Q Magazine og Popmatters. Hos Spotify har de nå rundet 6 millioner streams gjennom utallige spillelister, blant annet på Most Beautiful Songs in the World. De er også å finne på populære YouTubekanaler som Get The Sound, Wave of Good Noise, Alex Rain Bird Music, La Belle Musique, Indie Folk Central, og BalconyTV.
Stian og Abi har skapt sitt eget lille musikalske univers med sine nydelige og skjøre låter i et filmatisk, symfonisk og flott lydbilde. Stian rammer inn duoens signatur med sin sjelfulle, særegne og flotte vokal, og Abi krydrer det hele med sin myke og svale sårhet. Det er bare en ting å si til alle som liker eller som har lyst til å oppdage vakker sjelfull pop; legg deg godt til rette, sett på play-knappen og nyt. Vi vil gjerne trekke frem fire nydelige låter fra albumet og det er; «Time Reveals It All», «Storm», «Hello Friend» og «Ataraxic» som alle har noe spesielt ved seg.
Musikken deres har også blitt hørt på TV-serier som Unge Lovende, Teen Mom, Netflix-serien Shadow Hunters, Saving Hope og i reklame for YR-appen. Duoen Firewoodisland består av ekteparet Stian Vedøy og Abi Eleri. Stian vokste opp på Karmøy, og studerte musikkproduksjon i Bergen. Navnet Firewoodisland er altså en direkte oversettelse av etternavnet Vedøy, og selv om det hele startet som et soloprosjekt, møtte han Abi i Cardiff, hvor hun studerte illustrasjon. Etter kort tid paret de opp og gjorde soloprosjektet om til band, hvor Abi tok over ansvaret for artwork, og fikk et fint utstillingsvindu for hennes blendende illustrasjoner. Duoen ble raskt finalister i norske Bandwagon, blant annet sammen med Fay Wildhagen, og de slapp debut-EPen «Ild» i 2014, etterfulgt av flere singler. Oppfølger-EPen «Dome» kom i 2016, mens debutalbumet «Chaos Is The State Of Heart» ble sluppet i 2018.
Til tross for at de henter inspirasjon fra band som Bon Iver, Of Monsters and Men, og Oh Wonder, opprettholder Firewoodisland sin egen idiosynkratiske sound. Det de selv kaller «fjell-pop», kombinerer popens fengende finesse med indiens sensibilitet. Elementer ved Firewoodisland trekker paralleller til karakteristiske trekk hos James Blake eller Aquilo, mens duoens lydbilde samtidig kan karakteriseres som en perfekt blanding av det organiske og digitale bestanddeler.
Gjennom å omfavne orkestrerte og klimatiske avslutninger, viser Firewoodisland omtanke og dedikasjon til arbeidet på den nye platen. De ømme og medfølende tekstene på albumet danner en vakker symbiose sammen med de filmatiske lydbildene og det enorme vokalspennet. Gjennomtenkte og introverte tekster gjennomsyrer albumet, mens sporadiske innfall av livlige pianomelodier eller tung perkusjon balanserer det hele, for å sikre at det ikke skal bli FOR lavmælt.
«Vi selvtitulerte platen fordi vi følte at vi endelig hadde kommet hjem til oss selv. Under skapelsen av Firewoodisland gikk vi gjennom en enorm modningsperiode, noe som fremgår i låtskrivingen, sounden og i all artwork. Vi har forelsket oss i orkesterinstrumenter, strykere og horn, som i miksen med våre digitale og organiske instrumenter danner vårt nye og riktige lydbilde. Vi virkelig elsker dette albumet, og det sitter helt inntil hjertene våre». – Abi og Stian
Vi tok en prat med Abi og Stian om blant annet det nye albumet, corona og planene videre fremover.
Gratulerer med deres selvtitulerte album. Kan du fortelle litt om prosessen rundt det fra start til utgivelse?
Takk. Vi startet dette albumet som et fullt band med 5 medlemmer sommeren 2018. September samme året spilte vi vår siste konsert som «band». Folk giftet seg og ville fokusere på andre karrierer og familie. Vi (Abi og Stian) hadde et par måneder fri fra Firewoodisland, og bestemte oss til slutt for å fortsette som duo. Mange av demoene vi gjorde som band, er ikke på dette albumet nå. Soundet forandret seg, hvor vi nå måtte tenke på hvordan vi kan spille dette live. Låtskriving og produsering skjedde samtidig på en god del av låtene. Hele albumet er spilt inn i hjemmestudioet vårt i Bristol med hjelp fra et par session-musikere. Simon Walker på cello, Sara Parsons på violin, Dylan Jones på trompet og Stu Paton på bass. Utenom det, er alt spilt eller produsert av oss.
Hva handler denne platen om og hva ønsker dere å formidle gjennom den?
Platen fokuserer ganske mye på håp og forhold, og det å være der for hverandre. Det er også mye snakk om mental helse, og albumet oppmuntrer til at det er en vei ut av det, og å lære å være stille når alt er kaotisk rundt deg. Vi synes platen er veldig passende for 2020, og håper at den kan være til oppmuntring for folk som har det tøft i denne rare tiden.
Oh that’s fantastically gorgeous, isn’t it? Bit Bon Iver for sure, but absolutely wonderful
Hvilke tanker har dere gjort deg rundt lydbildet av dette albumet?
Etter at bandet gikk ned til en duo måtte vi virkelig endre lydbilde vårt, da vi ikke ville være i stand til å gjenskape det fulle band-soundet så lett. Dessuten, merkelig nok, nå med mindre forskjellige meninger som påvirket lydbildet, kunne vi endelig lage den typen musikk som vi hadde ønsket å lage veldig lenge. Vi er mye mer kreative og bruker mer interessant instrumentering. Vi spiller sammen med Simon Walker på cello live. Dette har virkelig inspirert en ny kjærlighet i oss til strengeinstrumenter i pop musikk. Særlig i fjell-pop passer dette utrolig godt.
Hvilke låter har dere et spesielt forhold til fra platen?
Dang! Det er som å velge et favorittbarn. Vi elsker «Storm», og hovedsakelig på grunn av lydbildet. Komposisjonen er så enkel, men allikevel ekstremt effektiv. Den er også veldig gøy å spille live. «Ataraxic» er også veldig spesiell, da det handler om en god venn som sliter med PTSD (posttraumatisk stress syndrom), og denne personen endte faktisk opp med å spille på låten – veldig følelsesladet. Låten «One With The Mountain» er viktig for Abi fordi den handler om hvordan det er å vokse opp nær naturen, og hvor fjellet er et sted hvor hun kan være seg selv 100 %. Til slutt er «Hello Friend» dypt forankret, siden den handler om et vennskap som revnet veldig brått – det er også en emosjonell sang. Beklager, dette ble plutselig litt trist – vi stopper der.
Hvor henter dere inspirasjon fra til å skrive låter, har dere opplevd skrivesperre og hva gjør dere for å komme dere ut av denne sperren?
Ha ha! Dette er alltid vanskelig å svare på. Vi blir inspirert av alt. Noen ganger er det bare en melodi som dukker opp i hodet til Stian, eller en linje han leser eller hører og virkelig liker. Vi vet ofte ikke hva sangene handler om før de er halvveis ferdige. Vi sier aldri; «i dag skal vi skrive en sang om vennskap» – det er alltid litt tilfeldig. Skrivesperre er et BEIST, og de fleste låtskrivere opplever det med jevne mellomrom. Stian bytter ofte instrument eller prøver ut en ny tuning på gitaren. En god idé er å prøve å skrive på et instrument du virkelig ikke kjenner så godt. Gi deg selv begrensninger når du føler deg begrenset – åh, det var poetisk.
En annen god idé er også å fokusere på noe annet i karrieren din. Book konserter, øv inn gamle sanger på en ny måte, lag musikkvideoer, eller film live-session av gamle låter eller brainstorm nye merch idéer. Ved å gjøre dette føler du ikke at du kaster bort tiden din, men kan inspirere deg på en ny måte.
Sweet, wonderful, perceptive songwriting
Hva er det unike i Firewoodisland sitt musikalske univers?
Det som gjør oss mest unike er at vi gjør alt selv. Inkludert låtskriving, produksjon, kunstverk, filming og merch design osv. Så du vet at når du hører eller ser noe fra Firewoodisland, får du virkelig et stykke av sjeleverket vårt. Vår gamle manager opprettet begrepet «mountain-pop» for oss. Han sa at det fungerer bra fordi lyden vår er storslagen, atmosfærisk og dynamisk som et fjell, i tillegg til at den er lett å høre på og fengende på samme måte som popmusikk.
A swooping, intense experience, it’s immaculately pieced together
Musikken deres har blitt hørt i TV-serier som Unge Lovende, Teen Mom, Netflix-serien Shadow Hunters, Saving Hope og i reklame for YR-appen. Kan dere fortelle litt om dette?
Vi jobber med et fantastisk synkroniseringsteam med kontorer i Los Angeles. De har gjort, og fortsetter å gjøre en utrolig jobb med å sende musikken vår ut til de rette menneskene. Unge Lovende og Yr-appen skjedde faktisk bare ved å laste opp musikken vår på NRK Urørt. Monster fant musikken vår der og spurte oss om de kunne bruke den. Så enkelt som det. Å høre musikken vår på en så stor TV-serie som «Shadow Hunters» var helt sprøtt! Vi måtte slå av telefonene våre på grunn av alle twittervarslene – litt surrealistisk dag.
Hvordan vil dere beskrive dere selv og hva liker dere å gjøre på fritiden?
Vi er begge veldig åpne mennesker. Vi elsker forhold og fellesskap. Utenom musikk liker vi fjellet og havet. Fjellturer, surfing, DIY og å ha folk over på middager tar mye av fritiden vår. Abi er illustratør på heltid, og hun er ansvarlig for alle kunstverkene til Firewoodisland, og lager mye fantastisk kunst under navnet Abi Eleri. Stian produserer for andre band på si under navnet VATN Recordings, og er manager for en låtskriver som heter Holly Abraham.
They sound festival-sized, delivering uplifting anthems that would fit as comfortably on the radio as around the campfire
Hvordan og når startet det for dere med musikk og sang, og hva er deres musikalske bakgrunn?
Stian vokste opp i en musikalsk familie, og han begynte å spille piano på kulturskolen som 6-åring og plukket opp gitar da han var rundt 13 år. Han hadde alltid en drøm om å starte et lydstudio, så da han fylte 16 år renoverte familien garasjen til et studio/TV-rom hvor Stian tilbrakte mesteparten av tenårene. Abi vokste opp i Nord-Wales og valgte trompet-timer for å unngå walisisk-timene på skolen. Hun deltok i mange lokale musikaler og begynte å skrive låter da hun var i midten av tenårene.
Kan dere fortelle litt om en av dine mest minnerike opplevelser fra en av deres liveopptredener?
Det må være det siste showet vi gjorde som band. Det var en festival i Wales midt i en skog på stranden. Stian snakket om hvorfor han hadde veldig få venner da han vokste opp på grunn av mobbing. Så vendte han seg rundt til bandet og sa at han nå har alle disse fantastiske vennene, og plutselig innså at dette var deres siste konsert sammen. I starten av sangen «Soldier» fikk han en klump i halsen og klarte bare ikke å få ordene ut. Hele publikum begynte å heie og rope «Du kan gjøre det!». Til og med vakten hadde en liten tåre i øyekroken – det var virkelig spesielt!
Har dere noen musikalske forbilder eller inspirasjonskilder?
Bon Iver, Thomas Dybdahl, Highasakite, Fay Wildhagen og Novo Amor er artister vi virkelig ser opp til på grunn av deres fantastiske produksjonsverdi og låtskriving. Alle sammen har også en bakgrunnshistorie med årevis med hardt arbeid for å perfeksjonere kunsten sin.
Det er mye bra norsk musikk om dagen – hva liker dere å høre på for tiden?
Det samme som ovenfor egentlig. Ta bor Novo Amor og Bon Iver og legg til Moddi, Kristian Kristensen, Aurora, Ane Brun og O Martin for å nevne et par av samme grunn som ovenfor.
Hva er det sprøeste eller mest spesielle dere har opplevd så langt som artister?
Som låtskrivere først, er det å høre musikken vår på TV noe av det mest utrolige. Vi har hatt en god del kule ting via Spotify, magasiner, festivaler og TV, men det å få meldinger og e-post fra folk som forteller oss hvordan musikken vår har hjulpet dem gjennom tøffe tider, er sannsynligvis det sprøeste og det viktigste for oss. Det er verdt det bare for det.
They’ll be pillaging (in a good way) our playlists and camping out on our computers for the foreseeable future
Hvis dere kunne jobbe med en norsk musiker, død eller levende, hvem ville dere valgt?
Å dra på turné med Highasakite ville vært utrolig, og vi tror det ville fungert veldig bra faktisk. Å gjøre et slags samarbeid med Thomas Dybdahl er også en guttedrøm for Stian.
Her kommer en liten utfordring hvor dere må bevege dere et godt stykke unna deres egen sjanger. Kan dere nevne 3 norske «guilty pleasures» eller rett og slett «pleasures» fra følgende sjangre: rock, metal, jazz, EDM, punk, country/americana, blues eller klassisk/opera?
Lett! Madrugada har litt country-stemning, ikke sant? Innenfor jazz elsker vi Mathias Eick, og Solstorm er bare utrolige musikere.
Kan dere nevne et stk. guilty pleasure eller en pleasure hver og hvorfor akkurat denne?
Stian: En skikkelig guilty pleasure er et amerikansk TV-program som heter «Survivor» hvor folk har strandet på en øde øy, og må gjøre utfordringer og leve av nesten ingenting – og den klassiske tingen der de stemmer ut folk i slutten av hver episode. Vinneren får 1 million dollar, og er litt som Robinson som vi hadde i Norge, men MYE bedre.
Abi: Min guilty pleasure er de utrolige mengdene te og ost som jeg konsumerer på ukentlig basis. En annen guilty pleasure er hvor mye jeg kan erte katten før hun slår meg i ansiktet.
Firewoodisland mirror natural and emotional volatility in their breathtaking new song “Storm,” a quaking tempest full of stirring indie-folk beauty
Hvilket sted drømmer dere om å spille på, og hvilken scene har overrasket dere mest og hvorfor?
Vi har egentlig ikke en scene eller festival vi drømmer om. Vi drømmer om å turnere i hele verden, og spesielt i Nord- og Sør-Amerika og hele Asia. Å møte fantastiske mennesker underveis, og se land som vi aldri har vært i. Når den dagen kommer vil vi føle oss tilfredse. Vi virkelig digger Sofar Sounds, og vi har møtt så mange utrolige og gjestfrie mennesker gjennom å gjøre de spillejobbene – vi anbefaler dem på det sterkeste.
Artister blir berørt av corona-viruset med tanke på å holde konserter osv. Hvordan berører dette dere personlig, og hvilke andre måter (enn å holde konserter etc.) kan artister gjøre for å nå ut med musikken sin i disse dager?
Vi har nettopp gitt ut et album. Med album kommer turnéer, og vi har måttet avlyse mange konserter. Det er trist og skuffende, men hva annet kan vi gjøre enn å være kreative. Vi vil mest sannsynlig bare skrive mye ny musikk å dele når denne rare perioden er over. Det er nok en rar timing å gi ut et album nå, men forhåpentlig vis vil folk i det minste ha mye tid til å lytte på musikk.
Igjen, fokuser på de andre områdene du faktisk kan gjøre hjemme. I løpet av denne tiden er det viktig å tenke utenfor boksen. Skrive nye låter, legge ut ideer til dine følgere og snakke med dem. Du kan også bruke tiden til å nå ut til nye teammedlemmer som synkroniseringsagenter, booking-agenter osv., eller filme akustiske live sessions av deg. Noe som tar mye tid er å fylle ut regneark. Lag regneark for magasiner, spillelister og festivaler. Navn, dato, hjemmeside, og kontaktdetaljer. Dermed kan du lett komme tilbake til dette hvert år eller for hver utgivelse.
Hvilke planer har dere videre i 2020?
Vi har mange britiske festivaler booket inn til sommeren, hvis de ikke avlyser. I så fall vil vi nyte solen i hagen vår, surfe og skrive mer musikk. Vi planlegger en akustisk EP etter hvert. Noen gamle sanger og noen nye – det er et spennende prosjekt. Det vil mest sannsynlig ha litt cello og fiolin på toppen av det nakne akustiske pianoet eller gitaren, og vokal selvfølgelig.
Stian har også startet et nytt prosjekt kalt Selsom, som er enkle, rolige pianokomposisjoner, krydret med noen atmosfæriske synter og soniske nyanser. Målet er å hjelpe folk til å fokusere, slappe av eller sove.